Ting 16: Hvit dag

Jeg har aldri drukket så mye at jeg har funnet det nødvendig å ha hvit måned. Jeg drikker ikke alene, bare sjelden på hverdager og innimellom er jeg alkoholfri noen uker fordi jeg slanker meg, og andre ganger er jeg alkoholfri i noen uker fordi det ikke har falt seg naturlig å drikke i den perioden. Men i går våknet jeg med vondt overalt, kvalme og tørste og skallebank. Så jeg bestemte meg for å ha en hvit dag. Thomas og Lea sov fortsatt. Eller var i alle fall i senga, men jeg måtte stå opp, for jeg hadde booket mani/pedi til klokka 11. Jeg dro til frokostbuffeten uovervåket. Det gikk ikke så bra. For selv om jeg var kvalm, hadde jeg og en sånn dagen-derpå-ulvehunger. Vi snakker blant annet fire forskjellige typer oster, og tre forskjellige bakverk.

Så dro jeg til mani/pedien min. Sist jeg hadde en pedikyr var i begynnelsen av februar. Da var jeg på spa og hadde ALLE behandlingene. Etter det har jeg knapt sett på føttene mine. De har bodd inni sokkene sine og har stort sett vært ute av syne og ute av sinn. Det er visst ikke sånn man bedriver god fotpleie. Pedykyrrasten sier ingenting, men av og til stopper han opp arbeidet og bare ser på neglene mine med en mine som jeg sist så hos stuepiken som var ansvarlig for rommet mitt da jeg bodde på hotell i en hel måned da jeg var 21. («Hva er det som har skjedd her? Og hva har jeg gjort galt for at dette nå er mitt ansvar å fikse opp i?»)

Etterpå møter jeg Lea til lunch, og så legger vi oss ved bassenget. Etter en stund står også Thomas opp og joiner oss. Vi soler oss og bader litt i bassenget. Jeg har ikke med bok, bare e-bok på mobilen, og den går det jo ikke an å lese i sola, så jeg hører på podcast. Jeg er fullstendig oppslukt i S-town.

Vi spiser middag på en tyrkisk restaurant, og etterpå er jeg så trøtt at jeg bare må gå å legge meg. Jeg sovner med alle klærne og lyset på. Og selv når jeg våkner sånn i 22.30-tiden og har en kort samtale med Thomas er jeg for trøtt til å gjøre noe med det, så det blir bare sånn.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Ting 15: Tennis

Vi sover for lenge for å rekke den vanlige frokosten, men de har en late breakfast som varer til 11, og den rekker vi. Vi er litt usikker på hva som er forskjell på breakfast og late breakfast (annet enn klokkeslettet), vi tror kanskje den sene frokosten er noe redusert, men når vi kommer tid så har de ALT! Egg, vafler, frukt og grønnsaker, yoghurt og musli, og forskjellige varmretter og bakverk. Lea finner en hel skål med granateplekjerner, som man bare kan forsyne seg av med øse. Vi spiser god frokost.

Etterpå tar Lea og jeg og løper oss en tur. Det går en runde rundt hotellet som er 1,6 km lang. Lea løper noe sånt som 7 1/2 runde. Jeg løper 2. Og så går jeg en til. Det er greit. Jeg har avinstallert alle løpeappene mine, fordi jeg aldri brukte dem, så jeg bruker Samsung sin innebygde sak, hvor en kvinnelig Stephen Hawking-stemme heier meg fram. Dvs hun heier helt til jeg begynner å bli sliten, og løper saktere. Da sier hun ting som «Run faster», «You can do better» og «Run, bitch, run!»(jeg kan ha diktet opp minst en av de der). Etterpå jobber vi litt, før vi går til lunch. Den vanlige lunchen er litt for tidlig for oss, men klokka tre begynner de å steke crepe i pasticceriaen, og det passer oss fint. Vi spiser crepe og drikker te.

Etterpå spiller vi minigolf. OG JEG VINNER! Det er sykt rart. Det tror jeg aldri jeg har gjort før. Veldig gøy. Etterpå spiller vi tennis. Det er vi ikke spesielt gode på. Men vi har det artig læll.

Vi har booket middag på den italienske restauranten, hvor de kommer og lager cocktail ved bordet vårt, og vi får veldig god mat (og det er fortsatt gratis. Det er så sjukt). Etterpå tar vi en drink i baren, og blir overtalt til å komme og se på «Lady and gentlemen show» som er enda mer cheezy enn gårsdagens show, og vi koser oss mer enn vi burde, og de mer eller minde frivillige publikummerne gjør en god jobb, og Lea mener at vi skal melde oss frivillige til å være med neste søndag, men jeg håper hun tuller.

Etterpå drar vi tilbake på rommet og drikker opp resten av vinen vår, før Thomas kommer på at han vil ha musserende, så vi drar på jakt etter det. Vi finner en kjempeinteressant sak som nesten smaker daddelvin. Men det har så definitivt bobler. Så sitter vi i baren og prater skit og får bartenderen til å lære oss tyrkisk, og etter hvert trenger vi ikke bestille drinker mer, de bare renner inn når forrige er tom. Det er helt supert. Klokka 2 tvinger Thomas og jeg med oss Lea ut til Amfiteateret, hvor hun må fremføre slampoesi for oss. Det er veldig fint, og bra poesi, og helt mørkt og rart og type sånn ferieminne som man kommer til å dra fram alt for mange ganger i ettertid. Uten at det gjør noe. Når vi kommer tilbake til hotellrommet har vi av en eller annen grunn fortsatt ikke vett til å legge oss, og blir sittende på balkongen og drikke videre og snakke om livet og sånn ti klokka er nesten fire? Eller over fire? Sent i alle fall.

Legg igjen en kommentar

Ting 14: All Inclusive

Jeg har dratt til Tyrkia med Just Thomas og Prinsesse Lea, så nå i påska blir det reisedagbok.

Vi dro til flyplassen smertelig tidlig, for å ta flyet fra Gardermoen klokka 7 om morgenen. Flyturen gikk greit, og da vi kom fram skulle vi ordne oss ankomstvisa, og det kosta mange penger, og Lea hadde bare med seg 250 Lira, og Thomas og jeg hadde ingenting, og de tok ikke kort, og vi der var ingen minibank tilgjengelig. Heldigvis viste det seg at den ene andre personen som heller ikke hadde fått med seg at dette er noe man tydeligvis ordner på forhånd nå, var noen jeg kjenner. Dvs han kjente igjen meg, og jeg trodde han sa han var sjefen min, men det så jeg jo at han ikke var, men jeg er jo litt ansiktsblind, så jeg kunne ikke være helt sikkert, så der var litt forvirring der, før jeg husket ham, og han lånte meg penger til visum. Vi kom oss inn i landet. Og til hotellet.

DET.ER.SUPERT!

Jeg har aldri gjort sånn all inclusive-ferie før, så jeg har litt problemer med å akseptere konseptet, og har sagt «…men er det også gratis?» med vanntro i stemmen flere ganger enn hva jeg har gjort i resten av livet mitt tilsammen.

Vi utforsker området, leker på et voksenlekestativ, drikker en kopp kaffi på stranda, og to (små, men likevel, det er tidlig på ettermiddagen) Pina Coladas ved bassenget og så finner vi et bordtennisbord. Vi har en liten turnering. Thomas er mye bedre enn både meg og Lea. Den første kampen mot meg vinner han 11-2, hvorav jeg har fått det ene poenget fordi han skrudde ballen (for det er ikke lov i vår turnering) og den andre fordi han «servet for skrått» (som jeg mister et poeng til Lea for senere i turneringen. Det er ikke bare en regel han fant på fordi han syntes synd på meg fordi jeg ikke klarte å få poeng, som jeg først trodde). Vi utvikler et handicapsystem som gjør at innen vi er ferdige med turneringen så har alle slått alle minst en gang. Vi er veldig fornøyd med det, og det skal videreutvikles i morgen. Det er mulig vi oppretter et Excelark.

Så drar vi tilbake til rommet, jeg må jobbe litt, Lea trener og Thomas ser fotballkamp. Før vi spiser middag i buffetrestauranten. Buffeter er skumle. Jeg klarer heldigvis å kontrollere meg litt når jeg er sammen med venner, men velger likevel å innføre regelen «jeg kan ta hva jeg vil, men det er bare lov til å forsyne seg en gang», og der er slankevalg tilgjengelig. Men de har også både ostesalat og kjøttsalat, så vi får se hvilken vei dette går. Og det er selvfølgelig lov med dessert. De hadde ikke hverken den desserten som Lea eller den som jeg vil ha, så vi må ta to andre istedenfor, for å kompensere.

Etterpå så er vi på sånn cheezy hotelldanseshow. Det er utrolig flinke dansere, og det er skikkelig gøy. Så drikker vi vin på verandaen (det kom noen og leverte en flaske vin til rommet vårt tidligere på dagen. Men ikke vinåpner, så Thomas må slå ut korken med en sko), og Thomas og Lea går ned for en midnight snack, men da er jeg skutt, og har egentlig allerede spist nok for denne dagen, så jeg går og legger meg.

2 kommentarer

Ting 13: Rocky Horror Picture Show

Vi dropper oppsummeringen, fordi den stort sett består av «det har jeg ikke rukket å gjøre noe med». Men en ting jeg rakk å gjøre var å gå på Rocky Horror Picture Show på Syng. Egentlig vil jeg jo på sånn ordentlig Rocky-kult-forestilling, med vannpistoler og ris, men de klarer jeg aldri å få med meg, så sing-a-long-forestilling får holde for denne gang. Filmen var dårligere enn jeg husket, men sangene var gøy (selv om der hadde jeg også glemt ganske mange), og jeg likte Syng som konsept. Jeg har generelt et ambivalent forhold til allsang. Det er bare gøy hvis alle som er med er 100% innforstått med det, og gir beng i alle hemninger. Tvangsallsang er noe av det kleineste jeg vet. Jeg var ute og fløy forrige uke, og da hadde noen fortalt kapteinen at en av passasjerene om bord hadde bursdag, så kapteinen foreslo at vi skulle synge bursdagssang for vedkommende. Heldigvis så var det noen smarte sjeler bakerst i flyet som hadde vett til å forstå at det ville blitt en fryktelig flau seanse, så de dro heller i gang en applaus. Jeg er dem evig takknemlig. Men Syng, der alle kom for å synge frivillig, der var det bra. Og jeg satt nesten oppå en homo. Eller han satt oppå meg. Og jeg synes jo ikke egentlig at man skal se på andre mennesker som eget accessoir (jeg har prøvd- Jeg finner ikke ut hvordan det staves), men akkurat der og da lot jeg meg selv få et unntak fra den regelen.

Legg igjen en kommentar

Ting 12: På IKEA med Iversen

Lang historie kort; det ble fryktelig travelt, og jeg klarte ikke lenger å prioritere blogging. Jeg krasja litt i går kveld, så jeg skal ta det litt mer med ro, og «ta vare på meg selv» (bleurgh!) og da regner jeg med at bloggingen får plass igjen. Jeg rekker kanskje ikke 72 ting før jeg blir 40 (med mindre jeg gjør ti ting en dag…. oh. Ja! Det skal jeg prøve å få til). I morgen kommer en oppsummering for uke 2 (og 3 og kanskje 4), men enn så lenge får dere en samtale jeg hadde med ex-blogger Espen Iversen av Iversen Revisited på IKEA, som iallefall jeg synes var morsom

 

Espen: Hva er flertall av kjernekar?

Jeg: Kjernekarer?

Espen: Nei. Det er feil. Det er kjernekedre.

Jeg: Hæ? Nei, det er det ikke.

Espen: Jo. Èn far -flere fedre. En kar -flere kedre.

Jeg: …

Espen: Ja. Og en livmor, flere livmødre.

Jeg: Det heter livmorer. Det VET jeg faktisk.

Espen: Hvordan vet du det? Er det noe du har lest i en bok kanskje?

Jeg: Nei, det er jeg faktisk blitt fortalt av en jordmor.

Espen: Kan’ke stole på hva jordmorer sier, vet du.

 

 

2 kommentarer

Ting 11: Finne meningen med livet

Stålsett dere. Jeg skal gå Eat-pray-love på rumpene deres. Og ja, spoiler alert – eat-delen kommer til å være den som blir desidert mest vektlagt. (Legg inn et øyeblikk for å riste på hodet over hvor anglifisert språket mitt er). Det er mulig at det bare blir eat-eat-eat, når jeg tenker meg om.

I går hadde jeg en eksistensiell krise på trikken. Jeg var på vei tilbake til jobb fra et møte, og plutselig ga ingenting mening lenger. Jeg kunne ikke huske å ha vært glad noensinne, og det var egentlig ingenting i livet mitt jeg likte å drive med. Bortsett fra mat. Og ikke på en sunn måte. Så jeg kjøpte meg en frapino med cookies and cream, og tenkte at jeg skulle jo trene senere på dagen, og at det kom til å utligne det, mens jeg viste innerst inne at det ikke er sånn man slanker seg.

Og så var resten av dagen ganske dritt. Selv om jeg trente. Og var veldig flink på jobben.

Så begikk jeg selvransakelse, og prøvde å komme på hva som gir livet mitt mening. Og jeg kom ikke på noe. Annet enn de der kortvarig lykke som en podcast eller en tv-serie eller en annen dille jeg blir midlertidig besatt av. Og folka da. Jeg har mye bra folk i livet mitt.

I dag ble jeg minnet på hvorfor jeg liker jobben min, jeg ble invitert med på opptil flere artige greier, og jeg fikk endelig kasta noe småelektronikk på gjenbruksstasjonen. Så nå har jeg det bra igjen. Jeg liker livet mitt. Selv om det ikke har noen mening.

Og samtidig så er en av de tingene jeg grubler mest på om dagen at jeg ikke vet hvor jeg skal sette Swarovski-krystallen min, og det må jo være middelklasseproblemet som ender alle middelklasseproblemer. Jeg tror det betyr at jeg har det bra.

Legg igjen en kommentar

Ting 10: Brodering

Jeg var litt bekymret for at denne posten skulle bli litt snikskrytete, men så bestemte jeg meg for å si rett ut at nå skal jeg fortelle om det fineste jeg noensinne har gjort, og da er det ikke lenger snikskryt, det er ren, åpen selvskryt. Det er sikkert heller ikke lov, men den avgjørelsen gjorde meg så kjepphøy at jeg ikke bryr meg om sånne trivialiteter lenger.

I fjor sommer giftet broren min seg. Han har vært sammen med det som nå er hans kone i en evighet. Siden før mamma døde et tiår tidligere.  Mamma fikk kreft, og kunne ikke gjøre så mye på slutten. Hun hadde alltid likt å lese bøker og høre på musikk, så hun gjorde mye av det, men hun hadde den samme skapertrangen som jeg også (og sikkert de fleste av oss) har. Man vil produsere noe. Lage noe. Sette igjen spor etter seg. Så hun broderte. Hun rakk å brodere adventskalendere til søsteren min og meg før hun døde. Broren min hadde fått den kalenderen vi hadde da vi var små og sa han var fornøyd med den. Han angret selvfølgelig på dette da han så de fine kalenderne søsteren min og jeg fikk, men da hadde mamma allerede begynt å brodere på en duk til meg.

Så kunne ikke mamma brodere mer.

Duken var 2/11-dels ferdig. Broren min mente at jeg burde gjøre noe med den. Ramme den inn og henge den på veggen eller noe. Jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle brodere ferdig duken, og at han skulle få den i bryllupsgave. Jeg begynte å brodere litt på kveldene, men jeg hadde venner å treffe, tv å se og generelt et liv å leve. Årene gikk. Broren min fikk to barn, kjøpte en bedrift og svigerinna mi tok doktorgrad. Det passet liksom aldri å gifte seg. Og broderiet ble pakket ned. Det fulgte med på to flyttelass, og ble tatt frem en gang i halvåret, og det ble gjort et halvhjertet forsøk.

Sommeren for halvannet år siden fridde broren min. Jeg hadde nå et knapt år på å gjøre ferdig broderiet. Det burde gå. Det første jeg gjorde var å lære meg å brodere mens jeg så på tv. Det hjalp veldig. Etterhvert hadde jeg broderiet med meg når jeg var på besøk hos folk, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde det med meg på quiz ved minst ett tilfelle. Jeg fortalte villig aaaww-historien som lå bak, så mange ganger at den nesten ble en parodi på seg selv. Mot slutten måtte jeg takke nei til å være med på ting, fordi jeg måtte være hjemme å brodere. Og jeg ble ferdig en uke før bryllupet. Og jeg strøk den, men vasket den ikke, fordi jeg var redd for å ødelegge den, og pakket den inn. Søsteren min bare ga opp å finne en gave som var bedre enn min (ikke at det var en konkurranse…), den store dagen kom, og var super. Broren min kan fester. Han ble glad for duken, og alle var veldig rørt av bakgrunnshistorien. Klokka halv fire om morgenen var det fortsatt en hard kjerne som danset til Tre Busserulls Øl, øl og mere øl. Hvis det ikke er et vellykket bryllup, så vet ikke jeg.

Det er veldig fint å ha muligheten til å gjøre noe hyggelig for noen man er glad i. Men det som også er fint er å komme hjem sliten og trøtt, etter jobb og trening, og vite at man kan sitte i sofaen og se på tv med gullende ren samvittighet resten av kvelden, fordi man broderer samtidig. Så nå broderer jeg igjen. Denne gang uten rørende bakgrunnshistorien. Jeg har funnet et gratis mønster av Mona Lisa på Internett, men jeg har byttet ut de duse sepia-fargene som broderiet egentlig skal lages i, og Andy Warholet det opp med det gjenværende garnet fra blomsterduken. Og denne skal jeg ramme inn og henge på veggen eller noe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar