Ting 4: Dagfylla (I’ve fallen and I can’t get up)

(Overskriften er misvisende. Det er ikke alle dager jeg kommer til å gjøre like spennende ting, så de dagene blogger jeg bare sånn som jeg gjorde i gamle dager. Vel. Noen av gangene. Andre ganger kommer jeg til å blogge de uspennende tingene. Lev med det.)

For to uker siden var jeg i London med en venninne. Jeg er ubrukelig på fredagskvelden, så jeg var tilbake på hotellrommet før midnatt, mens venninna mi møtte en annen kompis, og jeg lovde både meg selv om henne at på lørdagen skulle jeg være mye mer gøy. Men på grunn av en liten kommunikasjonssvikt, så var vi tilbake på hotellrommet allerede 23.30 også da. For å kompensere gikk vi på dagfylla på søndagen. Ingenting stygt, bare mimosa til frokost og en og annen drinkpause i shoppingen. Vi var tilbake på hotellet 10 minutter etter jeg hadde planlagt å dra derfra for å rekke flytoget (venninna mi skulle bli i London et par dager til), jeg kom meg av gårde, havnet feil i T-banestasjonen, fordi jeg – isteden for å følge skiltinga – heller bare gikk der det var rulletrapp, fordi jeg ikke orket å gå i trapper, men tok det hele med godt mot, og selv da det ble klart at jeg ikke kom til å rekke det flytoget jeg hadde tenkt å ta, så tenkte jeg «Jajja, jeg rekker vel neste». Jeg var jo ikke full eller noe, jeg hadde bare nok promille til ikke å bry meg så veldig.

Jeg kom meg da til Victoria Station til slutt, hvor jeg prøvde å betale for GatwickExpress-billetten min med sjekk (det er en annen historie), og jeg kom meg om bord på et fullstappa tog.

Jeg fikk ikke sitteplass. Jeg hadde vært på beina store deler av helga, og jeg var sliten. Og som sagt; jeg var ikke akkurat full, men jeg brydde meg ikke så veldig. Så etter å ha konsultert med en kompis på chat, konkluderte jeg at det var helt greit å sette seg ned i gulvet i midtgangen på toget. Og jeg gjorde så. Det var en smal midtgang, så jeg ble sittende på knærne, noe som jeg ikke er spesielt behagelig, så jeg lente meg mot kofferten min. Den har hjul… Så kofferten min sklei ut, og jeg etter, og så lå jeg der da, midt på gulvet. Og igjen -jeg kan ikke få poengtert dette nok – jeg var ikke spesielt full, men man skal ikke se bort ifra at der var litt spritånde ute og gikk. Jeg tror ikke de andre på toget var spesielt imponert over meg, men etter nok en gang å ha konsultert med kompis på chat, ble vi enige om at jeg ikke skulle fortelle de andre passasjerene at jeg ikke var full, fordi det visstnok er noe edru folk gjør.

Legg igjen en kommentar

Ting 3: Finne ut hvilken vin jeg liker

Jeg har drukket vin i 23 år (ikke sammenhengende), og likt det i sikkert 17 av dem, men da en venninne av meg skulle kjøpe en flaske vin til meg, og spurte hva jeg likte, så hadde jeg ikke noe fornuftig svar. Jeg liker når de smaker litt kirsebær, og de skal helst ikke være for tunge. Men jeg har ikke peiling på druer, produsenter eller land. Null. Det er sånn at jeg ikke alltid vet om det er snakk om en drue eller et vinslott når andre diskuterer vin. Jeg har drukket kjempegode viner, og viner jeg ikke har likt fullt så godt, men det meste går ned og smaker ålreit etter de første to glassene, men det er jo tullete å drive å drikke vin som jeg synes bare er sånn midt på treet god, når jeg vet det finnes vin jeg elsker der ute.

Så nå har jeg lastet ned vivino-appen, og i kveld skal jeg teste Skravlevinen min, og så skal jeg ta det derfra. Jeg har på ingen måte tenkt å bli en vinekspert. Bare kunne nok til at jeg ikke svarer «Bare ta noe fra Merlot-distriktet» neste gang noen spør meg hva jeg vil ha.

Skål.

Legg igjen en kommentar

Ting 2 – Gå ned 10 kg

Jeg har lenge hatt lyst til å slankeblogge, jeg har opptil flere utkast liggende, og den skulle være morsom og selvironisk og ha taglinen «Bare fordi jeg slanker meg betyr det ikke at jeg trener. Eller spiser sunt. Eller går ned i vekt». Og jeg har hatt opptil flere imaginære krangler i kommentarfeltet med folk som kjefter på meg på grunn av innstillingen min.

Punkt 1 på lista mi er «Gå ned 10 kg». Nå skal det sies at når du nærmer deg 40 og veier 10 kilo for mye, så er det kanskje viktigere å fokusere på å være glad i kroppen din som det er. Beveg deg litt hver dag, spis en grønnsak og en frukt, og ikke ha dårlig samvittighet hver gang du spiser en sjokolade. Nå er situasjonen min sånn at jeg ikke veier 10 kilo for mye. Jeg veier 40-60-80 kilo for mye, alt etter om du spør meg, en lege eller Calvin Klein. Så jeg må ned, om ikke annet fordi jeg liker å reise, og det er veldig trangt i flysete om dagen.

Det skal sies at punkt 1 på lista mi er strøket over. Jeg gikk ned 10 kilo. Senere på lista har jeg også «gå ned 20 kilo» og «gå ned 30 kilo». Også disse er strøket ut. For litt over to år siden var jeg for første gang i voksen alder ikke bælfeit. Men så mistet jeg konsentrasjonen et øyeblikk, og nå veier jeg 5 kilo mer enn da lista startet. Så punkt 28, som opprinnelig var «gå ned 40 kilo» er nå redigert til «gå ned 10 kilo», og det er 70 dager* til jeg blir 40, og det er akkurat en kilo i uka, og det burde definitivt være gjennomførbart. (jeg drakk en kopp kakao med ekstra sukker(!!) da jeg skrev denne posten. Men nå er jeg klar. Jeg begynner NÅ!)

*Ja, jeg talte feil i går. Jeg blir nødt for å gjøre to ting en dag. Eller stå opp ekstra tidlig på bursdagen min. Vi får se.

Legg igjen en kommentar

Ting 1 – Begynne å blogge igjen

Jeg blir snart 40, så nå må jeg ha krise.

Jeg har et helt ålreit liv, ingenting direkte å klage på, men veldig mange dager jeg ikke gjør så mye annet enn å jobbe, se på TV og sove. Og for all del, jeg liker alle disse tre tingene veldig godt, men jeg føler ikke helt det er disse tingene jeg kommer til å se tilbake på og tenke «Ah. Et liv vel levd».

Jeg har en bok hvor jeg har skrevet en liste over ting jeg vil gjøre. En slags kombinasjon av en drømmevegg (dream board – har det et norsk ord? ), en gjøremålsliste og apokalista fra No Tomorrow. Jeg skal føre på noen punkter til. Og så skal jeg gjøre dem.

Ting nummer 16 på lista mi er «Begynne å blogge igjen». Jeg likte blogging. Og jeg vet blogging har endret seg mye de siste 10 årene, og at ting ikke kommer til å bli som før, men jeg savner også skrivingen i seg selv. Dessuten bestemmer jeg for et «nytt og bedre liv» sånn ca to ganger i uka, så jeg tenker det blir lettere å holde seg til når jeg forplikter meg til Internett. Selv om jeg ikke vet om jeg har noen lesere lenger. Hallo? Er det noen der.

Og så skal jeg lage en spilleliste. Hvor jeg skal legge til en sang hver dag. Jeg vet ikke helt hva som blir reglene for den enda, men jeg tror jeg skal ha nye sanger, som jeg ikke har hørt før, eller som jeg har glemt at jeg likte. Antageligvis mest det siste.

Det kommer til å kommer til å komme flere daglige ting som jeg skal gjøre, men dem tar vi etter hvert. Gubban så tilfreds jeg kommer til å bli med livet mitt!

5 kommentarer

Nimrod

Nimrod er en bibelsk skikkelse, angivelig Noas oldebarn og muligens han som satte i gang byggingen av Babels tårn. Han var også en veldig flink jeger. Grunnen til at «nimrod» i dag blir brukt som skjellsord er at Snurre Sprett en gang (ironisk) kalte Elmer Midd for «Nimrod». Folk flest tok ikke referansen, og antok at det var var et ord for fjompenisse som de ikke hadde hørt før, tok det til seg og brukte det deretter.

Byen Nimrud er oppkalt etter ham, og var lenge hovedstad i Assyria. Jeg ser for meg at jeg kan få et spørsmål om dette i et quizNM en gang og jeg kommer til å klinke inn at ruinbyen langs Tigris heter Noldus. Men den tid, den sorg.

 

Legg igjen en kommentar

Katakombene 2016

Katakombe nummer 11, min 8., er ferdig for i år. Her kommer mitt forsøk på å oppsummere herligheten.

Vi starter med Prince of Thieves fra(England/Usa 1940), et Technicolor*eventyr, som Disney noen og 50 år senere baserte sin Aladin-tegnefilm på. Det var veldig gøy. Farger og musikk og magi. Det er fra tiden lenge før CGI, til og med før Special Effects, da det rett og slett het «filmtriks», og jeg er fryktelig imponert over hva de fikk til med datidens teknologi. Jeg mener, de lurte meg ikke til å tro at den mekaniske hesten faktisk kunne fly, men det så bra nok ut til at det ikke distraherte fra historien. Også pluss for en faktisk rosa elefant, totalt blottet for metaforisk relevans.

*Technicolor er vel strengt tatt en eller annen form for varemerke, og jeg vet ikke helt om det er akkurat det som er involvert her. Men det så veldig Techinicoloresque ut, og hvem gidder å gjøre research?

 

The Borrower (USA 1991 -HVA!? 1991, den så eldre ut!), handler om et romvesen som er blitt de-evolusjonert (jeg vet at det ike er første gang jeg bruker det ordet, og jeg kan for mitt liv ikke komme på i hvilken sammenheng det kan ha vært relevant før) til menneske, og blir satt igjen på jorda for straff for noe mord og greier. Greit nok, sånt skjer, men de-evolusjonering er ustabile greier, så innimellom må han stjele seg et nytt hode. Det er gøy å se romvesen herme etter jordboere, og prøve å tilpasse seg og ikke stikke seg for mye ut, men det er også det eneste positive jeg kan si om denne filmen, som jeg tror det var bred enighet om at var årets dårligste. Men vi trenger de og, og jeg er sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt vil vanke i et miljø der jeg kan si «The Borrower, ja den har jeg sett» vil gi meg en eller annen form for kred.

 

Harold and Maude (USA, 1971) hadde jeg sett før, men det er minst 10 år siden, Jeg husket den som litt kjedelig, men bedre enn mye annet jeg så på den tiden (jeg hadde en periode der jeg pløyde meg gjennom en del såkalte kultklassikere. Det viser seg at det er en grunn til at flere av dem har et såpass smalt publikum som de har…) . Men som vi snakket om, det er noen filmer som bare funker bedre på Katakombene, dette var en av dem (eller så har jeg bare blitt litt mer moden de siste 10 årene). Jeg koste meg veldig med denne filmen om Harold, hvis hobby det er å late som om han tar livet av seg og gå i begravelser, og Maude, alle Manic Pixie Dream Girls bestemor, og etterpå satt jeg igjen med en følelse av at jeg ville UT og LEVE.LIVET (Jeg spiser frokost i en hage i dag Q.E.D.)

 

The Battle of Algiers (Italia/Algerie 1966) var årets Film-som-jeg-vil-ha-sett-mer-enn-å-faktisk-se-den. OG her passer det egentlig å skryte litt av Thomas, og hvor flink han er til å bygge opp programmet. Han er også flink som ordner og styrer og organiserer og velger ut filmer, men det håper jeg at jeg skryter nok av hvert år, men i år la jeg for første gang merke til hvor mye rekkefølgen har å si. Seriøsiteten bygges sakte med sikkert opp mot middagspausen, før vi etter middag blir sluppet hardt og brutalt lenger og lenger ned i galskapen. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lagt merke til dette før (jeg tok en stikkprøve mot 2010, og det stemte for da og). I alle fall, bra jobba Thomas! Tilbake til filmen som handlet om Algeries kamp for frigjøring, og som var mer opptatt av å fortelle hva som faktisk hendte enn å underholde. Og jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å sove litt under denne filmen, men jeg merket jeg ble veldig revet med og ville få med meg hva som skjedde, og det er sunt å bli påminnet hvor griseheldige vi er at vi lever her og nå, og at vårt største problem er at vi har dager hvor kostholdet består utelukkende av croissant og sjokolade.

 

Så. Pizza og quiz. Takk til Tor Andre for god organisering av pizza, og Espen for lagning av god quiz. Også takk til quizlaget mitt; vi gjorde så godt vi kunne og vi hadde det gøy. Mer kan ingen forvente av oss!

 

Etter mat ble vi lovet det som Thomas kalte «musikalen fra helvete». Jeg gledet meg ellevilt. Jeg har fortsatt ikke møtt en musikal jeg ikke har likt (bortsett fra Cats – men jeg føler ikke egentlig jeg har gitt den ordentlig sjans), og dessuten er «så dårlig at det blir gøy»-filmer ofte de som treffer meg best på Katakombene. Og ja. The Apple (USA 1980) innfridde på begge punkter. Det er fremtiden -1994 – Eurovision er blitt Wordlvision(!) og trekanter (igjen faktisk trekantete formede ting. Ikke i overført betydning) er THE SHIT! Et ungt singer-songwriter par havner i klørne på en ond plateprodusent. Jeg må innrømme at jeg gjennom mye av filmen tenkte ting av typen «Det er jo ikke så ille – de fleste musikaler har et relativt tynt plot og tullete musikalnummer- hva er det egentlig som gjør at denne er så mye dårligere enn Rocky Horror Picture Show?» samtidig som der var ting som var direkte idiotiske. Men så. Så kom slutten. Det er ikke så lenge siden jeg så et YouTube-klipp som het noe sånt som «7 filmer som har bortklipte scener, som egentlig var nødvendige for å forstå slutten av filmen». Og jeg tror noe sånt kan ha skjedd her (red adm. Det ER det som har skjedd her. De filmet opprinnelig en introscene som ville gjort slutten mer plausibel (jeg bruker her «plausibel» i ordets galeste forstand), men den måtte klippes vekk, fordi det var så mye som gikk galt. Blant annet stakk en tiger av, og folk besvimte inne i dinosaurkostymene sine).  For en ting er at hovedpersonene ett år etterpå plutselig har en 18 måneder gammel baby, en annen ting er… vet du jeg vil ikke spoile den WTF-opplevelsen, men jeg har allerede lastet The Apple-episoden av How did this get made-podcasten, i håp om at de skal klare å, om ikke få en mening utav det, forsikre meg om at det filmen og ikke meg det er noe galt med. (Red adm: Nå har jeg begynt å høre på episoden. Det er der jeg har tiger-fakta fra. Jeg anbefaler alle som har sett filmen å høre episoden. Om ikke annet så for å høre amerikanere vri hjernen sin rundt konseptet Melodi Grand Prix)(WDTGM har også fine episoder om Gymkata og The Room. De første 5 minuttene er ofte reklame og en teit rap, men så blir det bra. Jeg lover)

 

Så kommer vi til det som ble årets favoritt for meg. What we do in the Shadows (New Zealand, 2014) er en mokumentar om vampyrer i et bofelleskap. What’s not to like? For det første viser det seg at vamyprer har de samme problemene som alle andre har i bofelleskap (blodig oppvask, og at noen drar med seg folk som ikke alle nødvendigvis er like begeistret for), for det andre så var dette bare veldig godt laget. Likandes figurer (selv de som ikke akkurat er sympatiske), artige situasjoner og generelt fint plot med noen overraskelser underveis.

 

Vi avsluttet kvelden med House (Japan 1977), hvor syv japanske skolejenter drar til huset til tanta til hun ene, og så spiser huset dem. Dette var veldig rart. Jeg tror faktisk det er den rareste Katakombefilmen jeg har sett (arrester meg gjerne på dette, men nå har jeg tenkt i over 2 minutter, og jeg kan ikke huske å ha sett rarere filmer noensinne). Og da inkluderer jeg Hukkle og Valeries Week of Wonder, fordi de føltes mer som kunstprosjekter, og kan forstås innenfor den rammen, mens dette føltes som et forsøk på å fortelle en sammenhengende historie med innslag av snodigheter, men så ha snodighetene overtatt og spist hele filmen. Eller noe. Rart, rart, rart.

 

Og så var det over. Oppsummert havner vi midt på treet (Da snakker vi om Katakombetreet, bestående kun av Katakomber. Hvis vi snakker om ting generelt, opplevelser eller 2016, så er vi helt på toppen i de øverste greinene som vanlig), litt rarere enn vanlig, kanskje, så ute på en sånn rar knøl som sånne tresykdommer kan resultere i.

 

Tusen takk til Thomas, som vanlig, for at han gidder, takk til Espen og Tia for organisering av reise og skyss hjem, takk til Dominique for lån av leilighet, takk til Gry for himmelske brownies og takk til alle de andre som var med for at de gjør det hyggelig i pausene også. Vi sees til neste år. Og takk til de jeg får låne gode hagestoler av! Det har jeg glemt å takke for før, så den takken gjelder for alle de 8 årene som har vært til nå.

 

That’s all.

2 kommentarer

Edinburgh Fringe – Søndag

Siste dagen.

Vi startet med det mest spesielle stykket vi så i år: Wrecked. Fire av oss, og to vi ikke kjente, stablet oss inn i en bulket bil som stod utenfor en av venuene. I førersete satt en skuespiller som våknet til liv, og framførte en monolog hvor hun sakte men sikkert husket hva som hadde skjedd henne, og hvordan hun hadde endt opp i den bulkete bilen. Det var en veldig sterk opplevelse. I begynnelsen var det veldig vanskelig å holde seg fra å svare henne når hun stilte retoriske spørsmål, men det gikk seg til etterhvert. Det var et utrolig kult opplegg, men i tillegg var skuespilleren veldig dyktig og hun framførte et bra manus. Definitivt et av stykkene jeg kommer til å huske lengst.

Etterpå hadde vi en ganske lang pause. Selv om lørdagen var en veldig bra dag for meg, så følte jeg at jeg hadde ledd litt lite, og jeg ville gå og se noe ukomplisert morsomt, så jeg skilte meg fra de andre, og endte etter litt om og men med å se Joke Thieves. Konseptet er enkelt nok. Fire stand upere fremfører hvert sin greie på 7-8 minutter, og når alle er ferdige, bytter to og to og framfører hverandres materiale. Det var passe bra stand up, noen morsomme vitser, men jeg har etterhvert lært at sammen lignet med alt det andre kule man får se på Fringen så blir stand up litt platt. Men her var det altså denne twisten. Det var et artig konsept i seg selv, men to ting gjorde det litt mer bemerkelsesverdig. Han ene standuperen hadde CP. Han satt i rullestol, hadde lite førlighet over armene sine, og snakket utydelig. Han holdt stand up om hvordan det var å ha CP. Jeg sleit litt med å forstå det, men det jeg skjønte var morsomt, og publikum lo generelt mye. Så. Skulle. Det. Byttes. Og en funksjonsfrisk person måtte altså stå der og harselere med hvor vanskelig/kjipt det er å ha CP. All ære til Robin Morgan som klarte å ikke bli for usmakelig, men fortsatt være morsom. Det andre var at en av de andre som var med tydeligvis ikke syntes det materialet som han hadde fått byttet til seg var noe særlig morsomt, så han endte stort sett opp med å gjøre narr av originalartisten på en ganske slem måte.

Så avsluttet vi som vi startet, med Andrew Hunter Murray. Denne gangen med hans quizbaserte enmannshow, Round One. Da vi kom inn stod han der og hilste på hver enkelt av oss (HAN TOK PÅ MEG!), og forsikret oss om at dette kom til å gå bra og at det ikke var noe å bekymre seg for. Så fulgte en heseblesende time med mye moro. HAN FIKK MEG TIL Å GÅ OPP PÅ SCENEN! Det er ikke sånt jeg gjør. Og det var strengt tatt ikke en scene så mye som en del av gulvet som var hans, men han skulle ha meg til å high five ham (Noe som var umulig. Men han sa at jeg bokstavelig talt hadde gjort det bedre enn alle andre som hadde prøvd før, noe jeg velger å tro på). Det var veldig morsomt og hadde noen fine overraskelser og var mer sammenhengende enn man ville forventet av den typen sketsjshow, og jeg elsket det. Etterpå prøvde jeg to ganger å gå bort til ham for å skryte av hvor flink han var, men begge gangene feiget jeg ut og knirket fram mitt «thank you» og løp. I ettertid har jeg prøvd en gang til via twitter, men det endte også med et takras av et bokstavsammensurium som han ikke har svart på (sikkert fordi han ikke skjønner hva jeg fabler om. Men det går bra. Vi har veldig fine, lange samtaler i drømmene mine.)

Og så var Fringen over for denne gang. Jeg gleder meg allerede til neste år.

 

Legg igjen en kommentar