Posts Tagged hjerte

Son «Reise»dagbok – dag 2

De har løst frokostbuffet/coronaproblematikken med engangshandsker og sånne afternoon tea-tårn med pålegg brakt til bordet. Han fyren jeg overhørte belære selskapet sitt om Holberg i går kveld blir fersket i å stjele brød fra et annet bord.

Jeg blir ferdig med tredjeutkastet til romanen min på formiddagen, og bestiller et rekesmørbrød til lunch. Jeg gjør så lite spennende at jeg vurderer å høre om de har mimosa, bare sånn at jeg kan blogge om den gangen jeg lanserte teorien om at en Screwdriver er en Russian Mimosa, men konkluderer med at å tenke tanken holder for å få lov til å blogge det.

Etter lunch drar jeg ut på en joggetur. Det regner litt, men det går fint, for da kan jeg være en sånn raring som er ute og løper i regnet, og det er min favorittraring å være. Jeg havner også i en situasjon der jeg må løpe over svaberg og opp en idiotisk bratt brakke. Det liker jeg mindre godt. Tilbake på hotellet stikker jeg innom rommet og skifter fra ute-joggesko til inne-joggesko, som også er helt på grensen av hva som går an med min personlighet, og stikker rett på treningsrommet. Jeg bestemmer meg for å bruke alle treningsapperatene, men det første skjønner jeg ikke, det neste gir meg krampe i låret, og så er det tre stykker som er opptatt for en fyr bruker dem i en liten sirkeltrening. Jeg vurderer å dikte opp grunner til at jeg ikke kan bruke de andre og, men kommer fram til at det er viktigere å faktisk trene enn å få en bra reisedagbok, så jeg fullfører runden som en normal person.

Så har jeg en pedikyr. Jeg og pedikyristen blir øyeblikkelig venner, og hun forteller om sitt sitcom-kjærlighetsliv, og jeg forteller om mitt sitcom-kjærlighetsliv (jeg tror jeg «vinner»), og vi fniser og ler og jeg får veldig fine tær.

Så jobber jeg litt mer med romanen min. Jeg har nå ca 2A4 sider med ting som må fikses, alt fra små ting som «finne bedre 1800-tallsbanning» til litt større «kapittel 21 mangler». Men det skal være mulig å løse på de to dagene jeg har igjen.

Under middagen tar jeg mot til meg, og dypper serviettpillen i den lille dammen med væske; det viser seg å være antibac, og pillen kan nå brettes ut til en engangsserviett. Artig. Jeg spiser svinenakke som er veldig god.

Kveldens film er SouthPark: Bigger, Longer, Uncut. Den havnet rett på favorittlista mi da jeg så den på kino i 1999, og jeg må dessverre innse at jeg har vokst fra den. Selv om jeg fortsatt liker musikalnumrene veldig godt. Siden filmen er kort, ser jeg også en episode av den Sør Koreanske TV-serien One More Time, og en episode av den australske TV-serien Please Like Me, før jeg lager ferdig en TV-seriequiz, og henger litt på internettet før jeg sovner alt for seint-

, ,

Legg igjen en kommentar

Farvel, kjære venn

Første hjerte

Jeg hadde allerede stekt den første vaffelen, og spist det ene hjertet, og var godt i gang med å steke vaffel nummer to. Men det varte og det rakk, og vaffel nummer to ble ikke ferdig. Til slutt så jeg det. Lyset på vaffeljernet var av. Vaffeljernet hadde sovnet stille inn, mens det gjorde det det elsket høyest; steke vafler.

Andre hjerte

Men ah! vaffeljernet var ikke dødt. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde wifi heller, og som en annen Sherlock dedukterte jeg så fråden stod om meg, og gikk ut og sjekket sikringsskapet, og ganske riktig, den ene sikringsbryteren hang med hodet. Jeg vippet den opp igjen, og gikk fornøyd tilbake til vaffelstekingen. Vaffel nummer to lå imellomtiden til ettersteking i stekepanna, så jeg øste (yeah right. Som om jeg driver med øser. Jeg heller.) opp vaffel nummer tre, og spiste fornøyd vaffelhjerte nummer to.

Tredje hjerte

Men vaffel nummer tre ville ikke steke i det hele tatt. Sikringen hadde gått igjen. Men jeg kan leve med det. Jeg ville heller ha  en litt upålitelig sikring enn et dødt vaffeljern. Lite visste jeg… etter å ha vippet opp sikringen, åpnet jeg vaffeljernet for å se hva ståa var. Og da jeg så det. Gnisten i ledningen som ligger inne i hengslene mellom over- og underkjeven til vaffeljernet. Og wifiet som forsvant. Og jeg forstod. Vi vet det er noe som heter skinndød, men er det noe som heter skinnlevende? Jeg spiste det tredje vaffelhjertet med en bit banen og et blåbær.

 

Fjerde hjerte

Vaffeljernet mitt virket bare så lenge, før det gnistret til, og ikke bare slukket selv, men også tok med seg nærmeste sikring. Det gir en illusjon av å virke, men det er bare det det er. En illusjon. Og nå må jeg spise stygge pannekaker.

 

Femte hjerte

Jeg danderte det siste vaffelhjertet mitt med banan, blåbær, valnøtt og honning, fotografterte det, la på 300 filter og postet det på instagram. Så spiste jeg det med andakt, mens jeg tok farvel med mitt kjære vaffeljern.

20151128_141435

 

 

Bisettelsen finner sted på tirsdag eller torsdag på Sofienbergparken minigjenbruksstasjon etter arbeidstid. Minnestunden avsluttes ved containeren.

2 kommentarer

London-øyeblikk

Å kjøpe en tur/returbillett med Gatwick-ekspressen er både billegere og sparer tid når man skal hjem igjen, så da gjorde jeg det. Vel inne på toget, på vei inn til London, satt jeg og kikket på billettene mine, og oppdaget at jeg hadde kjøpt en «day-return».  Det var ubrukelig, jeg hadde jo tenkt å bli i London hele helga, og ikke returnere før på søndagen. Jaja, det var ikke SÅ mye penger, og jeg kunne jo gi returbilletten til noen når jeg kom til Victoria station, og gjøre dagen deres. VIRKELIG gjøre dagen deres. Jeg begynte å spinne opp fantasier, om hvordan jeg gir biletten til en fyr, og hvor glad han blir, og jeg bare «Nei, nei, jeg trenger ingenting i retur. Bare vær hyggelig mot noen andre. ‘But it has to be something big. Something they can’t do for themselves'» Og han har også sett og likt Pay it forward, og han skjønner at det er den jeg prøver å sitere, og vi ler og vi har det hyggelig sammen og det blir kaffe, klinings og til slutt giftemål.

Innen jeg kommer til London, har jeg landa litt igjen. Jeg innser at personen som kommer til å få billetten min antageligvis ikke kommer til å dele framtiden sin med meg, men han har fått en bakgrunnshistorie, som innebærer at han har akkurat nok penger til Gatwick-Expressen, men så møter han meg, får billetten min, og har plutselig £20 som han kan bruke til akkurat hva han vil.

Jeg nærmer meg billettautomatene og må løpe litt for å ta igjen hun første dama.

-Excuse me?

Hun snur seg og sier surt.

– Watch where you are going!

Hun skal iallefall ikke få billetten min. Jeg blir stående litt usikker på hva jeg skal gjøre før det dukker opp annen dame, men hun har allerede en billett.

Så dkommer det opp en sølvrev av en Richard Gere-lookalike. Han ser egentlig litt for rik ut til å virkelig sette pris på en gratis billett, men nå har jeg hengt på stasjonen i gode 5 minutter, og selv om Richard Gere nok er godt gift, og ikke interessert i sånne som meg uansett, så skader det ikke å prøve.

-Excuse me, I got this return ticket, and I can’t use it. Do you want it?

Han smiler. Herregud, mannen kan smile!

– No thanks, I already got a ticket.

Og går. På dette tidspunktet kommer en av stasjonsvaktene bort til meg og lurer på hva jeg driver med. Jeg forklarer, og han spør hvorfor jeg ikke ga billetten til «That gentleman». Jeg snur meg og ser Richard Gere stå i kø ved billettmaskinen. Svikefulle bastard!

Nedslått gir jeg billetten min til stasjonsvakten og ber ham å bare gi den videre til noen.

(Jeg reiste rett fra jobb på fredag, og hadde dermed med meg kofferten min med meg på arbeidsplassen. Sjefen min spurte hvor jeg skulle, og jeg – helt uten å tenke meg om – svarte «London, Baby!». Jeg skulle ønske at jeg kunne forklare ham at jeg tilhører Friendsgenerasjonen, og at det er helt umulig for meg å si «London», uten å henge et «Baby» bakpå. Men vi ble begge så satt ut at vi bare ikke kunne snakke sammen mer. Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg syntes avslutningen på den opprinnelige historien ble for deprimerende)

,

Legg igjen en kommentar

Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg er singel.

Jeg snublet over denne siden helt tilfeldig på nettet i dag. Jeg lover, det var kjempetilfeldig, for jeg ville i alle fall ikke googlet «how to make a guy understand you like him», for hvem gjør sånt? Bare desperate folk! Og jeg er i alle fall ikke desperat. Jeg er veltilpasset, trygg singel, og trives med det. Jeg vil sette opp et show med en fyr som minner om han fyren fra Memento og googlet «How to make a show with some one like Guy Pierce», og havnet altså på denne lista. Og når jeg først var inne der, tenkte jeg at jeg jo kunne lese lista, for selv om jeg er veltilpasset, trygg singel (og trives med det) kan det være at jeg vil fortelle noen at jeg liker dem en dag.

Herregud! Er det sånn folk blir sammen? Er dette ting som dere som er i parforhold har gjort? Hvordan døde dere ikke av flauhet underveis?

La oss ta for oss lista punktvis:

“1. Get him alone and just tell him you like him” Det har jeg gjort. Mange ganger. Det funker ikke. Det skremmer ham vekk. NESTE!

«2. Once he figures out that you like him, don’t push things further” Ok, ikke vær pushy! Det krever riktignok litt selvkontroll, men det skal jeg I teorien få til. Bortsett fra at dette jo kommer etter at jeg vist ham at jeg liker ham. Det er jo den biten jeg vil ha råd om! Jeg har jo føkket opp lenge før vi kommer til denne delen!

“3. Make sure that he isn’t interested in any other girls.” HÆ!? Hvordan I alle dager skal jeg få til det? Skal jeg kidnappe ham? Fjerne ham fra alle potensielle konkurrenter? Og hvordan skal dette kombineres med punkt to, hvor jeg ikke skal være pushy?

«4. Don’t crowd his space.» Så, ikke kidnappe ham altså?

«5. Try to get him to catch you looking at him a few times.” Hey! Dette har jeg gjort før. Riktignok ikke som bevisst taktikk… og nå kom jeg til og med en gang det funket for meg… På en måte. Da Han Jeg Likte danset med Hun Han Likte på ungdomsklubben, og jeg satt i hjørnet og stirret hatsk på dem så lenge at DJen (som også var skytsengelen min) gikk ut av buret og fikk Han Jeg Likte til å danse med meg istedenfor. Jeg er ikke sikker på at det er det dedtte punktet handler om.

«6 Start small and work your way up gradually, being attentive to how he responds every time you take it up a notch.” Dette var jo fint og vagt. Begynn I det små med å gjøre hva? Jeg antar de mener at jeg ikke skal invitere fyren med på en romantisk helg i Paris på første deit eller noe. Greit. Jeg skal ikke gjøre den feilen igjen.

«7. Don’t give him mixed signals! “ OK. Fortell at du liker ham, men ikke push ham, sørg for at han ikke ser på andre damer, men la ham være i fred, stirr på ham av og til, men ikke gjør noen særlig romantiske gester i begynneslen. Og ikke send miksede signaler. DU sender MEG miksede signaler, Wikihow-liste!

«8. Remember, guys like to feel like the man” Her reagerer jeg på eksemplene på hva man skal si til ham for at han skal føle seg som en mann. Jeg mener  » Your eyes are amazing » og » Your smile is really nice «. Ville ikke “Du ser ut som du er flink til å hogge tømmer” få ham til å føle seg mer maskulin ( Jeg vil egentlig si at  til og med «Du kler vest så mye bedre enn hva Diane Keaton gjorde i Annie Hall» er et mer machofiserende kompliment enn de eksemplene det kommes med)

«9. If he doesn’t get the hint you are saying, then simply tell him you like him, but don’t come on too strong” Dette er vel det same som punkt 1? Bare med tilleggsrådet om at man ikke må si at man liker ham for godt, som er det som sies i punkt 6 (tror jeg. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har forstått punkt 6 riktig). Her kombineres altså to punkt i lista for å lage et nytt punkt. Er det lov?

«10. Don’t force him into becoming your boyfriend.” Jada, jada, jeg har allerede gått bort fra kidnappingsplanene, har jeg sagt!

11. Be playful with him. Ok, flørt med ham. Det er jo det jeg ikke kan. Det er en grunn til at jeg må google slike lister – lese slike lister når jeg har googlet noe helt annet og tilfeldigvis kommer over dem.

«12. Don’t ignore him.» Hvorfor skal jeg ville ignorere ham? Jeg liker jo fyren!

«13. Make sure that if you call him and he doesn’t answer and he doesn’t call you back, he’s either busy, hates the phone, or doing something productive with his time. “ Jeg er litt usikker på om jeg skjønner bruken av “make sure” her. Noe sier meg at de ikke mener «sørg for» men kanskje heller «forsikre deg om». Og hvis han gjør noe uproduktivt med tiden sin, hva har det å si for vårt potensielle forhold?

«14. If you’re stuck between liking two boys, don’t be like Bella.” Det er hun fra de der “Vampyr”-bøkene, ikke sant? Jeg begynner å mistenke at denne lista kanskje er ment for folk som er betydelig yngre enn hva jeg er. Jeg har faktisk sett den første twilightfilmen, og så vidt jeg husker så var Bellas strategi sentertert rundt det som er punkt 5 på lista; stirre uttryksløst på den blasse Jack Whitehall-kopien i to timer. Betyr det at Punkt 5 ikke gjelder lenger?

«15. Get a guy friend to introduce you guys first as friends, just to get to know each other.” Her kommer det en lang forklaring etterpå som er like komplisert som plottet i en gjennomsnitts Hotell Cæsar-episode, og som konkluderer med at hvis han ikke forteller kompisen sin at han liker meg, så er det enten fordi han ikke liker meg eller fordi han liker meg, men ikke er klar til å innrømme det for kompisen sin… Etter all dramaet og organiseringen jeg har måttet gjort for å få de to i samme rom og snakke om meg, så er dette alt jeg får igjen…. Kanskje/kanskje ikke?

«16. Try to chill with the guy» Med den utdypende teksten «Alone time is just as good as with friends, so try out both.” Betyr dette at kidnapping er innafor igjen?

“17. Don’t pour on the perfume!» Ikke stink. Check! Det at jeg kom hjem fra trening for to timer siden og fortsatt ikke har dusjet er et engangstilfelle… jeg lover. Det hender nesten aldri at jeg går rundt i svette treningsklær resten av dagen fordi jeg er for lat til å dusje.

«18. Don’t laugh too much at their jokes.” Med utdypingen: “ They’ll think you are kind of crazy. Just giggle a little bit, but do it frequently so he doesn’t think you’re bored with him.” Så gi inntrykk av at han er mindre morsom enn hva han er når han er morsom, og hvis han ikke har vært morsom på en stund så gi inntrykk av at han er mer morsom enn  han er? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville gjøre noe sånt? Hvordan skal ha da lære hva som er morsomt og hva som ikke er det? Hvis ikke dette er miksede signaler, så vet ikke jeg!

«19. Smile!” Greit nok. Men fortsettelsen  “Don’t sit there with your arms crossed.” Stiller jeg meg mer tvilende til. Hvordan skal jeg ellers skjule magen og skyve puppene opp og fram?”

«20. If he ends up not liking you, move on.” Åja, endelig et punkt jeg har full kontroll på. Jeg har tross alt laget en hel serie om Hvordan bli uforelsket.

Jeg vet ikke om jeg ble så mye klokere. Og selv om jeg ble klokere, så vet jeg ikke om dette er ting jeg er villig til å gjøre. Jeg tror kanskje jeg må angripe dette annerledes. Eventuelt bare være en veltilpasset, trygg singel, og trives med det, resten av livet.

,

9 kommentarer

Fear and loathing in Trondheim

(Overskriften er feil. Det kan virke som om jeg ikke har sett filmen i det hele tatt. Men den satte seg fast i hjernen min, og ville ikke gi slipp, så da ble det den.)

Det har vært en sånn helg som gir meg lyst til å skrive dagbok. Ikke blogge. Dagbok. Sånn skåret ned til benet, «så gjorde vi det, så sa han det». Ingen vittigheter, kun en nøyaktig gjengiving av hvert sekund slik at jeg aldri glemmer dem. Det var så gøy. Jeg dro tilbake til Trondheim og møtte de menneskene som jeg studerte sammen med, de som formet meg, de som fikk meg til å forstå at det gikk an at vennene mine likte meg. De som sakte men sikkert, fyllegrining etter fyllegrining, overbeviste meg om at jeg var et bra menneske. Og siden har jeg vært det. Men livet er livet, og livet tar tid, og man mister kontakten, og nå var det 12 år siden sist jeg hadde sett mesteparten, men alle var fortsatt helt like, fantastiske mennesker, og alle var lykkelige over å se hverandre igjen, og vi begynte vorspielet klokka 15:00, akkurat som ordentlige studenter, og holdt det gående til vi ble kasta ut fra nachspielet. Og det var så gøy. DET VAR SÅ GØY!

Men alle andre hadde noen. Menn. Koner. Barn. Og jeg er fortsatt bare meg. Og jeg snakker fort om romanskriving, reising og kortfilmlaging. Og har på forhåndsinnøvde vitser om at jeg skal gifte meg med Robbie Williams, og at jeg fortsatt synes det er litt flaut å snakke med gutter, og det er derfor jeg er singel, men det sitter liksom ikke helt. Jeg må finne en ny schtick. En ny unnskyldning. Et nytt argument som kan overbevise alle (også meg) om at jeg er lykkelig. Og for all del. Jeg har det jo gøy. Jeg avstandsforelsker meg, og har et rikt indre fantasiliv, jeg flørter på min klønete teite måte, og det er antageligvis bare jeg som vet at det er flørting jeg driver med. Men jeg er ikke ulykkelig.

Da jeg kom hjem logget jeg på nettdatingsiden og takket ja til dateinvitasjonen som jeg har ignorert, av grunner jeg ikke kan forklare for noen, men han mener at jeg virker useriøs (bare fordi det tok meg 3 uker å svare!) og trekker tilbudet sitt. Og det stikker litt, men mest av alt er jeg letta. For mennesker er så vanskelige ute i den virkelige verden.

Jeg har Squawken, da. Som jeg kan late som om er en pub, men som egentlig er et statusfelt på facebook som har vokst seg usannsynlig langt, og hvor jeg henger med de få vennene jeg har som fortsatt er single. Når også de gifter seg vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Mulig jeg drar på jordomseiling. (da har jeg i det minste noe å skryte av neste gang vi møtes)

, ,

Legg igjen en kommentar

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 2

Så satt jeg der da, med hjertet i halsen og telefonen i hånda, og ventet på at han som i beste fall kunne være mannen i mitt liv løftet av rører. Noe han faktisk også gjorde. I ettertid ser jeg at det nok var høydepunktet i den samtalen, for herifra gikk alt nedover. Vi hadde en ekstremt klein og flau samtale som endte med at han spurte

-Var det noe spesielt du ville?

-Vel, ja! Jeg ville innlede et forhold, forelske meg dypt og inderlig. Jeg ville at vi skulle gidte oss og få barn sammen, og leve lykkelig resten av livet.

Jeg sa ikke det. Jeg er ikke helt idiot heller. Istedet sa jeg

-Nei, ikke egentlig.

Og vi avsluttet samtalen og la på.

NÅ SKULLE DET DRIKKES!

Jeg helte nedpå for å drukne min imaginære kjærlighetssorg. Jeg er ganske sikker på at det i tillegg til rom og cola lighten var galliano. Muligens drukket av litermål. Innen vi skulle gå var jeg så full at jeg ikke klarte å få igjen glidelåsen på skoa mine en gang (ja, dere ser hvor dette bærer. Del to av overskriften…), men vi kom oss da avgårde.

Der var snø og der var glatt og vi seilte nedover mot Dødens dal. Vi kom fram idet Hurra torpedo avsluttet med sin mesterlige versjon av Total Eclipse of the Heart, vaskemaskiner skvatt vegg i mellom, så var det pause og tid til å drikke mer. Trang fødsel gikk forbi en sky av promille, og så kom høydpunktet; Postgirobygget. Jeg hadde på ett eller annet vis klart å presse meg fram helt foran scene, og stod der med broren til bassisten, som jeg kjente litt. Dette gjorde forøvrig at jeg hadde en følelse av vi kom til å bli trekt opp på scenen eller noe. Det skjedde ikke. Det som derimot skjedde var at presset bakfra ble så stort, at jeg ble skvist mot metalgjerdet forrerst. Til slutt ble det så ille at vaktene måtte løfte meg over. Mitt Backstreet Boys-øyeblikk. Det var kjempegøy! Gleden ble kortvarig, for fordi jeg ikke hadde klart å feste skoa mine skikkelig til føttene, hadde den ene falt av i kaoset. Jeg gikk nå altså på snøen (ja, vi var i et telt, men det var ikke akkurat isolert. Telt er sjeldent det) på sokkelesten.

Fortsettes (det blir mindre antiklimatisk enn slutten av telefonsamtalen. Men vi snakker om en mistet sko her; det er grenser for hvor spennende det kan bli)

,

2 kommentarer

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 1

De snakket om «beste konsertopplevlse» på radioen i dag. Jeg er ikke så veldig glad i å gå på konsert, men jeg har da gjort det noen ganger, og det er stort sett suksess. Jeg vet ikke hvilken som er best, men Blondie-konserten og Mods (hvor jeg var med på innspilling til denne musikkvideoen) står høyt i kurs. Men det er ikke dem jeg skal fortelle om i dag. Den jeg skal fortelle om i dag faller i den ekstremt smale kategorien «historier jeg har fortalt mange ganger, men som jeg ikke har blogget (enda)».

Det var veldig lenge siden, på vinteren på midten av 90-tallet. Jeg var student, og Hurra Torpedo, Trang Fødsel og Postgirobygget skulle ha trippelkonsert i et sirkustelt i Dødens Dal. Og litt spontant bestemte jeg meg for at jeg ville høre på.

Helga før hadde jeg dratt med meg en fyr hjem fra byen. Han het Per og var fra Snåsa. Men det skal vi ikke bruke mot ham. Vi satt i sofaen og ventet på at Han-jeg-egentlig-var-forelska-i skulle komme hjem (ja, jeg har vært forelsket i en som jeg bodde i bofelleskap med. Det er antageligvis det minst hjertevennlige jeg har gjort i hele mitt liv) slik at jeg kunne vise fram byttet mitt eller noe. Det vil si jeg ventet. Hva Per gjorde vet jeg ikke. Han-jeg-egentlig-var-forelska-i kom ikke hjem den kvelden, men det gjorde ei av de andre av de jeg bodde med, hun stakk hodet fram fra bak kanten som skjulte inngangsdøra vår, så meg og Per sitte i sofaen og sa «Æ har me mæ to æ». Og ganske riktig, det tittet fram to pene unge menn bak henne. Dette viste seg å være kompisene til min Per, og de hadde drevet og lett etter ham over halve byen. Så da lo vi litt av det, da. Vi drakk litt mer og røykte (Inne! I fellesarealet i bofellesskapet! Herregud, jeg er gammel!) og klinte litt, og etter hvert trakk vi oss tilbake.

Neste morgen insisterte Per på at ikke bare ville han ha telefonnummeret mitt, jeg måtte ta hans også. Jeg følte at det var en bekreftelse på at dette var Ekte Kjærlighet! Han-jeg-egentlig-var-forelska-i ble skjøvet ut fra hjertet mitt og Per fra Snåsa ble skrevet inn. Og så begynte ventinga. Dette var før mobiltelefonen var allemannseie, så man måtte sitte hjemme og vente på at telefonen ringte. Den ringte ikke. Jeg skjønte ikke det der; han hadde jo praktisk talt fortalt meg at han elsket meg med den alt for intense telefonnummerutvekslingen.

Så da jeg satt der, på vorspiel til Trippelkonserten, med telefonnummeret hans på en lapp i lommen, og i stigende rus. Etter det femte glasset med rom og cola light føltes det veldig riktig at jeg skulle ringe ham. Det er noe som sier meg at jeg hadde lånt med meg telefonen til Han-jeg-egentlig-var-forelska-i, men det kan umulig stemme. Jeg fikk iallefall lånt meg en telefon, satte meg ute på gangen, og ringte nummeret på den etterhvert litt slitte papirlappen.

Fortsettes… (ja, du kommer til å bli skuffa)

,

Legg igjen en kommentar

Rebound

Da jeg fikk vite at David Mitchell nå har giftet seg med sin Victoria, var min første reaksjon å kjøpe meg en billett til Robbie Williams-konserten i juni. Det føles som å ha en one night stand med ex-en etter å bli dumpet av nåværende kjæreste. Og ja, jeg vet hvor patetisk det får meg til å høres ut. Jeg gjør det for å underholde dere, for pokker. (en av dagene skal jeg ut og flørte med menn i virkeligheten, som vet hvem jeg er også. Det har jeg hørt mye bra om. Jeg tror det kan bli gøy)

Legg igjen en kommentar

Piano

Det er synd jeg ikke blogger lenger. Hvis jeg hadde blogget, kunne jeg fortalt om hvordan det første pianoet mitt indirekte førte til mine foreldres skilsmisse. Jeg kunne blogget om hvordan jeg, da pappa døde og vi fordelte arvegodset, ente opp med pianoet og to identiske gettoblastere, mens søsteren og broren min fikk henholdsvis TV-en og stereoanlegget. På grunn av en misforståelse, ga mamma bort pianoet mitt, og jeg ble sittende igjen med to gettoblastere (den ene har jeg fortsatt, den andre ble ødelagt i noe gjørmebrytinggreier jeg var med på).

Jeg kunne fortalt om at dette gjorde at da mamma døde, så mente jeg at jeg hadde rett på hennes piano, og stefaren min hjalp meg å flytte det inn i leiligheten min i Sandnes. Jeg kunne blogge om at det er et fantastisk fint møbel, over hundre år gammelt, fullstendig umulig å stemme riktig, men heldigvis er jeg akkurat tonedøv nok til at det ikke gjør så mye.

Jeg kunne blogget om at jeg flyttet til Oslo. Jeg BURDE blogget om at jeg flyttet til Oslo (og jeg burde definitivt blogge om Katakombene. Ikke gi opp, det er fortsatt en mulighet for at det kommer. Selv om jeg ikke blogger lenger). Og hvordan jeg klarte å hyre de mest sutrete flyttefolkene i verden, som var generelt misfornøyde med å måtte bære esker og gå i trapper, og som nektet å i det hele tatt prøve å få pianoet inn i leiligheten.

Jeg kunne blogget om pianostemmeren jeg hadde booket, og som jeg nå måtte avbestille. Jeg kunne blogge om hvordan han virket som en ganske søt type, og hvordan jeg skulle lure ham til å gifte seg med meg (Jeg ville selvfølgelig ikke gjort noe som helst i virkeligheten, men jeg kunne blogget om det) og hvordan han satte meg i kontakt med pianoflyttefolk med spisskompetanse.

Jeg kunne blogget om hvordan pianoflyttefolkene kom, en fredags kveld, akkurat litt for sent, fordi de hadde fått parkeringsbot. Jeg kunne blogget om hvordan jeg enig nikket om hvor forferdelig grådige disse parkeringsvaktene er, selv om jeg egentlig tror de er ålreite folk, som bare gjør jobben sin, og sørger for at det ikke blir fullstendig anarki i gatene, og at grunnen til at de er så bryske er at de hele dagen blir kjeftet på av folk som mener akkurat de burde få lov til å parkere akkurat der de vil bare en liten stund. For de er jo gode mennesker som har viktige ærend.

Så kunne jeg blogget et litt morsomt avsnitt, om hvordan naboen kom stormende ut i fullt firsprang, med bikkja etter seg, fordi hun trodde at vi var tyver som prøvde å stjele barnevogna hennes (vi bare flyttet den ut, for å få mer plass til pianoet i trappeoppgangen).

Deretter kunne jeg blogge om hvordan jeg smånervøs stod i narkoparken hvor pianoflytterne hadde parkert bilene sine (nok en gang ulovlig. Og jeg kunne formelig merke at jeg var i ferd med å bli en av disse menneskene som mente at de hadde vært gjennom nok dritt for en dag at det forsvarte at bilene var ulovlig parkert). Og så kunne jeg hatt en litt vågal bit om at jeg stod på hjørnet der så lenge at jeg nesten begynte å bekymre meg for at folk skulle tro at jeg var en prostituert, men at jeg heldigvis hadde skiftet til fredag-ettermiddag-slakke-bukser, og har generelt en kroppsfasong som innimellom har gjort det vanskelig å gi det vekk, så jeg konkluderte med at jeg var trygg.

Så kunne blogge om hvordan pianoflyttemannen kom gående mot meg, og jeg kunne se noe var galt, og han ganske riktig fortalte meg at de hadde prøvd å prøvd, men de fikk ikke poianoet forbi postkassene i 1. etasje en gang.

Jeg kunne blogget om at jeg så dem lasse pianoet på bilen igjen, og kjøre av gårde til Drammen, eller hvor det var, hvor de setter pianoet på lager til jeg finner ut hva i alle dager jeg skal gjøre.

Jeg kunne blogget om hvor veldig trist jeg ble, både fordi jeg ikke får ha pianoet mitt lenger, og fordi dette helt klart betyr at jeg aner hva jeg driver med og det er et under at staten i det hele tatt tillater meg å prøve å ta vare på meg selv, og at jeg er ganske sikker på at jeg gjør livet feil…

Det er kanskje like greit at jeg ikke blogger lenger.

,

8 kommentarer

Mannen jeg elsker skal gifte seg med noen som ikke er meg

Jeg ser at jeg kan framstå i overkant dramatisk her, da mannen jeg elsker er David Mitchell, engelsk komiker som ikke aner hvem jeg er, og det kan liksom ikke være ekte kjærlighet når jeg aldri har møtt ham, men det er likevel sårt. Så jeg gjør det eneste logiske; prøver å finne ut mest mulig om denne andre kvinnen. Og etter å ha hørt radioprogrammet My Teenage Diary, hvor hun leser fra fjortisdagboka si har jeg kommet fram til følgende konklusjon; Victoria Coren, kvinnen David Mitchell skal gifte seg med, er som meg, bare bedre. Sånn jeg ser det må jeg gjøre David Mitchell oppmerksom på at jeg eksisterer, sånn tilfelle han finner ut at Victoria Cohen er for bra for ham. Eventuelt må jeg prøve å finne en dårligere versjon av David Mitchell, og prøve meg på ham.

Dette tenkte jeg på da jeg la meg. Jeg drømte at jeg kjøpte meg en rød Pick Up, og jeg var veldig fornøyd med kjøpet helt til det viste seg at det ville koste 5000 kroner hver gang jeg måtte vaske den, og det måtte gjøres av en gigantisk Tickle Me Elmo, mens jeg modelerte nattøy. Av og til skjønner jeg hvor drømmene mine kommer fra, andre ganger ikke fullt så mye.

2 kommentarer