Inni meg har jeg en bukse

Jeg skrev et dikt basert på en chat jeg hadde. Jeg skulle ønske at det var mer penger i fjortispoesi. Jeg hadde vært dritrik. (For ordens skyld; det går bra med meg. Chatten handlet om hvordan jeg hadde en bukse inni meg. Det med at jeg er skadet måtte jeg bare legge til i diktet, sånn at det skulle se ut som om det er dypt). Hvis du gir meg en femmer så skal jeg skrive et fjortisdikt basert på en chat du har hatt. For en tier skal jeg få det til å rime.

Inni meg har jeg en bukse
Du sier
Du skal klippe hull på den
Og jeg spør
Hvorfor?
Du mumler noe om bandasjer
Og hvis man legger den utenpå
Så vil ikke såret gro riktig

Nå lurer jeg på
Hvordan
Jeg kan ha skadet meg
Uten å ha merket det
Inni meg
Inni buksen
Hvorfor så du det
Når jeg ikke så det selv?

Trilogien er komplett

Ei kvit finne stikk 
Opp av det grøne graset
Haikua er her

(Første del, andre del)

 

Toy Poem

jeg så toy story 3

i går

det ga meg

dårlig

samvittighet for de lekene jeg har kastet

og jeg fant fram det gamle

koselammet

mitt og sov med det i

armkroken

i natt

 

Lurer på om også

simpsonstøflene

mine

våkner til liv

når jeg ikke er der

 

(hvis man tar en bloggpost, dropper all tegnsetting og setter ett og annet ord på en egen linje, så blir det et dikt. Vel, internettdefinisjonen av et dikt, iallefall)

EDB-prinsessen

Klokken slår tolv
og hun vet hun må logge av nettet
Hennes hvite hest
er igjen bare en mus(!)

Hun må sove, sove,
-hvilemodus-
og vente på en ny epost
før hun kan logge på igjen

Syv små filmsnutter
som vedlegg
og et ulve-virus
forkledd som bestemor-lydfil

Hun har skjerm så stor som en tinntallerken
rosenrød musematte
og et tastatur sort som ibenholt
med bokstaver hvite som elfenben

Klarer du å gjette navnet mitt ut fra nicket
så er jeg din.

(jeg har jukset fryktelig her)

Hun

Hun gikk i klassen under meg, hadde alt for mange navn, veldig kristne foreldre og var litt rar. Jeg var også litt rar, men hadde en fordel: i min klasse var alle litt rare. I hennes klasse var det de kule som regjerte. I min klasse ga det mer kred å være morsom. Jeg er veldig takknemlig for det.

Jeg konfirmerte meg et år for sent. Jeg dro på konfirmasjonsleir med en klasse hvor jeg nesten ikke kjente noen (vi var ikke en større skole enn at jeg visste hvem de fleste var. Og alle visste hvem jeg var, på grunn av en episode i 5. klasse som jeg lenge trodde skulle ødelegge hele livet mitt, som jeg kom over i 22-årsalderen, men som jeg fortsatt ikke liker å snakke om), og hvor halve klassen bestod av de kule og resten prøvde å være som dem. Jeg ble igjen etter kursene og lekte djevelens advokat (mer bokstavelig enn vanlig, men ikke på ordentlig, selvfølgelig) med presten, fordi jeg synes det var interessant. De kule ville ikke ha noe med meg å gjøre.

Jeg var snill. Jeg håper jeg fortsatt er snill, men da var jeg på grensen til dumsnill. Bortsett fra at jeg var klar over det selv, og jeg mente at det eliminerte «dum»-delen. Ikke alle var enige. Da Hun kom bort og snakket med meg, snakket jeg tilbake. Jeg synes Hun var rar (hun skrev en hilsen til meg/dagboknotis bakerst i bibelen min, for pokker!), men jeg antar det var bedre enn å henge med de som synes jeg var rar.

Noen uker senere var vi på ungdomsklubb. En av de kule kom bort til meg og sa at Hun ville snakke med meg. Jeg antar at Hun trodde vi var venner nå. Hun var blitt forespurt om Hun ville holde et danseshow, og Hun hadde svart at Hun ville det, under forutsetning av at jeg også var med. Synkrondansing? Kult. Ikke kult-kult, men kult. Jeg likte det. På barneskolen drev vi med det. En stund hadde vi en can can-klubb (som egentlig ikke har noe med saken å gjøre, jeg hadde bare lyst til å nevne at jeg var med i en can can-klubb på et tidspunkt), og jeg var som sagt snill, så jeg ble med for å snakke med Henne. Det viste seg at Hun ikke hadde tenkt at vi skulle øve inn noe synkron-nummer, vi skulle bare danse sånn vanlig fram-og-tilbake-med-føttene-dans som vi gjorde på ungdomskolen, og så skulle de andre se på oss. Jeg var snill. Jeg var litt rar. Men jeg var ikke stokk dum. Jeg sa at det ville jeg ikke være med på. De kule prøvde å overtale meg. De ville ha danseshow, men jeg stod på mitt. De gikk tilslutt for å overtale Henne til å gjøre det alene.

Jeg husker ikke hvilken sang Hun danset til, men dette var tidlig 90-tall, så det kan ha vært Roxette, Mr Alban eller Snap! Garantert noe fra en Absolute Music-CD. Det var mørkt, med røde og grønne diskolys, og av og til sånne hvite blinkende, som gjorde at det så ut som om Hun var i slow motion. Hun flyttet den høyre foten mot høyre, og den venstre foten etter. Så flyttet Hun den venstre foten mot venstre og den høyre foten etter. Armene bevegde seg tilsynelatende uavhengig av dette, med håndflatene ut mot oss. Hun var i takt med musikken. Det var på ingen måte noen dårlig dans. Men den var langt fra bra nok til å fremkalle den ekstatiske begeistringen som publikum i rommet utviste. De stod i ring rundt henne og klappet og hoiet. Jeg så Han Jeg Var Forelsket i le begeistret (han var ikke en videre sympatisk person, så dette var ingen overraskelse). Da Hun tok av seg genseren (Hun hadde selvfølgelig en bluse under) og svingte den over hodet sitt, før Hun kastet den i et hjørne, var stemningen så høy at taket holdt på å lette (og vi var i kjelleren!).

Jeg lurer av og til på om Hun skjønte det kanskje allerede da; at de lo av Henne, og ikke med Henne. Eller om det gikk opp for Henne senere, at det ikke hadde vært en danseoppvisning, men et freakshow. Eller om Hun fortsatt den dag i dag, ser på det som et høydepunkt; den kvelden hun fikk opptre på ungdomsklubben, og alle heiet.

Jeg tenker ikke på hva det betydde at de spurte om jeg ville danse sammen med Henne.

Skyggelykt

Da jeg var yngre, og mer naiv, brukte jeg mye tid på et nettsted som heter dikt.no, hvor jeg blottet hjertet mitt i diktform på daglig basis. Jeg henger nesten aldri mer nå lenger, men poesien min ligger der fortsatt for allmenn beskuelse. I fjor, litt før jul, fant ei jente som heter Julie det ene diktet mitt. Julie er musikkstudent og hadde en oppgave som gikk ut på å finne en tekst og sette melodi til den. Julie fant Skyggelykt. Et dikt jeg hadde skrevet. Jeg skulle ønske jeg kunne si det var fylt med skjult mening, men sannheten er at jeg i stor grad bare liker hvordan ordene klinger sammen. Julie satte melodi til det, og diktet mitt er nå blitt en sang. Jeg synes det er ganske fantastisk.

Skyggelykt

(klikk på linken for å høre sangen)

Kommer snart til en youtube nær deg… forhåpentligvis.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg med på å lage en film som jeg tidligere, noe feilaktig har omtalt som «Melketyven» her på bloggen. Den het sjølvsagt «Mjølketjuven». Helt siden jeg gikk på videregående har jeg hatt planer om å hente denne filmen, for… vel å ha den, antar jeg. Nå i uka fikk jeg endelig avtalt et møte med den gamle film- og fotolæreren min på ungdomsskolen (de som er russ i år ble født samme året som jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg friker litt over hvor lite jeg friker over dette. Det gir liksom mening. Jeg ser de som er russ nå, og jeg ser at de ser på langt nær så voksne ut som vi følte oss), og tror dere ikke at hun hadde klart å finne fram denne gamle videoen?

Jeg har nå sett filmen to ganger (eller «filmene» blir riktigere, det er to av dem Mjølketjuven og Mølketjuven 2. Det var enorme teknologiske framskritt mellom disse to produksjonene, noe man kan se av mens Melketjuven har rulleteksten sin skrevet med penn på papir, så er rulleteksten på Mjølketjuven to en utskrift fra en edb-maskin. )

Filmingen er ekstremt alternativ, det er ikke lagt mye vekt på at for eksempel hodet til skuespillerne skal være i bildet, eller noe som helst annet, egentlig. Klippingen er enda mer kreativ. Jeg trodde egentlig hele greia ble filmet fortløpende, men i en scene, hvor jeg går inn i et bygg, ser man så vidt at jeg kommer ut igjen og roper «Hei! Jeg vil heller…» så det er tydeligvis tatt flere tagninger av noe (hvorfor ikke denne andre tagningen ble brukt, eller i det minste en hvor jeg ikke kommer ut og snakker med crewet, er jeg usikker på). Noe av handlingen foregår i et fengsel. Vi har ikke brydd oss med å stenge av område. At det tidvis løper barn rundt i fengselsgården plager oss ikke videre. Det er også mye fnising både foran og bak kameraet.

Jeg jobber nå med å få videoen over fra vhs på dvd, og har kontaktet de andre som var med på produksjonen, for å høre om det er greit for dem at jeg legger den ut på nettet. Jeg håper det er det, for dette er bare nydelig.

Og yay! Post nummer 500.

Verktøydikt 3: Om en hammer og ensomhet

Hammeren min
har en hard og en myk side

Den harde er gul og gjennomsiktig
og den myke er bare helt svart

Det virker litt motsatt
og jeg må tenke på sitrondrops og lakrisbåter
for å huske at det er sånn.

Poenget mitt er:
Jeg savner deg,
kan du komme
og hjelpe meg med å slå i en spiker?

Would you come by and nail me?

Verktøydikt 1: Håper en dag å kunne håndtere et manuelt skrujern

Med elektrisk drill
og ukuelig pågangsmot
går jeg dagen i møte

Om det blir noen skruer til overs
om ikke alle vinkler er helt rette
om du ikke smiler til meg i dag heller

så henger det i alle fall sammen

enn så lenge

Panta rei

Man armerer ikke glass,
sa de

Og hun lo

For de visste ikke om
roser, regnbuer, riddere og rettferdighet
stjerner, solen, skatter og sand

Kjærlighet (for den er størst av alt)

Glass flyter,
sier hun

Alt flyter,
smiler de

– og noe flyr.