Posts Tagged Cordelia

K13: Delhi Belly

Delhi Belly (Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011)

Årets andre Katakombefilm var Delhi Belly. Delhi Belly er Lock Stock and two smoking barrels med diarè. Selv om jeg kunne klart meg uten bæsjingen, så var den ikke så ekkel som fryktet og førte indirekte til et par morsomme scener, så jeg kan leve med den. Lock Stock…-biten elsket jeg. Det er min type film. Tre unge menn havner via den litt ditsy kjæresten til en av dem (som heter Soniya. Det er alltid gøy med folk som heter Sonja på film. Selv om de velger å stave det med en i OG en y. Og selv om hun nok ikke er den karakteren man heier mest på. Hun har det desidert beste slap stick-øyeblikket, da, det er i det minste noe) i klammeri med en diamantsmulgering (jeg antar det er en ring i alle fall. Det pleier å være snakk om ringer når det er smugling involvert). Og så blir det trøblete (men ikke så trøblete at det blir irriterende, noe som fort kan skje i slike filmer), litt ekkelt og veldig morsomt. Jeg lo masse, både høyt og litt sånn hehe-det-var-morsomt inni meg. Hovedpersonen får på et tidspunkt en bil som ligner veldig på en Cordelia, som var min bil og som hadde en kjærlighetshistorie gående her i bloggen for mange, mange år siden da bloggen min fortsatt var i live, og den blir beskrevet som «This is what you get when a donkey humps an auto rickshaw» noe som jeg synes er den mest fabelaktisge beskrivelse av en bil noensinne. Filmen har også en veldig, veldig, veldig fin bollywood-dansescene.

Dette var min favorittfilm i årets Katakomber, og det er nok denne jeg i størst grad kommer til å anbefale andre å se også.

, ,

Legg igjen en kommentar

Jeg er en sexy frysepinne

OK. Jeg føler den overskriften krever en forklaring. Den er stjålet fra et Se og Hør-blad, hvor de hadde intervjuet Atomic Kittens og gitt dem Selbuvotter. De poserte i vottene sine under overskriften ”Vi er sexy frysepinner”. Jeg syntes det var veldig morsomt, da jeg umulig kan tenke meg at de faktisk har sagt det selv. ”Vi er sexy frysepinner”, liksom. Jeg er ikke egentlig en sexy frysepinne. Jeg er bare kald.

Så til grunnen til at jeg er kald. Jeg jobber et par kilometer utenfor en landsby. I denne landsbyen ligger det et bilverksted. Der leverte jeg fra meg bilen i dag tidlig, fordi jeg har problemer med lambdasonden. Hva er en lambdasonde? spør du. Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg tror jeg vet mer om Lambdasonder enn noen andre jeg kjenner. De fleste biler har to lambdesonder; en foran og en etter katalysatoren. Den måler avgasser i eksosen, og gir sørger for at benyttet bensinmengde reguleres for optimal forbrenning. I de fleste biler fungerer disse utmerket i årevis, men i min så ryker en av dem i året. Det fine med dette er at det manifisterer seg i at Check engine-lyset mitt begynner å lyse, og jeg føler et søsterskap med Penny fra The Big Bang Theory, det kjipe er at bilen må på verksted, med alle de ulemper det fører med seg.

Jeg leverte altså bilen min på verksted i dag tidlig og begynte å gå til jobben. På forhånd hadde jeg allerede varslet diverse kollegaer, at om de så meg gå langs veien, så måtte de plukke meg opp. Jeg var IKKE ute og gikk tur. Det var et par ting jeg ikke hadde tenkt helt på: der var 15 cm snø, og mellom bilveien og gang- og sykkelstien er det en diger jordvoll. Man synes altså ikke fra veien når man går på gang- og sykkelstien. Jeg ble altså gående og vasse i snøen i grøftekanten. Etter ti minutter var jeg mektig lei. Jeg lurte på om det var ”i tide”, som i det tidspunktet det er meningen å grave seg ned i snøen. Men så kom jeg på at jeg ikke var på Nordpolen og fant litt trøst i det, og vandret videre. Jeg har nylig sett mitt første Bear Gryllsprogram og lurte på om jeg kunne bruke noe derfra for å overleve. Men han hadde vært i Panama, og alt jeg kunne huske var at man måtte passe på ikke å falle ned i slangegropene, som var digre hull i bakken hvor det kunne bo slanger, men her var alle eventuelle slangegroper dekket med snø. Jeg begynte å trø forsiktigere.

Så begynte det å hagle. Hagl er nå virkelig det mest idiotiske av nedbør. Så lenge det ikke begynner å regne frosker, gresshopper og blod i alle fall. Jeg hadde en liten intern diskusjon om blodregn vill vært bedre enn hagl, da dette ville være lunka og ikke stukket så. Men jeg var usikker på den lunka-biten, det er ikke gitt at blod, når det faller fra himmelen, fortsatt holder kroppstemperatur, og jeg endte tilslutt på at jeg foretrakk hagl over blodregn.

Etter å ha gått i to og et halvt døgn, kom endelig en kollega forbi og plukket meg opp. Da jeg kom på jobb belønnet jeg meg selv med en ekstra sukett i teen.

,

2 kommentarer

Nyttårskrim

«Å, pokker» tenkte Detektiv-Sonja, der hun stod og stirret på det tomme hullet som skulle ha inneholdt kremfløte. Den lokale Rema 1000-butikken var relativt velfylt for at det var siste dagen i romjula, mindre enn en time før stengetid, men kremfløte hadde de altså gått tom for. Og Detektiv-Sonja trengte kremfløte, for hun skulle lage Dronning Maud-dessert til nyttårsmiddagsselskapet. Hun skulle i alkoholfritt middagsselskap på nyttårsaften i år. Så voksen hun var blitt! Det føltes bare som et år siden at hun gikk på ordentlige fyllefester, der folk konkurrerte om hvem som fikk flørte med den søte svenske gutten, falt ned trappa, styrtet gin (for å imponere den tidligere nevnte svenske gutten) og brukte punsj som blandevann (Red. anm. Det ER bare ett år siden)

Hun var sent ute. De fleste andre hun visste om hadde allerede laget Dronning Maud-desserten sin på lillenyttårsaften. Detektiv-Sonja skulle egentlig ha vært i Haugesund lille nyttårsaften, men siden Hitlermobilen var frosset ned etter å ha tilbrakt jula aleine, hadde hun ikke klart å komme seg av gårde i fornuftig tid, og endt opp med å sitte under teppet på sofaen hele dagen, og synes synd på seg selv. Rett før hun skulle legge seg, kom hun på at hun aldri fikk sett ferdig den Shakespeareserien som gikk i romjula, om han lunien som mente å kunne bevise blant annet at det var Francis Bacon som hadde skrevet Shakespeares verker. Detektiv-Sonja ble sittende og se dette programmet til langt på natt, og tenkte med seg selv at om hun fikk tid, skulle hun en dag bringe beviser på at Iversen Revisited egentlig er skrevet av Kevin Bacon. Men før den tid forsov hun seg kraftig, og når Hitlermobilen i tillegg fortsatt var frosset fast (det er usikkert hva Detektiv-Sonja hadde håpet skulle skje i løpet av natta, som gjorde at Hitlermobilen nå skulle være isfri) og Detektiv-Sonja måtte kaste inn håndkle og tømme to bøtter med lunka vann over den, og likevel brukte en liten halvtime før bilen var kjørbar, så ble klokka to før hun kom seg av gårde.

Og nå stod hun der da, på Rema 1000, og Rema 1000 kunne ikke tilby henne kremfløte. «Ja, ja» tenkte Detektiv-Sonja, «jeg får ta meg en tur på Helgø, da». Detektiv-Sonja suste rundt i butikken, og samlet ingredienser, hun plukket også med seg en boks med iskrem, tilfelle dette med Dronning Maud-desserten skulle gå til helsike. Det var da hun kom til kassa at hun så det: Håndveska hennes lå ikke lenger i handlevogna. Detektiv-Sonja hadde handlet veldig ustrukturert, og ofte satt fra seg handlevogna ubevoktet både her og der, og nå hadde altså en banditt sett sitt snitt og røvet veska hennes.

[Reklame]

Denne tegneserien trollbandt meg fullstendig

Det er flere ting enn svineinfluensaen som er veldig, veldig farlige

Kålrot er en av de mest undervurderte grønnsakene!

[Reklame/slutt]

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg]

Løkblogging
2009 oppsummert i et slags Venn-diagram
Koffertblogging(kanskje)

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg/slutt]

Detektiv-Sonja stod rådvill i kassakøen på Rema 1000. Noen hadde stjålet håndveska hennes, mens hun hadde løpt rundt i butikken og prøvd å handle inn til nyttårsdessert. Hun kjørte handlevogna litt til siden, usikker på hva hun burde gjøre. Varsle politiet? Si ifra til personalet? Henvende seg til en av de andre handlerne og be om hjelp?

Hitlermobilen! Bilnøklene lå i veska, og vesketyven kunne fort ha klikket seg fram til rett bil på den ikke alt for store parkeringsplassen. Detektiv-Sonja forlot handlevogna si og småløp ut på parkeringsplassen. Hitlermobilen stod heldigvis fortsatt der. Hun løp (yeah right! Parkeringsplassen var dette av snø og is. Stavret, tror jeg vi sier) bort til bilen og sjekket at den fortsatt var låst. Og at veska ikke lå i passasjersete. Hun kunne jo ha glemt den igjen der. Det hadde hun ikke.

Nå begynte Detektiv-Sonja virkelig å kjenne at panikken tok henne. Hun vurderte et øyeblikk å bare sette seg ned og begynne å gråte, og la noen redde henne. Men hun slo det fra seg. Hun var stor jente nå. Selvstendig og greier. Hun fikk gå inn i butikken igjen og sjekke at ikke veska på magisk vis hadde hoppet ut av handlevogna, og drev og festet med tacokrydderet i reolen for utenlandsk mat. Men! Hun kunne jo ikke forlate bilen, for tenk om vesketyven bare hadde ligget i skjul og ventet på at hun skulle komme ut og markere hvilken bil som var hennes!

Detektiv-Sonja lot som om hun stod og tenkte seg om, mens hun egentlig ventet på at en pen mann i passende alder skulle komme forbi (selv om man var i fullstendig krise, så var ikke det noen grunn til å la være å prøve å pådra seg en potensiell ektemann, mente Detektiv-Sonja). Hun lot en lugubert utseende  gammel mann og to damer passere, før en høy mørk fremmed, med et lite arr på leppa var så heldig å bli stoppet. Detektiv-Sonja forklarte sitasjonen (i noe mer detalj enn hva den høye mørke egentlig fant nødvendig), før hun spurte om han kunne passe på bilen hennes, mens hun gikk inn i butikken igjen og dobbelsjekket. Det kunne han. Tusling tilbake over parkeringsplassen, før hun gikk inn i Remaen igjen.

Detektiv-Sonja gikk inn gjennom de automatiske kobbåyklaffene som slike butikker har, og der, blant esker med hodekål og epler stod den. Handlevogna som Detektiv-Sonja opprinnelig hadde tatt med seg. Med en klase bananer, en pose med tre pærer og -tror dere ikke- den savnede håndveska. Nok en gang viser det seg at det er Detektiv-Sonja selv som er skurken i historien. Etter å ha lett etter løk (og ikke funnet det), så har hun nemlig stjålet med seg noen andres (tomme, heldigvis) handlevogn, og latt sin egne stå igjen. Med veske i og alt.

Lykkelig grabbet hun med seg veska si, klarte det kunststykket å lure seg ut gjennom kobbåyklaffene, og til den pene fremmede på parkeringsplassen. Triumferende (og litt flau) holdt hun veska opp, og forklarte hva som hadde skjedd. Litt skuffende, men ikke særlig overraskende, grep ikke den pene fremmede sjansen til å invitere Detektiv-Sonja med på kaffe, men Detektiv-Sonja var så letta over å ha fått igjen veska, at hun ikke ble så veldig lei seg.

, , ,

2 kommentarer

Ingenting skjedde

Hver gang jeg fyller bensin på bensinstasjonen på den andre siden av gata, tenker jeg på første gangen jeg var der. Det var en nydelig vårdag i april, jeg hadde noe uventet fått påskeferie etter å ha vært i ny jobb i under en uke, og jeg hadde nylig flyttet fra bygda i Nord Trøndelag. Den typen bygd, hvor bensinen ble supplert fra en pumpe utenfor samvirkelaget, hvor man tanket, handlet mat, og så betalte man for begge deler. Hadde man ikke penger på kortet, så kunne man komme tilbake etter at man hadde fått lønn, og betale da. Det var trygt og idiotsikkert.

Nymotens bensinstasjoner med kortterminal, hvor man ikke en gang trengte inn i den tilhørende bua for å betale, var skummelt. Men jeg var modig, og Cordelia var sulten, og hun måtte fylles med fineste 95 blyfri. Jeg dra fram visakortet, satte det inn i terminalen. Ingenting skjedde.

Kanskje jeg måtte fylle først? Jeg løftet tuten fra pumpa si, og kjørte den inn i hullet til Cordy (Jesus, Josef og Maria! Hvorfor skriver jeg plutselig porno?). Jeg trykket inn den hankegreia. Ingenting skjedde.

Jeg gikk bort til betalingsterminalen og prøvde kortet igjen. Ingenting skjedde.

Jeg innså at jeg ble nødt for å avsløre meg selv som den bondeknølen jeg var blitt, og gå inn i bensinstasjonen og be om hjelp. Inne i bensinbua møtte jeg en hyggelig ung herremann, som forklarte meg at kortterminalen deres ute hadde vært vanskelig hele dagen, men om jeg avbrøt transaksjonen der ute, så kunne jeg bare fylle bensin og betale inne hos ham som vanlig. Det hadde jeg gjort før, på andre stasjoner. Det burde gå bra. Jeg går ut, gjør som jeg har fått beskjed om, og prøver å fylle bensin igjen. Ingenting skjer.

Jeg begynner å bli desperat. Prøver kortet igjen, tar tuten inn og ut, inn og ut av pumpa (virkelig absurd porno nå), lar kortet stå i, tar kortet ut, går en runde rundt bilen, prøver manuelt å pumpe bensinen inn i bilen ved å gjentatte ganger trykke på håndtaket som henger på tuten, henger opp tuten igjen flere ganger, slår på den som om den skulle være en telefon i en amerikansk såpeopera («Hallo?»),  enda en runde rundt bilen, enda en runde med kortterminalen, enda en runde med bensinpumpa, gråting, skriking, riving av hår. Ingenting skjer.

Så stikker herremannen hodet sitt ut gjennom en luke i vinduet «Har du trykket på knappen på pumpa hvor du velger 95 over V-Power?» spør han blidt.

DET FINNES EN KNAPP PÅ PUMPA!?

Jeg fyller bensin.

,

5 kommentarer

Farvel Cordelia…

Allerede tidlig i tenårene hadde bilplanene klare for hele livet. Når jeg ble 18 skulle jeg ha meg en gammel boble eller 2CV, noen år senere skulle jeg ha en liten rød sportsbil(jeg skulle utvikle mekkeegenskaper av meg selv og så plutselig bli styrtrik, tydeligvis). Deretter, når jeg fikk familie, rundt sånn i 25-årsalderen (!!) skulle jeg ha en Audi 80. En Audi 80 var den første bilen familien min hadde med elektriske vinduer og takluke. Den står fortsatt for meg som noe av det mest høyteknologiske og lukseriøse kjøretøyet som finnes.

Men jeg fulgte aldri den planen helt. Da jeg begynte å nærme meg 18 bød anledningen seg til å kjøpe en liten lilla plastikkbil (seriøst, jeg måtte ha det magnetiske L-for-læring-skiltet i bakruta, for det hang ikke fast utenpå karosseriet(?)). Det var riktignok en Citroen, men av typen AX. Jeg kallte man for Chris Johan. Chris Johan var en super bil, men han hadde ikke noe lett liv. Vi var 4 stykker som lærte å kjøre med ham, og var blitt bomgiret flere ganger enn snåsamannen er blitt nevnt i media de siste månedene. Dessuten hadde jeg ham med meg i 19-årsdagen til en venninne. Jeg lot nøklene ligge igjen hos henne (slik at jeg ikke skulle miste dem ute på byen). Etter vi var dratt, kom lillebroren hennes på 16 hjem med en kompis. De drakk opp alle likørrestene våre og fant bilnøklene mine liggende på bordet i gangen og tok seg en heisatur, som unge gutter gjør. Og havnet i grøfta.  Chris Johan var fiksbar, men det var en aksling som aldri ble helt bra igjen.  Så glemte bilverkstedet å fylle på olje en gang, slik at han kjørte rundt uten olje et par ukes tid. Det skal visst ikke være helt bra for motoren det der.

Til slutt rustet han i hel og det ble begått innbrudd i ham, og bilverkstedet mitt (jeg var i mellomtiden på hils med halvparten av dem som jobbet der) spurte bedende ”Du vil ikke bare kjøpe en ny bil, da?”. Så det gjorde jeg, og jeg byttet inn Chris Johan i et stereoanlegg til denne nye bilen; Cordelia.

Mindre enn en måned etter jeg hadde kjøpt Cordelia krasjet vi. Sånn ordentlig, jeg mistet kontrollen på glatta (det var litt lite pigger i piggdekka mine) og vi havnet på siden i grøfta. Febrilsk prøvde jeg å skru av tenninga, for jeg hadde lært på film at dersom biler krasjer så eksploderer de, og det ville jeg gjøre mitt for å unngå. Etter at motoren var stoppet, løste jeg ut setebeltet og falt ned på døra på passasjersetet. Jeg var 800 km hjemmefra, nyinnflytta og kjente ingen jeg kunne ringe til. Jeg tenkte «dette orker jeg ikke ordne», satte mg til å gråte og ventet på å bli redda. Og det ble jeg. Men jeg tok meg aldri bryet med å fikse opp Cordelia noe særlig, selv ikke senere, da hun ble påkjørt av noen som senere skulle bli lottomillionærer og som gjorde at hun havnet i et tre gjorde jeg noe for å fikse henne. (men for all del, hun var på verksted rett som det var, men jeg fikste bare de tingene inne. Som da jeg kjørte i grøfta og mistet 1 og 2.giret samt reversen. For sånt kan man ikke kjøre med)

Yndlingsitatet mitt om henne er «Jeg trodde ikke det var en bil en gang… jeg trodde bare det var en … pingpongball noen hadde lagt der»

Hun var også en super bil, og en skranglekasse.

Og nå er hun solgt.

Fortsettes.

5 kommentarer

Tulledag

I går var en sånn dag. På jobb hadde jeg det så mye å gjøre at jeg ikke rakk gå på do en gang. Ikke sånn syklist-bæsjer-i-buksa-og-kaster-det-i-buskene-ille, men jeg gikk i nesten to timer og tenkte ”jeg må tisse, men jeg må bare gjøre ferdig dette først”.

Litt av grunnen til stresset var at jeg skulle på trening rett etter jobb, så jeg hadde ikke muligheten til å jobbe overtid. Jeg må beskjemmet innrømme at det har gått nedover med meg i 2009. Med unntak av en runde i svømmehallen og en håndfull gåturer, har jeg ikke bedrevet noen form for fysisk aktivitet siden midten av desember. Det er ikke bra.

Men i går skulle jeg altså begynne å trene igjen. Jeg hadde time klokka fem og var faktisk ute i god tid. Jeg ba en stille bønn om at jeg skulle finne parkeringsplass, men det skulle vise seg å ikke bli et problem. Da jeg kom fra var det tre biler utenfor treningssenteret. Langsomt begynte tannhjulene i hjernen min å svirre. «Skulle de ikke flytte dette treningssenteret flyttes til et annet sted i januar?» Man vet det er for lenge siden man har trent når hele senteret er nedlagt når man endelig dukker opp. Jeg hadde en vag fornemmelse av hvor det nye senteret skulle være, så jeg snudde og kjørte avgårde igjen, på tokt(!) etter stedet hvor senteret er nå. Jeg kom ikke så fryktelig langt avgårde, før jeg hørte et smell, så i speilet og så lydpotta mi med en drøy halvmeter eksosrør ligge midt i veien bak meg. Hmfr. Lettere panisk lette jeg etter et sted å sette fra meg bilen. Jeg fant det, hoppet ut og gikk tilbake til der halve eksosanlegget mitt lå. Det var nok ikke den mest trafikerte veien, men det kom en jevn strøm med biler som suste forbi i 30 km i timen. Jeg ventet på en passende luke, og småløp over veien, og røsket metallskrapet med meg i fart. Jeg følte meg som en ækjsenhelt. Tilbake i bilen var jeg skjelven og treningstimen min hadde allerede begynt, så jeg gjorde det eneste fornuftige: kjørte hjem.

Vel hjemme satte jeg meg ned foran dataen og lastet ned en gratis prøveversjon av et spill, der det gjaldt å ginne gjenstander i et bilde. Versjonen var gyldig en time, det passet meg fint, slik at jeg slapp å bli hekta og kaste bort hele kvelden på det.  9 brett senere satt jeg der med en dundrende hodepine, rennende øyne og museformet hånd og tenkte «nå må det da snart ha gått en time?». Jeg sjekket klokka. Det var gått tre og en halv. Jeg må ha blingset på den tidsbegrensinga.

Jeg fikk med meg resten av Live at the apollo, før jeg bare gikk og la meg.

,

4 kommentarer

Alt jeg har å frykte er frykten selv

Jeg er en reddpyse.  Jeg er redd det aller meste, og litt til.  Ting jeg er redd for inkluderer (men begrenser seg ikke til) mørket, kjøre bil, at folk på gata plutselig skal begynne å skjelle meg ut, å ringe folk når jeg ikke vet akkurat hva jeg skal si, å invitere folk, å svare på radiokonkurranser, at noen skal gjemme seg bak i bilen min og drepe meg på vei hjem, alle aktiviteter som kan føre til at jeg faller og slår meg, å snakke for forsamlinger (hei! en normal, en), rulletrapper og at kjendiser på tv plutselig skal begynne å skjelle meg ut. 

Før var jeg stadig med på ting som gjorde at jeg satt bakerst med svette hender, og lurte på når dette her kom til å gå galt, men på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg kunne jo bare si «nei, det har jeg jo ikke lyst til», når folk ba meg gjøre noe jeg synes var skummelt.  Det var en åpenbaring.  En knute jeg hadde hatt i magen så lenge jeg kunne huske, løste seg opp, og jeg var fri.  

Men så begynte det å ta overhånd.  Jeg sluttet å gjøre ting som egentlig kunne være veldig gøye, men av frykt for at jeg ikke skulle få det skikkelig til, at jeg skulle drite meg ut, at folk skulle le av meg, eller Gud forby, slutte å like meg, så lot jeg som om dette var en sånn ting som jeg ikke syntes var noe gøy.

Tidlig i mai i år bestemte jeg meg for å slutte å være redd, og bare gjøre ting, og så fikk det stå til.  Det har stort sett gått greit.  Jeg har hatt det gøy, jeg har prøvd nye ting, og viktigst av alt; jeg er ganske sikker på at folk fortsatt er like glade i meg, som de var tidligere.

Noe av det første som skjedde etter at jeg hadde tatt denne avgjørelsen, var at Kampen om Esquil satte i gang.  Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på denne, fordi… tenk om jeg svarte helt teit, og alle de andre deltagerne bare lo av meg, og at Esquil syntes jeg var idiot, og gjorde narr av meg og kastet meg ut av konkurransen (sånn før det var tid for roseseremoni) for å svare så dårlig.  Så kom jeg på at jeg jo hadde sluttet å være redd, og hev meg med.  Det gikk greit, da, jeg svarte bra en runde, og gikk videre, så svarte jeg dårlig og røyk ut.  Men det var gøy å være med, og å følge de andre deltagerne, og ingen gjorde narr av meg.

Dette ga meg blod på tann, så neste ting jeg villig kastet meg ut i var å kjøre bil i Tyskland.  For å sette dette i perspektiv, så synes jeg det er skummelt å kjøre bil i Stavanger.  Ofte må jeg be passasjerene mine holde kjeft, slik at jeg får konsentrert meg (noe som forvirret en amerikansk  venninne av meg veldig:  ”…but… there’s no traffic!?”), og Oslo sluttet jeg å kjøre bil i på slutten av nitti-tallet en gang.  Nå har jeg riktignok totalvraket bilen til mamma, skrapet opp bilen til stefaren min, og min egen bil er mer bunker enn glatt metall, så denne frykten er befestet i noe rasjonelt, men stort sett er det meg-mot-et-tre-i-skogen eller meg-mot-en-sving-i-veien som er problemet, så egentlig burde jeg være redd landeveiskjøring og ikke bykjøring, men det er nå en gang sånn det er blitt.  Jeg skulle altså til Tyskland, og der skulle jeg kjøre bil.  Jeg var fast bestemt på dette, og sikker på at det skulle gå bra (selv om, tenk om jeg kuttet av noen på Autobahnen, og de ble skikkelig sure, og synes jeg var teit og en dårlig sjåfør og straffet meg med uanstendige gestikuleringer?), utenpå var jeg i alle fall selvsikker.  Søsteren min ikke fullt så mye… Da hun tredje gang spurte meg ”Er du sikker på at dette går bra?  Du kommer ikke til å krasje?” (hun har thrashet minst like mange biler som jeg, og har omtrent like mye tiltro til min kjøring som hun har til sin egen) innså jeg at dette kom til å ende i krangel og sure tenners gnissel(!) bare jeg så vidt var borti en fortauskant.  Det hele endte med at kjæresten til broren min kjørte, og jeg var kartleser, noe som var en veldig takknemlig jobb, all den tid vi hadde GPS i bilen.
Sålangt altså:

Tøffe(!)Sonja – feigesonja 1-1

…fortsettelse følger

, , ,

9 kommentarer