Dikt

Da jeg var 14 år så var jeg veldig forelsket i en fyr som hadde fått det for seg at jeg var en sånn person som skrev dikt. Så da ble jeg en sånn person som skrev dikt. De handlet mye om ham. På et tidspunkt sendte* jeg til og med et istykkerrevet bilde av meg innpakket i et dikt jeg hadde skrevet til ham; det var en hel symbolikkgreie og veldig dramatisk. Gjennom hele tenårene prosesserte jeg generelt følelser ved å skrive dikt. Etterhvert ble jeg mer opptatt av den delen som går på å leke med ord, og sette dem sammen og skape bilder, men det var alltid en kjerne av sannhet i dem. Men de gikk fra å være en dump av ufiltrerte følelser til å være «inspirert virkelige hendelser».

Jeg skriver ikke så mye dikt lenger, jeg gjør ikke det. Det er litt synd. Men på midten av 2000-tallet hang jeg en del på dikt.no og produserte ganske effektivt. Disse ble på et tidspunkt printet ut og satt i perm(!), og det er bra, for da jeg kastet den gamle pc-en min i fjor, så trodde jeg at jeg hadde kopiert over alt til ny PC, men det hadde jeg ikke, jeg hadde bare gått gjennom Windows Media Player, og lagt det jeg ville ha med videre til i Spotifylista mi, og annet alt jeg har lastet ned eller produsert digitalt fra ca 2000-2016 er nå tapt for all tid. Det kan jeg bare ikke tenke for mye på. Men diktene fantes heldigvis, for det som skjedde var at Kristin Storrusten skrev Norges minste novellesamling, for folk som vil lese mange bøker, men som ikke har tid til det, og da tenkte tidligere blogger Espen Iversen at dette hadde han også lyst til, bortsett fra at tidligere blogger Espen Iversen som kjent ikke skriver lenger, så jeg sa han kunne bruke diktene mine og være en slags forfatteragent for meg som valgte ut dikt, tok forsidebilde og tok seg av mesteparten av kommunikasjon og admin. Jeg tror det var en fin ordning for oss begge. Mest for meg, selvfølgelig, for det som har skjedd nå er at jeg er en publisert poet. Hvis du klikker på linken, så kommer du til diktsamlingen min som heter Alarmer. Som er en ekte ting. Som finnes i verden. Som du kan lese. Og ikke minst; markere i goodreads at du har lest, og føle deg bedre om ditt litterære selv.

I tillegg til Kristins novellesamling og min diktsamling (hihi – min diktsamling), så har også Mari Grydeland laget en diktsameling i denne serien med juksebøker. Jeg anbefaler at du leser også den, for da kan du totalt krysse av for tre bøker i goodreads og det er veldig gøy for hennes diktsamling handler om det helt motsatte enn min diktsamling (hihi – min diktsamling). (Jeg regner selvfølgelig med at du allerede har lest Kristins novellesamling, hvis ikke bør du gjøre det og med en gang, for den er iallefall bra, og en trendsetter)

*ikke i posten. Men via lappesystemet som fantes i et hvert ungdomsskoleklasserom på den tiden