An apple a day… is replaceable

En kollega av meg spiser hver dag et eple.  For noen uker siden kom det fram at hun egentlig ikke liker epler, men trumper dem i seg, ”fordi det er så sunt”.  Det slo meg som nesten idiotisk, og jeg påsto at annen frukt er minst like sunn.  Hun trodde meg ikke; eple var ekstra sunne, og hun siterte: ”An apple a day keeps the doctor away”.  Mitt argument om at noe ikke nødvendigvis er sant bare fordi det rimer, ble utledd(!) av henne og andre kollegaer, så her måtte harde fakta til.  Jeg var inne på www.frukt.no s næringstabell, og sammenlignet epler og pærer (selv om de egentlig ikke kan sammenlignes, eller er det epler og appelsiner?) og her er resultatet:

	Spiselig del	Vann	Energi	Protein
Eple	91	86	42	0,3
Pære	84	84	35	0,4
	Fett	Mettet fett	Enumettet fett	Flerumettet fett
Eple	0,1	0,02	0,01	0,04
Pære	0,1	0,02	0	0,05
	Karbohydrat-kostfiber	Kostfiber	Kolesterol	Transfett
Eple	10	2,5	0	0
Pære	8	4,5	0	0
	Vitamin A	Vitamin D	Vitamin E	Vitamin B – Tiamin
Eple	2	0	0,4	0,02
Pære	3	0	0,5	0,02
	Vitamin B – Riboflavin	Vitamin C	Kalsium	Jern
Eple	0,01	10	5	0,1
Pære	0,02	8	10	0,1

Nå har jeg egentlig ingen erfaring med analyse av slike resultater, men jeg lar meg ikke stoppe av det.  Jeg opprettet følgende fargekode:

	Pære sunnest
	Likt
	Verdier urelevante, men jeg tror pære er sunnest
	Verdier urelevante, men jeg tror eple er sunnest
	Eple sunnest

Nå er jo ”sunt” er relativt begrep, så jeg har forenklet det ned til følgende: Jo mer vitaminer og mineraler, jo sunnere, og mengden av energi er urelevant, da differansen denne uansett blir forsvinnende liten i forhold til hva man ellers spiser i løpet av dagen.  Man ser fort at pære har mer, eller like mye av de aller fleste sunne tingene.  Det eneste stedet hvor eplet er bedre er på C vitaminer.  Det har to C-vitaminenheter mer enn eplet.  En appelsin har 56 C-vitaminenheter, hvis man i tillegg til den daglige pæren spiser en litt stor appelsin i måneden, så har man fått i seg mer sunnhet enn med det daglige eple.

Pga forskjellig ”spiselig del” og ”vannprosent” er ikke tallene helt sammenlignbare, men så vidt jeg kan se, går forskjellen i eples favør (pæra er altså enda litt sunnere enn hva som framgår her).  Det jeg ikke forstår er spiselig del på pæra er 84%.  Når jeg har spist pære er bare stilken igjen.  Hvordan utgjør den 16%?

I morgen skal jeg sammenligne epler og appelsiner, bare for å vise at det går.

Som et olja lyn

Verdensrekorden på 100-meter er 9,77 sekunder.  Det gir en snitthastighet på 36 komma ett eller annet kilometer i timen.  Siden det tar litt tid før løperne når maks fart, så kan vi regne med at de er over 40 kilometer i timen.  Vanlige mennesker, som løper 40 kilometer i timen! Det er ca like fort som en delfin svømmer på en dårlig dag.

Når de løper maraton så løper de i overkant av 42 km på rundt 2 timer.  Det er over 20 km/timen.  I to timer i strekk.  Det tilsvarer gjennomsnittshastigheten til en svømmende skilpadde.

Min maks hastighet er 13,2 km/timen på tredemølle.  Jeg antar jeg ville slått en sjøstjerne*, men ikke så mye annet.

 *opprinnelig trodde jeg at jeg var raskere enn en reke, men etter litt research viser det seg at de svømmer uhyre fort.  Nå tar jeg ingen sjangser.

Dansegulvetikette

(Dette skulle egentlig bli en liten regelbok for dansegulvet, og resultatet ble mer en… vel se selv:)

Jeg var full i helgen.  Så full som jeg egentlig er for gammel til å være.  Det var både gøy og fælt, og jeg gjorde en del ting jeg ikke pleier å gjøre.  En av de tingene er å danse alene.  Og med ”alene” så mener jeg med ingen jeg kjenner, for dansegulvet var stappfullt.  Jeg hadde mistet alle jeg kom med, de spilte en fin sang, og jeg tenkte ”hvorfor ikke?” og kastet meg utpå.   (det vil si – jeg tenkte nok bare ”gøø”, men det hadde samme effekt) Etter hvert fikk jeg blikkontakt med en annen stakkar som ikke hadde noen å danse med, og vi forbarmet oss over hverandre, og danset litt sammen.  Men så kom han litt vel tett opp i en gjeng med gutter bak seg, og gutter er som gutter er og den tøffeste av dem, antar jeg, tok et tak i min Fred Astaire og slengte ham bortover dansegulvet, inn i meg, som fløy videre – lik disse kulene på snor som stod på kontoret til psykologer på film – inn i jentegjengen bak meg.  Jeg stod litt betuttet og sjekket om jeg hadde begynt å blø fra leppa, det føltes sånn, når jeg kjenner noen tar meg hardt i armen.  Jeg snur meg.  Det er en av jentene i gjengen jeg fløy inn i:  Jeg smiler – det er jeg ganske sikker på –gestikulerer og roper noe sånt som:  ”Sorry – der va’ ein så fløy inn i meg” og snur meg for å danse videre.  Da kjenner jeg at jeg klypes i armen, jeg snur meg igjen, og der står jenta og ser på meg med det verste hvis-blikk-kunne-drepe-blikket.  Jeg blir så lei meg at jeg bare må gå av dansegulvet

 Jeg vet den siste reaksjonen min der er noe overfølsom  (jeg klandrer et tosifret antall Rom og Cola), men jeg vil likevel gjøre noe klinkende klart.  En gang for alle.  Når noen kommer flygende over dansegulvet, så er det sjeldent, eller aldri, den som flyr sin skyld.  I de aller fleste tilfellene er det noen som har dyttet noen (som har dyttet noen, som har dyttet noen), så drit i å klype meg og se stygt på meg.  Dustedame!!!

Battle Beast/Scener fra et bofellesskap

 Jeg hadde kjøpt meg min første pc, og fått med et gratis spill; Battle Beast.
Vi var hvert vårt nusselige lille kosedyr, og vi skulle tydeligvis sloss mot
hverandre.  Vi skjønte det ikke helt, men vi hadde fått utdelt hvert vårt sett
med knotter, som vi trykket febrilsk på.  Kosedyrene våre dengte hverandre.
Jeg aner ikke hva han gjorde, han visste det ikke selv heller, men ved et
spesielt kombotastetrykk ble hans kosedyr forvandlet til en diger robotaktig
sak, med mye bedre våpen.  Vi lo så vi gråt mens roboten hans dengte kosedyret
mitt.

Etter hvert klarte jeg å oppgradere kosedyret mitt til robot, og var i stand
til å forsvare meg på samme nivå.

Først år senere så jeg ironien i det.

Slipp nerden i deg fri

Siden jeg har bestemt meg for at øvelsesbloggen min ikke skal inneholde så mange meninger, men heller ikke vil at den skal bestå av bare vas, så har jeg funnet ut at den innimellom skal lære bort noe. Som nå:Hvordan beregne kvadratroten av et tall uten bruk av kalkulator.

Det blir enklest å forklare meg et eksempel. Velger 56321.

Regnestykket vårt blir da: sqrt (56321)=Det første man må gjøre er å dele opp tallet i to og to bakfra, altså: 5 63 21.

Så tar man for seg det første tallet, altså 5. Tankegangen er som ved divisjon: hvilket tall, multiplisert med seg selv blir nærmest mulig 5, uten å gå over? Svaret er 2, som gir 4, altså;

sqrt ( 5 63 21) = 2
           4

Igjen som ved divisjon, subtraheres nå 4 fra de opprinnelige 5, og de neste to tallene flyttes ned:
sqrt ( 5 63 21) = 2
           4
           1 63

Og nå blir det litt merkelig; man tar 2-tallet, som man allerede har og multipliserer med 20 (*), og legger så til det tallet man tror blir det neste i rekken. Så ganger man tilbake produktet med dette antatt neste tallet. Antar neste tall er 3: 2*20+3=43. 43*3=129. Regnestykket videre blir da:

sqrt ( 5 63 21) = 23
           4
           1 63
           1 29
              34 21

Nå er det 23 som ganges med 20 og legger til for eksempel 7. Man må ofte prøve og feile litt her. 467*7=3269

sqrt ( 5 63 21) = 237
           4
           1 63
           1 29
              34 21
              32 69 
                 1 52

Nå settes et komma bak syvtallet, og to nuller føres på bak 152, og slik kan man fortsette så lenge man gidder:237*20= 4740 ->4743*3= 14229

sqrt ( 5 63 21) = 237,3
          4
           1 63
           1 29
              34 21
              32 69
                 1 52 00
                 1 42 29 
                       9 71

2373*20=47460->47462*2 = 94924

sqrt ( 5 63 21) = 237,32
           4
           1 63
           1 29
              34 21
              32 69
                1 52 00
                1 42 29
                     9 71 00
                     9 49 24

(*) Akkurat hvorfor det må ganges med 20, vet jeg ikke helt, men jeg tror det har en sammenheng med følgende: et tosifret tall kan uttrykkes på følgende møte: 10a + b. Opphøyd i andre er dette: (10a+b)(10a+b)=100a² + 20ab +b².

En verden i miniatyr

Som sagt; jeg liker ting.  Annet jeg liker er: reising, shopping og minner.  Det finnes noe som er ideelt for denne kombinasjonen av likheter (likligheter? det burde vært et fellesbetegnelse for ”ting som blir likt”): suvenirer.  Problemet med suvenirer er at de er så uhyggelig stygge.  Nå liker jeg kitsch ganske godt (følg med videre på denne serien – så vil du ganske sikkert få se eksempler på det), men det er noe med den billige plastfinnishen slike produkter har, som bare ikke appellerer til meg.  Så hva gjør man?  Man tester teorien om at hvis noe bare er gjennomført nok, så har det ikke noe å si hvor lite attraktivt utgangspunktet er.  Så jeg bygger verden i miniatyr, med utgangspunkt i hvor jeg har vært.

(Twin Towers i Kuala Lumpur Malaysia mangler, dem glemte jeg.  Dessuten irriterer det meg at etter to uker i California, etter å ha vært i bla San Francisco og Los Angeles, så endte jeg opp med parlamentsbygningen i Sacramento.)

Rally NM

Jeg har vært på Rally NM i helgen, og selv om det var strålende vær, mye hyggelige folk og, vel, biler, så er nok hovedgrunnen til denne posten å få brukt sportskategorien, som jeg opprettet til Skihistorien min.  Det viser seg nemlig i løpet av mine 29 år i livet har vært tilskuer på følgende sportsarrangementer (evt. obligatoriske stevner fra skoletiden ikke inkludert, da disse er fortrengt):

En eller annen form for kretsmesterskap i orientering
En håndfull FKH-kamper
Noe hoppgreier under ski VM i Trondheim i 97
Flagfotballkamp mellom Oslo Polar Bears, og et annet lag jeg har glemt navnet på

… og nå  altså Rally NM

Kan ikke akkurat skryte (men jeg har vært på opera en gang, og det er da noe, tror jeg)

Noen synes jeg lukter vondt

I dag fikk jeg en Biotherm dusjsåpe i posten.  Uten noen form for følgebrev eller forklaring.  Men på konvolutten står avsenderen som Bonnier.  Jeg skjønner ingenting, jeg.  Men er svært taknemelig.  Liker å få gratis ting.  Tusen takk, usynlige såpefe!

These are a few…

Jeg er materialistisk, og jeg skammer meg ikke over det engang. Jeg tror jeg har sunne verdier, og er nok mer glad i mennesker enn ting, hvis jeg for eksempel hadde vært i et brennende hus med et menneske og med tingene mine, så ville jeg ha reddet mennesket før jeg reddet tingene, selv om det var et menneske jeg egentlig ikke likte noe særlig. Men jeg har mange ting, og jeg liker dem godt. Mesteparten av tiden bare koser jeg meg med tanken over at jeg eier disse tingene, men nå tenkte jeg at jeg skulle legge dem ut her på bloggen min. Ikke for at du skal bli misunnelig, men fordi du skal kunne glede deg over alle disse fine tingene, som er mine, mine, mine!

Førstemann ut er Manneken Pis-vinåpneren min. Ikke bare er den utrolig kul, men jeg fikk den i sin tid av studievenninnene mine, en fantastisk gjeng med folk, så den har stor affeksjonsverdi også. Eneste ulempen er at det er ikke så lett å åpne vinflasker med den.

Min skihistorie (alpin)

Vinteren 1989: Er på skidag med skolen, og opplever min første tur i slalåmbakken. Jeg tar heisen opp med en slemming, som dytter meg av ca 1/3 opp i bakken, for han mener at ellers er det ikke sikkert at jeg noensinne kommer meg ned igjen.
Vasser gjennom den store snøfonna mellom heisen og bakken og blir gjennomvåt, da jeg bare har på meg strømpebukse og joggebukse (og genser og jakke,
selvfølgelig, men det er litt uvesentlig, da jeg stort sett klarte å holde overkroppen over snøen). Bruker 2 timer på å falle nedover bakken, og resten
av dagen på å få tilbake varmen.

31. januar 91: Skidag med ungdomsskolen; stiller bedre kledd denne gangen.
Tar heisen opp ca halvveis og faller/hopper av der da tvilen om at jeg
noensinne vil kunne klare å renne ned en slalåmbakke er sådd. Kløner meg
nedover bakken. Gjentar dette 8 ganger, uten merkbar forbedring, men til stor
underholdning til medelever. På et tidspunkt renner jeg nedover noe skare,
faller på ryggen; jakka genser og 3 lag med undertrøyer sklir opp, og jeg
renner på bare ryggen nedover skaren. Skrubbsår på hele ryggen.

Mars 1991: Skileirskole i Voss. Klassen blir delt opp i 3 grupper; de som kan
stå på slalåm, de som ikke kan det og meg + 2 andre som er helt håpløse.
Skiheisen er sånn som går opp i lufta, så man kan ikke hoppe av halvveis. Det
man derimot kan, er å i utrolig sakte fart gli av den og rett inn i en av disse
utrolig pene Freestyle VM deltagerne som var der samtidig med oss. Hele turen er preget av historier av typen som man fant på ”Min Største Flause”-sidene i Starlet. Nevner i fleng; satt i stykker en krakk, klønet så utrolig lenge med
en binding at en engelskmann til slutt bestemte seg for å løfte meg opp og
sette meg nedi bindingen, sa Shit eller Føkk til tidligere nevnte engelskmann
(på dette tidspunktet bannet jeg ALDRI!, men utenlandsk var liksom greit. Men
da det var utlendinger der var det plutselig ikke greit lenger. Jeg var en rar
unge), lo så jeg tisset på meg under en videoframvisning, ble omtalt som ”hun
som snakker så mye” av de i skiutleien, fikk læreren min til å falle ned et
stup (eller kanskje mer en kant ca 1,5 meter rett ned) + + +. På ett eller
annet tidspunkt fant læreren min ut at jeg sto mye bedre uten staver, så han
tok fra meg stavene (mulig hevn for det med stupet?), men jeg sto faktisk
brukbart. Problemet var at hvis jeg falt jeg meg ikke opp igjen uten staver.
Men på slutten sto jeg faktisk ned hele bakken uten å falle, og til og med E.
syntes jeg var flink (han visste ikke på dette tidspunkt at jeg var forelsket i
ham, da jeg nettopp hadde bestemt meg for (!) å bli det).

Vinteren 93: Jeg er elevrådsformann; skolen vår har ikke skidag dette året.

Vinteren 95: Skileirskole Videregående. Lite ski, mye drama. Men fikk sitte
på med tråkkemaskinen halvveis opp i bakken og renne rumpeakebrett ned igjen. Det var utrolig artig.

Januar 97: Åre. Ikke lenger så modig som jeg var, så bruker nok en gang 2
timer (eller mer) på å komme meg ned bakken, og resten av dagen på å få

tilbake varmen (og stoltheten). Ingen slemming som dytter meg av heisen denne gang, da, men J. Hater å måtte innrømme at hun egentlig oppførte seg veldig bra der og da, men litt av glansen forsvinner da hun senere brukte det mot meg for å
baksnakke I. Tror jeg gjorde litt inntrykk på folk når det gjelder hvor dårlig
det faktisk går an å være på ski. Resten av uka tok jeg taxi rett på
afterskien.

Januar 99: Åre. Mindre ski og mer drama enn skileirskolen vinteren 95. Eller
noensinne ellers i livet mitt.

Mars 06: Har snowboard på beina (?) for første gang i mitt liv. Liker snowboard mye bedre enn slalåm (kanskje fordi jeg slapp å stå…)