Archive for category Sonjaland

Mellomlagring

Kan jeg fortelle deg alt om meg?

Alt jeg noensinne har følt og tenkt

og hvordan det har brakt meg til dette øyeblikket

Vil du høre denne sangen?

og få en dyp og inngående analyse

om hvorfor den var så viktig

sist noen knuste hjertet mitt

Kan du ta alle bitene

og bare holde dem litt?

Du kan ikke få det

Jeg kjenner deg jo ikke

Men akkurat nå

Så trenger jeg å late som om

jeg noensinne vil kunne gi det til noen igjen

og du er …

her

 

 

Det var en rar helg. Og dette diktet er ikke om den man skulle tro.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

500 days of Sonjen

I fjor ville jeg gjøre mer enn bare å jobbe og se på tv, men da sa livet:»Nei! Du skal BARE jobbe. Ikke se på TV engang», og jeg jobbet og jobbet og jobbet helt til jeg ikke klarte jobbe mer, og så jobbet jeg litt til, og så kom en periode med mye grining og møter på små grupperom, og det ble satt inn noen begrensninger og så gikk ting seg til, og nå er jeg litt ødelagt, men ikke så mye som jeg kunne vært, og ting er som normalt. Jula kom og gikk, og jeg ble selvfølgelig forkjølt i romjula, og tilbrakte nyttårsaften hostende alene i senga. Det var kjipt nok i seg selv, men i tillegg fikk jeg ikke starter et nytt og bedre liv 1. Januar (som i tillegg var på en mandag!), og nå er vi 4 dager inn og det er for sent, og jeg må vente et helt år til jeg kan begynne å blogge, gå ned 20 kilo (jah… jeg har visst gått opp 10 kilo siden forrige gang jeg skulle gå ned 10 kilo), se en (bra) film i uka, få ferdig romanen min (2018 er året! (Merk: det er nå en «roman» ikke lenger en «triologi»), spille mer brettspill, høre mer på musikk, begynne å lage middag igjen og i det hele tatt; ha et rikt liv.

Men vent! Hva er dette? I dag er det akkurat 500 dager til jeg blir 42 år gammel? Det er en falsk start så bra som noen. Så.

Dag 1 av 500 days of Sonjen

Jeg har:

Spist hjemmelaget middag (men ikke av meg selv)

Ødelagt Fitbit (men erfaringsmessig vil jeg si at jeg har gått 10000 skritt i dag)

Spilt brettspill

Blogget

Jeg har lyst til å lage noe fargekodete greier etterhvert, men jeg vet ikke hva. Dette er definitivt en vei som blir til mens jeg går.

2 kommentarer

Katakomber!!

Vi har vært på Katakombene igjen, og det var kjempegøy! (Jeg hadde skrevet en fin lang innledning, men jeg glemte visst å lagre den, så nå er den borte, både fra PC og hjerne, men essensen var nok det samme som første setning her). Vi bare går rett til filmene:

Den Raude Ballongen

Den het strengt tatt The Red Balloon, bare på fransk, men jeg kan ikke fransk, og dette er en sånn film som ville blitt teksta på nynorsk om den ble sendt på NRK. Nå tror du kanskje jeg hatet den, men neida, jeg liker nynorsk jeg, til sitt bruk. Og dette her er til nynorsk bruk så det holder. Poetisk. Vakkert. Og ikke for mange ord. En gutt finner en rød ballong, og blir venner med den. Thomas dediserte den til Randi, noe som var fint og litt trist. Randi var kul. Hun er den jeg har hatt mitt livs lengste samtale om solkrem med.

SPOILER (Jeg regner egentlig med at om noen leser dette så er det de som var på ‘kombene sammen med meg, så hvis jeg føler for å si noe som spoiler filmen for de som ikke har sett den, så kommer jeg til å gjøre det. Etterskript: jeg endte med ikke å spoile noe særlig. Det er bare å lese på.)

Thomas mente riktignok at den ikke hadde en trist slutt, men jeg var var jo blitt glad i ballongen i løpet av filmen…. men så sa de i rulleteksten at ballongene var laget i samarbeid ballongene i Paris, og det var gøy!

Knightriders

Riddere på motorsykler! Denne filmen ga meg Cornetto-trilogy-vibber, da det virket som om regissøren hadde samlet vennene sine og spurt «Hva synes vi er gøy? Jo, riddere og motorsykler! La oss lage en film om det. » La oss lage en laaaang film om det. For dette er gøy og underholdende, men det pågår i lengste laget. To og en halv time! Filmen hadde tjent på å være en time kortere, ha en dronning som hadde litt mer å spille på enn bare å være bekymret hele tiden, og gjennomført kråkesymbolikken litt bedre (selv om Tia så kråke der jeg savnet den, så akkurat det kan være min feil).

Vampire Cleanup Department

Kinesiske vampyrer hopper! Hvis det skulle være noen som leser dette som ikke var på årets Katakomber, må de rett på YouTube og google «What is a chinese vampire». Og se den 2:20-minutter lange videoen som forhåpentligvis dukker opp. Det er helt fantastisk. Denne filmen er kjempegøy kinesisk vampyraction (generelt mye gøye filmer på programmet i år). Noe av det beste var likevel samtalen Thomas hadde med publikum før filmen startet.

Thomas: Har noen sett kinesisk vampyrfilm før?

En i publikum (sorry, jeg vet vi har sett hverandre hvert år i 10 (!!) år, men jeg vet fortsatt ikke hva alle heter. Og nå føles det for sent å spørre): Ja.

Thomas: Hva er spesielt med kinesiske vampyrer?

EIP: De hopper.

Unnskyld meg, men den dialogen kunne ikke vært bedre om den hadde vært skriptet!

The Trial

Jeg begynte en gang å lese Kafkas Prosessen i den troen at det var Forvandlingen. Jeg ga opp 12 sider inn, siden hovedpersonen aldri ble en kakerlakk. Jeg har også sett Citizen Kane, og likte den overraskende godt. Jeg gikk altså inn i Wells filmatisering av Prosessen med et håp om at jeg kom til å like den, forberedt på at det ikke kom til å dukke opp noen kakerlakker. Bare det med kakerlakkene innfridde. Jeg så ikke en eneste en. Men jeg skjønte ikke denne filmen. Alt var så veldig rart. Det var fine bilder innimellom, da.

Så pizza og quiz.

A Local Hero

Iversen holdt en super filmquiz og måtte rette svarene våre i begynnelsen av denne filmen. Det resulterte i at jeg fikk sofaen vi hadde klart å kapre oss for meg selv og kunne legge meg ned. Når jeg i tillegg endelig har fått vett til å kle meg i joggebukse og kosejakke i år, og sneik meg ut på do og løsna BH-hempene etter middag, så må det sies at dette var den behageligste Katakomben noensinne. A Local Hero var en koselig film, med en pur ung Peter Capaldi. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte hvem som var den lokale helten, men det var heller ikke så viktig. Jeg koste meg.

Vi vant quizen og fikk danse Time Warp (det er forøvrig mulig at jeg har warpet feil hele livet. Det burde jeg finne ut av) før vi så nyinnspillingen av Rocky Horror Picture Show. Jeg liker originalen, samtidig som den jo er fryktelig dårlig, og er ikke helt sikker på at verden trenger en versjon til av denne historien. Men jeg synes Rocky spilte helt nydelig, og der var en Meatloaf-vits som alene gjorde det verdt det.

Tag

Japansk skrekkfilm med skolejenter. Dette var vel den filmen som overrasket mest positivt. Den var blodig, men det gikk på et vis. Jeg var veldig forberedt på å bli skuffet på slutten, siden japansk skrekk har en tendens til  å være Stephen Kingsk i oppbyggingen sin. Altså at de lager en veldig spennende historie, og så bare går lei og avslutter uten å gi svar på spørsmål, og ofte ikke en gang gir seeren leseren belønningen de har fortjent av typen «den gode får løna si, den onde får straffa si» eller noe tilsvarende. Iallefall, at denne filmen iallefall forsøker å nøste opp trådene på slutten var slik en positiv overraskelse, at jeg er villig til å se mellom(!) fingrene på at det ikke hang helt på greip. Jeg lagde meg også noen egne teorier som heller ikke gang helt på greip, og til sammen funker det. Også kult med en film med så mange kvinnelige roller. Det er det jammen ikke ofte man ser.

Så var det over for denne gang. Tusen takk for alle som var med og gjorde helga så gøy som det var. Takk til Thomas for alt, egentlig, og Tonje for at jeg fikk bo hos dem, og takk til Peder for lån av seng-jeg følte meg som prinsessen på erten, takk til Espen for at han ordner alt det praktiske for meg (Jeg er alt for borskjemt på det der. Ikke tro at jeg ikke setter pris på det) og for super quiz, takk til Tor Andre for organisering av pizza, og for å vinne quizen for oss (vi hjalp litt vi andre og, men jeg tror vi må være så ærlige med oss selv at uten Tor Andre, så hadde nok ikke seieren gått til oss), takk til Tia for underholdning i bilden, og takk til Gry for brownies. Og takk til Thomas fordi dette er faktisk så kult at det fortjener to takker.

 

Av forskjellige årsaker er denne posten skrevet på mobilen, ingenting er faktasjekket eller stavekontroølert*. Det måtte bli sånn, hvis det skulle bli post.

*Jeg så den. Men synes det er så gøy at jeg har skrevet «stavekontrollert» feil, at jeg lar det stå.

That’s all!

Legg igjen en kommentar

Inni meg har jeg en bukse

Jeg skrev et dikt basert på en chat jeg hadde. Jeg skulle ønske at det var mer penger i fjortispoesi. Jeg hadde vært dritrik. (For ordens skyld; det går bra med meg. Chatten handlet om hvordan jeg hadde en bukse inni meg. Det med at jeg er skadet måtte jeg bare legge til i diktet, sånn at det skulle se ut som om det er dypt). Hvis du gir meg en femmer så skal jeg skrive et fjortisdikt basert på en chat du har hatt. For en tier skal jeg få det til å rime.

Inni meg har jeg en bukse
Du sier
Du skal klippe hull på den
Og jeg spør
Hvorfor?
Du mumler noe om bandasjer
Og hvis man legger den utenpå
Så vil ikke såret gro riktig

Nå lurer jeg på
Hvordan
Jeg kan ha skadet meg
Uten å ha merket det
Inni meg
Inni buksen
Hvorfor så du det
Når jeg ikke så det selv?

Legg igjen en kommentar

Ikke akkurat miserabel

Jobben har spist opp livet mitt. Det gjør den av og til, og det er greit. Jeg liker som sagt jobben min. Faktisk som sagt så mange ganger at jeg av og til lurer på hvem jeg prøver å overbevise. Jeg snakket med ei som jobber på samme prosjektet som jeg er på nå, og hun fortalte at hun ikke fikk betalt for overtid. Jeg reagerte med vemmelse og avsky på dette, og hun svarte lett henslengt «Man må jo like jobben sin, da». Sånn snakker folk som virkelig liker jobben sin. Men la oss nå ikke dvele for mye på det.

Selv om jeg altså liker jobben min har det blitt litt mye i det siste. Jeg har jobbet hver dag siden påske – noen av dagene har riktignok vært søndager hvor jeg har sittet og sett på TV mens jeg har gjort rutinearbeid, men de fleste dagene har vært lange og intense. Og jeg vet* at det finnes leger og advokater (og sikkert byggingeniører også) hvis liv består av 70-80 timers arbeidsuker, og jeg er jo et stykke unna dette, men likevel. Jeg er ikke laget for sånt, og blir frynsete.

Jeg var i bursdagen til Kristin i går. Jeg hadde hatt min første leveranse , og for en gangs skyld dratt hjem fra jobb klokka 16.00, spist en ordentlig middag**, pyntet meg og dratt avgårde til Syng hvor Kristin hadde sin Les Miserable-Sing-a-long-bursdag. Dette er så kult på så mange nivåer. For det første Les Miserable-føkkins-sing-a-long-bursdag! Hvor fantastisk er ikke det? Det ble mildt oppfordet til utkledning, og jeg hadde egentlig lyst til det, men dirndl-blusen min var blitt for liten, og siden den var la pièce de résistance(!) i ansembelet mitt, ga jeg opp hele greia. Jeg tilbød meg å hakke av meg håret som kompensasjon, men feiget ut da Kristin tok meg på alvor (jeg lider fortsatt under at jeg klippet meg pannelugg til en Halloweenfest dagen før vi tok profilbilder til nettsiden på jobben), og av en eller annen grunn valgte jeg ikke å ha på meg Eponine-hatten jeg hadde på meg resten av dagen, på selve festen. (På mormon buzzz finnes det en artikkel som heter «How not to be the Éponine in your relationships». Ta det bare med fordi det antageligvis er den beste setningen jeg kommer til å skrive i dag, muligens også hele uka). Jeg liker Éponine. Jeg trodde det var hun jeg identifiserte meg mest med, men i går oppdaget jeg hun som ikke ville gi fra seg stolen sin til barrikadene før en av de pene unge mennene kysset henne. Hun ER jo meg. Og ikke så mye fordi jeg vil bli kysset av pene unge menn, men fordi jeg er så veldig glad i sitteplassen min.

I fjor var jeg i Edinburgh Fringe med Thomas og Lea, og vi så The Miserables, som var et teaterstykke om tre misfornøyde personer i et kontorlandskap, iblandet med sangene fra Les Miserables, omdiktet til å passe til settingen. Det startet med hun ene som sang «I dreamed a dream» om hvor kjipt det var å jobbe som kontorassistent, når hun egentlig ville drive med noe kreativt, og jeg blogget til og med om at det ikke satt riktig hos meg, på grunn av kontrastene mellom Fantines problemer og hun som – buhu – ikke likte jobben sin. Da vi i går kom til Anne Hathaways Tom Hooper Les Mis Closeup og hun sang

«I had a dream my life would be
So different from this hell I’m living»

kom jeg på da jeg tidligere i uka hadde begynt å gråte inne på sjefens kontor. Og det begynte ganske ryddig med stille tårer ned over kinnet og et «Beklager. Jeg er bare så sliten. Dette er en ren fysisk reaksjon. Jeg skal skjerpe meg», men endte i et

«Jeg blir 40 neste uke.
Jeg trodde jeg skulle ha kommet videre i livet»

Og om jeg ikke akkurat identifiserte meg med Fantine i det øyeblikket, så skjønte jeg bedre hvordan hun i The Miserables kunne gjøre det.

Den andre grunnen til at jeg synes det er så kult at Kristin inviterte meg til Les Miserable-Sing-a-long-bursdagen sin er at i gamle dager, da blogging var gøy og kult og det de artige menneskene drev meg, så satt jeg i kjelleren min i Sandnes og – ja, jeg vet det er patetisk å innrømme det, men jeg håper de tar det som en kompliment – dagdrømte om å bli invitert med og henge med det alle de kule og gøye bloggerne i Oslo, og nå ER jeg det, og jeg tenkte ikke en gang spesielt over det. Jeg ble selvfølgelig glad for invitasjonen, men ikke sånn «OMG!! Kristin STORRUSTEN inviterer meg til SIN bursdag!». Det føltes riktig, logisk. Jeg har også invitert Kristin (og en hel hau andre kule og gøye bloggere) til en av de fire bursdagene jeg skal ha neste uke. Til høsten skal jeg til Edinburgh for tredje gang med gøye og kule bloggere. I kveld skal jeg til en kul og gøy blogger og i morgen skal jeg på quiz med kule og gøye bloggere.

Så kanskje jeg er kommet livet videre likevel.

Nå skal jeg tegne en graveplan.

*med «vet» mener jeg her «sett i amerikanske tv-serier.

**Jeg har aldri sett noen se så oppgitt på meg som det kollegaen min gjorde da jeg fortalte henne at jeg hadde spist fire sjokolader til middag dagen før, men det var greit fordi jeg «hadde spist et eple tidligere på dagen». Så nå prøver jeg å skjerpe meg litt.

2 kommentarer

Nimrod

Nimrod er en bibelsk skikkelse, angivelig Noas oldebarn og muligens han som satte i gang byggingen av Babels tårn. Han var også en veldig flink jeger. Grunnen til at «nimrod» i dag blir brukt som skjellsord er at Snurre Sprett en gang (ironisk) kalte Elmer Midd for «Nimrod». Folk flest tok ikke referansen, og antok at det var var et ord for fjompenisse som de ikke hadde hørt før, tok det til seg og brukte det deretter.

Byen Nimrud er oppkalt etter ham, og var lenge hovedstad i Assyria. Jeg ser for meg at jeg kan få et spørsmål om dette i et quizNM en gang og jeg kommer til å klinke inn at ruinbyen langs Tigris heter Noldus. Men den tid, den sorg.

 

Legg igjen en kommentar

Katakombene 2016

Katakombe nummer 11, min 8., er ferdig for i år. Her kommer mitt forsøk på å oppsummere herligheten.

Vi starter med Prince of Thieves fra(England/Usa 1940), et Technicolor*eventyr, som Disney noen og 50 år senere baserte sin Aladin-tegnefilm på. Det var veldig gøy. Farger og musikk og magi. Det er fra tiden lenge før CGI, til og med før Special Effects, da det rett og slett het «filmtriks», og jeg er fryktelig imponert over hva de fikk til med datidens teknologi. Jeg mener, de lurte meg ikke til å tro at den mekaniske hesten faktisk kunne fly, men det så bra nok ut til at det ikke distraherte fra historien. Også pluss for en faktisk rosa elefant, totalt blottet for metaforisk relevans.

*Technicolor er vel strengt tatt en eller annen form for varemerke, og jeg vet ikke helt om det er akkurat det som er involvert her. Men det så veldig Techinicoloresque ut, og hvem gidder å gjøre research?

 

The Borrower (USA 1991 -HVA!? 1991, den så eldre ut!), handler om et romvesen som er blitt de-evolusjonert (jeg vet at det ike er første gang jeg bruker det ordet, og jeg kan for mitt liv ikke komme på i hvilken sammenheng det kan ha vært relevant før) til menneske, og blir satt igjen på jorda for straff for noe mord og greier. Greit nok, sånt skjer, men de-evolusjonering er ustabile greier, så innimellom må han stjele seg et nytt hode. Det er gøy å se romvesen herme etter jordboere, og prøve å tilpasse seg og ikke stikke seg for mye ut, men det er også det eneste positive jeg kan si om denne filmen, som jeg tror det var bred enighet om at var årets dårligste. Men vi trenger de og, og jeg er sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt vil vanke i et miljø der jeg kan si «The Borrower, ja den har jeg sett» vil gi meg en eller annen form for kred.

 

Harold and Maude (USA, 1971) hadde jeg sett før, men det er minst 10 år siden, Jeg husket den som litt kjedelig, men bedre enn mye annet jeg så på den tiden (jeg hadde en periode der jeg pløyde meg gjennom en del såkalte kultklassikere. Det viser seg at det er en grunn til at flere av dem har et såpass smalt publikum som de har…) . Men som vi snakket om, det er noen filmer som bare funker bedre på Katakombene, dette var en av dem (eller så har jeg bare blitt litt mer moden de siste 10 årene). Jeg koste meg veldig med denne filmen om Harold, hvis hobby det er å late som om han tar livet av seg og gå i begravelser, og Maude, alle Manic Pixie Dream Girls bestemor, og etterpå satt jeg igjen med en følelse av at jeg ville UT og LEVE.LIVET (Jeg spiser frokost i en hage i dag Q.E.D.)

 

The Battle of Algiers (Italia/Algerie 1966) var årets Film-som-jeg-vil-ha-sett-mer-enn-å-faktisk-se-den. OG her passer det egentlig å skryte litt av Thomas, og hvor flink han er til å bygge opp programmet. Han er også flink som ordner og styrer og organiserer og velger ut filmer, men det håper jeg at jeg skryter nok av hvert år, men i år la jeg for første gang merke til hvor mye rekkefølgen har å si. Seriøsiteten bygges sakte med sikkert opp mot middagspausen, før vi etter middag blir sluppet hardt og brutalt lenger og lenger ned i galskapen. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lagt merke til dette før (jeg tok en stikkprøve mot 2010, og det stemte for da og). I alle fall, bra jobba Thomas! Tilbake til filmen som handlet om Algeries kamp for frigjøring, og som var mer opptatt av å fortelle hva som faktisk hendte enn å underholde. Og jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å sove litt under denne filmen, men jeg merket jeg ble veldig revet med og ville få med meg hva som skjedde, og det er sunt å bli påminnet hvor griseheldige vi er at vi lever her og nå, og at vårt største problem er at vi har dager hvor kostholdet består utelukkende av croissant og sjokolade.

 

Så. Pizza og quiz. Takk til Tor Andre for god organisering av pizza, og Espen for lagning av god quiz. Også takk til quizlaget mitt; vi gjorde så godt vi kunne og vi hadde det gøy. Mer kan ingen forvente av oss!

 

Etter mat ble vi lovet det som Thomas kalte «musikalen fra helvete». Jeg gledet meg ellevilt. Jeg har fortsatt ikke møtt en musikal jeg ikke har likt (bortsett fra Cats – men jeg føler ikke egentlig jeg har gitt den ordentlig sjans), og dessuten er «så dårlig at det blir gøy»-filmer ofte de som treffer meg best på Katakombene. Og ja. The Apple (USA 1980) innfridde på begge punkter. Det er fremtiden -1994 – Eurovision er blitt Wordlvision(!) og trekanter (igjen faktisk trekantete formede ting. Ikke i overført betydning) er THE SHIT! Et ungt singer-songwriter par havner i klørne på en ond plateprodusent. Jeg må innrømme at jeg gjennom mye av filmen tenkte ting av typen «Det er jo ikke så ille – de fleste musikaler har et relativt tynt plot og tullete musikalnummer- hva er det egentlig som gjør at denne er så mye dårligere enn Rocky Horror Picture Show?» samtidig som der var ting som var direkte idiotiske. Men så. Så kom slutten. Det er ikke så lenge siden jeg så et YouTube-klipp som het noe sånt som «7 filmer som har bortklipte scener, som egentlig var nødvendige for å forstå slutten av filmen». Og jeg tror noe sånt kan ha skjedd her (red adm. Det ER det som har skjedd her. De filmet opprinnelig en introscene som ville gjort slutten mer plausibel (jeg bruker her «plausibel» i ordets galeste forstand), men den måtte klippes vekk, fordi det var så mye som gikk galt. Blant annet stakk en tiger av, og folk besvimte inne i dinosaurkostymene sine).  For en ting er at hovedpersonene ett år etterpå plutselig har en 18 måneder gammel baby, en annen ting er… vet du jeg vil ikke spoile den WTF-opplevelsen, men jeg har allerede lastet The Apple-episoden av How did this get made-podcasten, i håp om at de skal klare å, om ikke få en mening utav det, forsikre meg om at det filmen og ikke meg det er noe galt med. (Red adm: Nå har jeg begynt å høre på episoden. Det er der jeg har tiger-fakta fra. Jeg anbefaler alle som har sett filmen å høre episoden. Om ikke annet så for å høre amerikanere vri hjernen sin rundt konseptet Melodi Grand Prix)(WDTGM har også fine episoder om Gymkata og The Room. De første 5 minuttene er ofte reklame og en teit rap, men så blir det bra. Jeg lover)

 

Så kommer vi til det som ble årets favoritt for meg. What we do in the Shadows (New Zealand, 2014) er en mokumentar om vampyrer i et bofelleskap. What’s not to like? For det første viser det seg at vamyprer har de samme problemene som alle andre har i bofelleskap (blodig oppvask, og at noen drar med seg folk som ikke alle nødvendigvis er like begeistret for), for det andre så var dette bare veldig godt laget. Likandes figurer (selv de som ikke akkurat er sympatiske), artige situasjoner og generelt fint plot med noen overraskelser underveis.

 

Vi avsluttet kvelden med House (Japan 1977), hvor syv japanske skolejenter drar til huset til tanta til hun ene, og så spiser huset dem. Dette var veldig rart. Jeg tror faktisk det er den rareste Katakombefilmen jeg har sett (arrester meg gjerne på dette, men nå har jeg tenkt i over 2 minutter, og jeg kan ikke huske å ha sett rarere filmer noensinne). Og da inkluderer jeg Hukkle og Valeries Week of Wonder, fordi de føltes mer som kunstprosjekter, og kan forstås innenfor den rammen, mens dette føltes som et forsøk på å fortelle en sammenhengende historie med innslag av snodigheter, men så ha snodighetene overtatt og spist hele filmen. Eller noe. Rart, rart, rart.

 

Og så var det over. Oppsummert havner vi midt på treet (Da snakker vi om Katakombetreet, bestående kun av Katakomber. Hvis vi snakker om ting generelt, opplevelser eller 2016, så er vi helt på toppen i de øverste greinene som vanlig), litt rarere enn vanlig, kanskje, så ute på en sånn rar knøl som sånne tresykdommer kan resultere i.

 

Tusen takk til Thomas, som vanlig, for at han gidder, takk til Espen og Tia for organisering av reise og skyss hjem, takk til Dominique for lån av leilighet, takk til Gry for himmelske brownies og takk til alle de andre som var med for at de gjør det hyggelig i pausene også. Vi sees til neste år. Og takk til de jeg får låne gode hagestoler av! Det har jeg glemt å takke for før, så den takken gjelder for alle de 8 årene som har vært til nå.

 

That’s all.

2 kommentarer