Å dø av sult på vei til Vadsø

Jeg har et slags nyttårsforsett om å skrive minst 200 ord hver dag, og det har allerede sklidd ut. Det var ikke meningen at det skulle være sånn, men jeg ser jeg kan hente det inn med et skippertak eller to, så da prøver jeg det. Men jeg er litt sliten, og orker ikke skrive noe ordentlig, så da blir et dagbokblogging. Er det noe man kan gjøre i 2022?

I går skulle jeg på jobbtur til Vadsø. Det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men etter nesten to år på hjemmekontor, var det en deilig avveksling. Jeg er ikke så god på sånn gyllen middelvei-greie; enten sitter jeg på soverommet mitt uke etter uke, eller så drar jeg halvveis til Nordpolen. Jeg vet ikke om dere er klar over hvor langt nord Vadsø er. Det er så langt nord at man går rundt kanten av Norge, og litt sør igjen. Nesten i Russland.

Jeg skulle ta fly tidlig på ettermiddagen, så jeg fikk en halv dag på kontoret først, for å skrive ut tegninger og gjøre litt generelle forberedelser, før jeg dro til flyplassen i god tid, slik at jeg skal rekke å spise lunch der før jeg skal ut og fly. Det som går galt her, er 100% min feil. Ingen andre å skylde på. Den første tabben er at jeg litt uoppmerksomt legger inn Gardermoen Parkering istedenfor Oslo Lufthavn i GPS-en. Jeg kan på en måte skjønne hva som skjedde der, men imponerende er det ikke. Og for å gjøre vondt verre; når jeg begynner å nærme meg flyplassen, og GPS-en insisterer på at jeg må kjøre en annen vei enn den som er skilta til flyplassen, så tenker jeg «jaja, det var jo litt rart, men da er det vel noe trafikk da på den skilta veien» (det er midt på dagen. Det har ikke vært antydning til kø på noe av det strekket hvor det pleier å være kø), og følger slavisk GPS-en. Det er først når jeg er midt ute i skogen, ved en stor parkeringsplass, og GPS-en påstår at jeg er framme at jeg skjønner at noe galt. Så jeg legger inn ny, riktig adresse og prøver igjen. Jeg kommer meg til flyplassen, får parkert. Går en lang omvei fra parkeringshuset til terminalen (ikke med vilje. Det bare ble sånn), surrer meg inn på Covidtestinga for de som kommer fra utlandet, surrer meg ut igjen etter å ha blitt fortalt at jeg ikke trenger å covidteste meg for å fly til Vadsø, gjennom sikkerhetskontrollen, og til gaten, hvor boardinga starter om 5 minutter. Jeg rekker ikke spise lunch først.

Nå har det seg sånn at jeg reiser det som het businessclass i gamle dager, og der får man jammen meg mat ombord på flyet. Helt gratis! Men avis har de sluttet helt med, slo det meg nå. Uansett, jeg ber om en sandwitch, men det har de ikke, selv om det står i menyen. Han flyverten spør om jeg mener kvikklunch, og jeg sier nei, jeg vil ha noe mat, og så holder han fram noe som jeg inni hodet mitt bestemmer meg for må være et rør med sjokoladeboller, noe jeg takker nei til, og spør om han har noe nøtter, det har han, så jeg får to små poser, en som jeg kan spise nå, og en som jeg kan spare til senere. Etter han har gått videre ser jeg at han som sitter på samme rad som meg har fått en lefserull med reinsdyrkjøtt. Ikke et rør med sjokoladeboller der, altså (hvor kom det fra? Er det noe som finne i virkeligheten i det hele tatt?). Og av 1000 grunner som man kan sette opp i ett født-sånn/blitt-sånn-diagram, så er det helt uaktuelt å hanke inn matvogna på vei tilbake, og be om noe faktisk mat, så jeg spiser den ene lille nøtteposen min, og sparer den andre lydig til senere, for jeg vil ikke være hun der tjukke som ikke klarer å spare på nøttene sine.

På et eller annet vis klarer vi å bli en halvtime forsinket inn til Tromsø, som jeg ikke skjønner noenting av nå, for hvis flyet hadde vært en halv time forsinket fra Oslo, så ville jeg for pokker hatt tid til å kjøpe meg noe mat før vi dro. Men allefall når vi lander i Tromsø, så er det bare en halv time til flyet mitt går videre, og jeg hadde kanskje hatt tid til full fart å kjøpt meg en pølse på Narvesen, hvis det ikke hadde vært for at jeg oppdager at den elektroniske innsjekkinga jeg gjorde i Oslo plutselig var borte og byttet ut med en beskjed om at man ikke kan sjekke inn elektronisk på strekningen Tromsø-Vadsø, så da begynner jeg å stresse med det heller. Det er ingen i skranken til Vadsøflyet, så jeg går til en annen skranke, men han som står der er opptatt med andre ting, og sier jeg må snakke med SAS sine folk, men jeg finner ikke SAS sine folk, så jeg snakker med noen vektere istedenfor, og de er veldig hyggelige, men kan jo ikke egentlig hjelpe meg, så de foreslår at jeg skal gå helt ut til innsjekkingsskranken, og sjekke meg inn der, men nå er det 20 minutter til flyet mitt går, og jeg er ikke sjekket inn, og jeg skal faen meg ikke ut av terminalområdet, for hva om de ikke slipper meg inn igjen, så jeg går tilbake til skranken til flyet mitt. Der kommer det en fyr, og jeg forklarer ham problemet mitt, ganske rolig, og helt uten å fortelle ham om at jeg har snakket med han i den andre skranken og med vekterne, men han viser seg å være en sånn rullebaneperson, så han vet heller ikke hva jeg skal gjøre. Sånn et kvarter før flyet skal gå kommer det en småstressa dame til skranken, og sier «God formiddag» (klokka er på dette tidspunktet sånn 16.00; så hun har nok heller ikke hatt den beste dagen), og jeg forklarer alt til henne og hun trykker på en knapp og så kommer det ut en lapp, og vipps er jeg sjekka inn. Null stress. (det er løgn. Det har vært masse stress).

Jeg blir sendt ut på rullebanen, og må finne flyet mitt selv, det går også bra. Når vi er i lufta så kommer det en vogn med snacks, og jeg spør om de har noe mat, og de har knekkebrød med smøreost, og nå har jeg mer sult enn skam i meg, så jeg kjøper to stykker og spiser begge (jeg har fortsatt ikke spist de andre nøttene, kom jeg på nå). Uansett, jeg kommer meg til Vadsø, og går av på riktig stopp (det er et sånn melkerutefly som har flere destinasjoner, og neste stopp er Vardø. Hele det der systemet med å bare bytte ut en bokstav i bynavnet er skikkelig teit i utgangspunktet, men føles enda teitere når flyet går begge steder, spesielt i en landsdel som ikke akkurat har supertydelige R-er og S-er. )

Uansett. Jeg deler taxi med en flyvertinne inn til sentrum, og HUN får høre om han i skranken og vekterne og «god formiddag»-damen, og jeg kan se hun er redd for at jeg skal tro vi er blitt venner når vi kommer til hotellet, så jeg lar henne gå. Jeg setter fra meg kofferten på rommet, og går ned i resepsjonen, hvor jeg får vite at hotellets restaurant er stengt på grunn av korona og «mandag er en litt vanskelig restaurantdag her, men det er ett sted som er åpent», jeg går til det ene stedet. De har stengt matserveringa for 4 minutter siden, og jeg holder på å begynne å gråte, og kelneren bruker alt for lang tid før han sier «men du kan bestille en take away pizza», noe jeg gjør, og tar pizzaen med på hotellet og spiser hele på to minutter, og tilbringer resten av kvelden i matkoma mens jeg ser ut av vinduet og håper at det skal komme nordlys, noe det ikke gjør (dvs, det kan være at det var på baksiden av hotellet; men det fikk jeg da eventuelt ikke med meg).

Neste dag benytter jeg hver anledning til å spise. Den jeg er mest fornøyd med er at jeg hadde en liten frokost før jeg dro på befaringen jeg skulle på. Og så ble befaringen ferdig før hotellfrokosten stengte, så jeg rakk enda en frokost, før jeg gikk opp på rommet mitt for å jobbe.

Sånn. Nå skal jeg være ajour ordmessig, og skal se om jeg finner en liten nøttepose, som skal være dagens syvende måltid.