Det er aldri Snap!

Hver gang jeg hører en sang i sjangeren Eurodance/tyggegummitechno er min første innskytelse å tenke «Dette er Snap!». Det er aldri Snap!

Hvis jeg skal lage en musikkquiz, så skal den ha en kategori som heter «Dette er ikke Snap!» som skal ha alle de sangene som man tror er Snap! men som ikke er det.

Hvis du skal på den quizen, så har jeg noen tips om hvordan man skal klare å huske hvilken sang som hører til hvilken gruppe:

You spin me round (like a record)

Hele denne posten er basert på at jeg trodde det fantes et utrykk som heter «you can’t spin a cat in here». Det viser seg at utrykket er «you can’t swing å cat…», men det funker på et vis likevel.

You spin me round -spin a cat round – Schrödingers katt – Dead or Alive

Gonna make you sweat (Everybody dance now)

Denne er litt tricky, for når man hører sangen er det veldig lett å tro at den heter Everybody dance now, for det er stort sett det de «synger»/roper, men det blir en alt for generisk huskeregel for denne typen sanger, og det blir for lett å blande sammen med andre sanger hvor alle skal danse, så man må bare huske at den heter Gonna make you sweat for egen maskin. Det andre problemet er at jeg veldig gjerne vil bruke kunnskapen min om at C er romertall for 100 til noe. Og det har resultert i følgende rekke:

Gonna make you sweat – svette -løping -Marathon – Gamle grekere – Gamle romere – Romerske tall – C=100 – C+C=200 – C+C Music Factory

Det er et tredje problem med denne huskeregelen, spesielt hvis man ikke har kontroll på sin grunnleggende reggaekunnskaper, for det kan forlede en til å tro at Inner Circle-låta Sweat (A La La La La Long) er av 10CC, noe den logisk nok ikke er, så er det utvilsomt rom for forbedringer. Det er bare å komme med innspill her (så lenge innspillet ikke er; «kan du ikke bare lære deg hvem som synger hvilke sanger?»)

The rythm of the night

Rythm of the night – Music of the night -Operafantomet -Fantomet- Cristopher Walker-Johnny Walker-Sprit-Vin-Øl-Corona

Groove is in the heart

Groove is in the heart -Gruve- Gruvearbeidere- The full monty – Brassed off – The Music Man – 76 trombones – 76 Tom Bones – Tom Jones- Delilah- Deee-Lite

(Denne forutsetter at man

1. Kjenner til filmen Brassed off, som kom omtrent samtidig med The Full Monty, men som handler om at gruveabeiderne spiller i korps istedenfor å strippe.

2. Kjenner til musikalen The Music Man, som ikke en gang jeg har sett, men som jeg tror også handler om korpsmusikk (og farene ved å la ungdom spille biljard. Jeg har VELDIG lyst til å se denne musikalen!) Og inneholder sangen 76 trombones (også referert til av Spike i Buffy-episoden Once More With Feeling)

3. Har hørt den improviserte BBC4 sketsjen der det ble påstått at Star Trek legen Leonard «Bones» McCoy egentlig heter Tom til fornavn (Det var først da jeg researchet til denne posten jeg fant ut at han sannsynligvis ikke gjør det), og han påstår at han har 76 av noe, og noen andre sjokkert bryter «76, Tom Bones!?»

Så jeg har en følelse av at dette er en huskeregel som bare hjelper meg.)

Alle andre sanger i denne sjangeren r faktisk Snap!, så de er ikke noe problem.

Hvor er pølsa mi?

Jeg har funnet opp den beste huskeregelen på hvem som har skrevet William Tell ouverturen (og for så vidt resten av operaen). Den krever at man kjenner til tulleteksten som jeg sang til den som barn, som går som følger

«Meine Wurst, Meine Wurst, Meine Wurst ist weg»

Det er tysk, og betyr «Pølsa mi, pølsa mi, pølsa mi er borte». Jeg har prøvd å finne ut om teksten fortsetter, men da jeg spurte tanta mi, kunne hun opplyse at en ouverture selvsagt ikke har tekst, og at dette med pølsa bare er tull, og jeg er nå så dødelig fornærmet over at tanta mi ser på meg som et menneske som går rundt og tror at operaen om William Tell starter med at han går rundt og etterlyser pølsa si, at jeg ikke klarer å fortsette samtalen. Det gjør heller ingenting, for

«Meine Wurst, Meine Wurst, Meine Wurst ist weg»

er egentlig alt man trenger her. På dette tidspunktet foreslår jeg at du går på Spotify og sjekker hvor godt teksten passer til melodien. Syng gjerne med:

(du må nesten 3 minutter uti før det tar av. Du kan begynne å synge rett før 03:00)

https://open.spotify.com/track/6c7CHDYMmFrcfHQolTYPSs?si=mjj_Ak8FQWmtwBMTl8Y3lA

 

Og hvem er det så som har skrevet dette mesterverket? Jo, det skal jeg si deg. Det er Rossini. Og hvordan husker man det? Lett som en plett. Man tenker bare på Rossin(a)i Pølsa (si det høyt. Det funker bedre muntlig enn skriftlig). Herregud så deilig det er med kunnskap man slipper å jobbe for!

Katakombe nummer 14

14. katakombe. Min 12. det blir et kort referat som forutsetter at du har sett alle filmene, jeg håper det er bedre enn ingenting.

 

A short film about John Bolton : Dette var gøy. Jeg liker Marcus Brigstocke (jeg så ham live tidligere i år  #snikskryt #menikkeegentlig #fordetervelikkenoeåskryteav #ikkevarjegsniketeheller), og selv om man ser hvor det bærer hen, så synes jeg slutten er såpass elegant utført at om man ikke akkurat gisper, så gjorde jeg et sånn raskt utpust som tilsvarer et anerkjennende nikk.

Tears of the black Tiger : En fyr blir skutt med ordene «Here’s your reward for singing to the police», og jeg bare «Huh! Har han sunget for politiet og gjort en så dårlig jobb at de nå skyter ham». Såeh ja. Jeg var en del forvirret. Men mye fine farger, og jeg likte musikken.

November: Filmen starter med et stort skjeletthjul som stjeler ei ku. Så jeg tenker «Oi. En estisk Rubber». Men så dukker det opp en fyr som heter Hans og en snakkende snømann, og med en tittel som henspiller på den kalde årstiden, så landet jeg på at dette var en estisk Frost.

Eureka: Den andre Roeg-filmen jeg ser denne uka (#snikskrytforrealzdennegangen), han er nå meg en raring. Men mens The man who fell to earth annerkjenner at den er en rar film, så følte jeg at Eureka er en rar film som utgir seg for å være normal. Jeg likte sitatet «Once I had it all. Now I just have everything.» veldig godt, da.

DRØMMEQUIZ! Takk til 1992-Sonja som bestemte seg for at hun skulle se alt Tom Cruise har spilt i (American Made står i DVD-hylla, men er ikke sett enda, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker The Mummy, ellers er jeg fortsatt ajour. Antageligvis det eneste prosjektet i livet mitt som jeg har klart å gjennomføre i så stor grad)

Shake hands with danger: Herregud, jeg får vondt i HMS-en min! Men jeg lo, da.

Carts of Darkness: Det er alltid en film i katakombene som inspiserer meg til å leve et bedre liv. Dette var årets.

Samurai Cop: For et deilig makkverk. Kan også anbefale Trivia-seksjonen om filmen på imdb.

Kontroll: Jeg sovna. Jeg tror jeg snorka. Sorry. Jeg tror jeg hadde likt denne om jeg hadde klart å holde meg våken.

Takk til Thomas for nydelig arrangement, til Gry for brownies, til Espen for sjåføring og Tor Andre for organisering av pizza, og alle andre for generell god stemning og hyggelig samvær.

That’s all!

 

 

 

 

 

Mink amp

Det er noen uker siden dette skjedde for jeg har, av grunner som kommer til å bli åpenbare, lurt litt på om dette egentlig er noe jeg trenger å fortelle til folk. Men som vanlig seirer underholdningstrangen over skamvettet.

Det var en lørdags formiddag, og jeg hadde stått opp litt for tidlig for å dra på trening etter å ha vært på fest kvelden før, men jeg var altså våken, edru og ellers så mentalt tilregnelig som man kan forvente av meg. Jeg gikk og hørte på Aftenpodden, hvor de snakket om stortingsvedtaket om å avvikle pelsdyrnæringen, og Trine Eilertsen fortalte at hun hatet mink. Hun sa at de er en pest som går i reder og knuser egg bare for moro skyld.

Dette misforstod jeg.

Min tolkning var at det var Trine Eilertsen selv som hatet mink så mye at HUN gikk i minkredene og knuste minkeggene for moro skyld.

Min første tanke var «Huh. Jeg visste ikke at mink la egg» Men jeg klarte egentlig helt greit å se for minkegg, så jeg godtok det.

Min neste tanke var «Veldig rart at Trine Eilertsen er villig til å innrømme dette så åpent på en podcast. Det MÅ hun jo få problemer for»

Da den tanken var tenkt ferdig hadde de snakket videre på podcasten, og jeg skjønte hva som var greia. Men jeg skal love; jeg var fryktelig forvirret en stund der.

Hva er det motsatte av instant karma?

2008:

For veldig mange år siden dro jeg med noen venner til Gambia. Dette er nok en av de mest minnerike feriene jeg har vært på, av flere årsaker, en av dem at vi var innom en skole, hvor vi fikk en omvisning. Barna sang for oss, de minste hylgråt, fordi de aldri hadde sett hvite mennesker før, og trodde at vi ikke hadde hud. Det var veldig spartansk og enkelt, og jeg sa at når jeg kom hjem skulle jeg sende dem noe utstyr, penner og blyanter. Og jeg mente det.

Men da jeg kom hjem så var det så mange tv-serier jeg måtte se, det var travelt på jobben, og jeg måtte trene, og på den tiden blogget jeg nesten daglig, og i tillegg til å skrive egen blogg så måtte jeg lese og kommentere andres blogger. Det var mye som skjedde. Jeg fikk aldri sendt noen pakke med penner til Gambia.

2018:

Jeg jobber i Lillestrøm. Men vi har et kontor i Oslo og, og av og til sitter jeg der, av praktiske årsaker. Jeg har funnet meg en skuff hvor jeg legger alle greiene mine, slik at jeg slipper å dra det med meg fram og tilbake til og fra Lillestrøm. I dag startet jeg dagen med et møte i Oslo, og da det var ferdig dro jeg til Oslokontoret for å sitte der resten av dagen. Da jeg kom dit, gikk jeg rett til skuffen min, men da jeg åpnet den, fant jeg bare følgende:

Skuffen var tom. Og noen hadde hengt opp et bilde av Nicholas Cage inni der. Det er litt vanskelig å vite hvordan man skal reagere på sånt, så jeg gjorde ingenting. Det som gjorde det enda rarere var at sjefen på Oslokontoret hadde et litt større bilde av Nicholas Cage liggende på pulten sin. Nå vet jeg at sjefer også er mennesker av kjøtt og blod, med tanker og følelser, men de pleier da ikke å stjele greiene til undersåttene sine og legge igjen bilder av Nicholas Cage?

Det viste seg at sjefen på Oslokontoret har kommet ut av skapet som Nicholas Cage-fan, og han ene kolkegaen min driver nå og plasserer Nicholas Cage-bilder på steder hvor han kan komme over dem. Og, inni skuffen min. Som jo er en helt riktig reaksjon på slike nyheter. Men jeg var fortsatt litt forvirret over hvorfor greiene mine var borte, og uttrykte dette.

«Nei, de har jeg sendt til Gambia» sier sjefen for Oslokontoret.

«Ok…» Det gjorde ikke saken mindre forvirrende.

«Jeg skulle til Gambia og tenkte det var greit og ta med noe penner og slikt til dem, og så åpnet jeg denne skuffen, og tenkte «disse pennene har sikkert ligget her i årevis», så jeg la den i en bag og tok dem med»

Så. Eh. Jah. Jeg antar at jeg endelig har fått sendt penner til Gambia….

K13 – The hammer is my penis, Den uheldige mannen og sex på bryllupskake

Det har vært Katakomber igjen og gubban som vi har kost oss. Jeg tror det stort sett er Katakombefolk som leser disse postene, så jeg kommer ikke til å gå av veien for å plottblotte,

Vi startet med Pornografen, en kortfilm av Nils J. Nesset, fra 2017. En sår liten historie om pornofilmregissøren som bestemmer seg for å redde den up-and-coming(!) kvinnelige hovedrolleinnhaveren i filmen sin. Vi ser Scarlet Diva senere på kvelden, som denne filmen er en deilig kontrast til. Men selv om det er jo ikke sånn at du MÅ være drittsekk for å jobbe i pornobransjen, så er nå bransjen en gang det den er, så du får ikke være noen helt heller. Pluss, av og til så hender det at damer har egne tanker og meninger og vet hva de vil med livene sine. Det eneste som trekker litt ned er at den mannlige pornostjerna kalte seg Thor med hammeren, og jeg klarte ikke slutte å tenke «The hammer is my penis», men jeg innser jo at det ikke er filmens feil.

Så så vi Morgan Kane: Døden er en ensom jeger (Frank Iversen, Norge 2001). Denne hadde vi gledet oss så fælt til at vi hadde Morgen Kane-allsang i bilen på veien bort. Den sangen har alt for kort refreng. Det er samme fyren som har skrevet, regissert og spilt hovedrollen i denne filmen, og det er jo noe man bare kan gjøre hvis man er veldig, veldig flink, eller totalt mangler selvinnsikt. Her snakker vi definitivt sistnevnte tilfelle. Filmen var høyst usammenhengene, der var en fyr hvis eneste oppgave var å se vettskremt ut hele tiden, og helt på slutten ble moralen i historien oppsummert ved hjelp av en værmelding. Men det var gøy. Iversen (ex-bloggeren, ikke regissøren), snakker om at vi skal lage en shot for shot-remake av spetakkelet. Jeg heller kanskje mer mot en slags musikkvideohomage. Vi får se hva vi lander på.

Etterpå var det Car wash (Michael Schultz, USA 1976). Dette var tullete og useriøst, men jeg koste meg, og de skal ha for at de prøvde å gi opptil flere av småhistoriene som skjedde på bilvaskeriet den dagen en slags avslutning mot slutten av filmen.

Så så vi Mad Max: Fury Road Blood and Crome Edition (George Miller USA/AUS 2015). Dette var litt forvirrende, for jeg trodde ikke vi drev med sånt; så filmer som vanlige folk har hørt om, men joda. Blockbuster megahit Mad Max ble vist på Katakombene i år. Den blir vanskelig å bortforklare på jobb i morgen, når jeg skal gjenfortelle all den sære filmen jeg har skrytt av at jeg skal se i løpet av helga. Den var riktignok i den kunsterniske svart/hvittversjonen, som var regissørens drøm, og som han ikke fikk lov til å gjøre på kino, men likevel. Jeg var usikker på om det skulle komme til å funke. Når jeg drar på Edinburgh Fringe, og ser store internasjonale navn som Adam Hills og Dylan Moran, så har det vært en skuffelse. For selv om de jo er veldig flinke, så blir det for mainstram til at jeg klarer helt å sette pris på det oppi alt det rare som arrangementet ellers har å tilby. Men det skal sies at svart/hvitt-grepet kombinert med at Mad Max tilhører en sjanger jeg ikke ser spesielt mye av (jeg setter pris på en god actionkomedie eller et actiondrama, men rein action-action har jeg ikke sett siden…. øh jeg så Street Fighter på VHS?), så gjorde det at det funket som Katakombefilm for meg.  Det var nok den jeg likte dårligst i år, men det var på tross av at den ble vist på Katakombene, ikke på grunn av.

Neste film ut var The Undead (Roger Corman, USA, 1958). Dette derimot likte jeg kjempegodt. Jeg synes historien var helt fantastisk. Det kunne vært en kjempebra episode av Charmed. Et fantastisk moralsk dilemma, og en twist på slutten drukner litt i slurvete gjennomføring, og distraksjoner som en alt for stereotyp djevel og en syngende grav-graver (? Det heter kanskje bare graver)((den første sangen hansvar forøvrig på melodi av Thorbjørn Egners «Den uheldige mannen»)) (((seriøst. Klikk på de to linkene. Hør de to sangene. Og fortell meg at det ikke er akkurat samme føkkings melodi!?)))

Så hadde vi pizza (alt for mye pizza!) og en quiz, som Gry, Hjorthen, en fyr som sov (unnskyld! Jeg vet du har et navn. Jeg vet bare ikke hva det er. Det er jeg som er et dårlig menneske her. Ikke du) og jeg vant. Yay oss. Det som egentlig var gøyere at jeg nå er en sånn person man vil være på lag med, fordi folk tror jeg kan ting.

Etter pausen så vi Scarlet Diva (Asia Argento , Italia 2000). Denne var brutal. Her var det ingen menn med hjerte av gull, som egentlig ville redde kvinnene de utnyttet. Jeg og Asia, eller «Anna» lever nok veldig forskjellige liv, men vi har de samme marerittene. Dama klarte å fremkalle de samme følelsene som jeg har når jeg våkner på nettene etter at jeg har drømt at jeg mister babyen min/våkner i senga med fremmede mennesker. Det var skremmende. Og jeg genuint, helt på ekte, slapp et dramatisk gisp under den siste scenen. Det var en vond, vond, vond film, som jeg er glad for å ha sett.

Deretter kom Wild Tales (Damián Szifron, Brasil 2014). Jeg elsker en god hevnhistorie. Her fikk jeg seks stykker servert på løpende bånd. Åhr. Det var så tilfredstillende. Og selv om mange av historiene endte opp på helt usanssynlige steder, så var de bygget opp så bra, at man kom dit på relativt sansynlig vis i de fleste tilfeller. Jeg må riktignok trekke tilbake min påstand om at jeg også vil ha sex på bryllupskaka mi, fordi jeg kom på at det bare kommer til å ende opp med glasur på steder hvor man helst ikke vil ha glasur, men dette er likevel kveldens desiderte favorittfilm.

Vi avsluttet med American Gothic (John Hough, USA 1987). Deilig amerikansk 80-tallskrekk. Passe creepy, passe morsom og den klarte å overraske meg litt mot slutten. Akkurat riktig å avslutte kvelden med.

Tusen, tusen takk til Thomas, som jeg vet stresset over sviktende teknikk, men helt seriøst, jeg har vært på 10 knirkefrie Katakomber så langt, og det var så lite av et problem at jeg ikke en gang gidder å nevne det i referatet, til Tia for organisering av overnatting, til Espen for skyss og generell reiseledelse og til Gry for brownies og restesnop. Og til alle andre for godt selskap og god stemning.

Og, jeg har ikke gjort grunndig research på dette, men jeg tror kanskje at i år er det nye favorittåret samlet sett. Eller så hadde jeg bare glemt litt hvor bra det pleier å være.

That’s all.

Tallinn, dag 2. Byen

Grunner til at jeg hadde valgt hotellet jeg bodde på:

1. Veldig bra svømmebasseng (selv om det var i 26. Etasje. Hvorfor noen vil ha svømmebasseng noe annet sted enn bakkenivå, skjønner jeg ikke)

2. Bra Internett.

3. Treningsrom

4. Man får servert et glass musserende vin til frokost.

Så langt har jeg hverken svømt eller trent, bruken av internett har vært begrenset, siden skjermen lyser så sterkt at det gjør vondt i øyet, og i det blindekaoset som var frokost i går glemte jeg helt å se(!) etter musserende.

Jeg våkner tidlig. Åpner øynene. Og HALLELUJA! JEG! KAN! SE! Øyet er fortsatt litt rødt og hovent, men det fungerer fint og gjør nesten ikke vondt. Jeg er veldig glad for at jeg ikke brukte €150 (og akuttpersonalets dyrebare tid) i går.

For å feire drikker jeg opp resten av miniflaska med musserende som jeg kjøpte på taxfreen. Jeg vil ikke svømme fordi jeg fortsatt er litt bekymret for øyet, og trening utgår også, av et utvalg av grunner som koker ned til «jeg har ikke lyst». Istedenfor hotellfrokosten som kostet €14 går jeg på dagligvarebutikken og kjøper frukt og pannekaker for en brøkdel av prisen. Dietten er så skutt nå, at den ikke står til å redde. (Ikke stress. Nå, 24 timer senere er jeg på’an igjen.) Så går jeg og får meg en massasje.  Dama er flink, og hun avslutter med å kose med ørene mine, som er rart og litt fint.

Så drar jeg inn til sentrum, betaler for bussbilletten denne gang (det er 50% sjanse for at jeg ikke betalte for bussbilletten fra flyplassen), og er med på en sånn Free Walking Tour. Det er en av mine favoritting å gjøre på ferie. Det er to turguider; en som skravler masse og en som er mer stille. Jeg sørger for å havne hos hun skravlete. Da jeg var i Bratislava havnet jeg hos hun stille, og jeg angret hele turen. Men denne gangen havnet jeg riktig! Hun forteller engasjert om Tallinns historie. Dama ved siden av meg noterer i en notatbok.

Hun oppsummerer Estlands nyere historie med de tre viktigste årstallene: 2004, 2008 og 2001; hhv Estland blir med i EU, Estland går over til Euro og Estland vinner ESC. Vi har en indisk familie i gruppa vår, så hun må forklare hva Eurovisionen er, og oppsummerer det som «gay christmas». Jeg ser dama ved siden av meg notere ned «gay christmas » i boka si og jeg er så lykkelig at jeg nesten går i spinn. Vi er 10 minutter inn i turen.

Vi fortsetter til frihetsmonumentet » Are we happy we got a freedom monument? Yes? Are we happy it is this out of proportion, ugly, sovietic, nazi-looking thing? Not so much», til hvor danskene fikk flagget sitt fra Gud (ledet av Waldemar 2.(He who must not be named -seriøst, si Waldemar på engelsk med østeuropeisk aksent,  så skjønner du hva jeg mener) og de Dementor-aktige prestene han hadde med seg.), utsiktspunkt og KGB-hoteller (de bygget et hotell for gjester fra vesten. Hvor KGB holdt til i 23 etasje. Siden det var hemmelig, påstod hotellet at det bare hadde 22 etasjer. Etter at mange nok folk hadde påpekt at de kunne se at hotellet hadde 23 etasjer, endret de historien til at joda, hotellet hadde 23 etasjer, men utsikten fra 23. etasje var så spektakulær at folk ble gale av å se den. Hvis noen likevel skulle forville seg opp dit, så ble de møtt med et stort skilt hvor det stod «HER ER DET INGENTING»

Etter at turen  var over, møter jeg fetteren min og kona hans som tilfeldigvis er på dagstur i Tallinn den ene dagen jeg er der med fungerende øyne. Vi spiser lunch sammen, og selv om jeg kunne kommet unna med svineretten jeg spiser til hovedrett, så er dietten min nå blåst så i fillebiter, så jeg bestiller meg likegjerne dessert. #fatgirllogic. Og jeg angrer ikke. Brødpudding med karamellsaus. Mmmmmmm. Og! De har vin fra Le Marche, hvor jeg bodde i Italia, så det må jeg også ha.

Så må jeg til flyplassen, og ferien er over. (Men ikke egentlig. I skrivende stund ligger jeg på stranda ❤ oslosommer)

Tallinn, dag 1. Øyet

I år har jeg fellesferie. 3 uker fri, uten noen planer. Bare slappe av og komme til hektene igjen.  Men så lagte jeg en liste med noe sånt som 18 ting som jeg ville gjøre i løpet av ferien, og bestilte meg en 2-dagerstur til Tallinn,  sånn at jeg ikke bare skal bli sittende og se på TV hele dagen. Dette er beretningen fra den turen.

Jeg ankommer onsdag kveld. Hotellet mitt er fint. Det har en gardin som henger inne på rommet mitt, uten at det er noe vindu der. Jeg leker Agatha Christieroman og gjemmer meg bak den. Det er mulig det er da det skjedde. I ettertid har jeg lært hvor mye KGB spionerte på hotellene, og tenker at jeg heller burde likt russisk spion.

Jeg går og legger meg. Jeg har to enkeltsenger, og jeg ligger litt på skrå over begge. Jeg spreller litt, og før jeg vet ordet av det, har sengene glidd fra hverandre og jeg sitter fast mellom dem. Det er mulig det er da det skjedde. Sprekken mellom senga er akkurat like bred som rumpa mi, og jeg har ikke nok slingringsmonn til å heise meg opp. Jeg må brette meg på langs og åle meg ut.  Det er mulig det er da det skjedde. Jeg kommer meg opp i senga og sovner.

Jeg drømmer at hjernen min lekker ut av øyet mitt. Jeg har sett mye på iZombie i det siste, så det er ikke så rart. En autoritetsperson, jeg husker ikke lenger hvem, det kan ha vært David Hasselhoff, forklarer meg at jeg må klemme ved siden av øyet mitt for å få ut hele hjernen. Av og til våkner jeg. Det gjør vondt i øyet og det renner. Jeg er ikke så bekymret. David Hasselhoff vet hvordan jeg skal fikse det.

Jeg våkner om morgenen og har helt infernalsk vondt i øyet. Å skru på lyset gjør det verre, så det skrur jeg av igjen. Jeg har et ganske tett program. Jeg skal spise frokost, trene og så finne meg en hudpleiesalong for pedikyr og massasje før lunsj. Jeg tar på meg solbriller og går ned i frokostbuffeten. Jeg famler meg fram til noe frukt og pannekaker. Jeg er faktisk ganske sunn for tiden, og hadde tenkt å holde dietten sånn noenlunde på ferie, men nå er jeg plutselig blind, og må spise det jeg klarer å finne. Og jeg fant pannekaker! Føkkit.

Jeg spiser frukt og pannekaker med lukkete øyne. Det er uaktuelt å trene. Jeg ser jo ingenting,  og det er så vondt! Jeg tar heisen opp og ned 3 ganger før jeg finner spaavdelinga på hotellet. Den er fullbooka for dagen. Planen var å rusle rundt i Tallinn til jeg fant et sted som hadde noe ledig, men det kan jeg jo ikke nå. Jeg går til nærmeste kjøpesenter, og kjøper bomull og teip som jeg klistrer over det ødelagte øyet mitt. Det hjelper litt. Jeg har egentlig mest lyst til å gå på en leketøysbutikk og kjøpe en sjørøverlapp, men jeg har jo så digert hode, at strikken sikkert ville ryke, og da ville jeg vært likelangt. Så booker jeg meg en pedikyr til senere på dagen, og går tilbake til hotellet. Jeg legger meg på rommet med alt lyset av og hører lydbok.

På et eller annet vis kommer jeg meg tilbake til kjøpesenteret, med lapp foran øyet og solbriller. Jeg har tidligere på dagen konferert med bror min, optikeren som mener det er et sår som vil gro innen et par dager, og consegnieren på hotellet, som mener jeg kan dra på legevakten, men at jeg da blir sittende på legevakten hele dagen, og det gidder jeg ho ikke. Jeg er på ferie for pokker.

Men etter å ha fått en pedikyr med lukkete øyne, kommer jeg fram til at jeg like gjerne kan sitte hos legevakten og høre på lydbok, som på hotellrommet. Først drar jeg innom optiker for å høre om de vil se på øyet mitt. Det vil de ikke. Jeg skjønner jo det, øyelege og optiker er to forskjellige ting, men de har på seg legefrakker, og det provoserer meg. Drive og kle seg ut på jobb på den måten! De sender meg til optikeren på legesenteret, som sender meg til poliklinikken som sender meg til akuttmottaket (som sender meg til månen… neida. Men på dette tidspunktet hadde det ikke overrasket meg). Jeg føler meg litt noldus som står på akuttmotaket med rusk i øyet, men jeg har jo bomull og medisinsk teip i halve ansiktet, så de andre pasientene vet jo ikke at jeg forsinker dem uten grunn. Men så sier resepsjonisten at jeg må betale €150 for at en lege i det hele tatt skal gidde å se på det, så da kan det være det samme. Jeg ignorerer den lille stemmen bakerst i hjernen som sier «du kommer til å tenke tilbake på dette øyeblikket den dagen du blir erklært blind»

 

Så drar jeg tilbake til hotellet,  bestiller roomservice (dietten har imellomtiden røket så det synger etter. Når den ene sansen forsvinner erstattes den med at en annen forsterkes. Spisesansen har nå helt tatt over funksjonen til det ene øyet mitt. Det er sånn det virker, ikke sant?), legger meg i mørket, hører lydbok, spiser pizza og sovner.

Det var dag 1 i Tallinn. Ikke spesielt begeistret for den byen så langt.

Mellomlagring

Kan jeg fortelle deg alt om meg?

Alt jeg noensinne har følt og tenkt

og hvordan det har brakt meg til dette øyeblikket

Vil du høre denne sangen?

og få en dyp og inngående analyse

om hvorfor den var så viktig

sist noen knuste hjertet mitt

Kan du ta alle bitene

og bare holde dem litt?

Du kan ikke få det

Jeg kjenner deg jo ikke

Men akkurat nå

Så trenger jeg å late som om

jeg noensinne vil kunne gi det til noen igjen

og du er …

her

 

 

Det var en rar helg. Og dette diktet er ikke om den man skulle tro.

 

500 days of Sonjen

I fjor ville jeg gjøre mer enn bare å jobbe og se på tv, men da sa livet:»Nei! Du skal BARE jobbe. Ikke se på TV engang», og jeg jobbet og jobbet og jobbet helt til jeg ikke klarte jobbe mer, og så jobbet jeg litt til, og så kom en periode med mye grining og møter på små grupperom, og det ble satt inn noen begrensninger og så gikk ting seg til, og nå er jeg litt ødelagt, men ikke så mye som jeg kunne vært, og ting er som normalt. Jula kom og gikk, og jeg ble selvfølgelig forkjølt i romjula, og tilbrakte nyttårsaften hostende alene i senga. Det var kjipt nok i seg selv, men i tillegg fikk jeg ikke starter et nytt og bedre liv 1. Januar (som i tillegg var på en mandag!), og nå er vi 4 dager inn og det er for sent, og jeg må vente et helt år til jeg kan begynne å blogge, gå ned 20 kilo (jah… jeg har visst gått opp 10 kilo siden forrige gang jeg skulle gå ned 10 kilo), se en (bra) film i uka, få ferdig romanen min (2018 er året! (Merk: det er nå en «roman» ikke lenger en «triologi»), spille mer brettspill, høre mer på musikk, begynne å lage middag igjen og i det hele tatt; ha et rikt liv.

Men vent! Hva er dette? I dag er det akkurat 500 dager til jeg blir 42 år gammel? Det er en falsk start så bra som noen. Så.

Dag 1 av 500 days of Sonjen

Jeg har:

Spist hjemmelaget middag (men ikke av meg selv)

Ødelagt Fitbit (men erfaringsmessig vil jeg si at jeg har gått 10000 skritt i dag)

Spilt brettspill

Blogget

Jeg har lyst til å lage noe fargekodete greier etterhvert, men jeg vet ikke hva. Dette er definitivt en vei som blir til mens jeg går.