K13 – The hammer is my penis, Den uheldige mannen og sex på bryllupskake

Det har vært Katakomber igjen og gubban som vi har kost oss. Jeg tror det stort sett er Katakombefolk som leser disse postene, så jeg kommer ikke til å gå av veien for å plottblotte,

Vi startet med Pornografen, en kortfilm av Nils J. Nesset, fra 2017. En sår liten historie om pornofilmregissøren som bestemmer seg for å redde den up-and-coming(!) kvinnelige hovedrolleinnhaveren i filmen sin. Vi ser Scarlet Diva senere på kvelden, som denne filmen er en deilig kontrast til. Men selv om det er jo ikke sånn at du MÅ være drittsekk for å jobbe i pornobransjen, så er nå bransjen en gang det den er, så du får ikke være noen helt heller. Pluss, av og til så hender det at damer har egne tanker og meninger og vet hva de vil med livene sine. Det eneste som trekker litt ned er at den mannlige pornostjerna kalte seg Thor med hammeren, og jeg klarte ikke slutte å tenke «The hammer is my penis», men jeg innser jo at det ikke er filmens feil.

Så så vi Morgan Kane: Døden er en ensom jeger (Frank Iversen, Norge 2001). Denne hadde vi gledet oss så fælt til at vi hadde Morgen Kane-allsang i bilen på veien bort. Den sangen har alt for kort refreng. Det er samme fyren som har skrevet, regissert og spilt hovedrollen i denne filmen, og det er jo noe man bare kan gjøre hvis man er veldig, veldig flink, eller totalt mangler selvinnsikt. Her snakker vi definitivt sistnevnte tilfelle. Filmen var høyst usammenhengene, der var en fyr hvis eneste oppgave var å se vettskremt ut hele tiden, og helt på slutten ble moralen i historien oppsummert ved hjelp av en værmelding. Men det var gøy. Iversen (ex-bloggeren, ikke regissøren), snakker om at vi skal lage en shot for shot-remake av spetakkelet. Jeg heller kanskje mer mot en slags musikkvideohomage. Vi får se hva vi lander på.

Etterpå var det Car wash (Michael Schultz, USA 1976). Dette var tullete og useriøst, men jeg koste meg, og de skal ha for at de prøvde å gi opptil flere av småhistoriene som skjedde på bilvaskeriet den dagen en slags avslutning mot slutten av filmen.

Så så vi Mad Max: Fury Road Blood and Crome Edition (George Miller USA/AUS 2015). Dette var litt forvirrende, for jeg trodde ikke vi drev med sånt; så filmer som vanlige folk har hørt om, men joda. Blockbuster megahit Mad Max ble vist på Katakombene i år. Den blir vanskelig å bortforklare på jobb i morgen, når jeg skal gjenfortelle all den sære filmen jeg har skrytt av at jeg skal se i løpet av helga. Den var riktignok i den kunsterniske svart/hvittversjonen, som var regissørens drøm, og som han ikke fikk lov til å gjøre på kino, men likevel. Jeg var usikker på om det skulle komme til å funke. Når jeg drar på Edinburgh Fringe, og ser store internasjonale navn som Adam Hills og Dylan Moran, så har det vært en skuffelse. For selv om de jo er veldig flinke, så blir det for mainstram til at jeg klarer helt å sette pris på det oppi alt det rare som arrangementet ellers har å tilby. Men det skal sies at svart/hvitt-grepet kombinert med at Mad Max tilhører en sjanger jeg ikke ser spesielt mye av (jeg setter pris på en god actionkomedie eller et actiondrama, men rein action-action har jeg ikke sett siden…. øh jeg så Street Fighter på VHS?), så gjorde det at det funket som Katakombefilm for meg.  Det var nok den jeg likte dårligst i år, men det var på tross av at den ble vist på Katakombene, ikke på grunn av.

Neste film ut var The Undead (Roger Corman, USA, 1958). Dette derimot likte jeg kjempegodt. Jeg synes historien var helt fantastisk. Det kunne vært en kjempebra episode av Charmed. Et fantastisk moralsk dilemma, og en twist på slutten drukner litt i slurvete gjennomføring, og distraksjoner som en alt for stereotyp djevel og en syngende grav-graver (? Det heter kanskje bare graver)((den første sangen hansvar forøvrig på melodi av Thorbjørn Egners «Den uheldige mannen»)) (((seriøst. Klikk på de to linkene. Hør de to sangene. Og fortell meg at det ikke er akkurat samme føkkings melodi!?)))

Så hadde vi pizza (alt for mye pizza!) og en quiz, som Gry, Hjorthen, en fyr som sov (unnskyld! Jeg vet du har et navn. Jeg vet bare ikke hva det er. Det er jeg som er et dårlig menneske her. Ikke du) og jeg vant. Yay oss. Det som egentlig var gøyere at jeg nå er en sånn person man vil være på lag med, fordi folk tror jeg kan ting.

Etter pausen så vi Scarlet Diva (Asia Argento , Italia 2000). Denne var brutal. Her var det ingen menn med hjerte av gull, som egentlig ville redde kvinnene de utnyttet. Jeg og Asia, eller «Anna» lever nok veldig forskjellige liv, men vi har de samme marerittene. Dama klarte å fremkalle de samme følelsene som jeg har når jeg våkner på nettene etter at jeg har drømt at jeg mister babyen min/våkner i senga med fremmede mennesker. Det var skremmende. Og jeg genuint, helt på ekte, slapp et dramatisk gisp under den siste scenen. Det var en vond, vond, vond film, som jeg er glad for å ha sett.

Deretter kom Wild Tales (Damián Szifron, Brasil 2014). Jeg elsker en god hevnhistorie. Her fikk jeg seks stykker servert på løpende bånd. Åhr. Det var så tilfredstillende. Og selv om mange av historiene endte opp på helt usanssynlige steder, så var de bygget opp så bra, at man kom dit på relativt sansynlig vis i de fleste tilfeller. Jeg må riktignok trekke tilbake min påstand om at jeg også vil ha sex på bryllupskaka mi, fordi jeg kom på at det bare kommer til å ende opp med glasur på steder hvor man helst ikke vil ha glasur, men dette er likevel kveldens desiderte favorittfilm.

Vi avsluttet med American Gothic (John Hough, USA 1987). Deilig amerikansk 80-tallskrekk. Passe creepy, passe morsom og den klarte å overraske meg litt mot slutten. Akkurat riktig å avslutte kvelden med.

Tusen, tusen takk til Thomas, som jeg vet stresset over sviktende teknikk, men helt seriøst, jeg har vært på 10 knirkefrie Katakomber så langt, og det var så lite av et problem at jeg ikke en gang gidder å nevne det i referatet, til Tia for organisering av overnatting, til Espen for skyss og generell reiseledelse og til Gry for brownies og restesnop. Og til alle andre for godt selskap og god stemning.

Og, jeg har ikke gjort grunndig research på dette, men jeg tror kanskje at i år er det nye favorittåret samlet sett. Eller så hadde jeg bare glemt litt hvor bra det pleier å være.

That’s all.

  1. #1 by Thomas Herlofsen on 7 oktober 2018 - 4:52 pm

    Jeg tror ikke melodien til Den Uheldige Mannen er original i den versjonen. Og en shot-for-shot remake av Kane med litt strammere klipp hadde vært fantastisk! Den rasjonelle delen av hodet mitt vet at masingen om teknikken egentlig er mer plagsom enn at vi måtte flytte om på ting, men jeg kan ikke noe for det. Asbergeren min er ikke så kraftig at den er noe problem vanligvis, men sånt setter meg helt ut. For fem år siden hadde jeg antakeligvis måttet sende alle hjem, så jeg er faktisk litt stolt av meg selv i dag som kom gjennom uten å mase MER om det. Det er først nå, ettermiddagen etterpå, at jeg funker sånn tålig normalt igjen.

    • #2 by Sonja Dadam on 9 oktober 2018 - 6:56 am

      Det et jo kjipt når ting ikke går som man vil, jeg ser jo det. Og du var på ingen måte plagsom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: