Posts Tagged hår

Adventsbart

Forleden dag overhørte jeg følgene samtale mellom to butikkansatte, mens jeg drev og pakket ned varer jeg akkurat hadde kjøpt:

Kassamann 1: Jeg gruer meg sånn til advent.

Kassamann 2 (og jeg inne i hodet mitt): Hva! Hvorfor det?

Kassamann 1: For da må jeg må meg sånn… hva er det det heter nå igjen…? Adventsbart.

Kassamann 2 (og jeg inne i hodet mitt): Hva i alle dager er en adventsbart?

Kassamann1: I gjengen min er det sånn at vi barberer av oss alt skjegget, og lar bare barten stå igjen i adventstiden. Jeg gruer meg til det.

Kassamann2: OK…

Jeg: Du får ha lykke til med det der.

Nå angrer jeg litt på at jeg sa noe på slutten der, både fordi jeg innser at det er litt rart å plutselig bestemme seg for å delta i en samtale som man egentlig har status som tjuvlytter i, men også fordi jeg ikke vil at de skal huske meg. Jeg har tenkt å ikke gå i butikken igjen før i desember, og når jeg da møter kassamann 1 si noe sånt som «Kul adventsbart»

(Selv om kassamann1 synes å tro at «adventsbart» er et vanlig begrep som alle har hørt om, og jeg er redd at det hele ikke kommer til å virke så tilfeldig som jeg ser for meg at det blir inne i hodet mitt. Vi får se) Edit:  Det viser seg dette er et vanlig begrep. Jeg er lettere sjokkert.

Reklamer

13 kommentarer

«It didn’t work. Costume. Didn’t help. Couldn’t hide.»

Hvis min var en emoblogg, så ville jeg skrevet:

«Hun festet hestehalen høyt oppe på hodet, for å gi inntrykk av å være en sprudlende og lykkelig person. Men det eneste det førte til var at hun fikk vondt i håret i håret i tillegg til sjela.»

Mulig jeg må forlate wordpress og returnere til dikt.no.

, ,

4 kommentarer

Skryt av nærkjendisopplevelse, hårrekord og bil

Jeg var i Sverige i helga (Reisesvensken har gifta seg. Yay!), og her er noen av … vel, ikke høydepunktene, men … ting som skjedde.

Jeg satt ved siden av en kjendis på Arlanda dritlenge. Jeg aner ikke hvem det var, men hun hadde lyst hår og gitarkasse (med en gitar i, regner jeg med) som folk drev og snublet i, og det kom en fyr bort og spurte om autografen hennes.

Jeg har satt ny personlig rekord i antall fliseklemmer i håret samtidig (34)

Jeg har fått kjørt i (dvs sittet på i) en 1959 Impala. Jeg er ikke spesielt bilinteressert, men fy fasan! det der var kult.

, ,

6 kommentarer

Gale rettetangdama

Jeg var i Australia i desember. Jeg så koalaer og kengurer, Operahuset og Oprah Winfrey, Teatersport og teatersport et annet sted, men det jeg har endt opp med å fortelle om flest ganger er historien om den gale rettetangdama.

Dette var et lite stykke ut i ferien, jeg skulle sjekke ut et kjøpesenter hvor det visstnok skulle være en bra kjolebutikk. I fellesarealet ble jeg stoppet av en ung dame med en rettetang i hånden, som lurte på om hun  kunne få demonstrere den på meg. Alle dusjene hadde vært opptatt da jeg stod opp den morgenen, og håret mitt, som burde ha vært vasket, ble det ikke og var nå gigantisk på grunn av skitt, svette og høy luftfuktighet (er det noen som husker den Friendsepisoden med Monica og håret? Jeg kan bekrefte at det skjer i virkeligheten også), så jeg takket gladelig ja til en demonstrasjonsretting, samtidig som jeg opplyste om at jeg allerede har to rettetenger, og neppe kommer til å kjøpe en til.

Jeg setter meg på en sånn friørbarkrakk, og GaleRettetangDama (GRD) spør meg hvor jeg kommer fra.
Jeg svarer Norway
GRD: Where?
Jeg: Norway?
GRD: I’ve never heard of it.
Jeg: Oh, it’s in Europe
GRD: I’m from Europe – I’m from France
Jeg: Oh.. Eh.. you know Norway? It’s the bit on the top?

Vi holder på litt sånn, og det viser seg til slutt at hun HAR hørt om Norge, hun visste bare ikke Norway var det samme som Norvege, men jeg hadde ikke det beste førsteinntrykket av henne.

Så spurte hun om jeg visste hvorfor rettetenger ikke var bra for håret, så svarte jeg «fordi det er varmt?». «Nei, det er fordi de er laget av stål! Våre rettetenger er kjeramiske» For de av dere som har anstendig hår og ikke vet ting om rettetenger, så har jeg nå tenkt ut følgende lignelse: Det er som om hun hadde spurt meg «Vet du hvorfor bensindrevne biler er så farlige?» og jeg ville svart «pga CO2-utslippene!» og hun hadde parert med «NEI! Det er fordi det er i bly i bensinen. Vårt bensin er blyfritt!!» (Nå er det vel strengt tatt ikke forbudt med stålplater i rettetenger enda, men for mitt vedkommende kunne det likegjerne vært det. Jeg synes det er en bra lignelse)

Så fortsatte hun med å spørre meg «Vet du hvorfor våre rettetenger er så spesielle?» Jeg svarte lydig nei. «Fordi de kommer fra Europa!» Jeg var nå helt målløs, og klarte ikke formulere det spydige svaret hun hadde fortjent, og bestemte meg bare for å vente til hun var ferdig, og så stikke derfra så snart som mulig.

Hun begynte å rette håret mitt, og mens hun strøk tanga gjennom håret mitt og forklarte at den bare trengte ett strøk innså både hun og jeg at det ikke stemte, og beskjemmet måtte hun gå gjennom det to ganger til. På dette tidspunktet gjorde jeg nok en gang klart at jeg ikke ville kjøpe noe (selv om kammen hennes var kul, men hun uttrykket skepsis til måten jeg så på den på), så hun dro fram en minireiserettetang. En super innretning, som jeg bare to uker tidligere hadde kjøpt meg et eksemplar av, noe jeg fortalte henne. Til dette svarte hun «I don’t believe you» Og jeg bare «WHAT!?» og hun gjentok «I don’t believe you», hvorpå jeg ble fryktelig amerikansk, hoppet ned fra krakken med et fornærmet «I’m not gonna sit here being accused of lying» og marsjerte avgårde med et «OH MY GAAWWD» og akkurat når man trodde at det ikke kunne bli mer dramatisk, begynte hun å rope «I believe you! I believe you!» etter meg.

Jeg fikk tak i en veldig fin kjole, da.

,

3 kommentarer

Mannekyrist (sic!)

Jeg er skeptisk.  Og jeg vet det er hyklerisk av meg, all den tid jeg blir sur når det antydes at det finnes visse yrker, hvor menn rett og slett bare er bedre egnet til å utføre dem enn kvinner, men nå er jeg altså i en frisørsalong – jeg har bestilt mani- og pedikyr, samt forming av øyenbryn, og det er ikke en kvinne i sikte.  Og det skremmer meg.  Skal liksom en mann ta fransk manikyr på meg og fikse øyenbrynene mine?  Kan han klare det?

Han er hyggelig, da, snakker relativt bra engelsk, og håret hans er stylet slik at det minner om kinesisk dragemønster.  Kult.   Han ordner fotbad med massasje til meg, og begynner å fjerne den ekstremt hardføre neglelakken som jeg ble påført av en manikyrdame på mandag.  Han er grundig, og samtidig forsiktig, filer negler, klipper huden rundt, ordner øyenbrynene mine, og respekterer det når jeg sier at jeg har et opplegg for barten hår på overleppe i Norge, så han lar det være.  Han har lakket tåneglene mine rosa, skrubbet av all den harde huden under føttene, massert tinningene, og jeg merker at jeg skulle ønske at jeg kunne male.  Ikke malierier, men som en katt, slik at han skjønner hvor fornøyd jeg er. 

Så skal han begynne på den franske manikyren.  Han forsvinner litt og kommer tilbake med en tapedispenser med vanlig kontortape. Deretter begynner han å tape over neglene mine, slik at bare tuppen stikker fram*.  Jeg som har vært trygg og fornøyd i sikkert en time, blir nå skeptisk igjen.  Og uten at jeg får vondt i likestillingsnerven min, denne gangen; dette har ikke noe med kjønn å gjøre – jeg ville vært like skeptisk om en kvinnelig manikyrist hadde gjort det samme.

Etter forsvarlig å ha tapet alle fingrene mine, begynner han å male tuppene hvite.  Dette går bra.  Så skal han ta av tapen igjen.  Vi er begge lettet når han har tatt av den første tapen.  Neglen ser knallbra ut, tuppen er hvit, og det er et rent fint skille mellom den og resten av neglen.  Han tar for seg finger for finger, og jeg merker at stemningen stiger, og pulsen min synker.  Dette kan virkelig bli bra.  Når den vestrehånden er helt befridd for tape nikker jeg anerkjennende.  Det er slettes ikke verst.  Så skal den høyre hånda til pers.  Der er det verre.  På pekefingeren og ringfingeren har han tapet alt for langt ned, dessuten har han sølt en hel del på huden rundt fingrene.   Men, men, med litt fiksing med neglelakkfjerner så skal nok dette bli bra.

Manikyristen ser forventningsfullt på meg.   Jeg påpeker dette med sølingen ved å vise til et eksempel på tommelen.  Han fjerner klatten jeg pekte på, og smiler så forsiktig.  Jeg peker på en annen klatt på langfingeren, han fjerner den, og ser igjen på meg med store øyne.  Langsomt går det opp for meg: han tror han er ferdig.  Han har tenkt å sende meg ut på gata – uten underlakk, uten overlakk, og uten hva nå den lakken med litt farge som legges mellom over og underlakken heter. Og med opptil flere negler som har et større område med hvitt enn med neglefarge.

Jeg er dårlig på å klage (sutring og klaging er to forskjellige ting).  Jeg sender så å si aldri maten tilbake på restaurant, selv om den er kald og har hår i seg.  Oppdager jeg feil på varer etter at jeg har kjøpt dem, fikser jeg dem stort sett selv.  Det er viktigere for meg at folk ikke misliker meg enn at jeg har ting som virker.  Men dette går ikke.  Hver eneste fiber i kroppen min stritter mot det jeg har tenkt å gjøre nå, men jeg ignorerer dem – hva vet fibre om god service uansett? – og sier: ”Jeg beklager, men jeg kan bare ikke gå ut sånn som dette på gaten.  Jeg mener, dette kunne jeg fått til selv**” Han tilbyr meg neglelakken, og jeg sier ”nei, nei, jeg vil ikke gjøre det selv”.  Jeg er fryktelig lei meg , og unnskylder meg masse, mer enn han gjør faktisk, når jeg tenker på det i ettertid, selv om det jo faktisk er han som har påstått at han kan fransk manikyr når han ikke gjør det.  Han fjerner de hvite tuppene, og smører på noen D-vitaminer, og jeg får kraftig rabatt (jaffal når vi tar med hvor mye jeg hadde tenkt å tipse basert på de andre tjenestene i forhold til det jeg faktisk tipser (som er ingenting)).

Og så drar jeg hjem og maler neglene mine rosa med taxfreeneglelakken, og venter i spenning til neste gang jeg skal til et land hvor jeg synes jeg kan ta meg råd til en kjøpemanikyr.

*Dette minner meg om hvordan mamma pleide å klippe pannelyggen til meg og søskene mine da vi var små.  For å få det beint så tapet hun langs den linja hun skulle klippe.  Mamma var en ellers smart dame, men det tok noen år før hun skjønte at det ville lønne seg å klippe over tapen, slik at den falt av med håret, og ikke under, slik at den måtte rives av i en smertefull prosess etterpå.  Det ble aldri særlig fint heller.  Vi så ut som om vi hørte til en skummel antipannelyggsekt, som hatet pannelygger og ville at alle andre skulle gjøre det samme, og derfor prøvde å framstille dem så stygge som mulig.

**Heldigvis vet jo ikke mannen hvor klønete jeg er når det gjelder slikt, og får dermed ikke med seg hvor grov den fornærmelsen faktisk er. 

, , ,

5 kommentarer

Grå

Jeg er nå kommet til et vendepunkt i livet.  Det kommer litt tidlig synes jeg.  For tidlig, faktisk, så jeg klarer ikke helt å ta det alvorlig, og det er i det minste en trøst.  Men det er altså sånn nå, at jeg oftere må til frisøren for å farge håret, enn for å klippe det.  Det blir for grått før det rekker å bli slitt.  surefjes

, ,

3 kommentarer