Edinburgh Fringe – Søndag

Siste dagen.

Vi startet med det mest spesielle stykket vi så i år: Wrecked. Fire av oss, og to vi ikke kjente, stablet oss inn i en bulket bil som stod utenfor en av venuene. I førersete satt en skuespiller som våknet til liv, og framførte en monolog hvor hun sakte men sikkert husket hva som hadde skjedd henne, og hvordan hun hadde endt opp i den bulkete bilen. Det var en veldig sterk opplevelse. I begynnelsen var det veldig vanskelig å holde seg fra å svare henne når hun stilte retoriske spørsmål, men det gikk seg til etterhvert. Det var et utrolig kult opplegg, men i tillegg var skuespilleren veldig dyktig og hun framførte et bra manus. Definitivt et av stykkene jeg kommer til å huske lengst.

Etterpå hadde vi en ganske lang pause. Selv om lørdagen var en veldig bra dag for meg, så følte jeg at jeg hadde ledd litt lite, og jeg ville gå og se noe ukomplisert morsomt, så jeg skilte meg fra de andre, og endte etter litt om og men med å se Joke Thieves. Konseptet er enkelt nok. Fire stand upere fremfører hvert sin greie på 7-8 minutter, og når alle er ferdige, bytter to og to og framfører hverandres materiale. Det var passe bra stand up, noen morsomme vitser, men jeg har etterhvert lært at sammen lignet med alt det andre kule man får se på Fringen så blir stand up litt platt. Men her var det altså denne twisten. Det var et artig konsept i seg selv, men to ting gjorde det litt mer bemerkelsesverdig. Han ene standuperen hadde CP. Han satt i rullestol, hadde lite førlighet over armene sine, og snakket utydelig. Han holdt stand up om hvordan det var å ha CP. Jeg sleit litt med å forstå det, men det jeg skjønte var morsomt, og publikum lo generelt mye. Så. Skulle. Det. Byttes. Og en funksjonsfrisk person måtte altså stå der og harselere med hvor vanskelig/kjipt det er å ha CP. All ære til Robin Morgan som klarte å ikke bli for usmakelig, men fortsatt være morsom. Det andre var at en av de andre som var med tydeligvis ikke syntes det materialet som han hadde fått byttet til seg var noe særlig morsomt, så han endte stort sett opp med å gjøre narr av originalartisten på en ganske slem måte.

Så avsluttet vi som vi startet, med Andrew Hunter Murray. Denne gangen med hans quizbaserte enmannshow, Round One. Da vi kom inn stod han der og hilste på hver enkelt av oss (HAN TOK PÅ MEG!), og forsikret oss om at dette kom til å gå bra og at det ikke var noe å bekymre seg for. Så fulgte en heseblesende time med mye moro. HAN FIKK MEG TIL Å GÅ OPP PÅ SCENEN! Det er ikke sånt jeg gjør. Og det var strengt tatt ikke en scene så mye som en del av gulvet som var hans, men han skulle ha meg til å high five ham (Noe som var umulig. Men han sa at jeg bokstavelig talt hadde gjort det bedre enn alle andre som hadde prøvd før, noe jeg velger å tro på). Det var veldig morsomt og hadde noen fine overraskelser og var mer sammenhengende enn man ville forventet av den typen sketsjshow, og jeg elsket det. Etterpå prøvde jeg to ganger å gå bort til ham for å skryte av hvor flink han var, men begge gangene feiget jeg ut og knirket fram mitt «thank you» og løp. I ettertid har jeg prøvd en gang til via twitter, men det endte også med et takras av et bokstavsammensurium som han ikke har svart på (sikkert fordi han ikke skjønner hva jeg fabler om. Men det går bra. Vi har veldig fine, lange samtaler i drømmene mine.)

Og så var Fringen over for denne gang. Jeg gleder meg allerede til neste år.

 

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: