Edinburgh 2016 – Lørdag

Vi spiste Eggs Benedict på et litt kjipere sted (dessuten hadde Lea armeriddere, og jeg pannekaker), før vi dro på Escape Hour. Et stødig escape game, med stort sett passe vanskelige oppgaver, og selv om vi gikk på en og annen smell, klarte vi å komme oss ut i god tid før tiden gikk ut. Selvfølgelig. Som vanlig vil jeg ikke røpe å mye om selve spillet, annet enn hvis du ikke har prøvd en eller annen form for Escape game enda; gjør det!

Så dro jeg for å se et stykke alene. Fat Girls Don’t Dance. Jeg kunne skrevet en hel bloggpost alene om dette stykket; det er definitivt det jeg har tenkt mest på i ettertid. Maria er ikke feit. Men hun er i glad i mat og hun har lyst til å bli danser og skuespiller, og det er en vrien kombinasjon. Hun forteller, gjennom snakking, sang og dans og musikk og løping (!) om sine kamper. Og vel så viktig som de tingene hun sier er de tingene hun ikke sier. Som når hun sitter på gulvet og ser trist og forvirret ut mens Megan Trainors «All about that bass» spiller. Hele holdningen hennes skriker «MEN DET ER JO IKKE SÅNN DET ER!!». Hun avslutter med en historie om et bilde der hun var på sitt største, som noen kommenterer «det er som om det er en helt annen person» til. Og det er helt sikkert ment som en kompliment, men som hun sier «Men det er ikke det, er det vel?», og det treffer meg midt i magen. Etterpå må jeg gråte litt, og jeg har fortsatt ikke klart å tenke på slutten uten å få tårer i øynene.

Så møter jeg igjen de andre og vi ser In defence of Hitler, et tullete lite tidsreiseeventyr. Den gjengse oppfatningen her var at dette ikke var noe særlig, men jeg syntes det var kjempegøy. Tidsreiseinstansen var oppkalt etter Keanu Reaves, hipstertidsreisere, overraskende plot twists og den klassiske «du dro tilbake til fortiden for å gjøre ting bedre, men det viser seg at det er DU som har gjort ting ille i utgangspunktet»-tidsreisegrepet. Pluss ordspill. Vi liker ordspill.

Så tror jeg kanskje vi spiste noe, men jeg kan ikke for mitt liv huske hva.

Deretter Guru Dudu’s silent disco walk. Dette var noe vi observerte i fjor, som så kjempegøy ut. Og det var det. Man får på seg høretelefoner, og Guru Dudu spiller discomusikk i dem, og så går man gjennom Edinburgh sammen mens man synger og danser. Anbefales så absolutt.

Vi avslutter kvelden med Starman, som er Sven Ratzkes David Bowie-tribute. Han synger Bowie-sanger og forteller i beste cabaret-stil. Det er som å ha fallt inn i en annen verden, og det skader ikke akkurat at forestillingen er inne i et digert telt med erotisk pulserende tak (det pulserte ikke denne gangen. Men det gjorde det da vi var på samme arena i fjor og så burlesque)

Dette var definitivt favorittdagen. Så mange fine og gøye opplevelser.

 

 

 

 

 

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: