La oss redde Hitler

«Hitler var ikke ubetinget god. Han hadde mange ekstreme ideer, og et jødehat av en annen verden. Og fyren var definitivt stormannsgal. Les deg opp om Krystallnatten og De lange knivers natt, og kom så og fortell meg om hva du synes om din elskede Hitler».

Jeg ristet på hodet og lukket ned nettleseren. Jeg burde vite bedre enn å rote meg inn i kommentarfeltene i nettavisene. Og ja, jeg vet at en sak ofte har minst to sider; den enes frihetskjemper er den andres terrorist, men det blir for teit når man skal dra fram negative sider med Nelson Mandela, Mor Teresa og nå Hitler. De var nok ikke perfekte, men de gjorde det de trodde de måtte gjøre, for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg liker Tyskland i dag, men hvem vet hva Hitler kunne ha utrettet hvis han ikke var blitt drept av bomben 8. november 1939. Vi har for all del våre problemer nå i 2020. Universitetene er så fulle at folk ofte ikke får plass på forelesingene, og innimellom drar undergrunnspartiet NS, som fullstendig har misforstått Hitlers visjon, noen demonstrasjoner som nesten uten unntak ender i store gateslagsmål. Men stort sett har folk det bra. Bortsett fra trollene i kommentarfeltene. De er sinte. På alt og alle. Men dem om det.

En melding plinget inn på telefonen min. «Kom bort! Den virker» Den var fra min venninne Elsa. Hun studerer fysikk på 2. året, og har bestemt seg for å bygge en tidsmaskin. Det er sånt hun gjør.

Da hun begynte på universitetet, studerte hun opprinnelig kjemi. Da skulle hun bli alkymist. Hun har fortsatt ikke helt gitt opp å skape gull av gråstein, men det er mer et sideprosjekt i disse dager. Hun droppet ut av kjemistudiene for å bli åndeveileder; kommunisere med de døde. Hun sverger på at hun har mottatt meldinger fra den andre siden, men hun mener at hun ikke har fått noe matnyttig enda. Om hun treffer på et spøkelse som forteller henne noe hun kan bruke til noe fornuftig, så skal hun igjen vie seg fullt og helt til å sende beskjeder mellom verdene, men fram til den tid så har hun altså begynt å studere fysikk. Det var her jeg møtte henne.

Dama er skarp. Det er ikke det. Hun er mye smartere enn meg; jeg sliter med fysikkstudiene. Jeg er her mer av familieforpliktelse enn noe som helst annet; faren min er fysiker, det samme er tanten min. Bestefaren min er pensjonert, men han jobbet som fysiker, og skrev doktoroppgave om partikkelfysikk. Jeg har tenkt å studere minst et semester til før jeg prøver å lese den. Jeg har stått på alle eksamene til nå, men karakterene mine er ikke en gang midt på treet. Elsa derimot, har fått flere A-er enn en økonomipakning med batterier. Men hun skal altså bruke intelligensen sin til å snakke med døde og bygge tidsmaskiner.

Det var ikke som om jeg hadde bedre ting å foreta meg,så jeg slang på meg jakka, pakket ned mobilen, løp ned trappene og satte meg på sykkelen og tråkket bortover Gabelsbergerstrasse. Vi bodde i hver vår utkant av München Altstadt, og 10 minutter senere var jeg framme ved bygården med Elsas hybel i 2. etasje.

Elsa slapp meg inn i vindfanget med et uttrykk som var i overkant begeistret, selv for henne å være.

“Kom, kom”, sa hun. Stemmen hennes skingret av iver og hun nærmest dyttet meg inn på hybelen.

Hybelen bestod i tillegg til vindfanget og et knøttlite bad, av et tolv kvadratmeter stort rom som hadde et minikjøleskap, hybelkomfyr og to små skap langs den ene veggen, en sovesofa med et nattbord på hjul, som også tjente som stuebord langs den andre, en lav, overfylt bokhylle langs den tredje, og i hjørnet mellom bokhylla, og den fjerde veggen, hvor det var et stort vindu, hadde det de siste tre månedene stått en «tidsmaskin”.

Tidsmaskinen var på størrelse med en fryseboks satt på høykant. Den var hjemmesnekret og vindskjev, og spraylakkert med sølvfarget maling på den ene siden. Elsa hadde bestemt seg for å få den til å se mer tidsmaskinaktig ut for en måneds tid siden, men hun hadde grovt undervurdert nødvendig malingsmengde, og hadde så langt ikke kommet så langt at hun hadde kjøpt mer. På den lave bokhylla stod en trepakning med LED-lamper som skulle festes til fronten, og hun hadde forsøkt å sage ut vinduer i døra, men gitt opp, slik at det bare var en L-formet glippe øverst til høyre på døra. Den var et makkverk i finèr og sølv.

Det skal sies at den var hakket mer imponerende på innsiden, fylt med elektronikk og paneler, men den var definitivt ikke større der, og det var akkurat så vidt plass til at vi begge kunne være inni samtidig. Dette visste jeg, da jeg tidligere hadde hjulpet til med å lodde noen ledninger der inne.
“Er du klar?” spurte Elsa.
“For hva da?” spurte jeg tilbake.
“For å reise i tid, vel”
“Selvfølgelig”
Det var lenge siden fornuft hadde vært en essensiell del av våre samtaler.

Jeg hadde lært at det enkleste bare var å la seg rive med i Elsas virkelighetsforståelse, og så heller bruke energien jeg ville brukt på en fruktløs diskusjon, til å trøste henne når ting ikke gikk hennes vei etterpå. Hun skysset meg inn i kryssfinerboksen. Hun fulgte etter og vi stod tett innpå hverandre i det lille rommet. Hun lukket døra etter oss, dukket under armen min, og tastet inn noe på panelet på venstre side av det som med litt godvilje kunne kalles dashbordet.

“Hvor skal vi?” spurte jeg.

Elsa smilte og ristet på hodet.

“Ikke hvor. Når. Du må lære deg å snakke som en tidsreiser”.
“Greit. Når skal vi?”
“7. November 1939. Vi skal redde Hitler.”
“Seriøst? Du starter ambisiøst”
“Hvorfor ikke? Vi er mindre enn tre kilometer fra Bürgerbräukeller, den lå rett der ved biblioteket. Vi stikker inn og henter bomben som er plantet der, og…”
“Desarmerer den?” avbrøt jeg “Vi kan vel ikke desarmere bomber”
“Nei, det kan vi ikke” hun snakket langsomt, og la trykk på hvert enkelt ord.
“Men vi kan kaste den i Isar.”
“Og det vil ødelegge den?”
“Ja, det tror jeg”
Elsa stoppet opp og tenkte seg opp et øyeblikk
“Det vil iallefall legge en stor demper på ødeleggelsen. Og antageligvis ikke drepe noen”.
Jeg skulle til å protestere på at noe “antageligvis ikke vil drepe noen” ikke er en god grunn til å gjøre det, men så kom jeg på at premisset for diskusjonen var at tidsmaskinen til Elsa virket, og det slo meg at dette nok en gang ikke var en meningsutveksling jeg trengte å vinne for at jeg skulle få det som jeg ville. Jeg måtte bare å vente ett minutt eller to, så kunne jeg legge armen trøstende rundt Elsa, og si at det helt sikkert kom til å funke neste gang, og at vi heller kunne se en film og spise is.

Elsa tastet fortsatt på panelet sitt, dro i en spake, og til min overraskelse begynte boksen å riste. Elsa så opp på meg med lysende øyne
“Nå er det ingen vei tilbake. Jeg håper du er klar”
Hun dro spaken helt ned, og jeg måtte holde meg fast i veggen for ikke å falle over henne. Ristingen ga seg, Elsa skjøv spaken forsiktig på plass igjen, og nikket til meg.
“Nå skal vi være i 1939”

Hun dyttet opp døren. Det var mørkt i rommet utenfor. Jeg kjente et sug i magen. Kunne det være at det faktisk hadde virket? At vi hadde reist i tid? Nei. Selvfølgelig ikke. “Tidsmaskinen” hadde sikkert bare trukket så mye strøm at en sikring hadde røket. Det elektriske anlegget i disse gamle bygårdene var håpløst, og selv en tidsmaskin som ikke virket kunne overbelaste det på en vanlig ettermiddag. Elsa hadde gått ut av boksen, og snudde seg mot meg og la pekefingeren over leppene, og hysjet stille på meg, selv om jeg ikke hadde laget en lyd. Jeg ble grepet av øyeblikket, og bevegde meg så mykt og forsiktig som jeg klarte ut i rommet. Suget i magen returnerte. Det var mørkt, men ikke så mørkt at jeg ikke kunne la være å legge merke til at hybelen til Elsa var blitt dobbelt så stor. Kjøkkenet var borte, og i rommet var det nå to senger. I sengene lå det folk og sov. Jeg ble stående å måpe. Jeg prøve å si noe, men jeg ante ikke hva. Elsa løftet nok en gang fingeren opp mot leppene, tok så tak i hånda mi, og dro meg mot utgangsdøra. Nøkkelen stod i på innsiden, forsiktig låste Elsa opp døra, åpnet den forsiktig, og geleidet oss begge ut på gangen. Hun plukket med seg nøkkelen før hun forsiktig lukket døra igjen etter oss, gjorde en liten lydløs seiersdans, og dro meg så etter seg ned trappene og ut på gata.

Der gjentok hun seiersdansen, denne gangen akkompaniert med dempede hvin.
“Du trodde det ikke kom til å funke! Bare innrøm det”
Jeg nikket langsomt. Jeg var ikke klar for å formulere tanker med ord enda.
“Nå til verket. Det er natt til 8. November. Vi har noen timer på oss, ideelt sett har vi kastet bomba i elva og er tilbake i 2020 før familien som bor i hybelen min våkner. Jeg er usikker på hvordan de vil reagere om de våkner til en tidsmaskin på soverommet”.
Hun stoppet opp et øyeblikk, og stirret ut i lufta, som om det først nå slo henne at det kunne bli et problem at vi kunne bli fersket, men så ristet hun det av seg.
“Så du hvor svært det var der inne? Kanskje når jeg kommer tilbake til 2020, så sjekker jeg muligheten for å leie hybelen ved siden av, og slår ned veggen… men det trenger vi ikke tenke på nå. Kom!”
Hun gikk ut av bakgården, og begynte å småløpe nedover fortauet. Forvirret skyndte jeg meg etter. Da vi kom til det første veikrysset stoppet Elsa opp og så seg rundt. Jeg gjorde likeså. All tvil jeg måtte ha hatt om at vi hadde reist i tid var nå borte. Verden så ut som et av disse gamle svarthvittfotografiene som hadde blitt digitalt fargelagt i ettertid. Det så feil ut. Falskt. Jeg strakk ut hånda for å røre ved en husvegg. Den var ekte. Elsa hadde begynt å løpe igjen, og jeg etter. Det var lett å orientere seg i gamle München, beliggenheten av gatene hadde ikke endret seg mye de siste 80 årene, og mindre enn en halvtime senere var vi framme ved Bürgerbraükeller. Den var stengt. Ikke overraskende. Klokka måtte være tre på natta. Optimistisk prøvde Elsa å åpne inngangsdøra likevel. Den var låst.

“Det er en inngang på baksiden og” sa hun “vi prøver der”.

Vi svingte inn i Kellerstrasse. Også der var døra låst, men litt oppå veggen stod et vindu på gløtt. Elsa er uforskammet sprek til å bruke så mye tid på å sitte inne og lese og forske som hun gjør, og før jeg hadde fått summet meg hadde hun tråkket opp på en murstein som stod litt ut av veggen, tatt tak i vinduskarmen, og heist seg inn. To minutter senere hadde hun åpnet døren fra innsiden, og sluppet meg inn på kjøkkenet. Vi listet oss gjennom rommet og inn i selve lokalet.

“Bomben er gjemt inne i en søyle, du begynner å sjekke ytterst til høyre, og jeg til venstre, så møtes vi på midten. Hvis vi ikke har funnet den til da så kontrollsjekker vi hverandres søyler”
“INNI en søyle?” spurte jeg.

Og så begynte jeg å le. Det føltes komisk at dette var det første spørsmålet jeg klarte å formulere, når det var så mange andre spørsmål som svirret rundt i hodet mitt. Elsa hysjet nok en gang på meg, denne gangen noe irritert. Tidsreising krever tydeligvis at man er stille. Jeg sluttet le, og begynte å beføle den første søyla. Ingenting. Men i søyle nummer to, var det ganske riktig en liten nisje, og inni nisja lå en innretning og tikket lavt.

“Elsa” hvisket jeg så høyt jeg turte “her er den”.

Hun hastet over gulvet, bøyde seg ned, og plukket den forsiktig opp.

“Åpne døra!” sa hun.

Stemmen hennes skalv, men ikke så mye som den burde gjøre under omstendighetene. Det var bare et par hundre meter til elva. Vi gikk så forsiktig vi kunne, jeg foran for å holde utkikk, og Elsa etter, like bak meg, slik at vi kunne skjule bomben mellom kroppene våre hvis vi møtte på noen. Da vi var kommet nesten halvveis så hørte vi løpende skritt bak oss. En stemme ropte
“HEI! STOPP!” ut i natten.
Elsa og jeg stoppet og så på hverandre.
“Hva nå?” hvisket jeg.
“LØP!” hveste hun tilbake.
Vi spurtet ned mot elva og da vi kom til elvebredden pælmet Elsa bomba ut i elva.

“HVA ER DET DERE DRIVER MED!!?” stemmen skar gjennom stillheten og mørket.

Elsa og jeg snudde oss synkront, og så rett inn i en mørk frakk. Inne i frakken var det en mann. Ikke spesielt høy. Bare litt høyere enn meg, og kanskje en centimeter lavere enn Elsa, som var 1.76 på sokkelesten. Tynn, gutteaktig, men med en eim av autoritet, på tross av at han neppe var mer enn 3-4 år eldre enn oss.

“Ingenting”, svarte Elsa.

Jeg prøvde å se så avslappet ut som mulig, uten at jeg trodde jeg hadde lykkes med det. Den unge mannen målte oss opp og ned. Det slo meg at vi ikke akkurat var kledd som om vi hørte hjemme i tiden. Hvordan var det på 1930-tallet? Gikk damer i det hele tatt i bukser da? Eller var det kjoler som gjaldt over det hele? Uansett var det nok ikke hullete dongeribukser collegegensere som var hverdagsantrekket. Og vi hadde ikke en gang på oss ytterjakker. Jeg merket med et hvor kald novembernatta var. Jeg slo armene rundt meg selv, i et forsøk på å holde på varmen.
Mannen stod der og ristet på hodet.

“La meg gjette. Dere er tidsreisere. Jeg vil anslå fra sent 2030-tallet”
“2020” svarte Elsa kjapt.

Hun var definitivt bedre rustet enn meg til å takle denne situasjonen. Jeg hadde mest lyst til å krølle meg sammen i en ball og bare bli der.

“Vi har akkurat reddet Hitler!”, sa Elsa stolt.

“Nei!” sa mannen “Nei, nei, nei! Nå må dere slutte med det der! Hitler skal ikke reddes. Hitler skal drepes. Så tidlig som mulig. Helst i morgen. Og hvis ikke det går så i 1944. Dere er i ferd med å sabortere alle mulighetene mine.”

“Men Hitler er jo fantastisk. Han skulle gjøre Tyskland stort igjen” sa Elsa.

“Han gjør Tyskland stort, ja. Han invaderer halve Europa, før alt går åt skogen og Tyskland taper andre verdenskrig. Vi har sett på mulighetene. Vi prøvde å ta ham ut under 1. Verdenskrig, men agenten vår fikk kalde føtter. Vi har som sagt en sjanse til i 1944, men det beste er å ta ham nå. Før han får gjort for mye skade. Stol på meg her. Jeg har kontroll.”

“Men…” prøvde Elsa å protestere.

“Nei,” sa mannen strengt. “Kom dere hjem til deres egen tid, og la profesjonelle ta seg av dette her”
“OK, beklager” mumlet Elsa lavt, før hun snudde seg og begynte å gå tilbake til hybelen. Jeg kunne ikke annet enn å følge etter.

– –

Mannen gikk irritert tilbake til Bürgerbraükeller. Hitler skulle liksom være en slam dunk. Han hadde simulert de optimale verdenshistoriene, og siden de ikke hadde klart å forhindre drapet på Franz Ferdinand, så gikk det best med Hitler ute av spill så tidlig som mulig. De hadde ikke så mange muligheter igjen nå. Han gikk tilbake ned i kjelleren. Der satt partneren hans og ventet utålmodig på ham.

“Hva var det for noe? Fikk du tak i bomba igjen”

“Nei. Det var noen amatører som var kommet for å redde Hitler. De kastet bomba i elva”

“Nå igjen? Idioter. Rekker vi å lage en ny?”

“Jeg håper det. Vi må klare å drepe Hitler før slutten av 2. Verdenskrig. Hvis ikke får vi 3. verdenskrig, og da har vi tapt.”

“Vet du, Lee Harvey, jeg tror dette her kommer til å ordne seg. Ny bombe er klar om ikke så alt for lenge, og så lenge ikke en av disse idiotiske tidsreiserne gjør noe dumt som å få Hitler til å forlate møtet tidlig, så har vi reddet verden, og vi kan pensjonere oss”

“Jeg håper det. For hvis ikke blir vi nødt for å drepe John F. Kennedy, og det har jeg virkelig ikke lyst til. Han er en fin fyr.”

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: