Posts Tagged anti-matblogging

Julebakst (Nailed it)

Til venstre; bilder jeg har funnet på Internettet. Til høyre; min bakst.

BildeBilde

BildeBilde

BildeBilde

Advertisements

, ,

Legg igjen en kommentar

Fruktsalat

Noen ganger når man snakker om frukt og grønnsaker, så dukker det opp en bedreviter som sier ting som «Banan er et bær» og «Tomat er en frukt». Jeg sier «noen ganger», men jeg mener «alltid». Fordi hvis det ikke er noen andre bedrevitere der, så gjør jeg det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er en helt idiotisk ting å holde på med. Jeg har fra nå av bestemt meg for å holde meg til David Mitchell sin definisjon «Ville du hatt det i en fruktsalat? Da er det en frukt» Men jeg har noen tillegg: slutter det på –bær, så er det et bær, og slutter det på –nøtt så er det en nøtt. Altså:

Tomat – ikke i fruktsalat – grønnsak.

Banan – i fruktsalat – frukt.

Jordbær – i fruktsalat, men slutter på bær – bær

Paranøtt – uvanlig å ha i fruktsalat, men det går sikkert greit, men det er uansett irrelevant for det slutter på –nøtt –nøtt.

Sånn. Da er den saken avklart.

3 kommentarer

Svidd

Denne bloggposten er inspirert av hendelser fra det virkelige liv.

Jeg skal finne opp et pulver som gjør at maten lukter svidd 5 minutter før den svir seg. Sånn som det er nå er det jo allerede for seint når man kjenner lukta. Pulveret skal være smaksløst, og ideelt sett skal lukta også forsvinne etter en stund.  Så kan man ha det i pannekakerøra, og man slipper å spise brente pannekaker, bare fordi man drev og blogget og glemte at man egentlig stekte pannekaker.

5 kommentarer

Blindtesting av cola

Lille Pernille og jeg har lenge, og da mener jeg skikkelig lenge, siden før Ylvis gjorde det med Davy Wathne, tenkt på å ta en blindtest av de forskjellige colaene, for å finne ut om vi egentlig drikker den colaen vi synes er best.

Lille Pernille er Cocacolicer til sin hals, og jeg er på Pepsi Maxen. Smaksmessig synes jeg jo sukkerbrus er bedre, men jeg har tatt det man kan kalle et livsstilsvalg, og definerer meg som lightbrusdrikker.

Vi fant fort ut at det ikke hadde for seg å kjøpe disse tullecolamerkene, men holdt oss til de to store; Coca Cola, og Pepsi. Dette dreide seg tross alt om å finne ut hvilken cola vi likte best, og det ville vært fullstendig krise, hvis den colaen viste seg å være brygget på et microbryggeri og kun selges på en Jokerbutikk litt utenfor Sandnes.

Jeg dro altså på til Rema 1000 med den pene kassamannen (som jeg ikke tror jeg har blogget om før, men som dukker opp i facebookstatusen min med ujevne mellomrom) og handlet inn følgende:

Boks coca cola

Glasssflaske coca cola

Plastflaske coca cola

Pepsi

Pepsi Max

Coca Cola Light

Coca Cola Zero

TabExtra

At det ble akkurat dette utvalget, skyldes at det var det de solgte på den Rema 1000-en. Jeg dro med meg flaskene (og boksen) hjem, sammen med 8 pappkopper. Pappkoppene ble merket med tallene 1-8 på undersiden, og stilt opp på benken. Bak hver kopp lå et papirark med bokstavene A-H på. En bokstav pr kopp. Lille Pernille forlot så rommet, og jeg fylte i forskjellig cola i de forskjellige koppene, og noterte meg hvilket tall som hørte til hvilken brus.

Så forlot jeg rommet, og det var Lille Pernilles tur. Hun byttet nå om på koppene, slik at de alle stod bak en ny bokstav, mens jeg hang opp noe tøy jeg hadde vasket. Nå visste altså ingen av oss hvilken cola var i hvilken kopp (jeg kom akkurat nå på en alternativ overskrift til denne posten; 2 girls 8 cups).

Og så begynte smakingen. Det som opprinnelig skulle være en blindtest for å finne ut hvilken cola vi likte best, utviklet seg raskt til en konkurranse om hvem som klarte å kjenne igjne flest colaer. Vi hadde skjema hvor vi fyllte inn hva vi trodde det var, om det var sukker i den eller ikke, hva vi syntes om smaken (tall fra 1-8). Så sprang vi rundt på kjøkkenet da, med alt for mange sugerør, og drakk av de forskjellige koppene, og noterte som gale.

Så var det klart for den store avsløringen, og resultatene var som følger.

Coca Cola er best; Lille Pernille likte best glassflaskecola, mens jeg likte den som kom fra boks(litt overraskende det der)

 

Vi klarte begge å korrekt identifisere hvilke av koppene som hadde sukkerbrus i seg, og hvilke ikke.

Jeg kan skille Pepsi og Pepsi Max fra tilsvarende Coca Colaprodukter, mens Lille Pernille korrekt kan identifisere Coca Cola fra plastflaske, glassflaske og fra boks (!)

Det var generelt en bra ettermiddag. Kan anbefale folk flest å blindteste mer enn hva de gjør i dag.

,

3 kommentarer

Elviskaka

Helt siden jeg leste denne posten på Virrvarrs gamle blogg, har jeg vært besatt av Elviskake. Jeg har tenkt, snakket og drømt om Elviskake 24/7. OK, det er kanskje litt overdrevet, men jeg var ganske opptatt av den kaka altså, og snakket mye om den, og hver gang jeg var i Oslo prøvde jeg å gå på Nighthawk Diner for å spise kaka, men det ville seg ikke helt. Enten fikk jeg ikke tid, eller så var det stengt og den ene gangen det faktisk klaffa, så spiste jeg pannekaker istedenfor (Hva? Det skjer. Man ser pannekaker på menyen, og man glemmer alt man har bestemt seg på på forhånd. Dette er første gang pannekakene var det sunnere alternativet, da)

Men i sommer klaffet det endelig. Jeg hadde tid, Nighthawk Diner var åpent, og jeg far fast bestemt på ikke å la meg distraheres av pannekaker. Jeg bestillte Elviskake. Og fikk vite at det ikke var noe de hadde fast på menyen, men den ble laget i forbindelse med et utdrikningslag. Åh.

– – –

Jeg klarte ikke å gi slipp på drømmen om Elviskaka, og bestemte meg til slutt for å lage en selv. Når man googler Elviskake (eller Elvis Cake) får man stort sett opp kaker formet som Kongen, evt kaker som ikke var Elvisete nok for meg, så jeg lagde min egen oppskrift. Den var basert på bananbrød, men med bacon og cola i røra, og peanøttsmør-glasur.

Kaka ble… annerledes. Ikke kjempevond, men ikke god heller. Det er mulig jeg stekte den litt lite, eventuelt hadde litt mye banan i, for den ble ganske kompakt. Hvis jeg skal sammenligne den med noe, så minte den mest om komler laget på banan. Glasuren derimot, ble helt himmelsk. Den desidert beste glasuren jeg noen gang har smakt. Jeg var villig til å gi opp all annen mat og bare spise den glasuren resten av livet. Dessverre hadde jeg hatt alt for mye cola i den, så den var veldig flytende.

Alt i alt ble kaka så misslykka at jeg ikke så noen annen løsning enn å spise den selv.

Og så lagde jeg en ny. Denne gangen med mindre banan, dessuten hakket jeg den istedenfor å kjøre den i blenderen slik at den ble banansuppe. Jeg hadde også litt mindre smør i(!) Glasuren lagde jeg etter hukommelsen, noe som var en dårlig ide, for jeg rotet sammen volum og vekt. Jeg hadde dessuten spist opp mesteparten av peanøttsmøret (jeg gjør oppmerksom på at denne bloggposten spinner seg over uker (for ikke å snakke om år, hvis vi skal ta med den tiden jeg forgjeves forsøkte å spise kaka på Nighthawk Diner) og jeg spiste ikke en hel kake og et halvt glass peanøtsmør på en ettermiddag).

Jeg føler på ingen måte at dette var en suksess heller, nå ble det en slags formkake med banan og bakonbiter i, med en alt for søt glasur, men nå gidder jeg ikke mer. Dette skulle egentlig bli en antimatblogg, men jeg jeg har ikke lyst til at noen skal lage denne kaka. Bare google litt grundigere enn hva jeg gjorde, så kommer det nok oppskrifter, hvis dere absolutt vil, eller gjør som jeg gjorde på lørdag: lag Iversens kanelbollemuffins. De har ikke musikklegende i navnet, men er enkle å lage og veldig gode.

 

Men oppskriften på peanøttsmørglasuren kan dere få:

1 dl smør

2dl peanøttsmør

4 dl melis

Litt melk.

Bland sammen smør, peanøttsmør og melis. Ha i melk, spiseskje for spiseskje til glasuren har riktig konsistens. (jeg gjør oppmerksom på at oppskriften fortsatt er fritt etter hukommelsen. Det er sikkert ingen dårlig ide å dobbelsjekke den med internettet)

,

2 kommentarer

Jeg lurer på en ting

Jeg er invitert i to middagsselskap denne helga. Så populær er jeg. Skjønt selskap og selskap, i kveld var jeg hos min venninne som vil bli omtalt som Lille Pernille her på bloggen, han hun er gift med lager Den Beste Pizzaen (som sykkelen, bare i pizzaform. Og spiselig). Jeg får komme og spise middag hos dem ca en gang i måneden, og denne gangen bestemte jeg meg for at jeg skulle ta med dessert. Jeg er ikke helt sikker på hvor den ideen kom fra; vanligvis spiser vi begge så mye pizza at vi blir liggende på sofaen og akke oss og se på søppeltv (evt en film, hvis vi føler oss høykulturelle) resten av kvelden. Ikke at jeg klager.

Men jeg hadde lyst på jordbærpai, og annonserte altså at jeg skulle ta med meg denne. Det føles voksent å ha med seg pai når man skal på middagsbesøk. Jeg hadde på meg skjørt også. Men ikke perler. Et sted må grensa gå.

Så dro jeg i butikken, da og skulle handle ingredienser. Der jeg møtte jeg han jeg skal spise middag hos i morgen. Han er på quizlaget mitt, og det er vi to, en skotte, en jeg spilte i korps med for 20 år siden, og kanskje en tysker, hvis han ikke er for fyllesjuk, som skal spise sammen i morgen. Jeg føler det er begynnelsen av en vits eller noe (en skotte, en tysker og en korpsmusikant skal spise middag sammen…). Quizkompisen min fortalte han hadde handlet gulrøtter og løk til morgendagens middag, og jeg fortalte jeg skulle handle ingredienser til desserten til middagen jeg skulle i i dag. Derpå falt det seg veldig naturlig å tilby seg å ta med dessert til ham også. Han takket ja. Sånn generelt råd, til folk som møter meg, og som ikke har lest bloggen min lenge nok, til å få med seg anti-matblogg-postene mine, hvis jeg tilbyr meg å lage ting og ta med, er det like greit å takke nei. Det blir sjelden bra. Jeg var litt tilstedeværende, da. Det skal være litt jordbærgele på jordbærpaien, men langt fra en hel pakke, så jeg tilbød meg å ta med resten av gelen i morgen. Strålende. Det går liksom ikke an å føkke opp gele (dette er ikke et frampek. Slutt å forvente at jeg skal føkke opp geleen, nå med en gang!).

Inne i butikken går det opp for meg at 3/4-pakke gele er litt lite til 3-4 voksne menn og meg, så jeg kjøper med en liten sjokoladepudding og vaniljesaus i tillegg. Når jeg kommer hjem, koker jeg opp vann til geleen, og lager meg suppe av noe butternut squash-rester jeg har liggende (jeg aner ikke hva butternutsquah heter på norsk, men det er en penisformet (seriøst, med baller og alt, jaffal hvis man skal tegne den todimmensjonalt. I tillegg er den hudfarget utenpå) søtpotet/kårabibastard med gresskarkjerner. Jeg har ikke peiling, jeg trodde det het vintergresskar, men jeg tror jeg tok feil. Jeg har allerede brukt alt for mye tid på en grønnsak som smaker sånn passe, og som helt sikkert er grisedyr. Suppa ble helt fantastisk, da, men det er en annen historie. Så lager jeg paibunn og steker den mens jeg spiser suppa. Etter at jeg har spist suppa er jeg fortsatt ikke helt mett, og det lukter deilig pai i hele leiligheten. Så da spiser jeg opp hele sjokoladepuddingen jeg egentlig skal ha til dessert dagen etter. Det syntes riktig i øyeblikket.

Når paibunnen er sånn noenlunde kald, har jeg på vaniljekrem og oppskårne jordbær. Det ser overraskende bra ut. Så heller jeg på gelesaft(? Hva heter gele før den er stivnet?) Den renner rett ned i paien, og legger seg ikke fint oppå, som det står i oppskriften at den skal gjøre (i oppskriften står det riktignok også at man skal vente til gelemassen (?? igjen…) har stivnet litt før man begynner å helle, men på grunn av litt dårlig planlegging, har jeg ikke tid til dette. Jeg heller istedenfor på litt mer gele. Den forsvinner også. Jeg gir opp, og heller resten av geleen i en glasskål som av en eller annen grunn er gigantisk. Det er en knapp 1/2 gelepakke igjen. Det ser helt latterlig ut. Det er liksom en bitteliten klatt med gele i bunnen av skåla. Jeg vet ikke om jeg kan ha med meg dette som dessert. Sjokoladepuddingen har jeg jo spist opp. Så nå har jeg plutselig ingen dessert. Men. Jeg har nok ingredienser til å lage enda en paibunn, litt ferske jordbær og noen frosne, og nesten en liter vaniljesaus.

Mitt spørsmål er: er det noen måte å lage vaniljesausen om til vaniljekrem, slik at jeg kan lage en pai i morgen også?

(Jeg klarte forresten bare 2 pizzastykker, mot normalt 4 (3 hvis jeg velger å ikke overspise. Hva? Det har hendt), før jeg hadde så vondt i magen at jeg måtte legge meg på sofaen og ikke røre på meg på en time. Det der sjokoladepuddingstuntet anbefales ikke. Jeg tror jeg er laktoseintolerant eller noe.

Jordbærpaien ble forresten fantastisk.)

, ,

6 kommentarer

Prøver å partere og spise rekvisitter.

I sluttscenen av Berømte Første Ord, er det en pakke med hvalkjøtt. Det vises ikke i filmen, men pakken er tom, og kjøttet ligger hjemme i frysefaget på kjøleskapet mitt. Jeg har smakt hvalkjøtt før og fant det ikke så veldig godt, men min indre Ebeneezer lar meg ikke bare kaste ting jeg har betalt for. Så kjøttet ble liggende i fryseren til dårlige tider. I sommer konka bilen min, og jeg måtte ut med nesten 50% av feriepengene mine i reperasjoner, og jeg har akkurat bestilt tur til Australia. De dårlige tidene er her nå. På tide å tømme skap og fryser for restemat, og heller bruke de få kronene jeg har igjen på å se Inception på kino. I luksussalen. Jeg er den jeg kjenner som er dårligst på å spare.

Man skal visst tine hvalkjøtt i kaldt vann med en spiseskje eddik. Jeg har ikke eddik. Jeg har balsamikodressing. Jeg tenker det får duge, og fyller en skål med vann og har i litt dressing, før jeg slipper i hvalklumpen.

(Jeg vet ikke hvorfor med det bilde fikk meg til å tenke på Glittervomit!)

Så dro jeg ut og handlet, og kom tilbake med ordentlig eddik, og byttet ut vannet.

Dette er kunst. Jeg kaller det «Selvportrett i vann med hvalkjøtt i. Og ordentlig eddik»

Når kjøttet var tilstrekkelig tint, tok jeg det ut og skar det i skiver. Så laget jeg marinade.

Jeg brukte

1,87 dl vin (sjekk den kuleste vinbeholderen!)

1 dl olivenolje

2 ss rødvinseddik

1 ss soyasaus

7 bringebær (de er i koppen. Jeg glemte å gjøre sånn at de vises på bildet)

2 fedd hvitløk

pepper

Jeg hadde alt dette i den samme deilige blå plastbollen som tidligere (jeg har selvfølgelig tømt ut eddikvannet først), skal hvalkjøttet i 5-8mm tykke skiver, og lot det hele marinere seg noen timer i kjøleskapet.

Så stekte jeg kjøttet 2-3 minutter på hver side, og serverte det med avokado og tomat.

Nå. Hvalkjøtt er visstnok best når det er ferskt. Mitt var kjøpt frossent for 16 måneder siden, og har ligget i frysefaget på kjøleskapet mitt siden da. Det smakte tranmarinert lever. Jeg spiste 1/2 biff, og kastet resten. Men ingen kan si at jeg ikke prøvde.

Legg igjen en kommentar