Pent brukt Spike-plakat gis bort

Pent brukt Spike-plakat gis bort til person i Sandnes/Stavangerområdet (evt mot dekning av porto og sånn papprull som man trenger for å sende plakater). Den har 2-3 rifter, en god del brettemerker langs kanten og overraskende mye tape og bluetack på baksiden, som jeg ikke tør rive løs av frykt for å ødelegge den mer, men jeg er nesten helt sikker på at det ikke er noen synlige kyssemerker på den.

Gis bort fordi jeg egentlig aldri har likt den. Det er ikke et spesielt bra bilde av James Marsters (litt for glatt) og det står «I’m a bad, rude man» på den, og jeg ble aldri helt overbevist om at plakatmakerne skjønte Spike var ironisk eller sarkastisk eller noe da han sa det.

Bill. mrk «Har tatt ned Spikeplakaten over senga mi, og har hengt opp et landskapsmaleri istedenfor. Åhherregudjegerblittvoksen»

Klestabbe

Jeg har et par bukser* som sagger litt, og det gjør ikke så mye, selv om en bukse som sitter fint hadde vært bedre, men av og til faller de helt av meg, en gang i stua til en venninne, og flere ganger nesten i trappa på jobb, og det er ikke bra. Jeg har vært litt usikker rundt hvordan jeg skal angripe dette, og igår, helt ut avdet blå, kom det til meg:

BUKSESELER!

Belter er ikke min greie, og buksene mine har ikke sånne hemper, men med bukseseler vil hele problemet være løst. Dessuten er de kule. Lykkelig dagdrømte jeg om bukseselene jeg skulle kjøpe meg, hvor fantastisk jeg ville se ut, jeg penset tankene til og med et øyeblikk inn på en matchende six-pence,og alt var i det hele tatt ganske bra.

Jeg måtte i noen butikker før jeg fant en som solgte bukseseler til voksne, så jeg kjøpte liksågodt to par. Jeg dro hjem og fant fram en av sæggebuksene mine, og festet bukseseler i dem, og prøvde dempå med en t-skjorte. Da dukket det opp en utfordring jeg rett og slett hadde oversett.  Om bukseseler skal fungere må man stappe det man har på overkroppen ned i buksa,og hele verden vil se det stedet hvor buksa og skjorta møtes. Dessuten har jeg ikke kropp til sånt. Jeg er litt Karlson-på-taket-formet, og bukseselene sammen med den synlige bukselinningen understreket dette mer enn jeg satte pris på. Etter litt grubling kom jeg fram til at jeg fortsatt kunne bruke bukseselene i kombinasjon med en singlet under, og en lengre tunikalignende sak over. Denne skjulte riktignok de kule bukseselene mine, men samtidig klarte den å gjenopprette en slags illusjon av at jeg har en midje.  Hurra for meg, saken løst,dette er supert.

Helt til jeg måtte på do.

* og da mener jeg to buksepar, ikke «ett par med bukser». Hva kommer det av at ei bukse kan være i flertall. Er det opprinnelige navnet på benbekledning «en buks»?

2 ting som gjør det kult å være meg

1. Jeg forteller matteprotesjeen min at hun har gjort framskritt, og at når hun først er igang med en oppgave så klarer hun seg greit.  Det største problemet hennes nå er egentlig meg.  Hun er for avhengig av at jeg hjelper henne i gang med oppgavene, og den eneste måten hun kan venne seg av med det, er å gjøre oppgaver når jeg ikke er der.  Først når jeg kommer til til bilen min går det opp for meg at jeg hadde Giles’ «Standing in the way» gående i bakgrunnen i hjernen min, hele tiden mens jeg holdt den talen.

2.  Jeg har en matteprotesjè.

Jeg lever en klisjè

Jeg tror liksom at jeg er så rar og annerledes og original, men gang på gang må jeg innse at folk flest er like rare, annerledes og originale som jeg er.  Bare på sin måte.  Greit nok det, men nå må jeg også akseptere at jeg er en klisjè.  Både som kvinne, singel og som menneske.  Bare se her:

• Jeg har trimsykkel på boden (den ble riktignok flittig brukt i sin tid; men likefullt den bor på boden nå)
• Studietiden var den beste tiden i livet mitt
• Jeg kjenner meg bare SÅ igjen i Bridget Jones
• pledd, te-kopp(/dreamisbøtte) og grinefilm(Buffy).  Minst en gang i uka.
• Shopping gjør meg så utrolig lykkelig
• Jeg har flere par sko som er vanvittig fine, men som er helt umulige å gå i.
• Skapet fullt av klær, men ingenting å ha på meg når jeg skal på fest.
• Når jeg vasker, koster jeg støvet under gulvteppe, bortsett fra at jeg ikke har gulvteppe, og bruker stuebordet.  (og når gjestene kommer og dytter ut stuebordet 1/2 meter for å få plass til beina sine, blir det flaut)
• Jeg jobber heller overtid enn å si «nei, jeg har ikke tid» når noen ber meg om noe på jobben.

  Og til sist men ikke minst: når jeg har fakket helten, istedenfor å drepe ham, så binder jeg ham fast til en stol, forteller ham hele den skumle planen min, og forlater rommet for å la ham bli drept av en ikke helt ferdiguttestet torturinnretning, som han klarer å unnslippe i siste sekund.  Hver enda gang.