Luke 24: Favorittfilmer

Jeg klarer ikke finne en film til å avslutte den ekstremt seriøse og gjennomførte serien, så da går jeg for noe helt annet. Det er tross alt Julaften(…)

Altså, mine favorittfilmer gjennom tidene. (Her kommer kanskje spoilere. Og ikke egentlig så mye om filmene, mer mitt forhold til dem)

Den første favorittfilmen jeg kan huske å ha hatt var Ghost, med Patrick Swayze. Jeg så den tidlig på 90-tallet en gang, og spontanforelsket meg. Senere tok Øystein, som gikk i klassen min, og som hadde fancy filmkanaler, den opp til meg på video, og jeg så den sånn ca en gang i måneden. Selv om Øystein hadde satelittantenne, så var den ikke helt 100% innstilt, så billedkvaliteten var ganske laber, men det plaget meg ikke videre. Jeg koste meg med den utrolig triste historien om Sam Wheat som lover å beskytte kjæresten sin for alltid, for så å dø. Jeg prøver ikke å tenke for hardt på hva som faktisk skjer mot slutten når Sam går inn i Oda Maes (spilt av Whoopie Goldberg) kropp, eller hva som skjer om 40 år når også Molly dør, og de møtes igjen i himmelen, Molly som gammel dame, og Sam som sexy ung Patrick Swayze, og bare koser meg med lun humor (Whoopie briljerer), fantastisk drama, og aldri så lite spenning.

Den neste favorittfilmen min må ha vært There is Something About Mary, Jeg tilbrakte en sommer med å se denne filmen bli promotert på The Tonight show med Jay Leno og ikke minst Late Night with Conan O’Brien («Matt Dillon can’t commit a crime, but goofy teeth can» Dillon beholdt de falske tennene fra innspilllingen, og jeg kan sitere fra et talkshow jeg så for 14 år siden. Jeg vet ikke hvem av oss som er mest patetisk). Da jeg kjøpte filmen så jeg den 3 ganger etterhverandre i løpet av en og samme dag. There is Something about Mary, fikk ikke være favorittfilmen min lenge, for senere det året så jeg La vita è bella. Den fantastiske historien til Roberto Begnini. Jeg har ikke turt å se den igjen de siste årene, for jeg er redd for at jeg nå finner Roberto for masende og irriterende, og jeg vil ikke ødelegge det inntrykket jeg har av filmen fra da jeg virkelig elsket den. Den Fabelaktige Amelie fra Montmatre var visefavoritten i denne tiden. Og jeg følte meg veldig kul og smaksmessig korrekt, som hadde 2 europeiske dramafilmer som favorittfilmer. På tredjeplass var South Park Bigger, Longer, Uncut. Bare sånn for balanse, liksom.

Så sluttet jeg jeg litt med favorittfilmer. Jeg gikk over til å se TV-serier heller, og det var så mye å ta tak i aat jeg ikke lenger så samme filmen om og om igjen. Jeg hadde en Guy Ritchie/Tarantino-periode, men jeg har aldri vært komfortabel med all volden. Jeg liker hvordan de forteller historier, da.

 

Nå er Love Actually høyt på listen, selv om den jo er litt… enkel (fun fact; det var ikke før jeg så Love Actually at jeg forelsket meg i Colin Firth…men da så til gangs. Jeg så alt han hadde laget før, og gråt meg gjenom hver eneste film, uavhengig av om den var trist eller ikke; bare på grunn av tanken på at jeg aldri ville få ham). Og så er jeg veldig glad i Kiss Kiss, Bang Bang (den med Robert Downey Jr), og den siste sånn Wow-opplevelsen jeg hadde med en film var da jeg så Midnight In Paris på kino i sommer. Nå gleder jeg meg til Cabin In the Woods.

 

Jeg tror jeg har mistet evnen til å se en film om igjen og omigjen, jeg kan få hang ups på youtube-videoer, men jeg tror ikke jeg kan kalle den tre minutter lange snutten hvor Simon Amstell snakker om katteAIDS for favorittfilmen min. Det får da være måte på.

Det er forresten mulig at jeg hadde en favorittfilm før Ghost; Den siste enhjørningen.

Luke 23: Tuba Atlantic

En eldre herremann får beskjed om at han er dødssyk og bare ahr 6 dager igjen å leve. Vi følger hans siste dager sammen med en «Dødsengel» fra den lokale Jesusgruppen(!)

Tuba Atlantic er den norske kortfilmen som ble oscarnominert. Den kan i disse dager ses på NRKs nettsider.

Norskfilm, kortfilm og studentfilm (som jeg tror dette er) har noe til felles; de har ofte relativt lange scener hvor det ikke skjer så fryktelig mye, men hvor filmcrewet bare vil vise hvor flinke de er til å fange fine bilder. Det er ikke helt min greie. Fine bilder. Altså jeg liker dem, men uten en artig historie, eller i det minste artige karakterer som sier artige ting, så synes jeg ikke helt det er verdt det. Da kan jeg heller gå på kunstgalleri. Så jeg var litt skeptisk til denne filmen, på tross av oskarnominasjon og greier. Men det hadde jeg ikke trengt å være. Her er både en artig historie, artige karakterer og de sier artige ting. Hovedpersonen hater måker så mye at han får selv Odd Børretsen til å se ut som en måkevenn, og Dødsengelen er akkurat den rette balansen av kul og usikker. Hun minnet meg litt om hun nye lakeien i House. Jeg lo høyt flere ganger, og tror jeg ble rørt til tårer mot slutten. Absolutt verdt å bruke 25 minutter på.

4/5

Post post: Bare en uke igjen nå, og jeg merker jeg begynner å bli gnien på hvilke filmer jeg vil skrive om. Har sett en håndfull siden sist, men har stadig unnskyldning for hvorfor jeg ikke skal blogge dem. Tangled (fin tegnefilm, men ikke så mye mer å si om den), To late to say goodbye (en skikkelig makkverk av en onsdagsfilm, som jeg tror jeg hadde på lista mi fordi jeg hadde en Rob Lowe-perodiode for en stund siden), Rififi (som jeg tror var den aller første katakombefilmen, så den har nok ordentlige filmbloggere skrevet bedre om), I am Legend (Will Smith gjør Cast Away i Manhattan), You will meet a tall dark stranger og Vicky Christina Barcelona (jeg trodde jeg hadde skrevet om minst en av dem. Etter jeg så Midnight in Paris, så har jeg bestemt meg for å gi Woody Allen en ny sjanse.) og Absolute Power, som jeg har hatt lyst til å se kjempelenge, fordi manuset var basert på en bok av David Baldacci, som jeg likte veldig godt da jeg var yngre. Jeg tror jeg nå vet hva som blir den siste filmen. Forhåpentligvis får jeg sett og blogget om den om ikke så alt for lenge, slik at jeg får avsluttet adventskalenderen min før påske, som jeg hør og bør.

 

 

Luke 22: Red State

Tre ungdommer oppsøker en dame de har funnet på Internettet for sex, og havner i et skytedrama mellom en gal menighet og loven.

Red State er regissert av Kevin Smith. Jeg liker Kevin Smith-filmer. Selv Jersey Girl og Zack and Miri make a porno. Jeg liker de litt oppstyltete samtalene; som er alt for poengterte og gjennomtenkte til å virke naturlige, jeg liker den litt halvgrove humoren, og jeg liker historiene han forteller. Men jeg liker ikke voldsfilm. Jeg blir redd og synes det er ubehagelig. Så denne filmen her er litt vien for meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes. Kevin Smith-bitene var bra (men dette var ikke en typisk Kevin Smith-film, bare så det er sagt), men det skjer en ting mot slutten som jeg ikke skal si hva er for det røper for mye, men det er en sånn skikkelig dårlig skolestil-tabbe, som det hadde vært fryktelig lett å fikse (vi kom iallefall på 3 måter man kunne gjøre det) og siden det er Kevin Smith, så tror jeg kanskje han gjorde det med vilje, men hvorfor vil man gjøre filmen sin dårligere med vilje? og jeg merker at dette egentlig plager meg mer enn all skytingen. Men bortsett fra det, så var det artig å se noe Kevin Smithsk igjen, og dessuten dukket Marc Blucas opp inni der, og tidligere Buffyskuespillere er alltid gøy.

Når bør man se denne filmen: Når man er sammen med andre, for ellers blir man bare redd.

3/5

Luke 21: 21

En gjeng med smarte studenter bruker skillzene sine til å telle kort i Atlantic City. De er ledet av en professor spilt av Kevin Spacey, og det hele blir ikke fullt så lettjente penger som de hadde tenkt.

21 er en sånn helt ålreit underholdningsfilm. Jeg synes gamblingfilmer er artige, på grunn av hverdagsmatematikken, og dramatikken som spilling gir en. Jeg kan la meg fullstendig rive med i en beretning av et pokerspill fra virkeligheten, og finne det genuint spennende å bli fortalt hvordan man spilte den og den hånda, så en regissert fremstilling av kortspill fanger meg, men det er litt begrenset en sånn film som dette kan bli. Derfor; midt på treet. Dessuten; jeg skjønner fortsatt ikke helt greia med korttelling. Filmen forklarte meg noe, men man må være mange for å få det til i virke, ikke sant? Hva var da greia i Rainman? Og det er fortsatt et sjansespill, ikke sant? Men det var artig det jeg gjorde med overskriften der, ikke sant? Og ja, den er basert på en sann historie.

Når bør man se denne filmen: Når det er alt for lenge siden man har hatt mulighet til å bedrive kortspill selv, og man savner det litt

3/5

Luke 20: Sherlock Holmes: A Game of Shadows

Bomber går av i Europa på slutten av 1800-tallet, og Sherlock mistenker at det ligger mer enn tilfeldige terroristhandlinger bak.

Jeg liker observasjonsdetektivisme a la Psych, The Mentalist og for så vidt House, og jeg er bunnforelsket i den nye Sherlockserien til den Briljante Steven Moffat (sesong 1 kan kjøpes på DVD/Blue Ray her), og Sherlock Holmes: A Game of Shadows  fokuserer nok på andre deler av historien/universet enn de som gjør at jeg liker slikt, så det var litt nedtur.  Når det er sagt, så har jeg veldig sansen for (og, ja, dette er antageligvis en sånn ting man ikke skal innrømme) Guy Ritchies slow motion/rask klipping/fiksering på detaljer-stil , og koser meg stort sett når jeg ser filmene hans. Så for å oppsummere de to svært rotete setningene; Sherlock Holmes: A Game of Shadows er grei nok til sitt bruk.

Så til det mest fantastiske noen sinne: Jeg så denne filmen på kino (den første i denne adventskalenderen?), og kiosken skulle bytte smågodtleverandør dagen etter, så ALT SMÅGODTET VAR GRATIS!! Det var bare å forsyne seg.

Når bør man se denne filmen: dagen før kinoen bytter smågodtleverandør.

3/5 (Sherlockserien til Moffat ville fått 4,5/5, bare sånn for å vise at jeg ikke er halvlunken til alt jeg ser på. Der finnes ting jeg elsker)

Luke 19: Limitless

Eddie får tilfedigvis en pille som lar ham få tilgang til hele hjernekapasiteten sin på en gang (istedenfor de 20% (20? Jeg trodde det var 10? Kanskje andelen har økt siden jeg var ung) som folk bruker til vanlig)

Jeg føler meg litt som han der afrikaneren som går på ski og har en sønn som heter Dæhlie, og som pleier å komme i mål når de andre driver med medaljeutdelingen (sportsreferanse!), men jeg skal bli ferdig med denne adventskalenderen, selv om det tar litt lenger tid (jeg har fått alle 10 sesongene av Friends til jul. Nå er jeg kommet til den biten hvor Ross&Rachel endelig er blitt sammen, og snart dukker Sjalu!Ross  opp, og da blir det nok greiere å få sett mer film) enn planlagt.

 

Årets første film ble altså Limitless, med Bradley Cooper, som jeg liker ikke bare fordi han deler fornavn med en viss herr Whitford som jeg er veldig glad i (så glad i faktisk, at jeg aldri helt klarte å se Malcolm i midten, fordi hun som spiller mora der er gift med Bradley Whitford i virkeligheten, og jeg bare ble bitter og sur av å se henne), men også fordi han er pen og pleier å spille i filmer jeg liker. Så også med Limitless. Jeg skulle ønske at det var litt mer av alt det gøye man får til når man har full tilgang til hjernen sin, jeg synes sånt er så artig. Dessuten syntes jeg narkolangeren som spiller rollen som ”hindring som må overkommes” virker litt tvungent og rart og malplassert.  Men han er russisk, og etter at jeg ble ”flørtet” med av en russisk ”gangster” da jeg var i New York, har jeg funnet den aksenten ganske så sexy. Så det var da noe.

Jeg likte ideen her, og også til dels hvordan den ble utført. Jeg likte også flere av de visuelle triksene som ble brukt og dessuten bemerkningen om hvordan bare et dophue ville hatt den frisyren som han hovedpersonen har i begynnelsen av filmen (når han er nykter), og at han så klipper seg (og får seg en jobb…) etter han begynner med narkotika. Det er sikkert en kommentar på samfunnet… eller hår eller noe.

Når bør man se denne filmen: Når man skal leie film med venner en lørdagskveld. Mye å snakke om etterpå.

3,5/5

Varsel om utsettelse

Det ser ikke ut til at jeg rekker å se mer film og blogge om det før jeg tar juleferie, så jeg skal gjøre noe så utradisjonelt som å fortsette resten av adventskalenderen min i januar. Sorry.

Luke 18: Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv

2 minutter uti denne filmen har vi ikke fått sett annet enn ei ku med store horn. 2:12 rauter kua. 2:45 stikker den av. Etter 5 minutter blir den funnet igjen, og etter 7:30 tar jeg meg en pause og ser Nissene over skog og hei. Når det er ferdig, prøver jeg igjen, og det ser en stund ut som om dette er en normal film, med Onkel Boonmee som får besøk av slektninger, fordi han er syk, men så, mens de sitter rundt middagsbordet dukker plutselig hans døde kone og sønn opp. Sønnen er blitt en apeånd. Han er veldig hårete.

Dette er en veldig langsom film, med mange lange sekvenser hvor det ikke skjer noe som helst. Man skal sikkert se på den fine komposisjonen av bildet, eller muligens der er noe symbolikk, men det går meg husforbi. Fordi jeg allerede ligger en dag på etterskudd, bestemmer jeg meg for å se resten av filmen i fast forward, bare for å bli ferdig med den. Og, ja, jeg tror der er en prinsesse, som blir pult av en fisk.

Når bør man se denne filmen: Når man vil imponere noen med hvor sær filmsmak man har (ja, jeg tror folk blir imponert over sånt) og man har god tid!

0,5/5

Luke 16: Moon

(litt forsinket, sorry)

Det er i Fremtiden, og de har funnet en måte å høste energi fra baksiden til månen på. Det må være en person der oppe, for å passe på at alt går som det skal. Det er Sam Bell. Han har vært der i nesten 3 år, og skal snart hjem igjen. Direktekommunikasjonen virker ikke, og dessuten er det noe annet også, som ikke stemmer helt.

Moon er den forrige filmen til mannen bak Scource Code, som jeg har blogget om tidligere. Som Source Code, er dette en veldig bra film, men det er noe som ikke henger på greip. Jeg kan ikke si hva, fordi jeg ike vil spoile, men på generelt grunnlag går det ut på at det virker som om noen av tingene som skjer, skjer først og fremst «fordi det blir en bedre film av det». Og det gjør jo det, og det irriterer meg litt at jeg trenger annen motivasjon, begrunnet i det fiktive universet (det som er hovedankepunktet mitt, kunne vært forklart med et par enkle setninger. Setninger som er litt sånn jaja, men som likevel ville forklart hvorfor ting var som de var. Og jeg ville vært litt mer tilfredstilt, iallefall). Dessuten er det imponerende med sånne One-Man-Show-filmer.

Når bør man se denne filmen: Type fredags kveld, sammen med venner, slik at man kan snakke om tingene man syntes ikke stemte helt etterpå.

3,5/5 (jeg mistenker at det er en god del 3,5-filmer etterhvert. Men det gir jo mening, for jeg prøver jo å se filmer jeg tror jeg liker, )

 

Luke 15: Frenzy

Det er en sexmorder løs i London. Han voldtar kvinner og kveler dem med et slips etterpå.

Samtidig har Richard en ekstremt dårlig dag, så dårlig faktisk, at han bestemmer seg for å oppsøke ekskona. De krangler litt, spiser middag sammen, og neste dag blir ekskona drept av slipsmorderen, og Richard blir observert i det han forlater åstedet.

Frenzy er den nestsiste Hitchcock-filmen i boksen min (og også den nestsiste filmen Hitchcock laget, fant jeg ut nå). Jeg må si jeg har sansen for ham, selv om jeg ikke alltid skjønner helt om han mener å være morsom. Som for eksempel ansiktsuttrykkene til de kvelte kvinnene; de kunne vært tatt rett ut av en Leslie Nielsen-film. Er det humor, eller er det sånn Hichcock tror kvelte folk ser ut? Eller er det sånn kvelte folk ser ut? Med øynene på vidt gap, hodet på skakke, og tunga hengende ut av munnviken? Nok en gang er det helt ok underholdning, helt til vi kommer til de siste 10 minuttene, hvor det plutselig blir fryktelig spennende og det skjer veldig mye.

Når bør man se denne filmen: En ettermiddag når det er høst/tidlig vinter, og man ikke egentlig har noe annet å ta seg til.

3,5/5