Stage Fright (1950)

Den der «morsomme» setningen jeg hadde på russekortet mitt var «Fortell meg om dine fobier, så skal jeg si deg hva du er redd for». Et Robert Benchley-sitat, som jeg fortsatt synes er ganske gøyalt, fordi jeg liker selvhøytidelige selvfølgeligheter, men som ikke funket så bra, fordi folk valgte å tolke det som en slags snikskryting av (de ikke-eksisterende) greskkunnskapene mine, og sa ting som «Jeg har sesquipedalofobi, hva er jeg redd for», og det visste jeg jo selvfølgelig ikke.

Selv tror jeg ikke at jeg har noen ordentlige fobier. Noe av greia med fobier er at de skal være irrasjonelle. Så man kan ikke ha fobi for f.eks. haier med freakin laserstråler på hodet, fordi virkelig ER farlige. Med mindre man får noia bare man ser et bilde av en hai med laserstråle på hode. Bilder kan ikke skade en. Spesielt ikke hvis de er laminert. Jeg har litt sceneskrekk, og jeg er ikke spesielt begeistret for å tale for store forsamlinger og er generelt redd for å skille meg ut, men må jeg så må jeg, og stort sett går det bra. Jeg er veldig bekymret for at jeg skal bli dratt opp på scenen når jeg er på live forestillinger, men ikke i så stor grad at jeg lar være å dra på live forestillinger i det heletatt.

Jeg er normal. Ish.

For en stund tilbake siden satt jeg i et sirkustelt i Skottland og så på en forestilling inspirert av Alfred Hitchcocks filmer. Vi satt på første rad, og fikk beskjed om å rekke begge hendene i været. Så skulle alle de som hadde en fobi ta ned den ene hånda. Som sagt, jeg er livredd for å skille meg ut, så min indre monolog gikk noe ala «Har jeg en fobi? Det har jeg sikkert. Jeg kan ikke være den eneste i hele verden som ikke har en fobi», jeg tok ned den ene hånda mi, og fortsatte tankerekken; «men hva kan fobien min være? Jeg er redd rulletrapper. Ja, jeg bruker dem, men jeg tror de er onde, og er stadig redd for at jeg skal falle. Det er iallfall irrasjonelt nok» og i samme øyeblikk peker fyren i manesjen på meg og sier (på engelsk). «Du. Hva er din fobi?» Så. Dere husker min frykt for å bli tilsnakket fra scenen? Alt frøs. Jeg satt igjen med bare ett ord, som jeg stotret fram (på engelsk): «Rulletrapper». Fyren på scenen så forvirret ut, men han var profesjonell og fikk flettet rulletrapper inn i den skumle historien han fortalte. Heldigvis hadde de andre han spurte mer normale fobier som araknofobi og klaustrofobi (den gidder jeg ikke å linke til. For å være helt ærlig, synes jeg egentlig araknofobi-linken også er overflødig), og det gikk seg til på et vis.

Men jo, i ettertid ser jeg det. Hadde jeg ikke vært så vanvittig vettskremt, så kunne jeg servert oss alle et fantastisk ironisk øyeblikk.

 

,

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: