Katakombene 2016

Katakombe nummer 11, min 8., er ferdig for i år. Her kommer mitt forsøk på å oppsummere herligheten.

Vi starter med Prince of Thieves fra(England/Usa 1940), et Technicolor*eventyr, som Disney noen og 50 år senere baserte sin Aladin-tegnefilm på. Det var veldig gøy. Farger og musikk og magi. Det er fra tiden lenge før CGI, til og med før Special Effects, da det rett og slett het «filmtriks», og jeg er fryktelig imponert over hva de fikk til med datidens teknologi. Jeg mener, de lurte meg ikke til å tro at den mekaniske hesten faktisk kunne fly, men det så bra nok ut til at det ikke distraherte fra historien. Også pluss for en faktisk rosa elefant, totalt blottet for metaforisk relevans.

*Technicolor er vel strengt tatt en eller annen form for varemerke, og jeg vet ikke helt om det er akkurat det som er involvert her. Men det så veldig Techinicoloresque ut, og hvem gidder å gjøre research?

 

The Borrower (USA 1991 -HVA!? 1991, den så eldre ut!), handler om et romvesen som er blitt de-evolusjonert (jeg vet at det ike er første gang jeg bruker det ordet, og jeg kan for mitt liv ikke komme på i hvilken sammenheng det kan ha vært relevant før) til menneske, og blir satt igjen på jorda for straff for noe mord og greier. Greit nok, sånt skjer, men de-evolusjonering er ustabile greier, så innimellom må han stjele seg et nytt hode. Det er gøy å se romvesen herme etter jordboere, og prøve å tilpasse seg og ikke stikke seg for mye ut, men det er også det eneste positive jeg kan si om denne filmen, som jeg tror det var bred enighet om at var årets dårligste. Men vi trenger de og, og jeg er sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt vil vanke i et miljø der jeg kan si «The Borrower, ja den har jeg sett» vil gi meg en eller annen form for kred.

 

Harold and Maude (USA, 1971) hadde jeg sett før, men det er minst 10 år siden, Jeg husket den som litt kjedelig, men bedre enn mye annet jeg så på den tiden (jeg hadde en periode der jeg pløyde meg gjennom en del såkalte kultklassikere. Det viser seg at det er en grunn til at flere av dem har et såpass smalt publikum som de har…) . Men som vi snakket om, det er noen filmer som bare funker bedre på Katakombene, dette var en av dem (eller så har jeg bare blitt litt mer moden de siste 10 årene). Jeg koste meg veldig med denne filmen om Harold, hvis hobby det er å late som om han tar livet av seg og gå i begravelser, og Maude, alle Manic Pixie Dream Girls bestemor, og etterpå satt jeg igjen med en følelse av at jeg ville UT og LEVE.LIVET (Jeg spiser frokost i en hage i dag Q.E.D.)

 

The Battle of Algiers (Italia/Algerie 1966) var årets Film-som-jeg-vil-ha-sett-mer-enn-å-faktisk-se-den. OG her passer det egentlig å skryte litt av Thomas, og hvor flink han er til å bygge opp programmet. Han er også flink som ordner og styrer og organiserer og velger ut filmer, men det håper jeg at jeg skryter nok av hvert år, men i år la jeg for første gang merke til hvor mye rekkefølgen har å si. Seriøsiteten bygges sakte med sikkert opp mot middagspausen, før vi etter middag blir sluppet hardt og brutalt lenger og lenger ned i galskapen. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lagt merke til dette før (jeg tok en stikkprøve mot 2010, og det stemte for da og). I alle fall, bra jobba Thomas! Tilbake til filmen som handlet om Algeries kamp for frigjøring, og som var mer opptatt av å fortelle hva som faktisk hendte enn å underholde. Og jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å sove litt under denne filmen, men jeg merket jeg ble veldig revet med og ville få med meg hva som skjedde, og det er sunt å bli påminnet hvor griseheldige vi er at vi lever her og nå, og at vårt største problem er at vi har dager hvor kostholdet består utelukkende av croissant og sjokolade.

 

Så. Pizza og quiz. Takk til Tor Andre for god organisering av pizza, og Espen for lagning av god quiz. Også takk til quizlaget mitt; vi gjorde så godt vi kunne og vi hadde det gøy. Mer kan ingen forvente av oss!

 

Etter mat ble vi lovet det som Thomas kalte «musikalen fra helvete». Jeg gledet meg ellevilt. Jeg har fortsatt ikke møtt en musikal jeg ikke har likt (bortsett fra Cats – men jeg føler ikke egentlig jeg har gitt den ordentlig sjans), og dessuten er «så dårlig at det blir gøy»-filmer ofte de som treffer meg best på Katakombene. Og ja. The Apple (USA 1980) innfridde på begge punkter. Det er fremtiden -1994 – Eurovision er blitt Wordlvision(!) og trekanter (igjen faktisk trekantete formede ting. Ikke i overført betydning) er THE SHIT! Et ungt singer-songwriter par havner i klørne på en ond plateprodusent. Jeg må innrømme at jeg gjennom mye av filmen tenkte ting av typen «Det er jo ikke så ille – de fleste musikaler har et relativt tynt plot og tullete musikalnummer- hva er det egentlig som gjør at denne er så mye dårligere enn Rocky Horror Picture Show?» samtidig som der var ting som var direkte idiotiske. Men så. Så kom slutten. Det er ikke så lenge siden jeg så et YouTube-klipp som het noe sånt som «7 filmer som har bortklipte scener, som egentlig var nødvendige for å forstå slutten av filmen». Og jeg tror noe sånt kan ha skjedd her (red adm. Det ER det som har skjedd her. De filmet opprinnelig en introscene som ville gjort slutten mer plausibel (jeg bruker her «plausibel» i ordets galeste forstand), men den måtte klippes vekk, fordi det var så mye som gikk galt. Blant annet stakk en tiger av, og folk besvimte inne i dinosaurkostymene sine).  For en ting er at hovedpersonene ett år etterpå plutselig har en 18 måneder gammel baby, en annen ting er… vet du jeg vil ikke spoile den WTF-opplevelsen, men jeg har allerede lastet The Apple-episoden av How did this get made-podcasten, i håp om at de skal klare å, om ikke få en mening utav det, forsikre meg om at det filmen og ikke meg det er noe galt med. (Red adm: Nå har jeg begynt å høre på episoden. Det er der jeg har tiger-fakta fra. Jeg anbefaler alle som har sett filmen å høre episoden. Om ikke annet så for å høre amerikanere vri hjernen sin rundt konseptet Melodi Grand Prix)(WDTGM har også fine episoder om Gymkata og The Room. De første 5 minuttene er ofte reklame og en teit rap, men så blir det bra. Jeg lover)

 

Så kommer vi til det som ble årets favoritt for meg. What we do in the Shadows (New Zealand, 2014) er en mokumentar om vampyrer i et bofelleskap. What’s not to like? For det første viser det seg at vamyprer har de samme problemene som alle andre har i bofelleskap (blodig oppvask, og at noen drar med seg folk som ikke alle nødvendigvis er like begeistret for), for det andre så var dette bare veldig godt laget. Likandes figurer (selv de som ikke akkurat er sympatiske), artige situasjoner og generelt fint plot med noen overraskelser underveis.

 

Vi avsluttet kvelden med House (Japan 1977), hvor syv japanske skolejenter drar til huset til tanta til hun ene, og så spiser huset dem. Dette var veldig rart. Jeg tror faktisk det er den rareste Katakombefilmen jeg har sett (arrester meg gjerne på dette, men nå har jeg tenkt i over 2 minutter, og jeg kan ikke huske å ha sett rarere filmer noensinne). Og da inkluderer jeg Hukkle og Valeries Week of Wonder, fordi de føltes mer som kunstprosjekter, og kan forstås innenfor den rammen, mens dette føltes som et forsøk på å fortelle en sammenhengende historie med innslag av snodigheter, men så ha snodighetene overtatt og spist hele filmen. Eller noe. Rart, rart, rart.

 

Og så var det over. Oppsummert havner vi midt på treet (Da snakker vi om Katakombetreet, bestående kun av Katakomber. Hvis vi snakker om ting generelt, opplevelser eller 2016, så er vi helt på toppen i de øverste greinene som vanlig), litt rarere enn vanlig, kanskje, så ute på en sånn rar knøl som sånne tresykdommer kan resultere i.

 

Tusen takk til Thomas, som vanlig, for at han gidder, takk til Espen og Tia for organisering av reise og skyss hjem, takk til Dominique for lån av leilighet, takk til Gry for himmelske brownies og takk til alle de andre som var med for at de gjør det hyggelig i pausene også. Vi sees til neste år. Og takk til de jeg får låne gode hagestoler av! Det har jeg glemt å takke for før, så den takken gjelder for alle de 8 årene som har vært til nå.

 

That’s all.

Katakombene 2015

The Midnight After

Passasjerene i en nattbuss i Hong Kong er plutselig de eneste gjenværende menneskene i verden. Thomas advarte oss om at dette var en rar film uten særlig avslutning, og det er jeg veldig glad for at han gjorde, for da var jeg forberedt på å bli snytt for en slutt, og kunne bare kose meg med alt det rare som skjedde underveis. Og ja, det var litt irriterende når det helt tydelig var «rart for å være rart», men innimellom hadde det rare mening, og innimellom var det rare morsomt og skummelt og trist, og det kan være nok. Og dessuten lagde det en fin kontrast til de veldig realistiske reaksjonene karakterene hadde til at det rare som skjedde. Og da mener jeg ikke film-realistisk-troverdig-for-historien-realistisk. Men ekte virkelighet realistisk. Som de to gutta som bestemmer seg for å voldta en dame, for de innser at det jo ikke noen der til å stoppe og/eller straffe dem.  Akkurat det gjorde veldig inntrykk.

 

The Harder They Come
Reggaemusiker fra landet flytter til byen for å gjøre det stort, oppdager at musikkbransjen er råtten og blir narkolanger istendefor. Jeg likte musikken. Vi var ikke langt inne i filmen før jeg tenkte «Hvorfor hører jeg ikke mer på reggaemusikk, egentlig?» Og jeg liker kampen mot urettferdigheten og stomannsgalskapen og hevnlysten. Dette er en relativt forutsigbar historie, men godt fortalt og med fine farger (mye gult!) og fin musikk.

 

The Blue Dahlia
Noir! Barske menn og vakre damer og mord. Jeg hadde kveldens første «Det er DETTE jeg går til Katakombene for»-opplevelse. For jeg liker noir veldig godt, men ikke godt nok til å se på haugevis av middels noir-filmer, så da er det veldig greit å ha Thomas velge ut de beste for meg. Selv om det at jeg er ansiktssvaksynt blir et enda større handicap i svart/hvitt-filmer, og jeg brukte en del tid til å tenke ting som «Hvem er det?» og «Hæ, hvorfor setter han seg inn i bilen til kona han akkurat har forlatt, og snakker med henne som om han aldri har sett henne før?», var dette en veldig fin filmopplevlse.

 

The League of Gentlemen

Første episode av den britiske komiserien som garantert må ha vært inspirasjonen for Little Britain. Litt nedtur for meg denne her. Jeg tror kanskje jeg hadde litt for høye forventninger. Og det ble litt for mye menn-i-kjole-og-parykk-er-så-morsomt-at-vi ikke-trenger-mer humor og dessuten var mye av humoren basert på at vanlige mennesker utsettes for totalt urimelige reaksjoner av totalt urimelige mennesker, som jeg ser kan være morsomt, men når det blir så mye så ender jeg bare opp med å synes så synd på den normale, at jeg ikke får plass til å le.

 

Apocalypse Oz
Dette derimot, er sånt jeg liker. All dialogen i denne filmen var tatt fra enten Apocalypse Now eller Trollmanen fra Oz. Historien er helt ny, og henger ikke nødvendigvis så veldig på greip, men det gjør ingen verdens ting. Det er kjempegøy å ta alle referansene, og se hvordan de klarer å tilpasse dem til sitt bruk. Det var også fascinerende å tenke over at Apocalypse Now og Trollmannen fra Oz egentlig er ganske like filmer. Bortsett fra at de er drit forskjellige, selvfølgelig. Jeg har lett etter andre tilsvarende prosjekter, men ikke funnet noen enda. Si ifra om dere vet om noen.

 

Gymkata
OK, nå måtte jeg korrigere meg selv. Det er DETTE jeg går til Katakombene for. Helt fantastisk så-dårlig-at-det-blir-bra-film, og en gymnast som blir hyret til å delta i «The Game» i Parmestan(!!) for at USA skal få lov til å sette opp en satelittstasjon(?) der…i alle fall noe med den kalde krigen. Ingenting henger på greip, men ikke på grunn av pretensiøse manusforfattere og regissører som ønsker å framstå som rarere enn de er, men fordi folk har vært så ivrige på å lage en film med en 80-talls-pen turner at de ikke egentlig har brukt noe tid på å luke de logiske bristene ut av manus. Og det er kjempegøy!!

 

A Girl Walks Home Alone At Night
Kunsterisk vampyrfilm. Litt kjedelig, men vampyrer er jo alltid bra. Det som fasinerte meg mest med denne filmen er at historien kunne funket uten vampyrer også. Det var som om filmskaperne ville lage en film om et knippe mennesker og deres problemer. Og ja, så skal der være en vampyr med! Jeg har også lyst til å lage en sånn film.

Suspira
Jeg sov litt mye under denne filmen, men det jeg fikk med meg likte jeg. Det var skummelt og rart og mange farger og mye bråk.

 

Dessuten var der pizza, quiz, hyggelige folk, nazister som kjørte på rødt lys og brownies. Masse brownies. (Og bare fordi jeg ramser det opp på slutten her, betyr ikke det at jeg ikke likte det kjempegodt. Bortsett fra naziene. Dem likte jeg ikke. Men de var ikke spesielt viktige. Brownies. Det er det som er viktig.)

 

Jeg gleder meg allerede til neste år.

 

That’s all.

 

Min sjette katakombe

Det har vært Katakomber igjen. Og jeg var med for sjette gang. Her er filmene vi så¨:

Svezia inferno e paradiso: Denne filmen tilhører en sjanger jeg ikke en gang visste om; mondo, som er en slags dokumentarfilm, bortsett fra at man dikter opp masse greier for å få det mer saftig. Denne handlet om Sveriges forhold til sex. Og det var ikke måte på. Essensen var vel at de svenske kvinnene var veldig frigjorte, og hadde sex i hytt og gevær, men var tilsvarende ulykkelige fordi de glemte bort kjærligheten i all sexen de hadde. Sånn er de i Sverige, liksom. Det var fasinerende, fordi det var så spekulativt og feil. Men det var også morsomt med vilje og interessant klippet (det var en del overganger som var skikkelig bra). Men mest av alt så var det som å bli fortalt en skikkelig kvinnefientlig vits, som er morsom fordi den er så feil, men som man får litt dårlig samvittighet av å le av, fordi man vet det finnes folk som tar den alvorlig og er sånn «JA! Sånn er det».  Artig italiesk detalj: I sekvensen om fylllekjøring bruker den italienske voiceoveren ordet «Rattfyll», som får meg til å tro at italienerne ikke har funnet det nødvendig å ha et eget ord for fyllekjøring.

Le salaire de la peur: I en Sør-Amerikansk by hvor de fleste er arbeidsledige dukker det opp en godt betalt jobbmulighet; å kjøre to lastebiler fylt med nitroglyserin over en svært humpete strekning. Dette er en type film som jeg bare ser på katakombene. En sånn gammel perle, som ikke er blitt en mainstream-klassiker, men likevel har tålt tidens tann, og helt klart er verdt å få med seg. Man kan pirke på en del, som man ofte kan med gamle filmer, men det synes ikke vi skal gjøre, og til å bruke så lang tid til å etablere karakterene så synes jeg ikke det blir forklart særlig bra hvorfor Jo i det hele tatt kommer til Sør-Amerika, hva den plystregreia han og Mario driver med er, hvorfor det blir snakket så mange forskjellige språk og en del andre småting. Men det gjør ingenting, for når de begynner å kjøre lastebil så blir det spennende. Skikkelig spennende, sånn hjerte-i-halsen-bite-negler-spennende. Det blir gjort en del fine valg underveis, som jeg ikke kan si noe om, fordi spoiler. Men slutten… den ble nesten bra. Jeg ser hva de prøvde å gjøre, og det er sånn en sånn film må slutte, men det ble bare fryktelig tullete utført. Artig «italiensk» detalj: De to italienerne heter Luigi og Mario.

Revengers tragedy: For det første: The stone that Vindici offers Castiza is the same one used in the movie Titanic. Moro! Denne filmen er basert på et stykke av Thomas Middleton, som -så vidt jeg forstår- var en slags fattigmanns Shakespeare, og selv om det er transportert til en postapokalytisk framtid, (nei vent, det var neste film. Denne var bare litt i fremtiden i en alternativ virkelighet. Jeg tror ikke der hadde vært noen apokalypse) så er det gammeldagse språket beholdt, så det er sånn fin rytmisk snakking, men med et og annet moderne utbrudd som fungerer veldig bra (mest av alt noe som jeg insisterer på å omtale som en Monty Python-referanse, selv om jeg ikke kan være helt sikker på at det var det). Dette var den første filmen i år som jeg kunne funnet på å se, og like, uavhengig av Katakombene. Jeg har vært blodfan av Eddie Izzard, som har en relativt stor rolle i denne filmen, og jeg har sett en del mer eller mindre vellykede filmer med ham, og dette er den desidert beste. Dessuten Eccleston (Doctor Who-skuespiller!), som jeg elsker ganglaget til, og en fyr som jeg etter å ha sjekket imbd innser at jeg har sett i mye rart, men jeg klarer ikke å plassere hvorfor jeg liker ham så godt, noe jeg altså gjør.

Snowpiercer: Nå kommer vi til postapokalypsen! Og også til den filmen jeg likte best i årets Katakomber. Verden har frosset til is, og de eneste overlevende bor på tog som konstant durer på. Vi følger «bermen»; gratispassasjerene i bakerste vogn, og deres forsøk på revolusjon. Denne filmen vekket mange følelser, den er fryktelig trist, men også morsom, og den ga meg skikkelig dårlig samvittighet. Moralen er helt forferdelig, men fortellerteknikken er tidvis genial. Den var rar og grusom og vakker på sitt vis. Den er litt snillere enn en Aronofsky-film, som -om det skulle være tvil, er en bra ting, men har litt av den samme genialiteten i seg. Og nå har jeg brukt «genial» to ganger. Dessuten har også denne en Doctor Who-skuespiller i seg (John Hurt), som  jo alltid er en bra ting. Den blir visst (litt sånn uventet) satt opp på kino i Norge, så gå og se den, om du har muligheten!

Pause. Med ølpizza (NAM!) og musikkquiz, som var veldig gøy. og som Espen, Tor Andre og jeg vant, som er enda gøyere (jeg hjalp).

Hele Norge High Fiver S01E02 : Dette kommer til å bli jævla pompøst OG pretensiøst; men det er en så stor ære å bli vist på Katakombene. Hele Norge High Fiver er et rart lite prosjekt som jeg selv har vært med på å lage, og jeg innser at det nok er gøyest for de som  har vært med på det selv, eller kjenner noen av de som har vært med, men du verden så morsomt det er å se det på storskjerm. Gå på youtube og se! (hvis du vil se den på storskjerm må du ordne det selv)

Q: Jeg sovna under denne, jeg. Min første katakombesovefilm. Ikke fordi jeg ikke synes den var noe bra, men fordi vi i år reiste fra Oslo tidlig lørdags morgen, istedenfor fredag kveld som vi pleier. Men det jeg så likte jeg godt nok til at jeg skal prøve å få sett den i løpet av desember, for jeg skal ha filmadventskalender igjen i år, og Iversen har den på DVD, og sier jeg kan få låne den. Anmeldelse kommer da.

Twin Peaks – the missing pieces: Jeg linker til Twin Peaks – Fire walk with me, da jeg ikke kunne finne en egen imdb-side til denne «filmen». Dette er de bortklipte scenene fra Fire Walk with me, satt sammen på det som Lynch tydeligvis mente var den optimale måten. Når en gjennomsnitlig Lynch-film kan minne om en rekke klipp som ble til overs satt sammen mer eller mindre tilfeldig måte, så sier det vel det meste om hvor rotete og lite logisk dette framtonte seg. Det har vært Katakombefilmer før som jeg ikke har likt, det har til og med vært to eller tre som jeg har hatet, men dette er den første kombefilmen som jeg har sittet igjen med en følelse av at «dette hadde jeg ikke trengt å se». Selv om jeg utover i filmen sluttet å prøve å følge med på helheten, og kun så på hver enkelt scene som en liten novellefilm, og det gjorde saken litt bedre. Og der var en helt fantastisk sekvens om at en totomfire ikke er to ganger fire tommer, noe som varmet byggnerdhjertet mitt, og det ikke så ofte jeg får oppleve sånt på film. Dessuten ga den (av en eller annen grunn) meg lyst til å se Fire Walk With Me, så den var ikke HELT bortkastet.

Det føles litt dustete å avslutte på en så negativ note, fordi for meg var dette den beste katakomben jeg har vært på siden den første. Med unntak av TwinPeaks-greia likte jeg alle filmene, på ett eller annet nivå, godt over middels. Tusen takk til Thomas for at han gidder å dra i gang dette år etter år, og takk også til ham og Tonje for at jeg fikk overnatte der. Takk til Espen og Tia for skyss og god underholdning på vei til og fra, og takk til Gry for brownies (jeg tror jeg satte personlig rekord i år. Jeg kom helt utav tellinga) og takk til alle andre som var der og skapte god stemning under filmene og hyggelig konversasjon under pausene.

That’s all.

K13: Juan of the dead

Juan of the Dead  (Alejandro Brugués, Cuba 2011)

 

Jeg tror dette er min første cubanske film. Det er en sånn romzomcom, som riktignok er en noe smal sjanger, men en veldig fin en. Og ordspill drar (nesten) alltid opp. Zombiene tar over Cuba, og Juan og vennene hans, må sloss for å overleve. Akkurat passe skummel, uten å bli for ekkel, og samtidig veldig morsom. Dessuten figurer som man blir veldig glad i.

 

Og dett var dett for årets katakomber. Jeg tror dette er det programmet jeg har likt best siden førsteåret, og det var definitivt mye å synes om filmene i år (selv om jeg dabbet av mot slutten her – men det tror jeg dreier seg mer om at jeg er litt sløv enn om kvaliteten på filmene). Iversen og Asbjørn har også referat.

Takk til Fred Ut for organisering, til alle som var der for hyggelig selskap og til Gry for fantastiske brownies.

That’s all.

K13: The Dark Knight Returns pt. 2

The Dark Knight Returns pt. 2 (Jay Oliva, USA 2013)

Batman er gammel og nesten pensjonert, men så slipper Jokeren ut av galehuset hvor han har sittet de siste årene, så Batman må trå til igjen. Jeg er litt overrasket over å måtte konstantere at jeg ikke likte denne noe særlig. Det var ikke det at jeg IKKE likte den, men bare med tanke på hvor glad jeg er i Batman og superhelter generelt, synes jeg historien ble litt uinteressant. Og mens jeg vanligvis irriterer meg over politiet, og at de ikke skjønner at Helten vår bare vil alles beste, tok jeg meg her i å flere ganger å synes at Batman lagde vel mye trøbbel for Politiet, og godt kunne latt dem gjøre jobben sin litt mindre uforstyrret. Jeg likte cameoen av alle de andre heltene, da. Det var gøy. Så alt i alt en helt ålreit film. Akkurat passe, midt på treet.

K13: The Room

The Room (Tommy Wiseau, USA 2003)

Jeg tror at jeg flere ganger tidligere i Katakombe-sammenheng (og for all del, andre sammenhenger) har påstått at jeg «ikke liker filmer som er så dårlige at de blir bra». Litt fordi jeg heller vil bruke tiden min på å se filmer som faktisk er bra, og litt fordi jeg alltid ender opp med å synes så synd på de som har jobbet med å lage denne filmen, og som har tenkt at «jaja, dette er kanskje ikke sånn supert, men litt bra er det jo» og så viser det seg at det ER jo ikke det, men isteden for er kjempedårlig, og alle bare ler av dem fordi filmen deres er så latterlig dårlig.

Men jeg ender alltid opp med å like de «dårlige» filmene ganske godt. Jeg tror nøkkelen er å se dem sammen med folk. Og nå har vi altså The room. Mange mener at det er den dårligste filmen som noensinne er laget, og jeg tror kanskje disse mange kan ha rett i det. Tommy Wiseau spiller Johnny, som er en super fyr, som bare vil alle godt, som jobber hardt, kjøper fine gaver til dama si, er en god venn, og har tatt en tilfeldig foreldreløs 18-åring under sine vinger. Og hva gjør alle disse menneskene som er så heldige å ha Johnny i livet sitt? De bedrar ham, svikter ham, og behandler ham generelt dårlig. Stakkars, stakkars Johnny.

Tommy Wiseau har skrevet, regisert, produsert, spiller hovedrollen og har helt sikkert hatt en rekke andre mindre oppgaver i forbindelse med denne filmen. Jeg er overbevist om to ting; for det første er storyen løst basert på virkelige hendelser. Tommy har på et tidspunkt vært sammen med en dame som ikke behandler Tommy så bra som han mener at han fortjener å bli behandlet. Og for det andre; Tommy er en av dem som i sene nattetimer sitter og bitcher på Internettet om hvordan damer bare vil ha «bad boys» og hvordan det er umulig for snille gutter som han å få seg en kjæreste. Det er bare noe jeg tror da, Kanskje Tommy Wiseau er en skikkelig smart og sympatisk type, som bare mangler litt selvinnsikt når det gjelder filmegenskapene sine. Eller kanskje han bare liker skikkelig cheezy filmer.

Apropos Johnny. Jeg har forøvrig i løpet av den siste uken lært – helt uavhengig av Katakombene – at MGP-helten Johnny Logan ble født Seán Patrick Michael Sherrard, men at han byttet navn etter å ha sett… ja nettopp: Johnny Guitar.

K13: Pizza, quiz og Everybody wants to kill Bruce

Ja. Jeg suger. Men for de av dere som har fulgt med på denne bloggen en stund, så burde dere skjønt at når jeg satte i gang med en føljetong, så vil det ta lenger tid enn man skulle tro. Men i alle fall. Katakobene 2013. Vi er nå er kommet til pausen med pizza (nam!) og quiz. Quizen var en høydare. Bra spørsmål (takk Iversen) og veldig bra lag (Takk alle dere som jeg har glemt navnet på allerede.  Det er ikke deres feil. Jeg er håpløs med navn. Som sagt. Jeg suger. Jeg husker navnet på laget, da. Det het ‘Bloody Mary: Den nye vinen’. Et lagnavn som kom fram da vi diskuterte hvilken vin Hannibal Lecter drakk i boka, og noen foreslo Bloody Mary, for å følge det opp med «det er den beste vinen» [det var Amarone, for de som måtte lure. Vinen som Hannibal drikker i boka, altså] ). Uansett et veldig bra sammensatt lag, vi hadde en god tone, alle fikk bidra med noe, det var enkle og vanskelige spørsmål, noen som vi kunne skrive rett ned, noen som vi måtte tenke litt på og noen som vi kunne diskutere oss fram til (jeg vet ikke om de diskusjonene våre egentlig førte fram til så mange rette svar, men vi klarte iallfall å komme fram til hvilken skuespiller jeg blander med Alan Rickman. Det er Gary Oldman. Det var gøy for meg i det minste). Vi konkluderte til slutt med at vi ikke kom til å vinne, men vi hadde i alle fall hatt det veldig moro. Men så vant vi likevel, gitt! Og jeg fikk velge meg ut sesong 1 av Sherlock i premie, som erstatning for min egen, som jeg har lånt bort til noen som jeg har glemt hvem er.

Etter pausen så vi en 10-minutters sak som heter Everybody wants to kill Bruce (link til filmen på youtube), hvor en franskmann (jeg tror han er fransk. Det er uansett ikke så veldig relevant) har klippet sammen scener fra 39 forskjellige filmer, som får det til å se ut som om alle, og da mener jeg virkelig ALLE vil drepe Bruce Willis. Det var veldig moro, og det må ha vært fryktelig mye arbeid å lage denne. Jeg digger jo alle former for nye vrier på kjente historier, så sammenklippingen i seg selv ga meg mye glede, og så er det jo fryktelig artig å prøve å kjenne igjen flest mulig filmer, da.

K13: The Tempest

The Tempest (Julie Taymore, England 2010)

Den fjerde filmen vi så i år var en filmatisering av Shakespears The Tempest. Jeg liker Shakespeare. Ikke så mye som jeg skulle ønske. Men jeg fasineres av språkbruken hans, men jeg synes stykkene hans kanskje er litt langdryge og kjedelige, og hovedgrunnen til at jeg vil se dem er sånn at høykulturelle folk synes jeg er kul, og tror jeg er en av dem. Så når jeg prøver å se filmatiseringer av Shakespearestykker ender det ofte med at jeg gir opp ca 20 minutter inn, og går på youtube og ser mange episoder av Never mind the buzzcocks istedenfor. Ikke så høykulturelt men mye morsommere. Og det er her Katakombene kommer meg til gode; for youtube er ikke så tilgjengelig, og jeg blir sittende og se hele filmen. Og jada, jeg kjeder meg litt, men jeg koser meg også, spesielt når Russell Brand dukker opp.  Han er ikke for alle, men jeg liker ham, og han er jo født til å spille drukkenbolt i et Shakespearestykke. Og når vi er ferdige har jeg sett et Shakespearestykke, og selv om det det ikke er på teater så vet jeg hva det handler om (vel, på en måte. For hva var det dette handlet om? En trollkvinne (opprinnelig trollmann, men castinga er futuristisk og gæern, og har satt Helen Mirren til å spille Prospero og kaller ham Prospera. Wee!) troller fram en storm som får et skip til å velte, og besetningen blir skipsbrudden på øya hennes, og virrer rundt der, og sønnen til kapteinen forelsker seg i dattera til trolldama, fordi ånden som trolldama har fanget(?) manipulerer de to ungdommene. Og broren til trolldama, som trolldama er sinna på, fordi han svek henne i sin tid, er også på skipet og dermed på øya, og alle roter rundt der, før de tilslutt ender opp i slottet til trolldama, og alle er glade fordi de andre lever, og jeg har inntrykk av at det er en lykkelig slutt, uten at jeg skjønner helt hvorfor.

 [Nå har jeg slått opp Stormen på Wikipedia. Jeg har visst fått med meg mindre av handlingen enn jeg trodde. Men HAHAHA! Ånden blir spilt av han der fyren som Simon Amstell har en crush på. Alt henger sammen (fordi Simon var programleder av Buzzcocks i et par år) ]

 

For å oppsummere; hvis jeg trenger å imponere noen høykulturelle, så kan jeg si at jeg har sett The Tempest, og jeg tror jeg kan fake meg gjennom en samtale om handlingen. Så jeg er fornøyd.

K13: Hukkle

Hukkle (György Pálfi, Ungarn 2002)

Årets tredje katakombefilm, Hukkle,  starter med nærbildet av en sort orm. Jeg begynner å nynne Black Adder-melodien lavt for meg selv og oppdager til min store overraskelse at jeg klarer å gjøre det helt rent. Det blir høydepunktet for meg i denne filmen, for dette var rare greier. Dette er helt på grensen til ren kunstfilm, nesten helt uten dialog, med unntak av noe synging mot slutten, og med masser av nærbilder av diverse dyr, og en storyline som jeg aldri i livet hadde fått tak om ikke Thomas hadde fortalt oss hva den var på forhånd. Og så var der en gammel mann som hikker. Mens konene i landsbyen diskret dreper ektemennene sine.

Jeg tror dette er den katakombefilmen jeg har likt minst gjennom tidene. Jeg skjønner jo at dette er noe jeg bør like. Det er vakkert og originalt og der er en fyr som hikker, men jeg skjønner jo ingenting, og det er tregt og det blir litt kjedelig. MEN! Til min store overraskelse (og ikke så rent lite irritasjon) har jeg tatt meg i stadig å forsvare den når folk reagerer med «hæ, ungarsk film, uten dialog, jeg skjønner du synes det var dårlig». Så noe med den må jeg ha likt. Og det ER fint med filmer som ikke forklarer alt, hvor man må tenke litt selv, men kanskje ikke fullt så mye…?

Nå skal jeg gå på Internettet og se om jeg finner ut litt mer om hva den faktisk handlet om.

K13: Delhi Belly

Delhi Belly (Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011)

Årets andre Katakombefilm var Delhi Belly. Delhi Belly er Lock Stock and two smoking barrels med diarè. Selv om jeg kunne klart meg uten bæsjingen, så var den ikke så ekkel som fryktet og førte indirekte til et par morsomme scener, så jeg kan leve med den. Lock Stock…-biten elsket jeg. Det er min type film. Tre unge menn havner via den litt ditsy kjæresten til en av dem (som heter Soniya. Det er alltid gøy med folk som heter Sonja på film. Selv om de velger å stave det med en i OG en y. Og selv om hun nok ikke er den karakteren man heier mest på. Hun har det desidert beste slap stick-øyeblikket, da, det er i det minste noe) i klammeri med en diamantsmulgering (jeg antar det er en ring i alle fall. Det pleier å være snakk om ringer når det er smugling involvert). Og så blir det trøblete (men ikke så trøblete at det blir irriterende, noe som fort kan skje i slike filmer), litt ekkelt og veldig morsomt. Jeg lo masse, både høyt og litt sånn hehe-det-var-morsomt inni meg. Hovedpersonen får på et tidspunkt en bil som ligner veldig på en Cordelia, som var min bil og som hadde en kjærlighetshistorie gående her i bloggen for mange, mange år siden da bloggen min fortsatt var i live, og den blir beskrevet som «This is what you get when a donkey humps an auto rickshaw» noe som jeg synes er den mest fabelaktisge beskrivelse av en bil noensinne. Filmen har også en veldig, veldig, veldig fin bollywood-dansescene.

Dette var min favorittfilm i årets Katakomber, og det er nok denne jeg i størst grad kommer til å anbefale andre å se også.