Brokk!

Jeg har begynt å trene igjen.  I teorien har jeg aldri sluttet – jeg trente i hele høst; mandag, onsdag og lørdag – hadde det skrevet opp i kalenderen min og alt, men faktum er at når mandag, onsdag og lørdag kom, var jeg som oftest sliten og trøtt og giddalaus, at jeg heller ble sittende hjemme i sofaen og spise sjokoladekjeks og se på tv. Litt over nyttår innså jeg at dette treningsopplegget ikke ga ønskete resultater, og la derfor om strategien. Det jeg gjør nå, er ikke bare å tenke at jeg skal på trening, men faktisk går dit, og sjekk dette; trener! Jeg har gjort det i over en uke, og jeg merker allerede resultater.

Første trening var lørdag for 1 og ½ uke siden. Jeg tredet tredemølla, vektet vektene og satte meg på en sånn stor hoppeball uten ører for å ta situps. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg tar situps sittende på hoppeballen. Jeg ble fortalt en gang at jeg skulle gjøre det sånn, og jeg føler at det virkelig ser ut som om jeg vet hva jeg driver med (”det er bare så 1996 å ta situps liggende på gulvet”) så da holder jeg meg til det. Jeg tok 2*20 situps. Det gikk forholdsvis greit. Situps er min forte. Jeg husker en gang i gymtimen i 5. eller 6. klasse, da en av gutta kommenterte hvor vanvittig rask jeg var til å ta situps. Dette sier nok mer om min (mangel på) sportslige resultater en min evne til å ta situps, at jeg fortsatt husker dette, men jeg velger å tro at det sier litt om situpsene mine også. Selv om det er 20 år siden(!)

Jeg skulle altså i gang med det siste settet med situps, men etter 3-4 stykker fikk jeg plutselig infernalsk vondt i magen. Jeg gled ned fra hoppeballen, og ble selv liggende i en ball på gulvet. Heldigvis kom det ingen og prøvde å sette seg på meg for å ta situps. Etter noen mislykkete forsøk på å reise meg (det var så voooondt) klarte jeg det til slutt, og krøket meg hjem.  Smerten ga seg riktignok etter ett minutt, men selvmedlidenheten satt igjen i flere timer. Det var dette jeg skulle få for å trene.

Likevel dukket jeg opp igjen på mandagen. Gikk gjennom det lille programmet jeg hadde satt opp for meg selv, alt gikk greit (vel, greit og greit, man svetter og pruster og peser, der er melkesyre, slim og svette, har vondt alle mulige steder, men alt innenfor rimelighetens grenser) helt til jeg hadde tatt 40 situps igjen. På den 41 slo magekrampen til igjen. Jeg krøllet meg sammen, for det var da det gjorde minst vondt. Jeg følte meg som Joey så i ut den episoden av Friends hvor han hadde fått brokk. Åh, herregud, jeg har brokk! Jeg ante ikke hva brokk er, jeg trodde kanskje det hadde noe med milten å gjøre, men jo mer jeg kjente etter, jo mer føltes det som det jeg trodde brokk ville føles.

Jeg lå i en ball til smerten hadde gitt seg såpass at jeg kunne dra hjem og undersøke på internettet hva som var galt med meg. Internettet bekreftet mistankene mine; jeg hadde brokk! Det hadde riktignok ingenting med milten å gjøre, men organer som var på steder der de ikke hadde noe å gjøre. Av og til i lysken (har damer lysk?) og av og til i magen. Det var der brokket mitt var!  

Det virket ikke så farlig, man måtte riktignok inn på sykehuset for å operere, men det hele virket ganske udramatisk, og jeg hadde ingen større planer, så en uke på sykehuset hadde gått greit. Jeg la frem klær ved sengen den kvelden, sånn tilfelle brokket mitt skulle slå til midt på natta, og jeg måtte ringe etter ambulanse. Det er greit å være påkledd når man blir kjørt til sykehuset. Men jeg overlevde natta greit. Og neste trening tok jeg 60 situps uten noe mer trøbbel. Brokket mitt var borte. Jeg tror min nye sunne livsstil har kurert det.

Turanga er tilbake

Jeg heiv meg på Nanowrimo i år, med den intensjonen å skrive en roman om Turanga, dere vet, det tidsreisende alteregoet mitt. Og selv om jeg ikke har fortalt alt som er å fortelle, og selv om november er langt fra over, så mistenker jeg at det kommer til å bli med de 5100 og noen ordene jeg har skrevet til nå. Jeg kan skylde på travelhet, og det faktum at musa på hjemmepc-en min fortsatt er død (den våkner riktignok til live et par timer innimellom, til stor begeistring fra meg, men så dør den like plutselig igjen noe senere, og jeg dømt til å trikse og mikse med tastaturet. Det går ikke så bra), men grunnen er vel hovedsakelig at jeg ikke har den selvdisiplinen og tålmodigheten som kreves for å skrive en bok på en måned.

I dag fant jeg meg selv plutselig som Turanga i en diskusjon i et statusfelt på facebook, og jeg innså at jeg savnet henne, så jeg vekket til live bloggen hennes igjen.

Jeg vet ikke helt om det kommer til å funke, nå som folk vet at det er jeg som skriver den. Jeg vet heller ikke hva det vil gjøre med denne bloggen, nå som dere alle vet at jeg kan reise i tid, men jeg håper at det ikke lager alt for store problemer for noen av bloggene.

 

Turanga og jeg

Jeg har begått den store bloggesynden. Jeg opprettet en anonym blogg under falskt navn (SIC)(ish).

I begynnelsen var jeg Turanga og Turanga var meg. Etter hvert utviklet Turanga en egen personlighet. Hun var mye mer selvsikker enn meg. Jeg liker ikke å være bastant, tenk om jeg tar feil? Men om bloggen til Turanga skulle fungere, måtte hun være skråsikker på alt som gjaldt tidsreise. Jeg synes av og til at hun var på kanten av frekk, men det var nå en gang sånn hun var. Samtidig kunne hun ikke ty til ”det der gidder jeg ikke forklare”-løsninger og være flåsete og unøyaktig, en luksus som jeg unner meg nesten ukentlig i denne bloggen. Jeg er veldig glad for at bloggen min ikke er mer seriøs. Seriøse bloggere må ha mye mer arbeid med sine blogger enn jeg har med min.

Så ble Turanga spikspennagæernstalkerjente. Det ble vanskeligere å svare på kommentarer etter det, og jeg hadde lyst til å maile de som visste det var jeg som skrev at ”det der er ikke meg, altså, Turanga er visst i ferd med å få sitt eget liv”

Jeg kan ikke reise i tid, jeg gjør ikke det, selv om det innimellom var så lett å skrive om det at jeg begynte å tro at jeg på et eller annet tidspunkt har kunnet det. Kanskje jeg virkelig hadde vært i 2281 og fått minnet mitt justert.

Litt ymse:

Jeg synes det er lettere å skrive om oppkast enn om klining.

Om Esquil anbefaler bloggen din, vil det kunne tidoble lesertallene dine på kort sikt og tredoble dem over litt lengre.

Bildet brukt i kamikaze-taggingen er av meg på vei til 80-tallsparty på slutten av 90-tallet. Hjertet på jakka laget jeg selv, «naglene» er sånne konvoluttlukkesplittergreier.

Historien om Ace Frehley er basert på en sann historie. Bare at det ikke var Kiss, men DDE, ikke Ace, men Bjarne og ikke «I was made for lovin’ you», men «Vinsjan på kaia». Og ikke meg, men ei venninne.

Da jeg skulle skrive verdenshistorien fritt etter hukommelsen, så var det lettere å komme på ting som hadde hendt etter 2010 enn før.

Jeg har en roman i hodet om Turanga og tidsreising nå. Det viser seg at det ikke er sånn jeg har alltid har trodd at det gjaldt å få Idéen, og så ville Romanen skrive seg selv. Det er ikke sånn. Det er jeg som må skrive Romanen. Jeg håper at jeg gjør det en dag. Jeg tror den kan bli bra.