Turanga og jeg

Jeg har begått den store bloggesynden. Jeg opprettet en anonym blogg under falskt navn (SIC)(ish).

I begynnelsen var jeg Turanga og Turanga var meg. Etter hvert utviklet Turanga en egen personlighet. Hun var mye mer selvsikker enn meg. Jeg liker ikke å være bastant, tenk om jeg tar feil? Men om bloggen til Turanga skulle fungere, måtte hun være skråsikker på alt som gjaldt tidsreise. Jeg synes av og til at hun var på kanten av frekk, men det var nå en gang sånn hun var. Samtidig kunne hun ikke ty til ”det der gidder jeg ikke forklare”-løsninger og være flåsete og unøyaktig, en luksus som jeg unner meg nesten ukentlig i denne bloggen. Jeg er veldig glad for at bloggen min ikke er mer seriøs. Seriøse bloggere må ha mye mer arbeid med sine blogger enn jeg har med min.

Så ble Turanga spikspennagæernstalkerjente. Det ble vanskeligere å svare på kommentarer etter det, og jeg hadde lyst til å maile de som visste det var jeg som skrev at ”det der er ikke meg, altså, Turanga er visst i ferd med å få sitt eget liv”

Jeg kan ikke reise i tid, jeg gjør ikke det, selv om det innimellom var så lett å skrive om det at jeg begynte å tro at jeg på et eller annet tidspunkt har kunnet det. Kanskje jeg virkelig hadde vært i 2281 og fått minnet mitt justert.

Litt ymse:

Jeg synes det er lettere å skrive om oppkast enn om klining.

Om Esquil anbefaler bloggen din, vil det kunne tidoble lesertallene dine på kort sikt og tredoble dem over litt lengre.

Bildet brukt i kamikaze-taggingen er av meg på vei til 80-tallsparty på slutten av 90-tallet. Hjertet på jakka laget jeg selv, «naglene» er sånne konvoluttlukkesplittergreier.

Historien om Ace Frehley er basert på en sann historie. Bare at det ikke var Kiss, men DDE, ikke Ace, men Bjarne og ikke «I was made for lovin’ you», men «Vinsjan på kaia». Og ikke meg, men ei venninne.

Da jeg skulle skrive verdenshistorien fritt etter hukommelsen, så var det lettere å komme på ting som hadde hendt etter 2010 enn før.

Jeg har en roman i hodet om Turanga og tidsreising nå. Det viser seg at det ikke er sånn jeg har alltid har trodd at det gjaldt å få Idéen, og så ville Romanen skrive seg selv. Det er ikke sånn. Det er jeg som må skrive Romanen. Jeg håper at jeg gjør det en dag. Jeg tror den kan bli bra.