Julebakst (Nailed it)

Til venstre; bilder jeg har funnet på Internettet. Til høyre; min bakst.

Fruktsalat

Noen ganger når man snakker om frukt og grønnsaker, så dukker det opp en bedreviter som sier ting som «Banan er et bær» og «Tomat er en frukt». Jeg sier «noen ganger», men jeg mener «alltid». Fordi hvis det ikke er noen andre bedrevitere der, så gjør jeg det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er en helt idiotisk ting å holde på med. Jeg har fra nå av bestemt meg for å holde meg til David Mitchell sin definisjon «Ville du hatt det i en fruktsalat? Da er det en frukt» Men jeg har noen tillegg: slutter det på –bær, så er det et bær, og slutter det på –nøtt så er det en nøtt. Altså:

Tomat – ikke i fruktsalat – grønnsak.

Banan – i fruktsalat – frukt.

Jordbær – i fruktsalat, men slutter på bær – bær

Paranøtt – uvanlig å ha i fruktsalat, men det går sikkert greit, men det er uansett irrelevant for det slutter på –nøtt –nøtt.

Sånn. Da er den saken avklart.

Svidd

Denne bloggposten er inspirert av hendelser fra det virkelige liv.

Jeg skal finne opp et pulver som gjør at maten lukter svidd 5 minutter før den svir seg. Sånn som det er nå er det jo allerede for seint når man kjenner lukta. Pulveret skal være smaksløst, og ideelt sett skal lukta også forsvinne etter en stund.  Så kan man ha det i pannekakerøra, og man slipper å spise brente pannekaker, bare fordi man drev og blogget og glemte at man egentlig stekte pannekaker.

Blindtesting av cola

Lille Pernille og jeg har lenge, og da mener jeg skikkelig lenge, siden før Ylvis gjorde det med Davy Wathne, tenkt på å ta en blindtest av de forskjellige colaene, for å finne ut om vi egentlig drikker den colaen vi synes er best.

Lille Pernille er Cocacolicer til sin hals, og jeg er på Pepsi Maxen. Smaksmessig synes jeg jo sukkerbrus er bedre, men jeg har tatt det man kan kalle et livsstilsvalg, og definerer meg som lightbrusdrikker.

Vi fant fort ut at det ikke hadde for seg å kjøpe disse tullecolamerkene, men holdt oss til de to store; Coca Cola, og Pepsi. Dette dreide seg tross alt om å finne ut hvilken cola vi likte best, og det ville vært fullstendig krise, hvis den colaen viste seg å være brygget på et microbryggeri og kun selges på en Jokerbutikk litt utenfor Sandnes.

Jeg dro altså på til Rema 1000 med den pene kassamannen (som jeg ikke tror jeg har blogget om før, men som dukker opp i facebookstatusen min med ujevne mellomrom) og handlet inn følgende:

Boks coca cola

Glasssflaske coca cola

Plastflaske coca cola

Pepsi

Pepsi Max

Coca Cola Light

Coca Cola Zero

TabExtra

At det ble akkurat dette utvalget, skyldes at det var det de solgte på den Rema 1000-en. Jeg dro med meg flaskene (og boksen) hjem, sammen med 8 pappkopper. Pappkoppene ble merket med tallene 1-8 på undersiden, og stilt opp på benken. Bak hver kopp lå et papirark med bokstavene A-H på. En bokstav pr kopp. Lille Pernille forlot så rommet, og jeg fylte i forskjellig cola i de forskjellige koppene, og noterte meg hvilket tall som hørte til hvilken brus.

Så forlot jeg rommet, og det var Lille Pernilles tur. Hun byttet nå om på koppene, slik at de alle stod bak en ny bokstav, mens jeg hang opp noe tøy jeg hadde vasket. Nå visste altså ingen av oss hvilken cola var i hvilken kopp (jeg kom akkurat nå på en alternativ overskrift til denne posten; 2 girls 8 cups).

Og så begynte smakingen. Det som opprinnelig skulle være en blindtest for å finne ut hvilken cola vi likte best, utviklet seg raskt til en konkurranse om hvem som klarte å kjenne igjne flest colaer. Vi hadde skjema hvor vi fyllte inn hva vi trodde det var, om det var sukker i den eller ikke, hva vi syntes om smaken (tall fra 1-8). Så sprang vi rundt på kjøkkenet da, med alt for mange sugerør, og drakk av de forskjellige koppene, og noterte som gale.

Så var det klart for den store avsløringen, og resultatene var som følger.

Coca Cola er best; Lille Pernille likte best glassflaskecola, mens jeg likte den som kom fra boks(litt overraskende det der)

 

Vi klarte begge å korrekt identifisere hvilke av koppene som hadde sukkerbrus i seg, og hvilke ikke.

Jeg kan skille Pepsi og Pepsi Max fra tilsvarende Coca Colaprodukter, mens Lille Pernille korrekt kan identifisere Coca Cola fra plastflaske, glassflaske og fra boks (!)

Det var generelt en bra ettermiddag. Kan anbefale folk flest å blindteste mer enn hva de gjør i dag.

Elviskaka

Helt siden jeg leste denne posten på Virrvarrs gamle blogg, har jeg vært besatt av Elviskake. Jeg har tenkt, snakket og drømt om Elviskake 24/7. OK, det er kanskje litt overdrevet, men jeg var ganske opptatt av den kaka altså, og snakket mye om den, og hver gang jeg var i Oslo prøvde jeg å gå på Nighthawk Diner for å spise kaka, men det ville seg ikke helt. Enten fikk jeg ikke tid, eller så var det stengt og den ene gangen det faktisk klaffa, så spiste jeg pannekaker istedenfor (Hva? Det skjer. Man ser pannekaker på menyen, og man glemmer alt man har bestemt seg på på forhånd. Dette er første gang pannekakene var det sunnere alternativet, da)

Men i sommer klaffet det endelig. Jeg hadde tid, Nighthawk Diner var åpent, og jeg far fast bestemt på ikke å la meg distraheres av pannekaker. Jeg bestillte Elviskake. Og fikk vite at det ikke var noe de hadde fast på menyen, men den ble laget i forbindelse med et utdrikningslag. Åh.

– – –

Jeg klarte ikke å gi slipp på drømmen om Elviskaka, og bestemte meg til slutt for å lage en selv. Når man googler Elviskake (eller Elvis Cake) får man stort sett opp kaker formet som Kongen, evt kaker som ikke var Elvisete nok for meg, så jeg lagde min egen oppskrift. Den var basert på bananbrød, men med bacon og cola i røra, og peanøttsmør-glasur.

Kaka ble… annerledes. Ikke kjempevond, men ikke god heller. Det er mulig jeg stekte den litt lite, eventuelt hadde litt mye banan i, for den ble ganske kompakt. Hvis jeg skal sammenligne den med noe, så minte den mest om komler laget på banan. Glasuren derimot, ble helt himmelsk. Den desidert beste glasuren jeg noen gang har smakt. Jeg var villig til å gi opp all annen mat og bare spise den glasuren resten av livet. Dessverre hadde jeg hatt alt for mye cola i den, så den var veldig flytende.

Alt i alt ble kaka så misslykka at jeg ikke så noen annen løsning enn å spise den selv.

Og så lagde jeg en ny. Denne gangen med mindre banan, dessuten hakket jeg den istedenfor å kjøre den i blenderen slik at den ble banansuppe. Jeg hadde også litt mindre smør i(!) Glasuren lagde jeg etter hukommelsen, noe som var en dårlig ide, for jeg rotet sammen volum og vekt. Jeg hadde dessuten spist opp mesteparten av peanøttsmøret (jeg gjør oppmerksom på at denne bloggposten spinner seg over uker (for ikke å snakke om år, hvis vi skal ta med den tiden jeg forgjeves forsøkte å spise kaka på Nighthawk Diner) og jeg spiste ikke en hel kake og et halvt glass peanøtsmør på en ettermiddag).

Jeg føler på ingen måte at dette var en suksess heller, nå ble det en slags formkake med banan og bakonbiter i, med en alt for søt glasur, men nå gidder jeg ikke mer. Dette skulle egentlig bli en antimatblogg, men jeg jeg har ikke lyst til at noen skal lage denne kaka. Bare google litt grundigere enn hva jeg gjorde, så kommer det nok oppskrifter, hvis dere absolutt vil, eller gjør som jeg gjorde på lørdag: lag Iversens kanelbollemuffins. De har ikke musikklegende i navnet, men er enkle å lage og veldig gode.

 

Men oppskriften på peanøttsmørglasuren kan dere få:

1 dl smør

2dl peanøttsmør

4 dl melis

Litt melk.

Bland sammen smør, peanøttsmør og melis. Ha i melk, spiseskje for spiseskje til glasuren har riktig konsistens. (jeg gjør oppmerksom på at oppskriften fortsatt er fritt etter hukommelsen. Det er sikkert ingen dårlig ide å dobbelsjekke den med internettet)

Jeg lurer på en ting

Jeg er invitert i to middagsselskap denne helga. Så populær er jeg. Skjønt selskap og selskap, i kveld var jeg hos min venninne som vil bli omtalt som Lille Pernille her på bloggen, han hun er gift med lager Den Beste Pizzaen (som sykkelen, bare i pizzaform. Og spiselig). Jeg får komme og spise middag hos dem ca en gang i måneden, og denne gangen bestemte jeg meg for at jeg skulle ta med dessert. Jeg er ikke helt sikker på hvor den ideen kom fra; vanligvis spiser vi begge så mye pizza at vi blir liggende på sofaen og akke oss og se på søppeltv (evt en film, hvis vi føler oss høykulturelle) resten av kvelden. Ikke at jeg klager.

Men jeg hadde lyst på jordbærpai, og annonserte altså at jeg skulle ta med meg denne. Det føles voksent å ha med seg pai når man skal på middagsbesøk. Jeg hadde på meg skjørt også. Men ikke perler. Et sted må grensa gå.

Så dro jeg i butikken, da og skulle handle ingredienser. Der jeg møtte jeg han jeg skal spise middag hos i morgen. Han er på quizlaget mitt, og det er vi to, en skotte, en jeg spilte i korps med for 20 år siden, og kanskje en tysker, hvis han ikke er for fyllesjuk, som skal spise sammen i morgen. Jeg føler det er begynnelsen av en vits eller noe (en skotte, en tysker og en korpsmusikant skal spise middag sammen…). Quizkompisen min fortalte han hadde handlet gulrøtter og løk til morgendagens middag, og jeg fortalte jeg skulle handle ingredienser til desserten til middagen jeg skulle i i dag. Derpå falt det seg veldig naturlig å tilby seg å ta med dessert til ham også. Han takket ja. Sånn generelt råd, til folk som møter meg, og som ikke har lest bloggen min lenge nok, til å få med seg anti-matblogg-postene mine, hvis jeg tilbyr meg å lage ting og ta med, er det like greit å takke nei. Det blir sjelden bra. Jeg var litt tilstedeværende, da. Det skal være litt jordbærgele på jordbærpaien, men langt fra en hel pakke, så jeg tilbød meg å ta med resten av gelen i morgen. Strålende. Det går liksom ikke an å føkke opp gele (dette er ikke et frampek. Slutt å forvente at jeg skal føkke opp geleen, nå med en gang!).

Inne i butikken går det opp for meg at 3/4-pakke gele er litt lite til 3-4 voksne menn og meg, så jeg kjøper med en liten sjokoladepudding og vaniljesaus i tillegg. Når jeg kommer hjem, koker jeg opp vann til geleen, og lager meg suppe av noe butternut squash-rester jeg har liggende (jeg aner ikke hva butternutsquah heter på norsk, men det er en penisformet (seriøst, med baller og alt, jaffal hvis man skal tegne den todimmensjonalt. I tillegg er den hudfarget utenpå) søtpotet/kårabibastard med gresskarkjerner. Jeg har ikke peiling, jeg trodde det het vintergresskar, men jeg tror jeg tok feil. Jeg har allerede brukt alt for mye tid på en grønnsak som smaker sånn passe, og som helt sikkert er grisedyr. Suppa ble helt fantastisk, da, men det er en annen historie. Så lager jeg paibunn og steker den mens jeg spiser suppa. Etter at jeg har spist suppa er jeg fortsatt ikke helt mett, og det lukter deilig pai i hele leiligheten. Så da spiser jeg opp hele sjokoladepuddingen jeg egentlig skal ha til dessert dagen etter. Det syntes riktig i øyeblikket.

Når paibunnen er sånn noenlunde kald, har jeg på vaniljekrem og oppskårne jordbær. Det ser overraskende bra ut. Så heller jeg på gelesaft(? Hva heter gele før den er stivnet?) Den renner rett ned i paien, og legger seg ikke fint oppå, som det står i oppskriften at den skal gjøre (i oppskriften står det riktignok også at man skal vente til gelemassen (?? igjen…) har stivnet litt før man begynner å helle, men på grunn av litt dårlig planlegging, har jeg ikke tid til dette. Jeg heller istedenfor på litt mer gele. Den forsvinner også. Jeg gir opp, og heller resten av geleen i en glasskål som av en eller annen grunn er gigantisk. Det er en knapp 1/2 gelepakke igjen. Det ser helt latterlig ut. Det er liksom en bitteliten klatt med gele i bunnen av skåla. Jeg vet ikke om jeg kan ha med meg dette som dessert. Sjokoladepuddingen har jeg jo spist opp. Så nå har jeg plutselig ingen dessert. Men. Jeg har nok ingredienser til å lage enda en paibunn, litt ferske jordbær og noen frosne, og nesten en liter vaniljesaus.

Mitt spørsmål er: er det noen måte å lage vaniljesausen om til vaniljekrem, slik at jeg kan lage en pai i morgen også?

(Jeg klarte forresten bare 2 pizzastykker, mot normalt 4 (3 hvis jeg velger å ikke overspise. Hva? Det har hendt), før jeg hadde så vondt i magen at jeg måtte legge meg på sofaen og ikke røre på meg på en time. Det der sjokoladepuddingstuntet anbefales ikke. Jeg tror jeg er laktoseintolerant eller noe.

Jordbærpaien ble forresten fantastisk.)

Prøver å partere og spise rekvisitter.

I sluttscenen av Berømte Første Ord, er det en pakke med hvalkjøtt. Det vises ikke i filmen, men pakken er tom, og kjøttet ligger hjemme i frysefaget på kjøleskapet mitt. Jeg har smakt hvalkjøtt før og fant det ikke så veldig godt, men min indre Ebeneezer lar meg ikke bare kaste ting jeg har betalt for. Så kjøttet ble liggende i fryseren til dårlige tider. I sommer konka bilen min, og jeg måtte ut med nesten 50% av feriepengene mine i reperasjoner, og jeg har akkurat bestilt tur til Australia. De dårlige tidene er her nå. På tide å tømme skap og fryser for restemat, og heller bruke de få kronene jeg har igjen på å se Inception på kino. I luksussalen. Jeg er den jeg kjenner som er dårligst på å spare.

Man skal visst tine hvalkjøtt i kaldt vann med en spiseskje eddik. Jeg har ikke eddik. Jeg har balsamikodressing. Jeg tenker det får duge, og fyller en skål med vann og har i litt dressing, før jeg slipper i hvalklumpen.

(Jeg vet ikke hvorfor med det bilde fikk meg til å tenke på Glittervomit!)

Så dro jeg ut og handlet, og kom tilbake med ordentlig eddik, og byttet ut vannet.

Dette er kunst. Jeg kaller det «Selvportrett i vann med hvalkjøtt i. Og ordentlig eddik»

Når kjøttet var tilstrekkelig tint, tok jeg det ut og skar det i skiver. Så laget jeg marinade.

Jeg brukte

1,87 dl vin (sjekk den kuleste vinbeholderen!)

1 dl olivenolje

2 ss rødvinseddik

1 ss soyasaus

7 bringebær (de er i koppen. Jeg glemte å gjøre sånn at de vises på bildet)

2 fedd hvitløk

pepper

Jeg hadde alt dette i den samme deilige blå plastbollen som tidligere (jeg har selvfølgelig tømt ut eddikvannet først), skal hvalkjøttet i 5-8mm tykke skiver, og lot det hele marinere seg noen timer i kjøleskapet.

Så stekte jeg kjøttet 2-3 minutter på hver side, og serverte det med avokado og tomat.

Nå. Hvalkjøtt er visstnok best når det er ferskt. Mitt var kjøpt frossent for 16 måneder siden, og har ligget i frysefaget på kjøleskapet mitt siden da. Det smakte tranmarinert lever. Jeg spiste 1/2 biff, og kastet resten. Men ingen kan si at jeg ikke prøvde.

Erfaringer gjort i dag

Et tynt, tynt lag med wasabi på brødskiva er likevel for mye wasabi på brødskiva. Gråt meg gjennom frokosten i dag.

Når man kaster alle andre planer for dagen båten, fordi man skal blogge hvordan man lager en sånn «onion blossom thing» som Spike i Buffy er så glad i, så bør man være sikker på at man har den kabelen man trenger for å overføre bilder til pc-en (og ikke ha levert den fra seg til P.I.C i den tro at det var kabelen til videokameraet)
Når man vet man går rundt med en veske som inneholder lommebok, kortholder, speil, lipglosser og lightere, mp3-spiller, Den lange søvnen av Raymond Chandler, metermål, julegaveliste, diverse kvitteringer og lapper med notater, så nytter det ikke å skrive en 4 kvadratcentimeter stor handlelapp, og forvente at man finner den igjen i rotet når man kommer fram til handlestedet.

«Jeg drar en tur på jobben, men først skal jeg bare…» kan ta inntil 4 timer.

Rosa middag

Forresten: Husk at der fortsatt er quiz på gang.

I helga blogget jeg om at jeg hadde laget rosa sjokoladeostekakemuffins. Jeg glemte å legge ved oppskriften. Muligens et nytt lavpunkt i matblogginga mi.

Så fritt etter hukommelsen:

Bunn:

70 g knuste digestivekjeks

50 g knuste brente mandler

50g smør

180 grader, 7 minutter

Fyll:

1,5dl kremfløte

225 g hvit sjokolade

ingen bringebær

2 egg

200 gram kremost

140 grader 1 time

For framgangsmåte: se forrige post.

Så til det endelige resultatet:

Jeg måtte rett og slett jukse det til og legge på noe rosa kakepynt for å få muffinsene mine til å bli rosa. Jeg har sølt litt moste bringebær rundt, sånn som de gjør på restaurant, men der deres søl ser fancy ut, så ser mitt ut akkurat som det er: søl.

Jeg tror de ble smakende bra, men nå må jeg huske at jeg ikke er så veldig glad i bakverk med hvit sjokolade. Jeg liker kaker og jeg liker hvit sjokolade, og gang på gang går jeg på den smellen at jeg tror det er en god kombinasjon.

Ellers kan det være verdt å nevne at P.I.C angrep forretten sin på samme måte som jeg gjorde med desserten. Temaet for kvelden var «rosa», husker dere? Så istedenfor å lage noe som ble rosa av seg selv, valgte vi å lage … det vi hadde mest lyst på selv, antar jeg, og prøvde så å få det til å bli rosa.

P.I.Cs valg av forrett var blomkålsuppe. Hun farget blomkålen med konditorfarge.

Suppa var villt god. Og det så ganske stilig ut.

Særlig siden den matchet serviettene.

 

 

 

 

Men blomkål i konditorfarge? Ikke det mest apetittvekkende:

Det ble veldig rosa, da. (på bildet er bare restene, de hun ikke serverte)

Rosa sjokoladeostekake (muligens en noe villendende overskift)

En gang i blant har P.I.C, ReiseSvensken og jeg middag sammen. Det fungerer sånn at den vi er hos lager hovedretten, og de to andre tar med seg en forrett og en dessert. I går var det min tur å ha med meg dessert. I løpet av de årene vi har hatt denne ordningen, har jeg lært en ting: Jeg kan ikke lage dessert. Men jeg har funnet en måte å omgå dette på: Jeg lager kake istedenfor. Jeg er ikke så god på å bake heller, men da slipper jeg i det minste å koke melk og røre ut gelantin, og risikoen for total fiasko er noe redusert.

Desserten jeg falt på i går var en ostekake med hvit sjokolade. Og det er på tide å introdusere ingrediensene:

Sukkeret står fortsatt på kjøkkenbeknen min. Uåpnet. Det er altså ikke en del av gildet. Jeg aner ikke hvorfor det har sneket seg med i ingrediensbildet.

Bunnen er klassisk ostekakebunn; med digestivekjeks og smør. Jeg byttet ut noe av kjeksen med noen brente mandler jeg hadde knust.

Først smeltet jeg smør

På bildet: Den veldig gule kjøkkenvekta mi. Trofast selv om de fleste delene er løse og det meste sitter litt skeivt (og den er så gul. En ting er de som lagde den sånn, men hva i alle dager tenkte jeg på da jeg kjøpte den?). Og jeg bruker trikset med å veie alt, og ta av litt og litt, til jeg er på riktig vekt. Litt mer komplisert matematisk sett, men det sparer oppvask.

Så var det knusing av kjeks og mandler på gang.

Åh pokker, jeg burde kanskje snudd det bildet.

Før de ble blandet med smøret.

Det er omtrent her jeg oppdager at jeg har lånt bort kakeforma mi. I villrede et øyeblikk, før jeg drar fram muffinsformene mine. Dagen reddet!

Jeg legger en stor teskje av kjeks/smørblandingen i bunnen av hver muffinsform.

Disse skal nå steke på 180 grader i 7 minutter.

Mens dette skjer har jeg 1,5 dl kremfløte i en gryte og har i 225 gram hvit sjokolade.

Målebegeret ser litt skittent ut, ikke fordi jeg måler like jævla mye som Iversen (morsomste setningen i en blogg noensinne, det er jeg ganske sikker på), men fordi jeg må ta bildene mine selv, og sølte fløte over halve kjøkkenet da jeg prøvde å fotografere mens jeg helte.

Nå skal sjokoladen smelte i fløten.

Så langt, så vel. Nåh. Disse middagskveldene jeg har med jentene har ofte et tema. Kveldens tema var rosa. Jeg innser at jeg kunne gjort dette lettere, ved å lage som i utgangspunktet er rosa, men jeg ville ha sjokoladeostekake, så jeg måtte bare finne på en måte å få den rosa på. Jeg husket at jeg hadde bringebær i frysen etter forrige helg, da jeg lagde meg struts med bringebærsaus til middag. Det skulle også matblogges, men jeg gikk lei av å ta bilder ganske tidlig, så det ble ingenting av. Her er likevel et lite bilde av strutsekjøttet som marinerer i noe som ser ut som en bringebærsmoothie:

Det ble veldig godt.

Men jeg hadde altså bringebær til overs. Og jeg tenkte jeg kunne bruke dem til å farge kaka mi rosa. Jeg knuste bringebærene og hadde dem i sjokolade/fløteblandingen. Det ble seende sånn ut.

Denne fargen blir kalt «dårlig husmorfarge». Den viser at noen driver med noe huslig langt utenfor deres egen divisjon. Jeg har hatt klesvask i denne fargen, sauser og nå også kakefyll. Lett panisk sluttet jeg å ha bringebær i sjokoladeblandingen. Dette er ikke en farge mat skal ha!

Jeg begynte isteden å røre sammen kremost og egg. Denne blandingen ble gul. (Jeg tok opptil flere bilder av den, men så slettet jeg dem før jeg begynte å skrive denne posten, for jeg husket ikke hva jeg hadde tenkt å bruke dem til – dokumentere gulfargen). Jeg tenkte med gru på hva gulfargen kom til å gjøre med dårlig husmorfargen min. Jeg hadde en mistanke om at det ikke akkurat kom til å føre til forbedring. Men jeg hadde jo ikke annet valg enn å blande sammen de to væskene. Det har jeg bilde av. Her får du se gulfargen. Krise unngått.

Heldigvis endte det med at gulfargen fullstendig dominerte over dårlig husmorfarge. Desserten min var fortsatt ikke rosa, men i det minste så den ikke lenger ut som noe som beigedyret hadde kastet opp.

Alt ble blandet sammen, og hatt i muffinsformene med de stekte bunnene.

Dette er de seks muffinsene jeg skulle ha med meg, samt en som jeg lagde etterpå, som skulle fungere som en smakstest for meg for å sjekke at de ble spiselige. Det viste seg at jeg hadde alt for mye gugge, så jeg lagde litt mer kjeksblanding som jeg trykket ut i noen flere muffinsformer. Jeg gikk ut ifra at det å forsteke bunnen ikke var SÅ viktig, all den tidoverskuddsmuffinsene var til eget bruk.  En stund lurte jeg på hvordan jeg skulle klare å se forskjell på muffinsene med stekt bunn og de med rå, men så kom jeg på at jeg jo hadde muffinsformer i en annen farge, og kjørte på med dem.

Denne ideen, kombinert med det faktum at jeg faktisk har muffinsformer i flere farger, gjorde at den ganske skamslåtte husmorselvtilitten min steg med flere hakk. Deretter skulle muffinsene stekes i en time på 140 grader… I ET VANNBAD!? Jeg må lære meg å lese oppskriften skikkelig før jeg begynner å bake. Jeg måtte improvisere. Jeg fylte en liten bakeform med vann:

Jeg synes dette bilde ble pisskummelt. Med det rette lydsporet, vil man kunne ane ondskapen som en gang har foregått i dette vannbadet!

Uansett, for å få plass til alt i ovnen, måtte jeg ha muffinsformene i på tvers, slik at noen av muffinsene som ikke skulle på fest, heller ikke fikk vannbading

Man ser det egentlig ikke så godt på bildet her. Men hva hadde dere forventet? Jeg fotograferer inne i en føkkings stekeovn.

Nå har jeg ikke flere bilder, så det kommer en oppfølgingspost i løpet av uke, når jeg har fått bilder av P.I.C fra selve middagen.