Ikke akkurat miserabel

Jobben har spist opp livet mitt. Det gjør den av og til, og det er greit. Jeg liker som sagt jobben min. Faktisk som sagt så mange ganger at jeg av og til lurer på hvem jeg prøver å overbevise. Jeg snakket med ei som jobber på samme prosjektet som jeg er på nå, og hun fortalte at hun ikke fikk betalt for overtid. Jeg reagerte med vemmelse og avsky på dette, og hun svarte lett henslengt «Man må jo like jobben sin, da». Sånn snakker folk som virkelig liker jobben sin. Men la oss nå ikke dvele for mye på det.

Selv om jeg altså liker jobben min har det blitt litt mye i det siste. Jeg har jobbet hver dag siden påske – noen av dagene har riktignok vært søndager hvor jeg har sittet og sett på TV mens jeg har gjort rutinearbeid, men de fleste dagene har vært lange og intense. Og jeg vet* at det finnes leger og advokater (og sikkert byggingeniører også) hvis liv består av 70-80 timers arbeidsuker, og jeg er jo et stykke unna dette, men likevel. Jeg er ikke laget for sånt, og blir frynsete.

Jeg var i bursdagen til Kristin i går. Jeg hadde hatt min første leveranse , og for en gangs skyld dratt hjem fra jobb klokka 16.00, spist en ordentlig middag**, pyntet meg og dratt avgårde til Syng hvor Kristin hadde sin Les Miserable-Sing-a-long-bursdag. Dette er så kult på så mange nivåer. For det første Les Miserable-føkkins-sing-a-long-bursdag! Hvor fantastisk er ikke det? Det ble mildt oppfordet til utkledning, og jeg hadde egentlig lyst til det, men dirndl-blusen min var blitt for liten, og siden den var la pièce de résistance(!) i ansembelet mitt, ga jeg opp hele greia. Jeg tilbød meg å hakke av meg håret som kompensasjon, men feiget ut da Kristin tok meg på alvor (jeg lider fortsatt under at jeg klippet meg pannelugg til en Halloweenfest dagen før vi tok profilbilder til nettsiden på jobben), og av en eller annen grunn valgte jeg ikke å ha på meg Eponine-hatten jeg hadde på meg resten av dagen, på selve festen. (På mormon buzzz finnes det en artikkel som heter «How not to be the Éponine in your relationships». Ta det bare med fordi det antageligvis er den beste setningen jeg kommer til å skrive i dag, muligens også hele uka). Jeg liker Éponine. Jeg trodde det var hun jeg identifiserte meg mest med, men i går oppdaget jeg hun som ikke ville gi fra seg stolen sin til barrikadene før en av de pene unge mennene kysset henne. Hun ER jo meg. Og ikke så mye fordi jeg vil bli kysset av pene unge menn, men fordi jeg er så veldig glad i sitteplassen min.

I fjor var jeg i Edinburgh Fringe med Thomas og Lea, og vi så The Miserables, som var et teaterstykke om tre misfornøyde personer i et kontorlandskap, iblandet med sangene fra Les Miserables, omdiktet til å passe til settingen. Det startet med hun ene som sang «I dreamed a dream» om hvor kjipt det var å jobbe som kontorassistent, når hun egentlig ville drive med noe kreativt, og jeg blogget til og med om at det ikke satt riktig hos meg, på grunn av kontrastene mellom Fantines problemer og hun som – buhu – ikke likte jobben sin. Da vi i går kom til Anne Hathaways Tom Hooper Les Mis Closeup og hun sang

«I had a dream my life would be
So different from this hell I’m living»

kom jeg på da jeg tidligere i uka hadde begynt å gråte inne på sjefens kontor. Og det begynte ganske ryddig med stille tårer ned over kinnet og et «Beklager. Jeg er bare så sliten. Dette er en ren fysisk reaksjon. Jeg skal skjerpe meg», men endte i et

«Jeg blir 40 neste uke.
Jeg trodde jeg skulle ha kommet videre i livet»

Og om jeg ikke akkurat identifiserte meg med Fantine i det øyeblikket, så skjønte jeg bedre hvordan hun i The Miserables kunne gjøre det.

Den andre grunnen til at jeg synes det er så kult at Kristin inviterte meg til Les Miserable-Sing-a-long-bursdagen sin er at i gamle dager, da blogging var gøy og kult og det de artige menneskene drev meg, så satt jeg i kjelleren min i Sandnes og – ja, jeg vet det er patetisk å innrømme det, men jeg håper de tar det som en kompliment – dagdrømte om å bli invitert med og henge med det alle de kule og gøye bloggerne i Oslo, og nå ER jeg det, og jeg tenkte ikke en gang spesielt over det. Jeg ble selvfølgelig glad for invitasjonen, men ikke sånn «OMG!! Kristin STORRUSTEN inviterer meg til SIN bursdag!». Det føltes riktig, logisk. Jeg har også invitert Kristin (og en hel hau andre kule og gøye bloggere) til en av de fire bursdagene jeg skal ha neste uke. Til høsten skal jeg til Edinburgh for tredje gang med gøye og kule bloggere. I kveld skal jeg til en kul og gøy blogger og i morgen skal jeg på quiz med kule og gøye bloggere.

Så kanskje jeg er kommet livet videre likevel.

Nå skal jeg tegne en graveplan.

*med «vet» mener jeg her «sett i amerikanske tv-serier.

**Jeg har aldri sett noen se så oppgitt på meg som det kollegaen min gjorde da jeg fortalte henne at jeg hadde spist fire sjokolader til middag dagen før, men det var greit fordi jeg «hadde spist et eple tidligere på dagen». Så nå prøver jeg å skjerpe meg litt.

Advertisements
  1. #1 by Kristin Storrusten on 17 mai 2017 - 6:31 pm

    Elsker denne posten så mye. Elsk elsk elsk. Og vet du hva? SONJA QOE kom i bursdagen lin!!!

    • #2 by Sonja Dadam on 18 mai 2017 - 4:28 pm

      Hehe, tusen takk. Og jeg tror du er omtrent den eneste personen som leser bloggen min med vilje om dagen, så det skulle bare mangle at jeg ikke klarer å tilpasse meg publikummet mitt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: