Posts Tagged <3 Internettet

Greier på Internettet I

Mens noen driver med tumblr og andre ny-moderanes ting, så har jeg et epostutkast liggende på gmail, hvor jeg samler linker til sider som av en eller annen grunn har fanget min interesse. På tide å renske opp litt:

Dette er en artikkel om en kunstsvindel som jeg snublet over da jeg lette etter info om Dubai. Det jeg reagerte på i denne artikkelen er følgende setning:

«Så kom det en sjekk i posten, i en konvolutt med «apekatt»-frimerker og poststempel Nigeria»

Hva i alledager er «apekatt»-frimerker? Det er lett å tro at det er frimerker med bilde av apekatter på, men hvorfor står da apekattene i hermetegn? Og hvordan er dette på noen som helst måte relevant til resten av artikkelen?

Er det et slags opplegg til det senere monkeybusiness-ordspillet? Jeg nekter å tro at journalister synker så lavt at de nevner tilfeldige dyr helt villinilly, bare sånn for å sanke inn noen ordspillpoeng på et senere tidspunkt. (selv om det tydeligvis ikke er grenser for hvor langt noen er villige til å gå)

Finnes det en frimerkefabrikk der de har ansatt apekatter for å lage useriøse frimerker?

Jeg får litt samme følelsen som da broren min og jeg havnet i en samtale med en fyr som konsekvent omtalte sine utenlandske arbeidskamerater som apekatter. Øynene holdt på å poppe ut av de politisk korrekte hodene våre, og lettelsen var til å ta å føle på da han etter en stund også omtalte sine norske arbeidskamerater som apekatter. Alle var visst apekatter i hans bok. Jeg burde kanskje spurt han om han visste noe om frimerkene.

Eller er «apekatt»-frimerker et kjent begrep som bare jeg (eller google, til mitt forsvar) ikke har hørt om?

4 kommentarer

Never mind the Bobbysocks

Jeg har lyst til å retrometablogge, men jeg har pokker ikke tid. Så da vier jeg istedenfor en hel bloggpost til en gammelgammel episode av Never mind the buzzcocks, som jeg tilfeldigvis kom over i går, etter at jeg burde ha lagt meg. Never mind the buzzcocks er et slags britisk Beat for Beat, bare at det er kult og morsomt, uten pianoer og alle er skikkelig slemme med hverandre. Den har gått i tusen sesonger, og episoden jeg ramlet over i går er fra 2002, og er i sin helhet viet til Melodi Grand Prix. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal si. Norge er nevnt opptil flere ganger og det er jo alltid gøy. Johnny Logan er gjest og flasher armer. Det blir litt pinlig når Jan Teigen dukker opp; det virker ikke helt som om han skjønner line up-konseptet, men ellers er det veldig fornøyelig. Kos dere:

(jeg er forresten grisefornøyd med overskriften min her)

2 kommentarer

Ond Spam

Nå er jeg kronisk singel, men andre folk driver jo og blir kjærester og gifter seg i hytt og pinevær. Gjerne opptil flere ganger. Noe som vi si at de også rett som det er blir dumpet. Som oftest så synes jeg de er heldigere enn meg, for som Lord Tennyson sa «det er bedre å ha elsket og tapt, enn å gå gjennom et liv med kjedsomhet og måtte se amerikanske dramaserier for i det hele tatt å føle noe», men jeg merker at det er litt greit å ikke ha noe på gang, nettopp ha blitt dumpet eller generelt ha drama i livet mitt, når følgende epost detter inn:

(klikk på bildet for å se hele)

,

2 kommentarer

Planlagt helg vs virkelig helg (med graf)

Av og til går ikke ting som planlagt. Da er det viktig å opprette en graf for å se om det fortsatt går i pluss, og for å gi seg selv en følelse av at man har kontroll over skjebnen.

Jeg er litt redd for at dette blir en sånn bloggpost bare jeg forstår (ikke fordi jeg tror dere lesere er dumme, men fordi jeg vet at jeg er … vel, meg), men jeg skal likevel gjøre et forsøk på å forklare.

X-aksen representerer tid, fra fredag etter jobb, til søndag når jeg legger meg. Y-aksen representerer hvor gøy jeg har hatt det. Egentlig burde jeg hatt 0 ca der hvor 2,5 er nå, men siden jeg har laget grafen i paint og ikke i et regneark, som et normalt menneske, så blir det alt for mye arbeid å endre det nå. Tanken er at jeg synes soving er litt over middels gøy, alt under er relativt kjipt, og så blir det gøyere og gøyere oppover.

Der hvor bare det grønne vises, sammenfaller fantasi og virkelighet

Det starter altså bra på fredagen, med en pokerturnering som ble enda artigere enn antatt (jeg endte på  5. eller 6. plass av rundt 30). Jeg kommer meg også i seng innen rimelig tid. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å detaljkommentere for mye, men siden en enslig peak av glede etter at jeg har lagt meg alene (1) ser noe luguber ut, så gjør jeg et unntak her. Jeg fikk nemlig en telefon av en noe bedugget kollega, som etter litt small talk (!) kunne fortelle meg at han var på en kebabshappe, og lurte på om jeg ville ha noe. Jeg synes det var veldig koselig at han tenkte på meg, men takket nei, mens jeg frydet meg over den første fylletelefonen jeg har fått på år. Akkurat da jeg trodde jeg var blitt voksen og for gammel for sånt.

Så sov jeg. Og åh! Jeg har glemt å legge inn det pokerrelaterte marerittet jeg hadde. Det er ikke i seg selv så viktig, men mens jeg drev og rømte fra pokerskurkene, skjedde det to ganger at jeg hoppet over en stol akkurat i det Supermannmusikken begynte å spille(?). Jeg synes det var så fantastisk at jeg ville twittre det, (jeg ville måtte vente til jeg våknet, selvfølgelig) og ble nesten gal av frustrasjonen over å ikke klare å fortelle om opplevelsen i mindre enn 140 tegn. Internettet er ikke så bra for meg egentlig.

Lørdag hadde jeg tenkt å se på film hele dagen. Jeg rakk tre. Rolemodels (som fikk meg til å le høyt flere ganger. ❤ Paul Rudd), Milk og District 9. Den handler virkelig om reker fra verdensrommet, jeg trodde folk bare tullet. Det var langt mindre Futuramaaktig enn jeg ville trodd (om jeg hadde tatt dette med rekene alvorlig. Reker!? Seriøst!). Jeg fikk dessuten sett 16 Blocks senere på kvelden.  Så ble jeg invitert over på Pizza og Melodi Grand Prix hos en venninne, og måtte rive meg løs fra min egen tv for å dra og sette meg foran hennes. Noe av det siste jeg sa før jeg dro fra henne var «jeg håper jeg klarer og legge meg når jeg kommer hjem, og ikke blir sittende foran dataen til det er alt for sent.» Da jeg kom hjem sjekket jeg epost og facebook. Logget meg på msn, og plutselig var det to timer senere, og jeg husket at det var kommet ny episode av QI med David Mitchell, og så fant jeg noen episoder av 8 out of 10 cats jeg ikke hadde sett enda, og så rotet jeg meg borti Mock the week og ble sittende og se på det en stund. Jeg rakk vel akkurat å legge meg før det begynte å bli lyst.

I dag hadde jeg to ting jeg skulle gjøre: trene og jobbe. Jeg våknet klokka 14:00, og etter litt fram og tilbake kom jeg fram til at jeg måtte droppe treningen, for å prøve å komme noenlunde i mål med arbeidsoppgavene mine (det høres ut som en dårlig unnskyldning, jeg vet, og det er tildels det, men det er også faktum at jeg ligger sykt etter på jobb, og jeg kunne forklart det i detalj, og dere ville vært enige, men det ville vært kjedelig for både meg og dere, så dere får bare ta mitt ord på det). Da jeg endelig kom meg på jobb var alle serverne nede, og jeg fikk ikke tilgang på noen av dataprogrammene. Siden det er søndag er det ingen til å fikse det der heller. Fordelen med dette er at jeg slapp å jobbe. Ulempen er at jeg ikke får jobbet. Og dessuten ikke lenger har noen unnskyldning for ikke å trene.

Jeg dro hjem, og startet å blogge, og det er der vi er nå. Som dere kan se er resten av grafen noe (der MÅ være en popkulturell referanse jeg kan dra her, men jeg kan for mitt liv ikke komme på noen. Det eneste jeg klarer å tenke er Vanilla Sky, men det passer ikke helt) hvor planen og virkeligheten avviker allerede før den har skjedd. Det er fordi jeg kjenner meg selv.

, , ,

Legg igjen en kommentar

En reise til fortiden i Tempelet med Gratis Stæsj

Jeg var på bibliotektet i går. Litt sånn ufrivillig, for jeg skulle egentlig på Kult. Kafeen med knøttaspc-en og skrive filmmanus og være skikkelig kulturell mens jeg drakk Chai Latte , men så hadde jeg tatt med meg strømkabelen til videokameraet, og den er såpass lojal (til kamera, ikke til meg) at den ikke ville forsyne knøttaspc-en med strøm.

Så da bar det på biblioteket for å låne pc der. Jeg liker biblioteker. Det er et av veldig får steder i verden hvor man fortsatt kan få ting gratis, og det skal man sette pris på. Dessuten liker jeg at alle bibliotekdamene over 50 ser ut som skilpadder.  Og bare for å ha det på det rene: å se ut som en skilpadde er en bra ting i min verden. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg disser bibliotekdamene. De er tross alt Gudinnene av Tempelet med Gratis Stæsj.

Biblioteket har en gammeldags vibb. De prøver, det skal de ha. De har satt inn opptil flere edb-maskiner, hvor man kan låne internettet i inntil en time. Jeg lånte en av disse maskinene, og ble litt oppgitt over at ingenting virket. MSN ville ikke virke fordi den var for gammel. Jeg tenkte jeg skulle gjøre biblioteket en tjeneste, og oppdatere den, men så viste det seg at hele Windows Oppdateringssystemet var utdatert, og da turte jeg ikke prøve å installere mer. Jeg vet stort sett hva jeg driver med, men det har hent at jeg har slettet viktige ting når jeg har ment å installere ting, og jeg vil jo ikke slette viktige bibliotekting. Så jeg satte meg til å surfe. Med Internet Explorer 3.0. eller noe. Det dukket i alle fall stadig opp varsler om at jeg burde oppdatere nettleseren min.

Men så, da min tilmålte time nærmet seg slutten, kom det en varsel som skikkelig fikk meg til å tro at  jeg hadde havnet på 90-tallet, nemlig følgende:

 

Diskett! Lol!

Legg igjen en kommentar

Kalenderfail!

  • Jeg forstår hvordan de tenker; hvorfor er det bare søndager som får være Palmesøndag? Hvorfor ikke la en tirsdag prøve seg en gang?
  • Da jeg så dette tenkte jeg ordrett «Kalenderfail!» Med utropstegn og alt. Jeg er for mye på Internettet.
  • Dette er en kollegas kalender. Hun er dratt for dagen, og jeg fikk ikke spurt henne om det var greit at jeg «lånte» den. Jeg følte meg litt som en spion, der jeg stod og scannet den, helt ulovlig.

2 kommentarer

Oppdageren Sonja

Her om dagen oppdaget jeg et nytt land. Ikke med seilskute og flagg, sånn som de gjorde i gamle dager, men på internettet (selvfølgelig), mens jeg leste noen greier, så dukket det opp navnet til et land jeg aldri hadde hørt om før. Nå er jeg ikke spesielt flink i geografi (bare for noen uker siden under en runde med TP da vi fikk et spørsmål om hvilken hovedstad som var nærmest Nicaraguasjøen, måtte jeg hviske til medspilleren min ”er det i Sør Amerika eller Afrika?” Det er ikke så ille som det høres ut som. Jeg bare blander Nicaragua og Nigeria, og i kampens hete ville jeg ikke ta feil. Vi svarte Khartoum, for det var en hovedstad jeg visste om i Afrika. Takk Kristin. ) På tross av alt dette (det som stod i den parentesen) så innbiller jeg at jeg har hørt om alle landene. Jeg har ikke sjans i havet å komme på dem alle av meg selv, men å kjenne igjen navnene – jo da, det burde jeg klare.

Så feil kan man ta. Jeg leste nemlig denne artikkelen om Statsministeren i Vanuatu, som ikke får være statsminister mer, fordi han glemte å si ifra at han ikke kunne komme på et møte. Fascinerende som historien er i seg selv, ble jeg mer opptatt av dette landet. Vanuatu. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har hørt om det før. Det har vært der hele mitt liv (det ble uavhengig først i 1980 – så jeg har tre år på det der. Selv om det kan argumenteres at jeg først ble uavhengig i 1995, og muligens enda senere) og jeg har ikke fått det med meg. Huh! Jeg fant ut at det var noen små øyer i stillehavet, og at nasjonalsangen deres heter ”Yumi, yumi, yumi”. Jeg ser for meg at det er noe sånn gladdance-aktig, Vengaboys-style, men det er mulig jeg tar feil

Som alltid når jeg oppdager noe nytt, så brukte jeg enhver anledning til å fortelle alle jeg kjenner om det. Jeg brukte et døgn med prøving å feiling, med å få vokalene i riktig rekkefølge ”Jeg har oppdaget et nytt land. Det heter noe på V. Vamita eller noe”, men nå sitter det. Omtrent den femte personen jeg fortalte dette til, reagerte med ”Å, der har jeg vært!” Det sier litt om hvor kule folk jeg henger med.

Mens jeg drev og undersøkte dette nye landet (igjen, ikke med jungelhatt og kikkert, men på internettet), kom jeg over FN sine hjemmesider, og oppdaget at det finnes et UNPO, et anti FN, et FN for de landene og folkene som ikke er offentlig annerkjente. Blant medlemmene er Skåneland – som i Skåne i Sverige. Det synes jeg var litt morsomt.

, ,

3 kommentarer