One night only…

Rynket panne: CHECK*

Skrådde øyenbryn: CHECK

Store øyne: CHECK

Overdrevet mimikk: CHECK

Lett framoverlent overkropp: CHECK

Pumping med skuldera: CHECK

Knyttete hender: CHECK

Bestemt gange: CHECK

Jeg føler jeg bare er sekunder fra å kunne sette opp et Glee-mimeshow på diverse samfunnshus rundt omkring i landet. Enn så lenge øver jeg til Emolista mi hjemme i stua.

(gårsdagens Glee var forresten så trist at jeg måtte gi TV-en en klem da jeg var ferdig med å se episoden) ((det hender jeg dikter opp ting her på bloggen for å gjøre meg mer lesverdig. Jeg planlegger feks ikke virkelig en bygdehusturnè med Gleemiming. Men det med TV-klemmingen er helt sant. Jeg holdt på å rive ned hele greia))

*ja, det er tullete, man skal vel skrive en hake og si «check», men tastaturet mitt har ingen hakeknapp.

Sonja tipper Premier League

Iversen pleier å tippe Premier League i bloggen sin. Siden han ikke har gjort det i år, påtar jeg meg ansvaret. Nå har jeg verken særlig snøring på fotball generelt, eller Premier League spesielt, men jeg klarte et sportsspørsmål på pøbbquizen på tirsdag («i hvilken idrett brukes konkurranseformen twenty20?» Det er cricket; Thank you, Stephen Fry!») er jeg full av sportslig selvsikkerhet og skal ikke bare gi dere rekkefølgen, men også en begrunnelse for de enkelte plasseringene. Så, vi setter i gang.

1. Chelsea. Her bruker jeg opp store deler av min kunnskap om Premier League. Jeg har nemlig forstått det sånn at Chelsea alltid vinner. De er Englands Rosenborg. Hvis vi var på 90-tallet.

2. Manchester United. Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg forelsket i Erik. En dag stjal Erik pennalet mitt, og skrev «MAN U E’ BEST» på det med svart sprittusj. Siden det har jeg vært positivt innstilt til Manchester United.

3. Tottenham. Erik heiet også på Tottenham.

4. Arsenal. Erik hatet Arsenal. Tror jeg. Arsenal eller Liverpool. Muligens begge to. Men jeg føler ikke at 7.klasse-pennalet mitt kan styre hele denne lista, og Arsenal gjorde det bra i fjor, så jeg kommer ikke unna dem.

5. Aston Villa. Jeg liker navnet deres. Villa, liksom, dette er et skikkelig lag, her spiller vi ikke rønnefotball, neida, ordentlig villafotball, med stakittgjerde, volvo i garasjen, 2,5 barn og hund. Klart de kommer til å gjøre det bra.

6. Manchester City. Jeg hadde dem på 3. plass i fjor, og de skuffet med å komme inn på 5. Jeg straffer dem med å tippe dem inn på 6. plass i år.

7. Everton. Everton var det første laget jeg kom på da jeg skulle sette meg ned og laget denne lista. Jeg tenkte det måtte bety noe, og de får være med i topp 7.

8. Blackpool. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på å lage Premier League-liste er at vi har en konkurranse på jobben hvor alle som vil leverer inn det de tror blir de 7 beste og de 3 dårligste lagene i Premier League den sesongen. Alle de kule gutta er med, og jeg tror de opprinnelig spurte meg som en spøk i fjor, men jeg heiv meg rundt og leverte en liste som til alles overraskelse (men, min egen, stort sett, jeg tror ikke de andre brydde seg så hardt) ikke sugde fullstendig. Så jeg er med i år også, og tenkte jeg skulle imponere med å sjekke ut hvilket lag som hadde rykket opp sist sesong, og så ta med det i bunn tre*. Peiling, liksom. Men så viste det seg å være Blackpool! Som øyeblikkelig ble det nye favorittlaget mitt, på grunn av TV-serien med samme navn, hvor David Tennant spiller en av hovedrollene. Jeg er litt forelsket i David Tennant. Trenger jeg si mer? Eneste grunnen til at Blackpool ikke er høyere opp på lista, er jo at jeg har lyst til å gjøre det bra på jobbkonkurransen og imponere de kule gutta, og ren logikk tilsier at et lag sjeldent raser inn på topp 7 rett etter opprykk.

*Jeg fant i ettertid ut at det var mer enn et lag som hadde rykket opp, men gadd ikke skrive om avsnittet.

9. Sunderland. Siden Iversen hjalp meg med lista i fjor (OK, da så var lista jeg leverte inn nærmest en blåkopi av hans tipping av Premier League ), så lar jeg favorittlaget hans bli nummer to på lista over plasseringer som egentlig ikke betyr noe. Det ble ikke helt den æren jeg hadde sett for meg at det skulle bli.

10. Liverpool. Dæng. De kommer sikkert høyere opp i virkeligheten, men det er ikke plass til dem der på min liste. De får bare nøye seg med å være på topp ti.

11. Stoke City. Kommer fra byen Stoke-on-Trent. Jeg liker sånne bynavn i flere deler. Vi har alt for få av dem i Norge. Det eneste jeg kan komme på i skrivende stund er Mo-i-Rana (sic!), som riktignok har et fotballag med det halvkule navnet Stålkameratene, men de holder til i 3. divisjon, og etter at de 4-5 øverste divisjonene har fått navn etter sponsorer så tilsvarer det noe sånt som løkkefotball, så …

12. Birmingham Nå begynner vi virkelig på disse inkjevetta-plasseringene, som ingen andre enn de som faktisk heier på lagene som havner på disse plassene bryr seg om. Så Birmingham, Blackburn og Fullham blir bare plassert i samme rekkefølge som de kom i i fjor. Det er lov å bruke litt hjerne også.

13. Blackburn. Se Birmingham. Ellers vil jeg bruke forklaringsplassen til en liten spotifyliste med sanger som jeg liker for tiden. Og en fotballsang for å gjøre den mer relevant. (jeg liker fotballsangen også, altså)

14. Fullham. Igjen viser jeg til Birminghamteksten. Jeg har jobbet meg opp og ned fra bunn og toppen av lista, og er nå i midten, hvor jeg har brukt opp alt jeg er i stand til å skrive om fotball. I dag så jeg en plastikkpose fly American Beauty-style høyere enn jeg noensinne ha sett en plastikkpose fly American Beauty-style før. Jeg syntes det fortjente å bli nevnt.

15. Newcastle. Jeg liker å uttale det Nevvsasle, det høres så morsomt ut. Hihi. Newsassle. Jeg klarer ikke å ta dem seriøst. Det gjør at de havner på nederste halvdel.

16. Bolton. Som i Michael? Det kan jo ikke gå bra. Vel er How am I supposed to live without you en fin sang, på en aldri-i-livet-om-jeg-innrømmer-dette-for-andre-enn-folk-jeg-har-gått-på-ungdomsskolen-med-og-jeg-kan-late-som-om-det-er-en-nostalgi-greie-måte, men med det håret har du ingen sjanse. Sorry.

17. Wolverhampton. Jeg hadde opprinnelig lyst til å levere en alfabetisk liste (vel – semialfabetinsk. Jeg tror jeg tenkte Arsenal, Aston Villa, Chelsea, Everton, Liverpool, Man C og Man U på topp 7), men slo det fra meg. Likevel samler jeg alle W’ene i bunn, det virker liksom passende.  Slutten av alfabetet, slutten av tabellen. Jeg er litt tysk, og innimellom kjenner jeg at Ordnung muss sein. Siden Wolverhampton har det desidert kuleste W-navnet, så slipper de nedrykksplass.

18. West Ham. Hva er det med disse Ham-lagene? West Ham, Fullham, Tottenham, Ham Kam. Hva har skinke med fotball å gjøre? Dette irriterer, så ned i 1. divisjon (som egentlig er 2. divisjon. Det er mulig jeg ikke har gjort det helt klart tidligere, men jeg synes altså det er stappteit at den øverste divisjonen ikke heter 1. divisjon lenger) med seg.

19. West Bromwich Albion. Hva kan jeg si? Jeg tror ikke WBA kommer til å klare seg i Premier League. De har noen gode spillere, men presset fra å måtte spille med de store gutta vil bli for hardt, og de vil sige fullstendig sammen etter noen runder, miste selvtilliten, aldri klare å komme seg ovenpå igjen, og seile rett tilbake til 1. divisjon. Eller noe sånt.

20. Wigan. Det ser ut som om de har prøvd å stave Wiccan, og ikke fått det helt til. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om heksefotball, men at hekser som ikke bryr seg om rettskriving skal spille bra fotball har jeg ingen verdens tro på.

*lurer på om jeg skal poste dette som notat i facebook og tagge Erik*

Å tømme et hjem 5: Bildespesial

Presenterer nå skatter samlet i løpet av et langt liv. Jeg klarte å mønstre nok selvdisiplin til å kaste de aller fleste kassettene mine. Hvor denne selvdisiplinen var da jeg bestemte meg for å pakke ned disse, er usikkert.

Jeg tror jeg skal bruke dem som veggpynt, eller noe. Sammen med disse her:

Jeg har nå åtte forskjellige. Jeg «passer på» dem for broren min, som har innsett at han aldri vil få henge dem opp hjemme hos seg så lenge han har samboer. De koster en formue, noe jeg har fått innprentet i så sterk grad, at jeg ikke vet om jeg tør henge dem opp jeg heller, men kanskje bare pakke dem fint inn i skumgummi, og bare forsiktig ta dem fram en gang i blant for å beundre dem.

Andre tallerker jeg har fått med meg er disse her:

Da jeg flyttet sammen med interiørdesignervenninnen min for 8(!) år siden, fikk jeg beskjed om at det ikke var tale om at vi skulle bruke det serviset så folk fikk se det, så jeg pakket det ned i esker, og der ble de. Til nå. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg synes det er så fint, men det har definitivt en kulhet over seg, og jeg klarer ikke å la være å elske det.

Overgangene mine blir så anstrengte, så jeg kjører bare rett på neste bilde:

Pynteting fra pikerommet. Legg merke til den forholdsvis store mengden (tomme!) miniatyr-flasker. Den ene som faktisk har noe i seg, inneholder saft, for å skjule at jeg drakk opp likøren. Ja. Jeg skapdrakk suvenirlikør som 15-åring. Det er et under at det har gått såpass bra med meg.

Tilslutt det som gjenstår:

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gjøre av dette her. Jeg vet bare at jeg ikke kan kaste det. Det være seg påfuglskjørtet som mamma sydde opp ned, blokkfløyta mi, eller noe jeg mistenker å være Edvard Griegs samlede verker.

Og helt til slutt: mamma, hvis du har Internett i Himmelen, og kan lese dette: Ikke bekymre deg, arven vil bli ført videre:

Om musikk og meg

For et par uker siden var jeg ute med et kor.  Hyggelig, livat gjeng.  Mye synging.  Nå liker jeg allsang, kanskje bedre enn de fleste, så det er greit nok, men det er bare det at når korfolk møtes i fylla og synger, så synger de ikke allsang så mye som korsanger, med andrestemmer og greier.  Veldig fint, men vanskelig å være med på.  Det fine er at når man nærmer seg et tosifret antall rum og cola light* så bryr man seg ikke så hardt om at man ikke kan teksten.  Eller melodien.  Og man synger lykkelig med, helt til det kommer en herre fra andre siden av lokale med følgende tilbakemelding: «Det er så hyggelig når dere synger, og veldig fint, bortsett fra at det er en av damene som synger skjærende falskt»**, og man beskjemmet må rekke opp hånden og innrømme «det var nok meg!». 

Da hjelper det litt når det senere på kvelden kommer en eller annet form for utdannet musiker på banen, og påstår at han kan høre i klangen på stemmen min at jeg har en vakker sangstemme, men jeg mangler den tekniske treningen til å uttrykke det.  Jeg synger altså fint, det bare høres ikke. 

Dette igjen kan være en trøst for de som var tilstede på lørdag, da jeg og en del andre (ikke-kor-folk, mistenker jeg) fant ut at man helt greit kan synge teksten til Tore Tang oppå melodien til Dr. Albans Sing Hallelujah, bare man synger høyt nok.  Jeg har prøvd igjen i ettertid, og å si at det går «helt greit», er kanskje en overdrivelse, men det går, så nå ønsker jeg meg mashupegenskaper, slik at jeg kan lage en.  Inntil da så synger jeg Tore Tang, mens jeg hører Sing Hallelujah, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

*Jeg føler et behov for å presisere at grunnen til at jeg drikker rum med cola light, ikke er et spørsmål om kalorier, men om at mengden cola jeg må opp i for å få i meg all rumen, jeg tydeligvis vil ha, resulterer i et sukkerbelegg inne i munnen min, som gir meg følelsen av at et lite dyr har krøpet inn der og dødd.

**Jeg husker ikke akkurat hvordan han ordla seg, men akkurat det der med «skjærende falskt» er ordrett sitert.

Åpenbaring (Deadly when I play a dope melody)

Fordelen med å ha et helt lass med nye Sing Star-spill og ettermiddagen fri, sier seg selv.  Man kan synge så høyt man vil, så lenge man vil, man kan prøve seg på de mest pompøse balladene, uten at andre må kvele latteren eller begynner å kjede seg, og man kan øve seg på de sangene som har mange ord fort etter hverandre, slik at man kan imponere på neste fest.

Ulempen er at… nei, det er ikke sceneskrekken, det er ikke for mye alkohol, det er ikke det at man har skreket til for mange tilfeldige forbipasserende tidligere på kvelden.  Man innser at  man rett og slett ikke kan å synge rent.

Man er stadig overraskende god på å rappe, da.

5. Trekantscenariene

Nok en gang slår vi sammen to scenarier; nemlig «Du er forelsket i noen som allerede er i et forhold» og «Du er forelsket i noen andre enn den du er i et forhold med».  Av respekt for andre mennesker, synes jeg disse her er ganske like.  Dessuten opptrer disse av og til i kombinasjon med hverandre, så jeg tror ikke dette er så dumt å ta på en gang.

Du har altså tatt avgjørelsen at du ikke vil forlate den du er med/ødelegge mellom to andre, og trenger nå å bli uforelsket .

Nå kommer vi til rådet som dukket opp i kommentarfeltet ganske tidlig i denne serien, og for de av dere som ikke nileser kommentarfeltene mine, så gjentar jeg det her:  Tenk stygge ting om han du er forelsket i.  Fokuser på de negative egenskapene hans, og om han ikke har noen negative egenskaper – sånn som det ofte er med dem vi er forelsket i – finn på noen selv, som han sikkert har.

Flytt.  Selv om «avstand gir styrke til kjærligheten», som det så fint stod i skoledagboka mi, så er det også noe som heter «ute av øye, ute av sinn», og om det å si opp jobben/selge leilighet/dra tvers over landet/kjøpe ny leilighet/få ny jobb kanskje er i overkant mye, så kan man prøve å unngå stedene hvor han ferdes.  Om han er på samme treningssenter som deg, bytt treningssenter, for eksempel.

Sett deg ned og tenk over dem som blir såret om du skulle velge å forfølge forelskelsen.  Spør deg selv om du synes det er verdt det, og om du vil klare å leve med deg selv i ettertid.  Overdriv gjerne konsekvensene, slik at du ikke har noe annet valg enn å bli uforelsket.

Filmtips:  Jeg glemte filmtips i Scenario 4, så som bonus kommer en film som passer til begge scenariene:  My best friends wedding.

Deppemusikk:  Scenario 4:  You’re not him, Scarlet

                          Scenario 5:   It’s easy for you, Elvis

Trøstemat:  Spis det du har mest lyst på.  For begge scenarioer.  Han vil ikke ha deg, og du har fortjent noe godt, for du er et fabelaktig menneske som ikke burde være singel.