Archive for category Sonjaland

Inni meg har jeg en bukse

Jeg skrev et dikt basert på en chat jeg hadde. Jeg skulle ønske at det var mer penger i fjortispoesi. Jeg hadde vært dritrik. (For ordens skyld; det går bra med meg. Chatten handlet om hvordan jeg hadde en bukse inni meg. Det med at jeg er skadet måtte jeg bare legge til i diktet, sånn at det skulle se ut som om det er dypt). Hvis du gir meg en femmer så skal jeg skrive et fjortisdikt basert på en chat du har hatt. For en tier skal jeg få det til å rime.

Inni meg har jeg en bukse
Du sier
Du skal klippe hull på den
Og jeg spør
Hvorfor?
Du mumler noe om bandasjer
Og hvis man legger den utenpå
Så vil ikke såret gro riktig

Nå lurer jeg på
Hvordan
Jeg kan ha skadet meg
Uten å ha merket det
Inni meg
Inni buksen
Hvorfor så du det
Når jeg ikke så det selv?

Legg igjen en kommentar

Ikke akkurat miserabel

Jobben har spist opp livet mitt. Det gjør den av og til, og det er greit. Jeg liker som sagt jobben min. Faktisk som sagt så mange ganger at jeg av og til lurer på hvem jeg prøver å overbevise. Jeg snakket med ei som jobber på samme prosjektet som jeg er på nå, og hun fortalte at hun ikke fikk betalt for overtid. Jeg reagerte med vemmelse og avsky på dette, og hun svarte lett henslengt «Man må jo like jobben sin, da». Sånn snakker folk som virkelig liker jobben sin. Men la oss nå ikke dvele for mye på det.

Selv om jeg altså liker jobben min har det blitt litt mye i det siste. Jeg har jobbet hver dag siden påske – noen av dagene har riktignok vært søndager hvor jeg har sittet og sett på TV mens jeg har gjort rutinearbeid, men de fleste dagene har vært lange og intense. Og jeg vet* at det finnes leger og advokater (og sikkert byggingeniører også) hvis liv består av 70-80 timers arbeidsuker, og jeg er jo et stykke unna dette, men likevel. Jeg er ikke laget for sånt, og blir frynsete.

Jeg var i bursdagen til Kristin i går. Jeg hadde hatt min første leveranse , og for en gangs skyld dratt hjem fra jobb klokka 16.00, spist en ordentlig middag**, pyntet meg og dratt avgårde til Syng hvor Kristin hadde sin Les Miserable-Sing-a-long-bursdag. Dette er så kult på så mange nivåer. For det første Les Miserable-føkkins-sing-a-long-bursdag! Hvor fantastisk er ikke det? Det ble mildt oppfordet til utkledning, og jeg hadde egentlig lyst til det, men dirndl-blusen min var blitt for liten, og siden den var la pièce de résistance(!) i ansembelet mitt, ga jeg opp hele greia. Jeg tilbød meg å hakke av meg håret som kompensasjon, men feiget ut da Kristin tok meg på alvor (jeg lider fortsatt under at jeg klippet meg pannelugg til en Halloweenfest dagen før vi tok profilbilder til nettsiden på jobben), og av en eller annen grunn valgte jeg ikke å ha på meg Eponine-hatten jeg hadde på meg resten av dagen, på selve festen. (På mormon buzzz finnes det en artikkel som heter «How not to be the Éponine in your relationships». Ta det bare med fordi det antageligvis er den beste setningen jeg kommer til å skrive i dag, muligens også hele uka). Jeg liker Éponine. Jeg trodde det var hun jeg identifiserte meg mest med, men i går oppdaget jeg hun som ikke ville gi fra seg stolen sin til barrikadene før en av de pene unge mennene kysset henne. Hun ER jo meg. Og ikke så mye fordi jeg vil bli kysset av pene unge menn, men fordi jeg er så veldig glad i sitteplassen min.

I fjor var jeg i Edinburgh Fringe med Thomas og Lea, og vi så The Miserables, som var et teaterstykke om tre misfornøyde personer i et kontorlandskap, iblandet med sangene fra Les Miserables, omdiktet til å passe til settingen. Det startet med hun ene som sang «I dreamed a dream» om hvor kjipt det var å jobbe som kontorassistent, når hun egentlig ville drive med noe kreativt, og jeg blogget til og med om at det ikke satt riktig hos meg, på grunn av kontrastene mellom Fantines problemer og hun som – buhu – ikke likte jobben sin. Da vi i går kom til Anne Hathaways Tom Hooper Les Mis Closeup og hun sang

«I had a dream my life would be
So different from this hell I’m living»

kom jeg på da jeg tidligere i uka hadde begynt å gråte inne på sjefens kontor. Og det begynte ganske ryddig med stille tårer ned over kinnet og et «Beklager. Jeg er bare så sliten. Dette er en ren fysisk reaksjon. Jeg skal skjerpe meg», men endte i et

«Jeg blir 40 neste uke.
Jeg trodde jeg skulle ha kommet videre i livet»

Og om jeg ikke akkurat identifiserte meg med Fantine i det øyeblikket, så skjønte jeg bedre hvordan hun i The Miserables kunne gjøre det.

Den andre grunnen til at jeg synes det er så kult at Kristin inviterte meg til Les Miserable-Sing-a-long-bursdagen sin er at i gamle dager, da blogging var gøy og kult og det de artige menneskene drev meg, så satt jeg i kjelleren min i Sandnes og – ja, jeg vet det er patetisk å innrømme det, men jeg håper de tar det som en kompliment – dagdrømte om å bli invitert med og henge med det alle de kule og gøye bloggerne i Oslo, og nå ER jeg det, og jeg tenkte ikke en gang spesielt over det. Jeg ble selvfølgelig glad for invitasjonen, men ikke sånn «OMG!! Kristin STORRUSTEN inviterer meg til SIN bursdag!». Det føltes riktig, logisk. Jeg har også invitert Kristin (og en hel hau andre kule og gøye bloggere) til en av de fire bursdagene jeg skal ha neste uke. Til høsten skal jeg til Edinburgh for tredje gang med gøye og kule bloggere. I kveld skal jeg til en kul og gøy blogger og i morgen skal jeg på quiz med kule og gøye bloggere.

Så kanskje jeg er kommet livet videre likevel.

Nå skal jeg tegne en graveplan.

*med «vet» mener jeg her «sett i amerikanske tv-serier.

**Jeg har aldri sett noen se så oppgitt på meg som det kollegaen min gjorde da jeg fortalte henne at jeg hadde spist fire sjokolader til middag dagen før, men det var greit fordi jeg «hadde spist et eple tidligere på dagen». Så nå prøver jeg å skjerpe meg litt.

2 kommentarer

Nimrod

Nimrod er en bibelsk skikkelse, angivelig Noas oldebarn og muligens han som satte i gang byggingen av Babels tårn. Han var også en veldig flink jeger. Grunnen til at «nimrod» i dag blir brukt som skjellsord er at Snurre Sprett en gang (ironisk) kalte Elmer Midd for «Nimrod». Folk flest tok ikke referansen, og antok at det var var et ord for fjompenisse som de ikke hadde hørt før, tok det til seg og brukte det deretter.

Byen Nimrud er oppkalt etter ham, og var lenge hovedstad i Assyria. Jeg ser for meg at jeg kan få et spørsmål om dette i et quizNM en gang og jeg kommer til å klinke inn at ruinbyen langs Tigris heter Noldus. Men den tid, den sorg.

 

Legg igjen en kommentar

Katakombene 2016

Katakombe nummer 11, min 8., er ferdig for i år. Her kommer mitt forsøk på å oppsummere herligheten.

Vi starter med Prince of Thieves fra(England/Usa 1940), et Technicolor*eventyr, som Disney noen og 50 år senere baserte sin Aladin-tegnefilm på. Det var veldig gøy. Farger og musikk og magi. Det er fra tiden lenge før CGI, til og med før Special Effects, da det rett og slett het «filmtriks», og jeg er fryktelig imponert over hva de fikk til med datidens teknologi. Jeg mener, de lurte meg ikke til å tro at den mekaniske hesten faktisk kunne fly, men det så bra nok ut til at det ikke distraherte fra historien. Også pluss for en faktisk rosa elefant, totalt blottet for metaforisk relevans.

*Technicolor er vel strengt tatt en eller annen form for varemerke, og jeg vet ikke helt om det er akkurat det som er involvert her. Men det så veldig Techinicoloresque ut, og hvem gidder å gjøre research?

 

The Borrower (USA 1991 -HVA!? 1991, den så eldre ut!), handler om et romvesen som er blitt de-evolusjonert (jeg vet at det ike er første gang jeg bruker det ordet, og jeg kan for mitt liv ikke komme på i hvilken sammenheng det kan ha vært relevant før) til menneske, og blir satt igjen på jorda for straff for noe mord og greier. Greit nok, sånt skjer, men de-evolusjonering er ustabile greier, så innimellom må han stjele seg et nytt hode. Det er gøy å se romvesen herme etter jordboere, og prøve å tilpasse seg og ikke stikke seg for mye ut, men det er også det eneste positive jeg kan si om denne filmen, som jeg tror det var bred enighet om at var årets dårligste. Men vi trenger de og, og jeg er sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt vil vanke i et miljø der jeg kan si «The Borrower, ja den har jeg sett» vil gi meg en eller annen form for kred.

 

Harold and Maude (USA, 1971) hadde jeg sett før, men det er minst 10 år siden, Jeg husket den som litt kjedelig, men bedre enn mye annet jeg så på den tiden (jeg hadde en periode der jeg pløyde meg gjennom en del såkalte kultklassikere. Det viser seg at det er en grunn til at flere av dem har et såpass smalt publikum som de har…) . Men som vi snakket om, det er noen filmer som bare funker bedre på Katakombene, dette var en av dem (eller så har jeg bare blitt litt mer moden de siste 10 årene). Jeg koste meg veldig med denne filmen om Harold, hvis hobby det er å late som om han tar livet av seg og gå i begravelser, og Maude, alle Manic Pixie Dream Girls bestemor, og etterpå satt jeg igjen med en følelse av at jeg ville UT og LEVE.LIVET (Jeg spiser frokost i en hage i dag Q.E.D.)

 

The Battle of Algiers (Italia/Algerie 1966) var årets Film-som-jeg-vil-ha-sett-mer-enn-å-faktisk-se-den. OG her passer det egentlig å skryte litt av Thomas, og hvor flink han er til å bygge opp programmet. Han er også flink som ordner og styrer og organiserer og velger ut filmer, men det håper jeg at jeg skryter nok av hvert år, men i år la jeg for første gang merke til hvor mye rekkefølgen har å si. Seriøsiteten bygges sakte med sikkert opp mot middagspausen, før vi etter middag blir sluppet hardt og brutalt lenger og lenger ned i galskapen. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lagt merke til dette før (jeg tok en stikkprøve mot 2010, og det stemte for da og). I alle fall, bra jobba Thomas! Tilbake til filmen som handlet om Algeries kamp for frigjøring, og som var mer opptatt av å fortelle hva som faktisk hendte enn å underholde. Og jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å sove litt under denne filmen, men jeg merket jeg ble veldig revet med og ville få med meg hva som skjedde, og det er sunt å bli påminnet hvor griseheldige vi er at vi lever her og nå, og at vårt største problem er at vi har dager hvor kostholdet består utelukkende av croissant og sjokolade.

 

Så. Pizza og quiz. Takk til Tor Andre for god organisering av pizza, og Espen for lagning av god quiz. Også takk til quizlaget mitt; vi gjorde så godt vi kunne og vi hadde det gøy. Mer kan ingen forvente av oss!

 

Etter mat ble vi lovet det som Thomas kalte «musikalen fra helvete». Jeg gledet meg ellevilt. Jeg har fortsatt ikke møtt en musikal jeg ikke har likt (bortsett fra Cats – men jeg føler ikke egentlig jeg har gitt den ordentlig sjans), og dessuten er «så dårlig at det blir gøy»-filmer ofte de som treffer meg best på Katakombene. Og ja. The Apple (USA 1980) innfridde på begge punkter. Det er fremtiden -1994 – Eurovision er blitt Wordlvision(!) og trekanter (igjen faktisk trekantete formede ting. Ikke i overført betydning) er THE SHIT! Et ungt singer-songwriter par havner i klørne på en ond plateprodusent. Jeg må innrømme at jeg gjennom mye av filmen tenkte ting av typen «Det er jo ikke så ille – de fleste musikaler har et relativt tynt plot og tullete musikalnummer- hva er det egentlig som gjør at denne er så mye dårligere enn Rocky Horror Picture Show?» samtidig som der var ting som var direkte idiotiske. Men så. Så kom slutten. Det er ikke så lenge siden jeg så et YouTube-klipp som het noe sånt som «7 filmer som har bortklipte scener, som egentlig var nødvendige for å forstå slutten av filmen». Og jeg tror noe sånt kan ha skjedd her (red adm. Det ER det som har skjedd her. De filmet opprinnelig en introscene som ville gjort slutten mer plausibel (jeg bruker her «plausibel» i ordets galeste forstand), men den måtte klippes vekk, fordi det var så mye som gikk galt. Blant annet stakk en tiger av, og folk besvimte inne i dinosaurkostymene sine).  For en ting er at hovedpersonene ett år etterpå plutselig har en 18 måneder gammel baby, en annen ting er… vet du jeg vil ikke spoile den WTF-opplevelsen, men jeg har allerede lastet The Apple-episoden av How did this get made-podcasten, i håp om at de skal klare å, om ikke få en mening utav det, forsikre meg om at det filmen og ikke meg det er noe galt med. (Red adm: Nå har jeg begynt å høre på episoden. Det er der jeg har tiger-fakta fra. Jeg anbefaler alle som har sett filmen å høre episoden. Om ikke annet så for å høre amerikanere vri hjernen sin rundt konseptet Melodi Grand Prix)(WDTGM har også fine episoder om Gymkata og The Room. De første 5 minuttene er ofte reklame og en teit rap, men så blir det bra. Jeg lover)

 

Så kommer vi til det som ble årets favoritt for meg. What we do in the Shadows (New Zealand, 2014) er en mokumentar om vampyrer i et bofelleskap. What’s not to like? For det første viser det seg at vamyprer har de samme problemene som alle andre har i bofelleskap (blodig oppvask, og at noen drar med seg folk som ikke alle nødvendigvis er like begeistret for), for det andre så var dette bare veldig godt laget. Likandes figurer (selv de som ikke akkurat er sympatiske), artige situasjoner og generelt fint plot med noen overraskelser underveis.

 

Vi avsluttet kvelden med House (Japan 1977), hvor syv japanske skolejenter drar til huset til tanta til hun ene, og så spiser huset dem. Dette var veldig rart. Jeg tror faktisk det er den rareste Katakombefilmen jeg har sett (arrester meg gjerne på dette, men nå har jeg tenkt i over 2 minutter, og jeg kan ikke huske å ha sett rarere filmer noensinne). Og da inkluderer jeg Hukkle og Valeries Week of Wonder, fordi de føltes mer som kunstprosjekter, og kan forstås innenfor den rammen, mens dette føltes som et forsøk på å fortelle en sammenhengende historie med innslag av snodigheter, men så ha snodighetene overtatt og spist hele filmen. Eller noe. Rart, rart, rart.

 

Og så var det over. Oppsummert havner vi midt på treet (Da snakker vi om Katakombetreet, bestående kun av Katakomber. Hvis vi snakker om ting generelt, opplevelser eller 2016, så er vi helt på toppen i de øverste greinene som vanlig), litt rarere enn vanlig, kanskje, så ute på en sånn rar knøl som sånne tresykdommer kan resultere i.

 

Tusen takk til Thomas, som vanlig, for at han gidder, takk til Espen og Tia for organisering av reise og skyss hjem, takk til Dominique for lån av leilighet, takk til Gry for himmelske brownies og takk til alle de andre som var med for at de gjør det hyggelig i pausene også. Vi sees til neste år. Og takk til de jeg får låne gode hagestoler av! Det har jeg glemt å takke for før, så den takken gjelder for alle de 8 årene som har vært til nå.

 

That’s all.

2 kommentarer

Edinburgh Fringe – Søndag

Siste dagen.

Vi startet med det mest spesielle stykket vi så i år: Wrecked. Fire av oss, og to vi ikke kjente, stablet oss inn i en bulket bil som stod utenfor en av venuene. I førersete satt en skuespiller som våknet til liv, og framførte en monolog hvor hun sakte men sikkert husket hva som hadde skjedd henne, og hvordan hun hadde endt opp i den bulkete bilen. Det var en veldig sterk opplevelse. I begynnelsen var det veldig vanskelig å holde seg fra å svare henne når hun stilte retoriske spørsmål, men det gikk seg til etterhvert. Det var et utrolig kult opplegg, men i tillegg var skuespilleren veldig dyktig og hun framførte et bra manus. Definitivt et av stykkene jeg kommer til å huske lengst.

Etterpå hadde vi en ganske lang pause. Selv om lørdagen var en veldig bra dag for meg, så følte jeg at jeg hadde ledd litt lite, og jeg ville gå og se noe ukomplisert morsomt, så jeg skilte meg fra de andre, og endte etter litt om og men med å se Joke Thieves. Konseptet er enkelt nok. Fire stand upere fremfører hvert sin greie på 7-8 minutter, og når alle er ferdige, bytter to og to og framfører hverandres materiale. Det var passe bra stand up, noen morsomme vitser, men jeg har etterhvert lært at sammen lignet med alt det andre kule man får se på Fringen så blir stand up litt platt. Men her var det altså denne twisten. Det var et artig konsept i seg selv, men to ting gjorde det litt mer bemerkelsesverdig. Han ene standuperen hadde CP. Han satt i rullestol, hadde lite førlighet over armene sine, og snakket utydelig. Han holdt stand up om hvordan det var å ha CP. Jeg sleit litt med å forstå det, men det jeg skjønte var morsomt, og publikum lo generelt mye. Så. Skulle. Det. Byttes. Og en funksjonsfrisk person måtte altså stå der og harselere med hvor vanskelig/kjipt det er å ha CP. All ære til Robin Morgan som klarte å ikke bli for usmakelig, men fortsatt være morsom. Det andre var at en av de andre som var med tydeligvis ikke syntes det materialet som han hadde fått byttet til seg var noe særlig morsomt, så han endte stort sett opp med å gjøre narr av originalartisten på en ganske slem måte.

Så avsluttet vi som vi startet, med Andrew Hunter Murray. Denne gangen med hans quizbaserte enmannshow, Round One. Da vi kom inn stod han der og hilste på hver enkelt av oss (HAN TOK PÅ MEG!), og forsikret oss om at dette kom til å gå bra og at det ikke var noe å bekymre seg for. Så fulgte en heseblesende time med mye moro. HAN FIKK MEG TIL Å GÅ OPP PÅ SCENEN! Det er ikke sånt jeg gjør. Og det var strengt tatt ikke en scene så mye som en del av gulvet som var hans, men han skulle ha meg til å high five ham (Noe som var umulig. Men han sa at jeg bokstavelig talt hadde gjort det bedre enn alle andre som hadde prøvd før, noe jeg velger å tro på). Det var veldig morsomt og hadde noen fine overraskelser og var mer sammenhengende enn man ville forventet av den typen sketsjshow, og jeg elsket det. Etterpå prøvde jeg to ganger å gå bort til ham for å skryte av hvor flink han var, men begge gangene feiget jeg ut og knirket fram mitt «thank you» og løp. I ettertid har jeg prøvd en gang til via twitter, men det endte også med et takras av et bokstavsammensurium som han ikke har svart på (sikkert fordi han ikke skjønner hva jeg fabler om. Men det går bra. Vi har veldig fine, lange samtaler i drømmene mine.)

Og så var Fringen over for denne gang. Jeg gleder meg allerede til neste år.

 

Legg igjen en kommentar

Edinburgh 2016 – Lørdag

Vi spiste Eggs Benedict på et litt kjipere sted (dessuten hadde Lea armeriddere, og jeg pannekaker), før vi dro på Escape Hour. Et stødig escape game, med stort sett passe vanskelige oppgaver, og selv om vi gikk på en og annen smell, klarte vi å komme oss ut i god tid før tiden gikk ut. Selvfølgelig. Som vanlig vil jeg ikke røpe å mye om selve spillet, annet enn hvis du ikke har prøvd en eller annen form for Escape game enda; gjør det!

Så dro jeg for å se et stykke alene. Fat Girls Don’t Dance. Jeg kunne skrevet en hel bloggpost alene om dette stykket; det er definitivt det jeg har tenkt mest på i ettertid. Maria er ikke feit. Men hun er i glad i mat og hun har lyst til å bli danser og skuespiller, og det er en vrien kombinasjon. Hun forteller, gjennom snakking, sang og dans og musikk og løping (!) om sine kamper. Og vel så viktig som de tingene hun sier er de tingene hun ikke sier. Som når hun sitter på gulvet og ser trist og forvirret ut mens Megan Trainors «All about that bass» spiller. Hele holdningen hennes skriker «MEN DET ER JO IKKE SÅNN DET ER!!». Hun avslutter med en historie om et bilde der hun var på sitt største, som noen kommenterer «det er som om det er en helt annen person» til. Og det er helt sikkert ment som en kompliment, men som hun sier «Men det er ikke det, er det vel?», og det treffer meg midt i magen. Etterpå må jeg gråte litt, og jeg har fortsatt ikke klart å tenke på slutten uten å få tårer i øynene.

Så møter jeg igjen de andre og vi ser In defence of Hitler, et tullete lite tidsreiseeventyr. Den gjengse oppfatningen her var at dette ikke var noe særlig, men jeg syntes det var kjempegøy. Tidsreiseinstansen var oppkalt etter Keanu Reaves, hipstertidsreisere, overraskende plot twists og den klassiske «du dro tilbake til fortiden for å gjøre ting bedre, men det viser seg at det er DU som har gjort ting ille i utgangspunktet»-tidsreisegrepet. Pluss ordspill. Vi liker ordspill.

Så tror jeg kanskje vi spiste noe, men jeg kan ikke for mitt liv huske hva.

Deretter Guru Dudu’s silent disco walk. Dette var noe vi observerte i fjor, som så kjempegøy ut. Og det var det. Man får på seg høretelefoner, og Guru Dudu spiller discomusikk i dem, og så går man gjennom Edinburgh sammen mens man synger og danser. Anbefales så absolutt.

Vi avslutter kvelden med Starman, som er Sven Ratzkes David Bowie-tribute. Han synger Bowie-sanger og forteller i beste cabaret-stil. Det er som å ha fallt inn i en annen verden, og det skader ikke akkurat at forestillingen er inne i et digert telt med erotisk pulserende tak (det pulserte ikke denne gangen. Men det gjorde det da vi var på samme arena i fjor og så burlesque)

Dette var definitivt favorittdagen. Så mange fine og gøye opplevelser.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Edinburgh Fringe 2016 – Fredag

På Fringen i  fjor brukte vi veldig lang tid på å lete etter Eggs Benedict, uten å finne noen, så i år hadde Lea gjort research, og guidet oss til Cafeen som serverer de beste Eggs Benedictene i Edinburgh. Loudons cafe.  Vi hadde en stor, nydelig frokost (noe som var veldig bra, for dette ble en travel dag, med lite tid til matpauser ellers).

Vi startet med In Fidelity. To frivillige publikummere hadde sin første date på scenen, mens «programlederen» snakket om sin første date med kona, research han hadde gjort på Match.com, og kjærligheten generelt. Dette kunne fort blitt veldig kleint, men Programlederen var veldig flink til å avvepne kleinheten ved å bringe den fram i lyset, og hele tiden forsikre seg om at de frivillige hadde det bra, og informere dem om at de når som helst kunne gå og sette seg igjen. De to frivillige var veldig søte, både sammen og hver for seg, og på slutten av forestillingen var publikum skjønt enige om at de burde gå på minst en date til.

Så var det en forestilling som jeg hadde gledet meg veldig til; Any suggestions, Doctor? – en improvisert episode av Doctor Who. Jeg hadde tolket det som om det var de samme folka som stod bak en av mine absolutt favorittforestillinger fra i fjor – The Room: The musical! – men etter å ha lest beskrivelsen en gang til (og ikke minst sett forestillingen), så tror jeg kanskje at det bare var en av skuespillerne som var med på begge greier. Men det var bra. Ikke like tight som Baby wants candy, men morsomt og oppfinnsomt og de klarte å involvere publikum på en måte som ikke en gang jeg syntes var skummel. Og jeg kommer i alle fall til å følge med på Lewis Dunn framover (vel, følge ham på twitter, i det minste).

Neste show ut var Zach&Viggo: Thunderflop. Dette var rare greier. Morsomt, men absurd. Erlend og Stein-Jo framstår som Thomas og Harald sammenlignet med Zach og Viggo. Og vårt show ble 20% mer absurd, fordi publikum reagerte så rart. Men det var en bra opplevelse, og Anlaug fikk en navnelapp.

Så. Deadly Dungeons Murder Mystery inne på Edinburgh Dungeon. Et mordmysterie som utspiller seg i gamle dager, med mye interaksjon mellom skuespillere og publikum. Og vi klarte å gjette morderen, fordi jeg er så superobservativ at jeg fikk øye på den ene lille detaljen som avslørte morderen. Jeg er så fornøyd med meg selv.  Og Spike og Drusilla var der (de het noe annet. Men jeg kjente dem igjen!). Det var gøy.

Kvelden ble avsluttet med Eurobeat, som er Melodi Grand Prix som er blitt selvbevisst. Jeg trodde det skulle være en parodi, men enten så er MGP så ellevillt at det ikke egentlig lar seg parodiere, eller så er folkene bak forestillingen så glad i MGP at de ikke klarer å gjøre skikkelig narr av det. Men det gjør ikke så mye, for jeg liker MGP som det er. Det ble avsluttet med en ekte avstemming og Norge vant.

 

 

Legg igjen en kommentar