K13: Juan of the dead

Juan of the Dead  (Alejandro Brugués, Cuba 2011)

 

Jeg tror dette er min første cubanske film. Det er en sånn romzomcom, som riktignok er en noe smal sjanger, men en veldig fin en. Og ordspill drar (nesten) alltid opp. Zombiene tar over Cuba, og Juan og vennene hans, må sloss for å overleve. Akkurat passe skummel, uten å bli for ekkel, og samtidig veldig morsom. Dessuten figurer som man blir veldig glad i.

 

Og dett var dett for årets katakomber. Jeg tror dette er det programmet jeg har likt best siden førsteåret, og det var definitivt mye å synes om filmene i år (selv om jeg dabbet av mot slutten her – men det tror jeg dreier seg mer om at jeg er litt sløv enn om kvaliteten på filmene). Iversen og Asbjørn har også referat.

Takk til Fred Ut for organisering, til alle som var der for hyggelig selskap og til Gry for fantastiske brownies.

That’s all.

K13: The Dark Knight Returns pt. 2

The Dark Knight Returns pt. 2 (Jay Oliva, USA 2013)

Batman er gammel og nesten pensjonert, men så slipper Jokeren ut av galehuset hvor han har sittet de siste årene, så Batman må trå til igjen. Jeg er litt overrasket over å måtte konstantere at jeg ikke likte denne noe særlig. Det var ikke det at jeg IKKE likte den, men bare med tanke på hvor glad jeg er i Batman og superhelter generelt, synes jeg historien ble litt uinteressant. Og mens jeg vanligvis irriterer meg over politiet, og at de ikke skjønner at Helten vår bare vil alles beste, tok jeg meg her i å flere ganger å synes at Batman lagde vel mye trøbbel for Politiet, og godt kunne latt dem gjøre jobben sin litt mindre uforstyrret. Jeg likte cameoen av alle de andre heltene, da. Det var gøy. Så alt i alt en helt ålreit film. Akkurat passe, midt på treet.

K13: The Room

The Room (Tommy Wiseau, USA 2003)

Jeg tror at jeg flere ganger tidligere i Katakombe-sammenheng (og for all del, andre sammenhenger) har påstått at jeg «ikke liker filmer som er så dårlige at de blir bra». Litt fordi jeg heller vil bruke tiden min på å se filmer som faktisk er bra, og litt fordi jeg alltid ender opp med å synes så synd på de som har jobbet med å lage denne filmen, og som har tenkt at «jaja, dette er kanskje ikke sånn supert, men litt bra er det jo» og så viser det seg at det ER jo ikke det, men isteden for er kjempedårlig, og alle bare ler av dem fordi filmen deres er så latterlig dårlig.

Men jeg ender alltid opp med å like de «dårlige» filmene ganske godt. Jeg tror nøkkelen er å se dem sammen med folk. Og nå har vi altså The room. Mange mener at det er den dårligste filmen som noensinne er laget, og jeg tror kanskje disse mange kan ha rett i det. Tommy Wiseau spiller Johnny, som er en super fyr, som bare vil alle godt, som jobber hardt, kjøper fine gaver til dama si, er en god venn, og har tatt en tilfeldig foreldreløs 18-åring under sine vinger. Og hva gjør alle disse menneskene som er så heldige å ha Johnny i livet sitt? De bedrar ham, svikter ham, og behandler ham generelt dårlig. Stakkars, stakkars Johnny.

Tommy Wiseau har skrevet, regisert, produsert, spiller hovedrollen og har helt sikkert hatt en rekke andre mindre oppgaver i forbindelse med denne filmen. Jeg er overbevist om to ting; for det første er storyen løst basert på virkelige hendelser. Tommy har på et tidspunkt vært sammen med en dame som ikke behandler Tommy så bra som han mener at han fortjener å bli behandlet. Og for det andre; Tommy er en av dem som i sene nattetimer sitter og bitcher på Internettet om hvordan damer bare vil ha «bad boys» og hvordan det er umulig for snille gutter som han å få seg en kjæreste. Det er bare noe jeg tror da, Kanskje Tommy Wiseau er en skikkelig smart og sympatisk type, som bare mangler litt selvinnsikt når det gjelder filmegenskapene sine. Eller kanskje han bare liker skikkelig cheezy filmer.

Apropos Johnny. Jeg har forøvrig i løpet av den siste uken lært – helt uavhengig av Katakombene – at MGP-helten Johnny Logan ble født Seán Patrick Michael Sherrard, men at han byttet navn etter å ha sett… ja nettopp: Johnny Guitar.

K13: Pizza, quiz og Everybody wants to kill Bruce

Ja. Jeg suger. Men for de av dere som har fulgt med på denne bloggen en stund, så burde dere skjønt at når jeg satte i gang med en føljetong, så vil det ta lenger tid enn man skulle tro. Men i alle fall. Katakobene 2013. Vi er nå er kommet til pausen med pizza (nam!) og quiz. Quizen var en høydare. Bra spørsmål (takk Iversen) og veldig bra lag (Takk alle dere som jeg har glemt navnet på allerede.  Det er ikke deres feil. Jeg er håpløs med navn. Som sagt. Jeg suger. Jeg husker navnet på laget, da. Det het ‘Bloody Mary: Den nye vinen’. Et lagnavn som kom fram da vi diskuterte hvilken vin Hannibal Lecter drakk i boka, og noen foreslo Bloody Mary, for å følge det opp med «det er den beste vinen» [det var Amarone, for de som måtte lure. Vinen som Hannibal drikker i boka, altså] ). Uansett et veldig bra sammensatt lag, vi hadde en god tone, alle fikk bidra med noe, det var enkle og vanskelige spørsmål, noen som vi kunne skrive rett ned, noen som vi måtte tenke litt på og noen som vi kunne diskutere oss fram til (jeg vet ikke om de diskusjonene våre egentlig førte fram til så mange rette svar, men vi klarte iallfall å komme fram til hvilken skuespiller jeg blander med Alan Rickman. Det er Gary Oldman. Det var gøy for meg i det minste). Vi konkluderte til slutt med at vi ikke kom til å vinne, men vi hadde i alle fall hatt det veldig moro. Men så vant vi likevel, gitt! Og jeg fikk velge meg ut sesong 1 av Sherlock i premie, som erstatning for min egen, som jeg har lånt bort til noen som jeg har glemt hvem er.

Etter pausen så vi en 10-minutters sak som heter Everybody wants to kill Bruce (link til filmen på youtube), hvor en franskmann (jeg tror han er fransk. Det er uansett ikke så veldig relevant) har klippet sammen scener fra 39 forskjellige filmer, som får det til å se ut som om alle, og da mener jeg virkelig ALLE vil drepe Bruce Willis. Det var veldig moro, og det må ha vært fryktelig mye arbeid å lage denne. Jeg digger jo alle former for nye vrier på kjente historier, så sammenklippingen i seg selv ga meg mye glede, og så er det jo fryktelig artig å prøve å kjenne igjen flest mulig filmer, da.

K13: The Tempest

The Tempest (Julie Taymore, England 2010)

Den fjerde filmen vi så i år var en filmatisering av Shakespears The Tempest. Jeg liker Shakespeare. Ikke så mye som jeg skulle ønske. Men jeg fasineres av språkbruken hans, men jeg synes stykkene hans kanskje er litt langdryge og kjedelige, og hovedgrunnen til at jeg vil se dem er sånn at høykulturelle folk synes jeg er kul, og tror jeg er en av dem. Så når jeg prøver å se filmatiseringer av Shakespearestykker ender det ofte med at jeg gir opp ca 20 minutter inn, og går på youtube og ser mange episoder av Never mind the buzzcocks istedenfor. Ikke så høykulturelt men mye morsommere. Og det er her Katakombene kommer meg til gode; for youtube er ikke så tilgjengelig, og jeg blir sittende og se hele filmen. Og jada, jeg kjeder meg litt, men jeg koser meg også, spesielt når Russell Brand dukker opp.  Han er ikke for alle, men jeg liker ham, og han er jo født til å spille drukkenbolt i et Shakespearestykke. Og når vi er ferdige har jeg sett et Shakespearestykke, og selv om det det ikke er på teater så vet jeg hva det handler om (vel, på en måte. For hva var det dette handlet om? En trollkvinne (opprinnelig trollmann, men castinga er futuristisk og gæern, og har satt Helen Mirren til å spille Prospero og kaller ham Prospera. Wee!) troller fram en storm som får et skip til å velte, og besetningen blir skipsbrudden på øya hennes, og virrer rundt der, og sønnen til kapteinen forelsker seg i dattera til trolldama, fordi ånden som trolldama har fanget(?) manipulerer de to ungdommene. Og broren til trolldama, som trolldama er sinna på, fordi han svek henne i sin tid, er også på skipet og dermed på øya, og alle roter rundt der, før de tilslutt ender opp i slottet til trolldama, og alle er glade fordi de andre lever, og jeg har inntrykk av at det er en lykkelig slutt, uten at jeg skjønner helt hvorfor.

 [Nå har jeg slått opp Stormen på Wikipedia. Jeg har visst fått med meg mindre av handlingen enn jeg trodde. Men HAHAHA! Ånden blir spilt av han der fyren som Simon Amstell har en crush på. Alt henger sammen (fordi Simon var programleder av Buzzcocks i et par år) ]

 

For å oppsummere; hvis jeg trenger å imponere noen høykulturelle, så kan jeg si at jeg har sett The Tempest, og jeg tror jeg kan fake meg gjennom en samtale om handlingen. Så jeg er fornøyd.

K13: Hukkle

Hukkle (György Pálfi, Ungarn 2002)

Årets tredje katakombefilm, Hukkle,  starter med nærbildet av en sort orm. Jeg begynner å nynne Black Adder-melodien lavt for meg selv og oppdager til min store overraskelse at jeg klarer å gjøre det helt rent. Det blir høydepunktet for meg i denne filmen, for dette var rare greier. Dette er helt på grensen til ren kunstfilm, nesten helt uten dialog, med unntak av noe synging mot slutten, og med masser av nærbilder av diverse dyr, og en storyline som jeg aldri i livet hadde fått tak om ikke Thomas hadde fortalt oss hva den var på forhånd. Og så var der en gammel mann som hikker. Mens konene i landsbyen diskret dreper ektemennene sine.

Jeg tror dette er den katakombefilmen jeg har likt minst gjennom tidene. Jeg skjønner jo at dette er noe jeg bør like. Det er vakkert og originalt og der er en fyr som hikker, men jeg skjønner jo ingenting, og det er tregt og det blir litt kjedelig. MEN! Til min store overraskelse (og ikke så rent lite irritasjon) har jeg tatt meg i stadig å forsvare den når folk reagerer med «hæ, ungarsk film, uten dialog, jeg skjønner du synes det var dårlig». Så noe med den må jeg ha likt. Og det ER fint med filmer som ikke forklarer alt, hvor man må tenke litt selv, men kanskje ikke fullt så mye…?

Nå skal jeg gå på Internettet og se om jeg finner ut litt mer om hva den faktisk handlet om.

K13: Delhi Belly

Delhi Belly (Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011)

Årets andre Katakombefilm var Delhi Belly. Delhi Belly er Lock Stock and two smoking barrels med diarè. Selv om jeg kunne klart meg uten bæsjingen, så var den ikke så ekkel som fryktet og førte indirekte til et par morsomme scener, så jeg kan leve med den. Lock Stock…-biten elsket jeg. Det er min type film. Tre unge menn havner via den litt ditsy kjæresten til en av dem (som heter Soniya. Det er alltid gøy med folk som heter Sonja på film. Selv om de velger å stave det med en i OG en y. Og selv om hun nok ikke er den karakteren man heier mest på. Hun har det desidert beste slap stick-øyeblikket, da, det er i det minste noe) i klammeri med en diamantsmulgering (jeg antar det er en ring i alle fall. Det pleier å være snakk om ringer når det er smugling involvert). Og så blir det trøblete (men ikke så trøblete at det blir irriterende, noe som fort kan skje i slike filmer), litt ekkelt og veldig morsomt. Jeg lo masse, både høyt og litt sånn hehe-det-var-morsomt inni meg. Hovedpersonen får på et tidspunkt en bil som ligner veldig på en Cordelia, som var min bil og som hadde en kjærlighetshistorie gående her i bloggen for mange, mange år siden da bloggen min fortsatt var i live, og den blir beskrevet som «This is what you get when a donkey humps an auto rickshaw» noe som jeg synes er den mest fabelaktisge beskrivelse av en bil noensinne. Filmen har også en veldig, veldig, veldig fin bollywood-dansescene.

Dette var min favorittfilm i årets Katakomber, og det er nok denne jeg i størst grad kommer til å anbefale andre å se også.

Katakombene 2013: Johnny Guitar

Katakombene. Rar film. Hyggelige folk. Skien. Brownies. Søk på Katakombene i bloggen min om du vil ha mer info fra tidligere år (finnes det en offisiell Katakombe-side?). Uansett; la oss begynne å snakke om filmene:

 

Johnny Guitar (Nicholas Ray, USA 1954). Western! Yay! Jeg så mye western da jeg var yngre, og det at jeg ikke gjør det lenger viser kanskje at filmsmaken min har endret seg noe, men ett og annet gjensyn er alltid hyggelig.  Dessuten hadde filmen to sterke kvinnelige skikkelser, (selv om sterke og sterke, hun ene var jo spik spenna gæern. Det kan jo diskuteres hvor sterkt det er), og det er jo alltid litt fint for sånne som meg som prøver å være feministiske av seg. Bareierinnen Vienna har bestilt seg en gitarmann til baren sin. Dette er Johnny Guitar (som det etter en stund viser seg egentlig heter Logan til etternavn. Med tanke på at vår heltinne heter det samme som en Ultravox-sang, fasineres jeg av to 80-tallsmusikkreferanser i en film fra 1954. Fremtidsrettet av dem!). Uansett. Johnny Guitar framstår først å være en ukjent fredselskende musiker (selv om han var litt av en provokatør helt fra begynnelsen av, når jeg tenker meg om), men det viser seg etter hvert å være mer med ham. Og det kommer godt med, for Vienna har nemlig fire Dalton-brødre-venner, som ikke er brødre, og egentlig ikke så kriminelle av seg, så sånt sett er det eneste de har til felles med Daltonbrødrene at de er fire. Og er i ville vesten. Men de blir mistenkt for et mord, for folk mener de har drept broren til hun tidligere nevnte spik spenna-dama (generelt en dårlig ide å bli mistenkt for å ha drept søsknene til gale folk). Disse fire mennene bor i en liten hytte sammen bak en foss. Var det noe folk gjorde i gamle dager, bodde i bofelleskap lenge etter de ble voksne? Det brukte jeg litt tid på å lure på. I alle fall, det er veldig mye fram og tilbake, og høyt tempo gjennom hele filmen, og jeg hørte mange ande si etterpå at det var veldig mye bra replikker i filmen, men det bet ikke jeg meg merke i, men de andre har sikkert rett, for det er ikke alltid jeg får med meg alt.

Men jeg lot meg mest av alt fascinere av det som jeg i ettertid har valgt å kalle «den magiske kjolen». Vienna trekker på seg den magiske kjolen ca en halv time før filmens slutt. Den er veldig fin. Fotsidt, stort skjørt bånd rundt livet og tettsittede overdel. Og den er hvit. Det er viktig. Den er kritthvit. Og den er like hvit etter at Vienna får blødende mann nummer en i fanget. Den er like hvit etter at Vienna får blødende mann nummer to fanget. Den er like hvit etter at Vienna har ligget sammenkrøllet i en grøft. Den er like hvit etter at Vienna klatrer ned i en skitten kjeller. Men så tar kjolen fyr, og hun må ta den av seg. Jeg ble etterpå forklart at den symboliserte den uskyldsrene Vienna selv (som sagt; det er ikke alltid jeg får med meg alt), men jeg er bare opptatt av hvor man få tak i en kjole i et slikt stoff. Jeg regner med rødvinssaus vil være totalt uproblematisk for den.

Men tilbake til filmen: Gøy og underholdende. Holder seg til sjangeren nok til at man får det som man liker med den, samtidig original nok til at den ikke bare blir en av mange kåbboifilmer man har sett oppgjennom.

Dette ble en fryktelig lang anmeldelse, og dette er bare den første av åtte, så i år skal jeg gjøre noe helt nytt; hver film får sin egen bloggpost. Så se frem til en hel uke med katakombefilmreferat (jeg skal prøve å skrive litt om filmene og, og ikke bare om meg selv) her på den Ordentlige bloggen min. I morgen kommer min mening om Dehli Belly.