Bokstavblogging Z

Jeg skal vedde på at du hadde glemt at jeg er en bokstavblogger. Det hadde nemlig jeg.For å feire at jeg er tilbake skal jeg blogge den mest ungdommelige og kule bokstaven, nemlig Z. Hvis du roper mange z-er i øret til en gammel person, blir hen redd. Dette har jeg lest i noe som ble skrevet av en som gikk i klassen min på ungdomsskolen, eventuelt i russeavisa vår, bortsett fra at de ikke skrev “hen”, fordi 90-tallet. Jeg tror egentlig at uansett hvor gamle noen er, så blir de litt redde hvis du roper mange Z-er i øret deres, men de gamle blir sikkert reddest.

Noe annet som er kult med bokstaven Z, er at fønikerne kalte den zayin, som betyr våpen. Iallefall i teorien, lek og fiksjon. I virkeligheten er våpen teit. 

De gamle romerne hadde opprinnelig Z som sin syvende bokstav, men så fant de ut at de egentlig ikke trengte den (dette var tydeligvis før pizzaen var oppfunnet), så de byttet den ut med en G. Jeg merker at jeg ikke har tenkt nok på hvordan de forskjellige alfabetene ble laget. Jeg må innrømme at jeg nok trodde at de kom på alle bokstavane samtidig, og ikke gikk i en lang periode uten å kunne skrive ord med g i seg, for den bokstaven manglet, og det stod en z der istedenfor. Men det løste seg jo fint, da, inn med g-en, ut med z-en. Helt til de gamle romerne ble kjent med de gamle grekerne. Grekerne hadde nemlig sin zeta på 6. plass i alfabetet, og greske ord var stappfulle av zetaer, og hvis romerne skulle låne ord av grekerne, så måtte de også få en zeta-lignende bokstav, og hentet fram den gamle z-en sin, og puttet den bak y-en, som de på et tidligere tidspunkt hadde satt sist i alfabetet fordi de mente at den heller ikke var sælig nyttig.

Stor Z for Zetta er SI-prefikset for en trilliard ( et ett-tall med 21 nuller bak) og liten z for zepto er en trilliarddel. Stor Z står også for Zorro, men han er ikke en del av SI-systemet.

Bokstavblogging H

Da vi startet med bokstavblogging og diskuterte hvorvidt F ville vært et bra stativ, kom det et innspill om at H ville gjort seg bedre, og det er bra, for fy faen for en kjedelig bokstav H ellers er. Det eneste litt artige med H er det maritime signalflagget som ser sånn ut:

Ikke så artig i seg selv (bortsett fra at halve flagget blir usynlig, fordi det er er like hvitt som bakgrunnen. Men det er der altså. Bare hvitt. Hvis man skal si H så skal man ikke flagge et rødt rektangel en halv flagglengde fra flaggstanga), men altså det som er gøy med H-flagget, er at det også er flagget for «Jeg har los ombord», som føles veldig skrytete. Jeg innser at folk som bruker sånne flagg er ombord på båter, er på båten av andre grunner enn hva jeg er på båter (i de aller fleste tilfeller semi-ufrivillig som del av noe teambuilding, utdrikningslag eller ferietur – åh! ferieturer! Husker dere da det var noe man gjorde?)

Nå leste jeg gjennom alle flaggbetydningene, og de er generelt veldig artige, så nå er jeg enda mer imponert over H. G betyr foreksempel «Jeg trenger los. Når det gis av fiskefartøyer som driver fiske i grupper på fiskefeltet, betyr signalet: Jeg tar inn fiskeredskap.» Jeg fant ikke noe flagg for «Jeg trenger fiskeredskap». Det forventes det at hver båt tar med selv. I motsetning til los, tydeligvis.

Nå har jeg klikket litt på linker viser det seg at H ikke er SÅ kjedelig likevel, for i motsetning til de fleste andre bokstavene jeg har skrevet om så har den en egen wikipediaside med «H (andre betydninger)», hvor man kan lese om Hydrogen, hekto, henry (SI-enhet for måling av induktans – weber per ampere) og Ungarn (som irriterer meg litt, for jeg tenkte H var bokstaven for Sveits, og hadde gledet meg til å skrive om Helvetica)

Uansett kan vi konkludere H er en dustebokstav. Den har ikke en egen lyd en gang, bare litt hard pusting.

Bokstavblogging L

L er en allsidig bokstav. Den kan stå for Large og for Liten, og den kan være tjukk eller tynn, alt etter hvor man kommer fra i landet.

L står for liter, og for romertall 50 (det kan man huske ved å tenke på femti-lemti, som kanskje er den dårligste huskeregelen jeg har laget, men jeg husker det fortsatt 15 år etter, så helt rævva er den ikke)

Nå fant jeg noe som jeg tenker er et fint quizspørsmål: Hva betyr det hvis det står en L bak et vitenskapelig navn på en art? *

Erlend Loe skrev en bok som heter L. Jeg husker jeg likte den veldig godt da jeg leste den. Jeg vil generelt sett si at jeg er fan av Erlend Loe, selv om vi er stikk motsatte når det kommer til å skrive om bokstaver; han skriver en lang bok om bare èn bokstav, mens jeg foretrekker kortere tekster om alle bokstavene.

Stor L er også en av de bokstavene det er artigst å skrive med løkkeskrift, det blir nesten en slags sløyfe. Det kan kanskje sies om mange løkkeskriftbokstaver, men L har en sånn fin symmetri, samtidig som den går i en lang flytende bølge.

*Det betyr at arten først ble beskrevet av Carl von Linné. Jeg liker sånne spørsmål som man ikke nødvendigvis kan svaret på, men som det går an å resonnere seg fram til hvis man kan andre ting. Selv om jeg mistenker at denne nok er vanskeligere å resonnere seg fram til enn det føles som når man lager spørsmålet. Uansett. Dere har jo lest denne bloggen, så dere kan det nå, så dere trenger ikke bekymre dere for denne problemstillingen i det hele tatt. Bare blend dem med kunnskapen deres! BOOM!

Bokstavblogging Å

Å er den 29., og aller siste, bokstaven i det norske alfabetet. De fleste andre alfabet har ikke Å en gang. De har den i Sverige, men der har de plassert den tredje sist, og det er skikkelig rart. Rarere enn ikke å ha å i det hele tatt.

Å er infinitivsmerke og jeg har fram til for noen uker siden trodd at vi måtte følge de latinske reglene der det ikke er lov med adverb mellom infinitivsmerket og verbet, men det viser seg å være feil. Dette kan man lese mer om i denne artikkelen på språkrådets hjemmesider, som har den nydelige overskriften «Å ikke være eller ikke å være – det er spørsmålet!». Av og til elsker jeg språkrådet litt. Men det jeg elsker mest akkurat nå er at jeg ikke lenger trenger å irritere meg over at jeg må skrive «Husk ikke å lukke døra» når jeg mener «Husk å ikke lukke døra»; for der er vidderlig en forskjell der!

Jeg har også alltid trodd at det var dette som var kløyvd infinitiv. Men det viser seg å være noe helt annet, som jeg ikke har mental kapasitet til å ta tak i nå. Dette fenomenet heter splittinfinitiv, og man kan gjøre det så mye man vil. Yay!

Å er også en liten elv som oftest dukker opp i ordtak og kryssord.

I tillegg er det symbolet for Ångstrøm, som er en veldig liten måleenhet; den er 0,1 nanometer lang, og er ikke en SI-enhet. Jeg føler den er større enn en u, som måles i gram, så det blir litt som å sammenligne epler og pærer, men det var noe av det aller første jeg gjorde i denne bloggen, så det ser jeg ikke som et problem.

Bokstavblogging S

Alle vet at S er den beste bokstaven. Den er formfull* og kurvete og har et hjerte av gull. Eller kanskje ikke av gull, men hun den gjør så godt den kan. I gamle dager var den lang og så ut som en f (ref: Aftenpoften), det vet jeg ikke helt hva jeg synes om og under krigen doblet nazistene den og brukte den til slemme ting. Det liker vi IKKE. En gang i tiden sto S for særdeles godt, og var den beste karakteren. Det er det den fortsatt prøver å være.

(Hvis du føler du lærte litt lite av denne posten kan du få et tips: se den spanske filmen Ukjent Opprinnelse på Netflix. Du kommer ikke til å lære så mye av den heller, men hvis du liker superhelter, seriemordere som legger igjen spor og artige referanser, så kommer du til å kose deg veldig, tror jeg)

*autokorrekt trodde jeg mente «for full» her. Tolk det som dere vil.

Bokstavblogging E

Ja, jeg hadde tenkt at fjerde bokstavbloggposten skulle være K, sånn at de fire første bokstavene stavet «fuck», men så leste jeg om Eulers tall i dag, og kom dessuten på at jeg ikke er en 14 år gammel gutt, så da ble det e i stedenfor. Det kan fortsatt være at jeg bestemmer meg for å stave ut noe, mne n da må jeg lære meg et ord som begynner på fuce først.

E er den femte bokstaven, og i det indre rangeringssystemet jeg har for bokstaver, så er det den sterkeste. Jeg vet ikke helt hvordan systemet funker, men vokaler er generelt sterkere enn konsonanter, og r,s og t er cirka like sterke, men n er mye sterkere enn m, og jeg begynner å mistenke at skalaen er invers for poenggiving i scrabble, men nå kommer jeg på at både C og V er veldig sterke, og Æ, Ø, Å er over I og helt på linje med O. Jeg har egentlig aldri rangert bokstavene bevisst før nå, så det er ikke så veldig gjennomtenkt, men dette er et system jeg alltid hatt med meg, og nå lurer jeg på om alle andre gjør det og, og om de rangerer på samme måte som jeg gjør.

Men E altså. Eulers tall. e=2,718281828… 2,7 må man bare vite, men resten av rekka er to ganger fødselsåret til Ibsen. Men dette har jeg også blogget før – det er mulig at det var en grunn til at jeg sluttet å blogge. Anyways, for de av dere som leste bloggposten det ble lenka til der, så er jeg tilbake til bare å kunne 6 desimaler av pi igjen også. Det går nedover med oss.

E er også extacy og Spania og en note i skalaen.

Bokstavblogging: C

C er den tredje bokstaven i det latinske alfabetet, representerer 100 i romertall, og føles enda mer labil enn U, sikkert fordi den er usymterisk, iallefall vertikalt.

På norsk uttaler vi C på alle mulige forskjellige måter, iallefall tre; s, k og kj (Wikipedia mener vi uttaler den «tsj», men jeg tsjenner(sic*!) at jeg ikke er helt enig), og bruker den stort sett bare i fremmedord.

C er symbolet for lysets hastighet i vakuum, og det er nesten trehundremillioner meter per sekund, som er like raskt som en U er smått, hvis dere husker forrige bokstavleksjon.

Dem der lille krøllen som av og til henger under c-en på fransk og tyrkisk og noen andre språk heter cedille, og det er det gøyeste ordet jeg har lært i dag.

*sic er et av de de ordene man kan bruke C på hvis man spiller Wordfeud. Den gir mange poeng, og i norsk Scrabble, så er det vel den mest poenggivende brikken, og det er fordi den er grisevanskelig å bruke, men ikke så vanskelig som W, som av grunner jeg ikke skjønner noe av gir mindre poeng enn en C. I Wordfeud er det i det minste likt. Det er bare en av grunnene til at jeg liker Wordfeud bedre enn Scrabble. Men! Det jeg skulle fram til her er at jeg bruker sic feil her, tror jeg. For Sic står ikke for «spelled incorrectly» , eller «sick» som i «så sykt kan man faktisk stave det» …Og dette har jeg faktisk blogget før. Det er antageligvis ikke et godt tegn. Men jeg lar meg ikke stoppe av det. (Det har jeg definitivt blogget før. Men jeg tror det er lov å senke lista og si at minst 80% av en bloggposten skal være ny, og resten kan være resirkulerte tanker fra før.), «sic» er latin for «slik», som i «det skal faktisk staves slik, men det kan jeg ikke skrive mer om nå, for da havner jeg under 80%-grensa jeg akkurat har satt meg.

Bokstavblogging U

U er av de mer labile bokstavene. Hvis man dytter den så beveger den på seg, og dytter man den hardt nok så havner den på siden og blir en slags rar speilvendt C (av en eller grunn har jeg hele tiden sett for meg at man dytter U-en mot venstre). U er symbolet for elektrisk spenning, og er en del av Ohms lov, som går som følger: U=RI. Hvis man synes den er vanskelig å huske, så kan man tenke på Uri Geller. Det lærte jeg av fysikklæreren min på videregående, og det har funket for mitt bruk, men det forutsetter at man vet hvem Uri Geller er. Jeg har nemlig prøvd å videreføre til yngre mennesker, og de bare ser dumt på meg. Jeg forteller dem at han kunne bøye skjeer med tankekraft. Det har ikke pleid å hjelpe noe særlig. Men i dag fikk jeg spørsmål om jeg er naturfaglærer, for jeg var så flink til å forklare halveringstid, og det var veldig hyggelig. U er forresten også det kjemiske symbolet for Uran. En liten u er også enheten for atommasse, og 1u tilsvarer ca 1,66 *10^-27 gram. Det er lite det. Mye mindre enn en maur. U kan også brukes i mengdelære; da står det for union. U er generelt en allsidig bokstav for de som driver med realfag. U kan også være en forkortelse for you når man for eksempel skriver “I love U”.

Bokstavblogging: F

F er den sjette bokstaven i alfabet, i alle fall hvis vi bruker det latinske alfabetet, og det gjør vi jo. På gresk heter bokstaven fi og ser ut som en krøll-c. Jeg kan bare rekkefølgen på de første åtte bokstavene og det er ikke en av dem, så den er minst nummer ni. På runealfabetet er det enklere, for det heter jo futhark, så da er sikkert fu eller fut eller futh den første bokstaven. Alt etter hva den heter. F er også den bokstaven som ser mest ut som et stativ man kan henge noe på. Men man må i tilfelle bolte den godt fast i gulvet, for ellers vil den velte. Sånn sett er kanskje E bedre, for den har større bunnflate og er mer stabil. Sånn sett hadde kanskje et opp-ned T vært aller best, men da har man bare et sted å henge fra seg, og hvis man har mye, så kan det være vanskelig å få tak i det underste. Jeg vet ikke om f er forkortelse for noe alene, men hvis man feks skriver feks, så står f-en for «for». Av og til skriver man «f…» da mener man ofte «faen» men er for dannet til faktisk å banne.