John Finnemore er et geni og jeg elsker ham

Jeg har hørt hele sesong 9 av John Finnemore’s Souvenir Programme tre ganger på like mange dager nå, og anbefaler alle andre som liker kreativ historiefortelling å gjøre det samme (minst en gang) https://www.bbc.co.uk/sounds/play/m000vqr4

John selv mener at man ikke skal lese for mye om serien før man hører på den, men jeg trenger å rante litt, så du kan egentlig stoppe å lese her, og heller høre på sesong 9 av John Finnemore’s Souvenir Programme, så kan du eventuelt komme tilbake hvis du er interessert i mine løsrevne tanker om saken.

(Jeg mener å ha lest at John Finnemore var invovert i min favorittsketch av Mitchell & Webb-look, har står også bak «Put it on a plate»-sangen og jeg har lest et annet sted at han skal være med og skrive manus på sesong 2 av Good Omens. Og oh! Dette er en av mine favoritthistorier om (spoiler removed).)

Det fins så mange andre tabeller og figurer på nettet om serien, og jeg føler det er et kvalitetsstempel om jeg noensinne så det. Jeg anbefaler for så vidt de 8 foregående sesongene av John Finnemore’s Souvenir Programme også, men sesong 9 er virkelig en unik greie. Der er så mange «ah»-opplevelser; historien om tattoveringen får man svar på i første episode, men hvorfor «spaniel» er blitt et skjellsord, eller hvorfor familien river i stykker papirkronene de får i smellbombomer kommer dryppvis utover. Vær også obs på folk som sier «half a glass». Dette er virkelig det mest tilfredsstillende jeg har vært borti siden Dark (for ordens skyld; dette er ikke en tidsreisehistorie (selv om jeg har sett fanteorier som spekulerer i at Newt er tidsreiser, men jeg tror bare greia er at han blir veldig gammel), den blir bare ikke fortalt i kronologisk rekkefølge, og det funker så sykt bra. Og jeg ble så glad i Woof Woof Woof-sangen, at jeg begynte å gråte hver gang de begynte å synge den, etterhvert.

Det finnes et familietre til serien her: https://www.reddit.com/r/JohnFinnemore/comments/o3imfi/i_made_a_series_9_family_tree_hope_you_like_it/ . Det kan være nyttig andre gang du hører gjennom serien.

Og en oversikt over hele historien som man kan sortere kronologisk og etter karakterer og forskjellige tema her:

https://well.since-you-ask.me/ – som jeg brukte mye under tredje gjennomhøring.

Sirene

Han kalte meg
en sirene

Jeg bare lo
Og ropte
«BÆBUBÆBU»

Først senere
I de dype nattetimer
Skjønte jeg
At det jeg burde sagt
Var
«Kom hit vakre sjømann.
Så skal du få ligge med meg»

Jeg vet ikke om jeg skal begynne å skrive dikt igjen. Dette ble til litt tilfeldig i løpet av en chat i går kveld, og det er nok det mest meg jeg har skrevet på en stund. Jeg liker også at det heter Sirene, siden diktsamlingen min heter Alarmer. Jeg føler jeg begynner å få et uttrykk.

Dikt

Da jeg var 14 år så var jeg veldig forelsket i en fyr som hadde fått det for seg at jeg var en sånn person som skrev dikt. Så da ble jeg en sånn person som skrev dikt. De handlet mye om ham. På et tidspunkt sendte* jeg til og med et istykkerrevet bilde av meg innpakket i et dikt jeg hadde skrevet til ham; det var en hel symbolikkgreie og veldig dramatisk. Gjennom hele tenårene prosesserte jeg generelt følelser ved å skrive dikt. Etterhvert ble jeg mer opptatt av den delen som går på å leke med ord, og sette dem sammen og skape bilder, men det var alltid en kjerne av sannhet i dem. Men de gikk fra å være en dump av ufiltrerte følelser til å være «inspirert virkelige hendelser».

Jeg skriver ikke så mye dikt lenger, jeg gjør ikke det. Det er litt synd. Men på midten av 2000-tallet hang jeg en del på dikt.no og produserte ganske effektivt. Disse ble på et tidspunkt printet ut og satt i perm(!), og det er bra, for da jeg kastet den gamle pc-en min i fjor, så trodde jeg at jeg hadde kopiert over alt til ny PC, men det hadde jeg ikke, jeg hadde bare gått gjennom Windows Media Player, og lagt det jeg ville ha med videre til i Spotifylista mi, og annet alt jeg har lastet ned eller produsert digitalt fra ca 2000-2016 er nå tapt for all tid. Det kan jeg bare ikke tenke for mye på. Men diktene fantes heldigvis, for det som skjedde var at Kristin Storrusten skrev Norges minste novellesamling, for folk som vil lese mange bøker, men som ikke har tid til det, og da tenkte tidligere blogger Espen Iversen at dette hadde han også lyst til, bortsett fra at tidligere blogger Espen Iversen som kjent ikke skriver lenger, så jeg sa han kunne bruke diktene mine og være en slags forfatteragent for meg som valgte ut dikt, tok forsidebilde og tok seg av mesteparten av kommunikasjon og admin. Jeg tror det var en fin ordning for oss begge. Mest for meg, selvfølgelig, for det som har skjedd nå er at jeg er en publisert poet. Hvis du klikker på linken, så kommer du til diktsamlingen min som heter Alarmer. Som er en ekte ting. Som finnes i verden. Som du kan lese. Og ikke minst; markere i goodreads at du har lest, og føle deg bedre om ditt litterære selv.

I tillegg til Kristins novellesamling og min diktsamling (hihi – min diktsamling), så har også Mari Grydeland laget en diktsameling i denne serien med juksebøker. Jeg anbefaler at du leser også den, for da kan du totalt krysse av for tre bøker i goodreads og det er veldig gøy for hennes diktsamling handler om det helt motsatte enn min diktsamling (hihi – min diktsamling). (Jeg regner selvfølgelig med at du allerede har lest Kristins novellesamling, hvis ikke bør du gjøre det og med en gang, for den er iallefall bra, og en trendsetter)

*ikke i posten. Men via lappesystemet som fantes i et hvert ungdomsskoleklasserom på den tiden

Rømmerom

I år har jeg, for første gang i hele mitt liv, klart å holde nyttårsforsettet mitt. Det er litt rart, og jeg føler meg definitivt som et bedre menneske. Nøkkelen viste seg å være å velge noe jeg i utgangspunktet synes er artig, i tillegg til at det ikke var noe jeg måtte gjøre hver dag (for da går man gjerne på en smell 3. Januar, og da er det jo ingen vits i å fortsette forsettet)

Målet mitt for 2020 var å gjøre 12 rømmerom. Det skal sies at 2020 ikke var det letteste året å rømme i. Jeg var på det siste rømmerommet før de stengte ned landet, og på det første rømmerommet da de åpnet igjen. Og så var jeg på det siste rømmerommet før de stengte ned igjen. For et rart år det har vært! 

Jeg klarte å rømme på 32 minutter, og jeg klarte å rømme på 59 minutter og 55 sekunder. Og èn gang klarte jeg ikke å rømme i det hele tatt. Jeg har rømt med venner, bekjente, familie og kollegaer. Jeg har vært ekstremt unyttig, på grensen til sabotør, men jeg har også hjulpet til masse og løst mange oppgaver. Jeg har vært litt for sjefete sånn over det hele, men har fortsatt det samme antall venner, bekjente, familie og kollegaer som ved starten av året, så jeg tror ikke jeg var sånn superille. 

11 av rømmerommene var i Oslo, og ett var på internett.  Escape games var min favoritt med Fox in a box på en god andreplass

Men det jeg absolutt kan anbefale nå er det digitale rømmerommet Pegasus Project Det gjennomføres hjemmefra, foran datamaskinen, og de du er sammen med sitter foran sin datamaskin hjemme hos seg, og det er supersmittevenlig, og ikke helt på høyde med et vanlig rømmerom, men absolutt en artig måte å tilbringe kvelden på.

Hvis du synes dette er imponerende kan jeg også rapportere at tidligere blogger Espen Iversen klarte sitt nyttårsforsett i år; nemlig å gå på date med 12 forskjellige damer. DET står det respekt av. Det innebærer å bli kjent med, konversere, avtale å møtes, faktisk møte opp og tilbringe en morgen/ettermiddag/kveld sammen med tolv forskjellige mennesker. 

Jeg vet ikke så mye detaljer, men jeg tror det korteste var lenger enn 32 minutter, og den lengste var betydelig lenger enn 59 minutter og 55 sekunder, og har klarte å komme seg ut av dem alle i live han og. (Det er sånn ca 20% av grunnen til at jeg ikke dater. Hva om han dreper meg? De andre 80 prosentene er fordelt mellom «hva om han ikke liker meg? Hva om jeg ikke liker ham? Hva om vi liker hverandre, men det viser seg at familiene våre har en blodsfeide på gang og vi begge er dømt til ulykkelig kjærlighet?)

Vi har snakket litt om å bytte nyttårsforsett til neste år. Bare at jeg skal date menn. Det er mulig jeg ikke er helt klar for det. Kanskje forsettet mitt skal være å si ja dersom noen ber meg på date. Jeg føler det kan være et fint smutthull jeg kan leve i.

Son «Reise»dagbok – dag 2

De har løst frokostbuffet/coronaproblematikken med engangshandsker og sånne afternoon tea-tårn med pålegg brakt til bordet. Han fyren jeg overhørte belære selskapet sitt om Holberg i går kveld blir fersket i å stjele brød fra et annet bord.

Jeg blir ferdig med tredjeutkastet til romanen min på formiddagen, og bestiller et rekesmørbrød til lunch. Jeg gjør så lite spennende at jeg vurderer å høre om de har mimosa, bare sånn at jeg kan blogge om den gangen jeg lanserte teorien om at en Screwdriver er en Russian Mimosa, men konkluderer med at å tenke tanken holder for å få lov til å blogge det.

Etter lunch drar jeg ut på en joggetur. Det regner litt, men det går fint, for da kan jeg være en sånn raring som er ute og løper i regnet, og det er min favorittraring å være. Jeg havner også i en situasjon der jeg må løpe over svaberg og opp en idiotisk bratt brakke. Det liker jeg mindre godt. Tilbake på hotellet stikker jeg innom rommet og skifter fra ute-joggesko til inne-joggesko, som også er helt på grensen av hva som går an med min personlighet, og stikker rett på treningsrommet. Jeg bestemmer meg for å bruke alle treningsapperatene, men det første skjønner jeg ikke, det neste gir meg krampe i låret, og så er det tre stykker som er opptatt for en fyr bruker dem i en liten sirkeltrening. Jeg vurderer å dikte opp grunner til at jeg ikke kan bruke de andre og, men kommer fram til at det er viktigere å faktisk trene enn å få en bra reisedagbok, så jeg fullfører runden som en normal person.

Så har jeg en pedikyr. Jeg og pedikyristen blir øyeblikkelig venner, og hun forteller om sitt sitcom-kjærlighetsliv, og jeg forteller om mitt sitcom-kjærlighetsliv (jeg tror jeg «vinner»), og vi fniser og ler og jeg får veldig fine tær.

Så jobber jeg litt mer med romanen min. Jeg har nå ca 2A4 sider med ting som må fikses, alt fra små ting som «finne bedre 1800-tallsbanning» til litt større «kapittel 21 mangler». Men det skal være mulig å løse på de to dagene jeg har igjen.

Under middagen tar jeg mot til meg, og dypper serviettpillen i den lille dammen med væske; det viser seg å være antibac, og pillen kan nå brettes ut til en engangsserviett. Artig. Jeg spiser svinenakke som er veldig god.

Kveldens film er SouthPark: Bigger, Longer, Uncut. Den havnet rett på favorittlista mi da jeg så den på kino i 1999, og jeg må dessverre innse at jeg har vokst fra den. Selv om jeg fortsatt liker musikalnumrene veldig godt. Siden filmen er kort, ser jeg også en episode av den Sør Koreanske TV-serien One More Time, og en episode av den australske TV-serien Please Like Me, før jeg lager ferdig en TV-seriequiz, og henger litt på internettet før jeg sovner alt for seint-

Farvel, kjære venn

Første hjerte

Jeg hadde allerede stekt den første vaffelen, og spist det ene hjertet, og var godt i gang med å steke vaffel nummer to. Men det varte og det rakk, og vaffel nummer to ble ikke ferdig. Til slutt så jeg det. Lyset på vaffeljernet var av. Vaffeljernet hadde sovnet stille inn, mens det gjorde det det elsket høyest; steke vafler.

Andre hjerte

Men ah! vaffeljernet var ikke dødt. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde wifi heller, og som en annen Sherlock dedukterte jeg så fråden stod om meg, og gikk ut og sjekket sikringsskapet, og ganske riktig, den ene sikringsbryteren hang med hodet. Jeg vippet den opp igjen, og gikk fornøyd tilbake til vaffelstekingen. Vaffel nummer to lå imellomtiden til ettersteking i stekepanna, så jeg øste (yeah right. Som om jeg driver med øser. Jeg heller.) opp vaffel nummer tre, og spiste fornøyd vaffelhjerte nummer to.

Tredje hjerte

Men vaffel nummer tre ville ikke steke i det hele tatt. Sikringen hadde gått igjen. Men jeg kan leve med det. Jeg ville heller ha  en litt upålitelig sikring enn et dødt vaffeljern. Lite visste jeg… etter å ha vippet opp sikringen, åpnet jeg vaffeljernet for å se hva ståa var. Og da jeg så det. Gnisten i ledningen som ligger inne i hengslene mellom over- og underkjeven til vaffeljernet. Og wifiet som forsvant. Og jeg forstod. Vi vet det er noe som heter skinndød, men er det noe som heter skinnlevende? Jeg spiste det tredje vaffelhjertet med en bit banen og et blåbær.

 

Fjerde hjerte

Vaffeljernet mitt virket bare så lenge, før det gnistret til, og ikke bare slukket selv, men også tok med seg nærmeste sikring. Det gir en illusjon av å virke, men det er bare det det er. En illusjon. Og nå må jeg spise stygge pannekaker.

 

Femte hjerte

Jeg danderte det siste vaffelhjertet mitt med banan, blåbær, valnøtt og honning, fotografterte det, la på 300 filter og postet det på instagram. Så spiste jeg det med andakt, mens jeg tok farvel med mitt kjære vaffeljern.

 

 

Bisettelsen finner sted på tirsdag eller torsdag på Sofienbergparken minigjenbruksstasjon etter arbeidstid. Minnestunden avsluttes ved containeren.

London-øyeblikk

Å kjøpe en tur/returbillett med Gatwick-ekspressen er både billegere og sparer tid når man skal hjem igjen, så da gjorde jeg det. Vel inne på toget, på vei inn til London, satt jeg og kikket på billettene mine, og oppdaget at jeg hadde kjøpt en «day-return».  Det var ubrukelig, jeg hadde jo tenkt å bli i London hele helga, og ikke returnere før på søndagen. Jaja, det var ikke SÅ mye penger, og jeg kunne jo gi returbilletten til noen når jeg kom til Victoria station, og gjøre dagen deres. VIRKELIG gjøre dagen deres. Jeg begynte å spinne opp fantasier, om hvordan jeg gir biletten til en fyr, og hvor glad han blir, og jeg bare «Nei, nei, jeg trenger ingenting i retur. Bare vær hyggelig mot noen andre. ‘But it has to be something big. Something they can’t do for themselves'» Og han har også sett og likt Pay it forward, og han skjønner at det er den jeg prøver å sitere, og vi ler og vi har det hyggelig sammen og det blir kaffe, klinings og til slutt giftemål.

Innen jeg kommer til London, har jeg landa litt igjen. Jeg innser at personen som kommer til å få billetten min antageligvis ikke kommer til å dele framtiden sin med meg, men han har fått en bakgrunnshistorie, som innebærer at han har akkurat nok penger til Gatwick-Expressen, men så møter han meg, får billetten min, og har plutselig £20 som han kan bruke til akkurat hva han vil.

Jeg nærmer meg billettautomatene og må løpe litt for å ta igjen hun første dama.

-Excuse me?

Hun snur seg og sier surt.

– Watch where you are going!

Hun skal iallefall ikke få billetten min. Jeg blir stående litt usikker på hva jeg skal gjøre før det dukker opp annen dame, men hun har allerede en billett.

Så dkommer det opp en sølvrev av en Richard Gere-lookalike. Han ser egentlig litt for rik ut til å virkelig sette pris på en gratis billett, men nå har jeg hengt på stasjonen i gode 5 minutter, og selv om Richard Gere nok er godt gift, og ikke interessert i sånne som meg uansett, så skader det ikke å prøve.

-Excuse me, I got this return ticket, and I can’t use it. Do you want it?

Han smiler. Herregud, mannen kan smile!

– No thanks, I already got a ticket.

Og går. På dette tidspunktet kommer en av stasjonsvaktene bort til meg og lurer på hva jeg driver med. Jeg forklarer, og han spør hvorfor jeg ikke ga billetten til «That gentleman». Jeg snur meg og ser Richard Gere stå i kø ved billettmaskinen. Svikefulle bastard!

Nedslått gir jeg billetten min til stasjonsvakten og ber ham å bare gi den videre til noen.

(Jeg reiste rett fra jobb på fredag, og hadde dermed med meg kofferten min med meg på arbeidsplassen. Sjefen min spurte hvor jeg skulle, og jeg – helt uten å tenke meg om – svarte «London, Baby!». Jeg skulle ønske at jeg kunne forklare ham at jeg tilhører Friendsgenerasjonen, og at det er helt umulig for meg å si «London», uten å henge et «Baby» bakpå. Men vi ble begge så satt ut at vi bare ikke kunne snakke sammen mer. Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg syntes avslutningen på den opprinnelige historien ble for deprimerende)

Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg er singel.

Jeg snublet over denne siden helt tilfeldig på nettet i dag. Jeg lover, det var kjempetilfeldig, for jeg ville i alle fall ikke googlet «how to make a guy understand you like him», for hvem gjør sånt? Bare desperate folk! Og jeg er i alle fall ikke desperat. Jeg er veltilpasset, trygg singel, og trives med det. Jeg vil sette opp et show med en fyr som minner om han fyren fra Memento og googlet «How to make a show with some one like Guy Pierce», og havnet altså på denne lista. Og når jeg først var inne der, tenkte jeg at jeg jo kunne lese lista, for selv om jeg er veltilpasset, trygg singel (og trives med det) kan det være at jeg vil fortelle noen at jeg liker dem en dag.

Herregud! Er det sånn folk blir sammen? Er dette ting som dere som er i parforhold har gjort? Hvordan døde dere ikke av flauhet underveis?

La oss ta for oss lista punktvis:

“1. Get him alone and just tell him you like him” Det har jeg gjort. Mange ganger. Det funker ikke. Det skremmer ham vekk. NESTE!

«2. Once he figures out that you like him, don’t push things further” Ok, ikke vær pushy! Det krever riktignok litt selvkontroll, men det skal jeg I teorien få til. Bortsett fra at dette jo kommer etter at jeg vist ham at jeg liker ham. Det er jo den biten jeg vil ha råd om! Jeg har jo føkket opp lenge før vi kommer til denne delen!

“3. Make sure that he isn’t interested in any other girls.” HÆ!? Hvordan I alle dager skal jeg få til det? Skal jeg kidnappe ham? Fjerne ham fra alle potensielle konkurrenter? Og hvordan skal dette kombineres med punkt to, hvor jeg ikke skal være pushy?

«4. Don’t crowd his space.» Så, ikke kidnappe ham altså?

«5. Try to get him to catch you looking at him a few times.” Hey! Dette har jeg gjort før. Riktignok ikke som bevisst taktikk… og nå kom jeg til og med en gang det funket for meg… På en måte. Da Han Jeg Likte danset med Hun Han Likte på ungdomsklubben, og jeg satt i hjørnet og stirret hatsk på dem så lenge at DJen (som også var skytsengelen min) gikk ut av buret og fikk Han Jeg Likte til å danse med meg istedenfor. Jeg er ikke sikker på at det er det dedtte punktet handler om.

«6 Start small and work your way up gradually, being attentive to how he responds every time you take it up a notch.” Dette var jo fint og vagt. Begynn I det små med å gjøre hva? Jeg antar de mener at jeg ikke skal invitere fyren med på en romantisk helg i Paris på første deit eller noe. Greit. Jeg skal ikke gjøre den feilen igjen.

«7. Don’t give him mixed signals! “ OK. Fortell at du liker ham, men ikke push ham, sørg for at han ikke ser på andre damer, men la ham være i fred, stirr på ham av og til, men ikke gjør noen særlig romantiske gester i begynneslen. Og ikke send miksede signaler. DU sender MEG miksede signaler, Wikihow-liste!

«8. Remember, guys like to feel like the man” Her reagerer jeg på eksemplene på hva man skal si til ham for at han skal føle seg som en mann. Jeg mener  » Your eyes are amazing » og » Your smile is really nice «. Ville ikke “Du ser ut som du er flink til å hogge tømmer” få ham til å føle seg mer maskulin ( Jeg vil egentlig si at  til og med «Du kler vest så mye bedre enn hva Diane Keaton gjorde i Annie Hall» er et mer machofiserende kompliment enn de eksemplene det kommes med)

«9. If he doesn’t get the hint you are saying, then simply tell him you like him, but don’t come on too strong” Dette er vel det same som punkt 1? Bare med tilleggsrådet om at man ikke må si at man liker ham for godt, som er det som sies i punkt 6 (tror jeg. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har forstått punkt 6 riktig). Her kombineres altså to punkt i lista for å lage et nytt punkt. Er det lov?

«10. Don’t force him into becoming your boyfriend.” Jada, jada, jeg har allerede gått bort fra kidnappingsplanene, har jeg sagt!

11. Be playful with him. Ok, flørt med ham. Det er jo det jeg ikke kan. Det er en grunn til at jeg må google slike lister – lese slike lister når jeg har googlet noe helt annet og tilfeldigvis kommer over dem.

«12. Don’t ignore him.» Hvorfor skal jeg ville ignorere ham? Jeg liker jo fyren!

«13. Make sure that if you call him and he doesn’t answer and he doesn’t call you back, he’s either busy, hates the phone, or doing something productive with his time. “ Jeg er litt usikker på om jeg skjønner bruken av “make sure” her. Noe sier meg at de ikke mener «sørg for» men kanskje heller «forsikre deg om». Og hvis han gjør noe uproduktivt med tiden sin, hva har det å si for vårt potensielle forhold?

«14. If you’re stuck between liking two boys, don’t be like Bella.” Det er hun fra de der “Vampyr”-bøkene, ikke sant? Jeg begynner å mistenke at denne lista kanskje er ment for folk som er betydelig yngre enn hva jeg er. Jeg har faktisk sett den første twilightfilmen, og så vidt jeg husker så var Bellas strategi sentertert rundt det som er punkt 5 på lista; stirre uttryksløst på den blasse Jack Whitehall-kopien i to timer. Betyr det at Punkt 5 ikke gjelder lenger?

«15. Get a guy friend to introduce you guys first as friends, just to get to know each other.” Her kommer det en lang forklaring etterpå som er like komplisert som plottet i en gjennomsnitts Hotell Cæsar-episode, og som konkluderer med at hvis han ikke forteller kompisen sin at han liker meg, så er det enten fordi han ikke liker meg eller fordi han liker meg, men ikke er klar til å innrømme det for kompisen sin… Etter all dramaet og organiseringen jeg har måttet gjort for å få de to i samme rom og snakke om meg, så er dette alt jeg får igjen…. Kanskje/kanskje ikke?

«16. Try to chill with the guy» Med den utdypende teksten «Alone time is just as good as with friends, so try out both.” Betyr dette at kidnapping er innafor igjen?

“17. Don’t pour on the perfume!» Ikke stink. Check! Det at jeg kom hjem fra trening for to timer siden og fortsatt ikke har dusjet er et engangstilfelle… jeg lover. Det hender nesten aldri at jeg går rundt i svette treningsklær resten av dagen fordi jeg er for lat til å dusje.

«18. Don’t laugh too much at their jokes.” Med utdypingen: “ They’ll think you are kind of crazy. Just giggle a little bit, but do it frequently so he doesn’t think you’re bored with him.” Så gi inntrykk av at han er mindre morsom enn hva han er når han er morsom, og hvis han ikke har vært morsom på en stund så gi inntrykk av at han er mer morsom enn  han er? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville gjøre noe sånt? Hvordan skal ha da lære hva som er morsomt og hva som ikke er det? Hvis ikke dette er miksede signaler, så vet ikke jeg!

«19. Smile!” Greit nok. Men fortsettelsen  “Don’t sit there with your arms crossed.” Stiller jeg meg mer tvilende til. Hvordan skal jeg ellers skjule magen og skyve puppene opp og fram?”

«20. If he ends up not liking you, move on.” Åja, endelig et punkt jeg har full kontroll på. Jeg har tross alt laget en hel serie om Hvordan bli uforelsket.

Jeg vet ikke om jeg ble så mye klokere. Og selv om jeg ble klokere, så vet jeg ikke om dette er ting jeg er villig til å gjøre. Jeg tror kanskje jeg må angripe dette annerledes. Eventuelt bare være en veltilpasset, trygg singel, og trives med det, resten av livet.

Fear and loathing in Trondheim

(Overskriften er feil. Det kan virke som om jeg ikke har sett filmen i det hele tatt. Men den satte seg fast i hjernen min, og ville ikke gi slipp, så da ble det den.)

Det har vært en sånn helg som gir meg lyst til å skrive dagbok. Ikke blogge. Dagbok. Sånn skåret ned til benet, «så gjorde vi det, så sa han det». Ingen vittigheter, kun en nøyaktig gjengiving av hvert sekund slik at jeg aldri glemmer dem. Det var så gøy. Jeg dro tilbake til Trondheim og møtte de menneskene som jeg studerte sammen med, de som formet meg, de som fikk meg til å forstå at det gikk an at vennene mine likte meg. De som sakte men sikkert, fyllegrining etter fyllegrining, overbeviste meg om at jeg var et bra menneske. Og siden har jeg vært det. Men livet er livet, og livet tar tid, og man mister kontakten, og nå var det 12 år siden sist jeg hadde sett mesteparten, men alle var fortsatt helt like, fantastiske mennesker, og alle var lykkelige over å se hverandre igjen, og vi begynte vorspielet klokka 15:00, akkurat som ordentlige studenter, og holdt det gående til vi ble kasta ut fra nachspielet. Og det var så gøy. DET VAR SÅ GØY!

Men alle andre hadde noen. Menn. Koner. Barn. Og jeg er fortsatt bare meg. Og jeg snakker fort om romanskriving, reising og kortfilmlaging. Og har på forhåndsinnøvde vitser om at jeg skal gifte meg med Robbie Williams, og at jeg fortsatt synes det er litt flaut å snakke med gutter, og det er derfor jeg er singel, men det sitter liksom ikke helt. Jeg må finne en ny schtick. En ny unnskyldning. Et nytt argument som kan overbevise alle (også meg) om at jeg er lykkelig. Og for all del. Jeg har det jo gøy. Jeg avstandsforelsker meg, og har et rikt indre fantasiliv, jeg flørter på min klønete teite måte, og det er antageligvis bare jeg som vet at det er flørting jeg driver med. Men jeg er ikke ulykkelig.

Da jeg kom hjem logget jeg på nettdatingsiden og takket ja til dateinvitasjonen som jeg har ignorert, av grunner jeg ikke kan forklare for noen, men han mener at jeg virker useriøs (bare fordi det tok meg 3 uker å svare!) og trekker tilbudet sitt. Og det stikker litt, men mest av alt er jeg letta. For mennesker er så vanskelige ute i den virkelige verden.

Jeg har Squawken, da. Som jeg kan late som om er en pub, men som egentlig er et statusfelt på facebook som har vokst seg usannsynlig langt, og hvor jeg henger med de få vennene jeg har som fortsatt er single. Når også de gifter seg vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Mulig jeg drar på jordomseiling. (da har jeg i det minste noe å skryte av neste gang vi møtes)

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 2

Så satt jeg der da, med hjertet i halsen og telefonen i hånda, og ventet på at han som i beste fall kunne være mannen i mitt liv løftet av rører. Noe han faktisk også gjorde. I ettertid ser jeg at det nok var høydepunktet i den samtalen, for herifra gikk alt nedover. Vi hadde en ekstremt klein og flau samtale som endte med at han spurte

-Var det noe spesielt du ville?

-Vel, ja! Jeg ville innlede et forhold, forelske meg dypt og inderlig. Jeg ville at vi skulle gidte oss og få barn sammen, og leve lykkelig resten av livet.

Jeg sa ikke det. Jeg er ikke helt idiot heller. Istedet sa jeg

-Nei, ikke egentlig.

Og vi avsluttet samtalen og la på.

NÅ SKULLE DET DRIKKES!

Jeg helte nedpå for å drukne min imaginære kjærlighetssorg. Jeg er ganske sikker på at det i tillegg til rom og cola lighten var galliano. Muligens drukket av litermål. Innen vi skulle gå var jeg så full at jeg ikke klarte å få igjen glidelåsen på skoa mine en gang (ja, dere ser hvor dette bærer. Del to av overskriften…), men vi kom oss da avgårde.

Der var snø og der var glatt og vi seilte nedover mot Dødens dal. Vi kom fram idet Hurra torpedo avsluttet med sin mesterlige versjon av Total Eclipse of the Heart, vaskemaskiner skvatt vegg i mellom, så var det pause og tid til å drikke mer. Trang fødsel gikk forbi en sky av promille, og så kom høydpunktet; Postgirobygget. Jeg hadde på ett eller annet vis klart å presse meg fram helt foran scene, og stod der med broren til bassisten, som jeg kjente litt. Dette gjorde forøvrig at jeg hadde en følelse av vi kom til å bli trekt opp på scenen eller noe. Det skjedde ikke. Det som derimot skjedde var at presset bakfra ble så stort, at jeg ble skvist mot metalgjerdet forrerst. Til slutt ble det så ille at vaktene måtte løfte meg over. Mitt Backstreet Boys-øyeblikk. Det var kjempegøy! Gleden ble kortvarig, for fordi jeg ikke hadde klart å feste skoa mine skikkelig til føttene, hadde den ene falt av i kaoset. Jeg gikk nå altså på snøen (ja, vi var i et telt, men det var ikke akkurat isolert. Telt er sjeldent det) på sokkelesten.

Fortsettes (det blir mindre antiklimatisk enn slutten av telefonsamtalen. Men vi snakker om en mistet sko her; det er grenser for hvor spennende det kan bli)