Posts Tagged føljetong

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 3

OK, her kommer siste del i sagaen om da jeg mistet en sko; en historie jeg nå føler jeg har melket for alt den er verd.  Og kanskje litt til.

I begynnelsen plaget det meg ikke så mye at jeg hadde mistet en sko. Jeg brukte det til og med til min fordel; som samtalestarter.

-Hei! Jeg har mistet en sko.

Men det viste seg at folk ikke var så veldig interessert i å snakke med en overstadig beruset jente, fiksert på en sko hun ikke lenger har (det er den biten av Askepott som er kuttet ut av eventyret, på vei hjem fra slottet i bare en sko og litt på en snurr etter å ha smakt punch for første gang i sitt liv. «JEG dansa med prinsen, han ville bare danse med MEG! Fordi jeg er penest….Jeg mista en sko, da») Uansett, en av dem jeg snakket med mente at jeg burde snakke med Røde Kors, slik at jeg ikke fikk forfrysning. Dette syntes jeg var en strålende idé. Røde Kors må høre på deg, de kan ikke bare stikke av når de er lei av å snakke om fraværende sko. Jeg fant en type i refleksvest og forklarte ham problemet. Han var ikke helt sikker på hva jeg mente at han kunne gjøre med saken, men ba meg likevel følge etter ham. På vei bort til Røde Kors-området møtte på vi på en dame i tilsvarende refleksvest og de to Røde Korserne ble stående å snakke sammen. Jeg stod litt bak og ventet, helt til det slo meg at jeg forpokker holdt på å forfryse foten min, det var muligens koldbrann på gang her; den kunne falle av, og her stod Røde Kors-duden min og sjekket opp en kollega av seg!? Det kunne jeg ikke ha noe av. Jeg bestemte meg for at den beste måten å minne ham på min eksistens var å late som om jeg besvimte. Besvimelser fanger alltid Røde Kors-folks oppmerksomhet, har jeg hørt. Som tenkt, så gjort og jeg falt i bakken. Men siden Røde Korseren hadde litt peiling på hva han dreiv med, så skjønte han jo at jeg ikke hadde besvimt, og trodde at jeg bare hadde velta fordi jeg var så full. Samma det. Jeg hadde i alle fall oppmerksomheten hans, og han tok meg med til Røde Kors-kampen, hvor jeg fikk ligge på båre under et teppe og fikk drikke cola å drikke, og alt var egentlig ganske fint. Det var fortsatt litt usikkerhet rundt hva de skulle gjøre med foten min, og jeg ante ikke, så de endte opp med å surre noe bandasje rundt den og ha den i en plastikkpose. Jeg var fornøyd. Det var mer enn hva Askepott fikk på vei hjem fra slottet.

Neste dag tok jeg bussen opp til Dødens Dal igjen. Jeg trodde ikke egentlig at jeg skulle få skoen min igjen, men det var verdt et forsøk. Og jammen meg. Ikke bare hadde de min sko. De hadde en hel pappeske fylt med sko som folk hadde mistet.

De fleste hadde nok gjort et litt mindre nummer utav det enn hva jeg gjorde, da.

 

(nå er historien slutt. Jeg håper dere ikke ventet dere en moral eller noe.)

Legg igjen en kommentar

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 2

Så satt jeg der da, med hjertet i halsen og telefonen i hånda, og ventet på at han som i beste fall kunne være mannen i mitt liv løftet av rører. Noe han faktisk også gjorde. I ettertid ser jeg at det nok var høydepunktet i den samtalen, for herifra gikk alt nedover. Vi hadde en ekstremt klein og flau samtale som endte med at han spurte

-Var det noe spesielt du ville?

-Vel, ja! Jeg ville innlede et forhold, forelske meg dypt og inderlig. Jeg ville at vi skulle gidte oss og få barn sammen, og leve lykkelig resten av livet.

Jeg sa ikke det. Jeg er ikke helt idiot heller. Istedet sa jeg

-Nei, ikke egentlig.

Og vi avsluttet samtalen og la på.

NÅ SKULLE DET DRIKKES!

Jeg helte nedpå for å drukne min imaginære kjærlighetssorg. Jeg er ganske sikker på at det i tillegg til rom og cola lighten var galliano. Muligens drukket av litermål. Innen vi skulle gå var jeg så full at jeg ikke klarte å få igjen glidelåsen på skoa mine en gang (ja, dere ser hvor dette bærer. Del to av overskriften…), men vi kom oss da avgårde.

Der var snø og der var glatt og vi seilte nedover mot Dødens dal. Vi kom fram idet Hurra torpedo avsluttet med sin mesterlige versjon av Total Eclipse of the Heart, vaskemaskiner skvatt vegg i mellom, så var det pause og tid til å drikke mer. Trang fødsel gikk forbi en sky av promille, og så kom høydpunktet; Postgirobygget. Jeg hadde på ett eller annet vis klart å presse meg fram helt foran scene, og stod der med broren til bassisten, som jeg kjente litt. Dette gjorde forøvrig at jeg hadde en følelse av vi kom til å bli trekt opp på scenen eller noe. Det skjedde ikke. Det som derimot skjedde var at presset bakfra ble så stort, at jeg ble skvist mot metalgjerdet forrerst. Til slutt ble det så ille at vaktene måtte løfte meg over. Mitt Backstreet Boys-øyeblikk. Det var kjempegøy! Gleden ble kortvarig, for fordi jeg ikke hadde klart å feste skoa mine skikkelig til føttene, hadde den ene falt av i kaoset. Jeg gikk nå altså på snøen (ja, vi var i et telt, men det var ikke akkurat isolert. Telt er sjeldent det) på sokkelesten.

Fortsettes (det blir mindre antiklimatisk enn slutten av telefonsamtalen. Men vi snakker om en mistet sko her; det er grenser for hvor spennende det kan bli)

,

2 kommentarer

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 1

De snakket om «beste konsertopplevlse» på radioen i dag. Jeg er ikke så veldig glad i å gå på konsert, men jeg har da gjort det noen ganger, og det er stort sett suksess. Jeg vet ikke hvilken som er best, men Blondie-konserten og Mods (hvor jeg var med på innspilling til denne musikkvideoen) står høyt i kurs. Men det er ikke dem jeg skal fortelle om i dag. Den jeg skal fortelle om i dag faller i den ekstremt smale kategorien «historier jeg har fortalt mange ganger, men som jeg ikke har blogget (enda)».

Det var veldig lenge siden, på vinteren på midten av 90-tallet. Jeg var student, og Hurra Torpedo, Trang Fødsel og Postgirobygget skulle ha trippelkonsert i et sirkustelt i Dødens Dal. Og litt spontant bestemte jeg meg for at jeg ville høre på.

Helga før hadde jeg dratt med meg en fyr hjem fra byen. Han het Per og var fra Snåsa. Men det skal vi ikke bruke mot ham. Vi satt i sofaen og ventet på at Han-jeg-egentlig-var-forelska-i skulle komme hjem (ja, jeg har vært forelsket i en som jeg bodde i bofelleskap med. Det er antageligvis det minst hjertevennlige jeg har gjort i hele mitt liv) slik at jeg kunne vise fram byttet mitt eller noe. Det vil si jeg ventet. Hva Per gjorde vet jeg ikke. Han-jeg-egentlig-var-forelska-i kom ikke hjem den kvelden, men det gjorde ei av de andre av de jeg bodde med, hun stakk hodet fram fra bak kanten som skjulte inngangsdøra vår, så meg og Per sitte i sofaen og sa «Æ har me mæ to æ». Og ganske riktig, det tittet fram to pene unge menn bak henne. Dette viste seg å være kompisene til min Per, og de hadde drevet og lett etter ham over halve byen. Så da lo vi litt av det, da. Vi drakk litt mer og røykte (Inne! I fellesarealet i bofellesskapet! Herregud, jeg er gammel!) og klinte litt, og etter hvert trakk vi oss tilbake.

Neste morgen insisterte Per på at ikke bare ville han ha telefonnummeret mitt, jeg måtte ta hans også. Jeg følte at det var en bekreftelse på at dette var Ekte Kjærlighet! Han-jeg-egentlig-var-forelska-i ble skjøvet ut fra hjertet mitt og Per fra Snåsa ble skrevet inn. Og så begynte ventinga. Dette var før mobiltelefonen var allemannseie, så man måtte sitte hjemme og vente på at telefonen ringte. Den ringte ikke. Jeg skjønte ikke det der; han hadde jo praktisk talt fortalt meg at han elsket meg med den alt for intense telefonnummerutvekslingen.

Så da jeg satt der, på vorspiel til Trippelkonserten, med telefonnummeret hans på en lapp i lommen, og i stigende rus. Etter det femte glasset med rom og cola light føltes det veldig riktig at jeg skulle ringe ham. Det er noe som sier meg at jeg hadde lånt med meg telefonen til Han-jeg-egentlig-var-forelska-i, men det kan umulig stemme. Jeg fikk iallefall lånt meg en telefon, satte meg ute på gangen, og ringte nummeret på den etterhvert litt slitte papirlappen.

Fortsettes… (ja, du kommer til å bli skuffa)

,

Legg igjen en kommentar

Den snakkende leiligheten – Fjerde del

Detektiv Sonja satt i Sofa og deppet.  Hun ville virkelig løse mysteriet, men alt hun hadde oppnådd så langt var at halve leiligheten hennes nå var sur på henne.  Det var nå på tide med det siste desperate skrittet.  Hun måtte tilbake til Vaskemaskin.  Han kunne rope «Hvitevarediskriminering» så mye han ville, men han var smart og  han visste ting.  Hun fikk bare unngå å bringe dette med sokkene på bane og håpe på det beste.  Hun gikk motvillig inn på badet.

-Hei Vaskemaskin.
-Hei Detektiv Sonja
-Jeg står fast.  Jeg skjønner ingenting, og jeg ber så ydmykt om hjelp.
-Forsvinningene.
-Forsvinningene, ja.
-Hvor mange er det snakk om til nå?
-La meg se.

Detektiv Sonja plukket opp en liten rund, oransje pappeske, og tok av lokket.  Etter litt sortering så hun opp, med et trist blikk.

-Ti ved forrige sortering.  Og det er en stund siden nå, så det er sikkert blitt flere.  Det er en eller to på kontoret mitt også.
-Og du mener i fullt alvor at du ikke vet hva som har skjedd?
-Ja…nei…eller…hvordan svarer man egentlig på et sånt spørsmål? Jeg aner ikke.
-Det er du!
-Hæ?
-Det er du.  Forsvinningene er din feil.
-Å nei, ikke si at dette er enda en sånn krim hvor det er hovedpersonen som står bak, men ikke vet det fordi hun har splittet personlighet?  Jeg mener det var kult første gangen jeg så det i den Antonio Banderas-filmen på midten av 90-tallet, men det er blitt gjort så mange ganger nå, konseptet er fullstendig oppbrukt.
-Ikke splittet personlighet.  Bare surrehue.
-Hva da, surrehue?
-Du er en rotekopp, og dessuten er du lat.  Du vet foreksempel at du hadde paret med trommene i bilen, før det plutselig bare var en av dem.  Har du gittet å rydde bilen din, støvsugd den, lett gjennom den, så er det ikke umulig at du hadde funnet den.  Men hva gjør du? Ingenting!  Bortsett fra å gå rundt å beskylde Oppvaskmaskin!  Hvordan  i alle dager så du for deg at det skulle ha skjedd?
-Jeg vet ikke.  Jeg bare tenkte…
-Du tenkte ikke.  Du bare lette etter noen andre å klandre.
-Jeg gjorde vel det.  Hva gjør jeg nå?
-Det vet vel ikke jeg.  Let!  Rydd!  Send en ettersøktmelding ut på internettet!  Eller lær deg å leve uten.  Du har mange nok andre.
-Du har nok rett.   Jeg vet hva jeg har å gjøre.

Les resten av dette innlegget »

,

15 kommentarer

Den snakkende leiligheten – Tredje del

Detektiv Sonja trev opp dørene til Garderobeskapet.

-Aha! Sa hun høyt på detektivers vis.

I Garderobeskapet lå fire dusin Vesker.

-Dere stjeler! Hver gang jeg ransaker dere er dere fulle av vekslepenger, leppestifter og all slags småting.

-Ja, men vi gir dem alltid villig tilbake, sa Talstasken, det du ser etter er sporløst borte, du kan ikke bare klandre oss hver gang noe sånt skjer. Vi ligger bare her i skapet, og blir med deg ut på tur når du trenger oss. Hvorfor konfronterer du ikke den ene tingen som faktisk har utført kriminelle handlinger?

-Hm. Sa Detektiv Sonja, og slo en pekefinger mot leppene sine.  Oppvaskmaskin har verken mulighet eller motiv, men han har en voldelig fortid. Det kan vær en indikator på… noe.

Detektiv Sonja la nok en gang ut på kjøkkenet, hvor Oppvaskmaskin stod og gapte.

-Halla, balla, sa Oppvaskmaskin.

-Hei, svarte Detektiv Sonja kort. Du er den eneste her med en kriminell fortid. Og i motsetning til Vaskemaskin, hvor jeg ikke kan bevise noe, så vet det helt sikkert med deg, da jeg var øyenvitne da det skjedde. Ikke bare det, jeg var offeret. Vel, ville vært offeret, om du hadde truffet.

-Ikke vær så hysterisk, svarte oppvaskmaskinen.

-Hysterisk? Du kastet en kniv etter meg!

-Du ville kalle meg Kent!

-Jeg skjønner fortsatt ikke problemet. Kent er et bra navn, og han hadde en fabelaktig blogg på den tiden. Og han var den som var desidert mest imponert over at jeg klarte å koble deg til kranen.

(Om dette hadde vært en musikal ville det nå kom et sang- og dansenummer, om hvor synd Detektiv Sonja synes det er at Kent nesten aldri blogger lenger. Med synkront dansende elektriske kjøkkenartikler i bakgrunnen. Men siden dette er en bloggkrim og ikke en musikal, så blir det ingenting av)

-Jeg vil ikke hete Kent, har jeg sagt, sa Oppvaskmaskin.

-Ja, og du har har kastet kniver etter meg for å poengtere det, derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre deg om forsv…

-Hvitevarediskriminering! Utbrøt Oppvaskmaskin

-Hvah?

-Hvitevarediskriminering! Ropte han igjen.

-Har du hengt med Vaskemaskin igjen når jeg ikke har vært hjemme? Han der er dårlig innflytelse på deg. Det er ikke diskriminering hver gang jeg ikke er positiv til deg, jeg har jo vært rundt og spurt ut andre møbler også.  Og veskene.  Du kan ikke påstå at jeg hvitevarediskrimenerer vesker?

-Nei… Oppvaskmaskin ble tydelig flau.

-Så.  Kjenner du til disse forsvinningene?  Detektiv Sonja visste egentlig Oppvaskmaskin var uskyldig, og hva hun hadde å gjøre, men hun grudde seg og utsatte det derfor i det lengste.

siste episode kommer i morgen…

6 kommentarer

Den snakkende leiligheten – Andre del

-Får jeg sette meg på deg? Spurte Detektiv Sonja

-Klart, svarte Sofa.  Jeg hørte du var på badet og diskuterte sokker med Vaskemasin.

Detektiv Sonja satte seg ned, klar for å begynne forhøret, litt forsiktigere denne gang:

-Det er ikke sokker det dreier seg om denne gang.  Du vet det, jeg vet det og Vaskemaskin vet det, han bare gjorde seg vanskelig.

-Vaskemasin er en vriompeis!

-Det kan du si,  Detektiv Sonja visste hun måtte komme til saken, Så.. du har mange sprekker og kroker…

-Du er ikke akkurat noe fruktfat du heller, svarte Sofa.

-Takk, kom det smilende fra Fruktfat som stod på Stuebord.

-Jeg mente bare, fortsatte Detektiv Sonja i godlynne, hun og Sofa var gode venner, og de pleide ofte å erte hverandre på denne måten, ting kan lett falle ned i deg, og forsvinne, helt uten at du mener det.

Hun hadde lest om forhørsteknikker (vel, hun hadde lest mye av Jo Nesbø), og visste at denne teknikken med å gyldiggjøre den mistenktes motivasjon var noe som ble brukt i FBI, så det måtte ha noe for seg.

-Ingenting faller ned i meg og forsvinner, fnyste Sofa.  Det bare glir mellom putene eller bak meg, men det er jo ikke min feil.  Dessuten er det ikke så lang tid siden du tok ut alle putene mine og slapp denne robotstøvsugeren løs på meg, da så du jo at jeg ikke hadde gjemt noe.

-Arthur! Utbrøt Detektiv Sonja.

-Hvem?

-Robotstøvsugeren.  Han heter Arthur.

-Hva?  Har han fått et navn?   Han har jo ikke vært her en måned en gang, og vi som har vært her for alltid, står fortsatt rundt og heter «Sofa» og «Stuebord».

-Arthur er spesiell.  Han gjør sånn at jeg slipper å støvsuge.

-Vel, jeg gjør sånn at du slipper å sitte hardt på gulvet, furter Sofa.

-Du har rett, må Detektiv Sonja innrømme, kanskje jeg skal tenke ut et navn til deg også.

-Nei, for all del.  Jeg liker egentlig Sofa ganske godt, jeg.

-Tenkte jeg det ikke.  Men du har rett, jeg tror ikke du har gjort det, nå går jeg og snakker med Arthur.

Ute på gangen stod Arthur og lyste grønt.

-Hei Arthur, sa Detektiv Sonja.

-Biddi bi, bip biiip, svarte Arthur.  Det var de R2D2-aktige lydene hans som hadde gjort at han hadde fått navnet Arthur.

-Du, jeg må spørre deg om noe, sa Detektiv Sonja

-Sensors are dirty, please clean sensors, sa Arthur med kvinnestemme.

-Skjerp deg, jeg må snakke med deg på ordentlig, sa Detektiv Sonja

-Jeg vil ikke.  Det er ikke meningen at folk skal vite at vi snakker.

-Det er jo bare meg her, og jeg vet det jo allerede.

-Men du har jo tenkt å blogge dette, har du ikke?

-Vel,  jo, sa Detektiv Sonja med en liten latter, men det er jo ingen som kommer til å tro at dette er sant.  De kommer bare til å tenke at jeg har diktet det opp.  Ikke bekymr deg, du.

-Greit.  Hva var det du ville snakke med meg om?

-Det er disse forsvinningene, da.  Sofa kommenterte at du hadde jobbet i henne, og det ga meg tanken…

-Du kan ikke i fullt alvor tro at det er jeg som står bak forsvinningene? Arthur hørtes opprørt ut.

-Du er jo den eneste som fritt får gå rundt omkring i leiligheten og gjøre som du vil… Detektiv Sonja følte seg ikke særlig høy i hatten.  Hun visste at det ville bli vanskelig å forhøre eiendelene sine, men hun hadde ikke forestilt seg at det ville bli så vanskelig.

-Ja, men jeg har jo bare vært her i noen uker.  Du vet godt at forsvinningene pågikk lenge før jeg kom hit.

-Du kan ha samarbeidet med støvsugerene som var her før deg, Detektiv Sonja var spak, hun visste hun grep etter halmstrå.

-Mini fra Biltema og Hyler’n fra barndomhjemmet?  Ikke få meg til å le!

-Du har helt rett, men hva skal jeg gjøre?  Jeg må få en slutt på disse forsvinningene.  Vi kan ikke ha det sånn lenger.  Detektiv Sonja var oppriktig fortvilet.

-OK, jeg skal gi deg et lite tips, sa Arthur.  Se bak deg.

-Garderobeskapet? Detektiv Sonja var forvirret.

-Ikke Garderobeskapet i seg selv, med det som er i det.

-Veskeligaen! Sa de begge i kor.

…fortsettelse følger…

Tredje del

8 kommentarer

Den snakkende leiligheten – en krimfortelling fra virkeligheten

Første del

Det var en mørk og stormfull aften.  Detektiv Sonja gikk rundt i leiligheten sin og lette etter spor.  Hun hadde over lenger tid vært vitne til forsvinninger, uten å være i stand til å gjøre noe med dem, men nå var en grense nådd, og hun visste at hun måtte sette inn alle resurser, for å få en ende på dette.  Leiligheten hennes var blitt et evigvarende åsted, det var ikke lenger hun som hadde kontrollen.  Hun hadde mange mistenkte, hun hadde så langt unngått konfrontasjon, fordi de alle ville måtte leve sammen etter at de fryktelige beskyldningene var framsatt, og om hun tok feil, var det ikke sikkert hun ville få tilgivelse.  Hun visste at hun måtte begynne et sted, og det virket som mest fornuftig å starte med den som hun visste drevet med uhumskheter før.  Hun gikk inn på badet.
– Såh, Vaskemaskin, begynte hun.
– Hva? Svarte Vaskemaskin.
– Vi vet begge at du har stjålet sokkene mine over lengre tid, sa Detektiv Sonja.  Du har vært i avhør for det flere ganger, og selv om du aldri har innrømmet noe, så er det sterke indisier mot deg.
– Men du har ingen beviser, smilte Vaskemaskin fornøyd.
– Det er et kjent faktum at alle Vaskemaskiner stjeler sokker, utbrøt Detektiv Sonja, vel vitende om at dette var et rævva argument, noe Vaskemaskin også visste å benytte seg av.
-Hvitevarediskriminering!
-Jeg mente bare…
-Hvitevarediskriminering!, avbrøt Vaskemaskin noe høyere.
-Rolig nå, det er ikke det jeg ville snakke om noe en gang.
-HVITEVAREDISKRIMINERING, ropte Vaskemaskin nå.
Detektiv Sonja ga opp, og bestemte seg for å komme tilbake senere.  Hun noterte seg også å finpusse forhørsteknikken litt, og kanskje ikke la fordommene hennes tyte fram allerede i åpningsreplikkene.

Hun forlot badet og gikk ut på kjøkkenet, der var hun så vidt bortom Skapet Med Bakevarene, men det hadde rent mel i krukka, så hun hastet videre inn i stua.

-Sofa.  Sa Detektiv Sonja.
-Detektiv Sonja, sa Sofa.  Dette var noe de hadde lært av amerikanske tv-serier.  Å hilse på hverandre ved å si hverandres navn.  Detektiv Sonja hadde fryktelig lyst til å prøve ut dette blant folk, men foreløpig våget hun det ikke i frykt for at de ikke skulle skjønne hva hun drev med, og at det skulle bli pinlig og rart.  Men Sofa hadde sett de samme amerikanske tv-seriene som Detektiv Sonja, og lekte villig med.  Detektiv Sonja satte pris på dette, hun var i det hele veldig glad i Sofa, og det gjorde at hun gruet seg ekstra til det forestående forhøret.

…fortsettelse følger…

Andre del

11 kommentarer