Posts Tagged kløning

Song lag

Jeg var i London i helga. Det var kjempegøy. Jeg landet på Gardermoen sent i går kveld. Og antok at mobilen min stillte seg tilbake til Norgetid av seg selv. Det gjorde den ikke. Så jeg kom på jobb en time for sent i dag. Og folk spurte om det hadde skjedd noe spesielt. De fortalte meg ikke at jeg var en time for sen. De antok vel at jeg visste hva klokka var. Og jeg på min side antok at de spurte om helga, så jeg la ut om en super lørdagskveld med med mange hyggelige mennesker, MYE alkohol, kake på pub(!) og karaoke på eget privat rom.

Så jeg antar at nå er jeg ansett for å være en sånn person som synes å synge karaoke til klokka 4 på natta på lørdagen er en tilstrekkelig unnskyldning for å komme en time for sent på jobben på mandagen.

 

Legg igjen en kommentar

Stage Fright (1950)

Den der «morsomme» setningen jeg hadde på russekortet mitt var «Fortell meg om dine fobier, så skal jeg si deg hva du er redd for». Et Robert Benchley-sitat, som jeg fortsatt synes er ganske gøyalt, fordi jeg liker selvhøytidelige selvfølgeligheter, men som ikke funket så bra, fordi folk valgte å tolke det som en slags snikskryting av (de ikke-eksisterende) greskkunnskapene mine, og sa ting som «Jeg har sesquipedalofobi, hva er jeg redd for», og det visste jeg jo selvfølgelig ikke.

Selv tror jeg ikke at jeg har noen ordentlige fobier. Noe av greia med fobier er at de skal være irrasjonelle. Så man kan ikke ha fobi for f.eks. haier med freakin laserstråler på hodet, fordi virkelig ER farlige. Med mindre man får noia bare man ser et bilde av en hai med laserstråle på hode. Bilder kan ikke skade en. Spesielt ikke hvis de er laminert. Jeg har litt sceneskrekk, og jeg er ikke spesielt begeistret for å tale for store forsamlinger og er generelt redd for å skille meg ut, men må jeg så må jeg, og stort sett går det bra. Jeg er veldig bekymret for at jeg skal bli dratt opp på scenen når jeg er på live forestillinger, men ikke i så stor grad at jeg lar være å dra på live forestillinger i det heletatt.

Jeg er normal. Ish.

For en stund tilbake siden satt jeg i et sirkustelt i Skottland og så på en forestilling inspirert av Alfred Hitchcocks filmer. Vi satt på første rad, og fikk beskjed om å rekke begge hendene i været. Så skulle alle de som hadde en fobi ta ned den ene hånda. Som sagt, jeg er livredd for å skille meg ut, så min indre monolog gikk noe ala «Har jeg en fobi? Det har jeg sikkert. Jeg kan ikke være den eneste i hele verden som ikke har en fobi», jeg tok ned den ene hånda mi, og fortsatte tankerekken; «men hva kan fobien min være? Jeg er redd rulletrapper. Ja, jeg bruker dem, men jeg tror de er onde, og er stadig redd for at jeg skal falle. Det er iallfall irrasjonelt nok» og i samme øyeblikk peker fyren i manesjen på meg og sier (på engelsk). «Du. Hva er din fobi?» Så. Dere husker min frykt for å bli tilsnakket fra scenen? Alt frøs. Jeg satt igjen med bare ett ord, som jeg stotret fram (på engelsk): «Rulletrapper». Fyren på scenen så forvirret ut, men han var profesjonell og fikk flettet rulletrapper inn i den skumle historien han fortalte. Heldigvis hadde de andre han spurte mer normale fobier som araknofobi og klaustrofobi (den gidder jeg ikke å linke til. For å være helt ærlig, synes jeg egentlig araknofobi-linken også er overflødig), og det gikk seg til på et vis.

Men jo, i ettertid ser jeg det. Hadde jeg ikke vært så vanvittig vettskremt, så kunne jeg servert oss alle et fantastisk ironisk øyeblikk.

 

,

Legg igjen en kommentar

London-øyeblikk

Å kjøpe en tur/returbillett med Gatwick-ekspressen er både billegere og sparer tid når man skal hjem igjen, så da gjorde jeg det. Vel inne på toget, på vei inn til London, satt jeg og kikket på billettene mine, og oppdaget at jeg hadde kjøpt en «day-return».  Det var ubrukelig, jeg hadde jo tenkt å bli i London hele helga, og ikke returnere før på søndagen. Jaja, det var ikke SÅ mye penger, og jeg kunne jo gi returbilletten til noen når jeg kom til Victoria station, og gjøre dagen deres. VIRKELIG gjøre dagen deres. Jeg begynte å spinne opp fantasier, om hvordan jeg gir biletten til en fyr, og hvor glad han blir, og jeg bare «Nei, nei, jeg trenger ingenting i retur. Bare vær hyggelig mot noen andre. ‘But it has to be something big. Something they can’t do for themselves'» Og han har også sett og likt Pay it forward, og han skjønner at det er den jeg prøver å sitere, og vi ler og vi har det hyggelig sammen og det blir kaffe, klinings og til slutt giftemål.

Innen jeg kommer til London, har jeg landa litt igjen. Jeg innser at personen som kommer til å få billetten min antageligvis ikke kommer til å dele framtiden sin med meg, men han har fått en bakgrunnshistorie, som innebærer at han har akkurat nok penger til Gatwick-Expressen, men så møter han meg, får billetten min, og har plutselig £20 som han kan bruke til akkurat hva han vil.

Jeg nærmer meg billettautomatene og må løpe litt for å ta igjen hun første dama.

-Excuse me?

Hun snur seg og sier surt.

– Watch where you are going!

Hun skal iallefall ikke få billetten min. Jeg blir stående litt usikker på hva jeg skal gjøre før det dukker opp annen dame, men hun har allerede en billett.

Så dkommer det opp en sølvrev av en Richard Gere-lookalike. Han ser egentlig litt for rik ut til å virkelig sette pris på en gratis billett, men nå har jeg hengt på stasjonen i gode 5 minutter, og selv om Richard Gere nok er godt gift, og ikke interessert i sånne som meg uansett, så skader det ikke å prøve.

-Excuse me, I got this return ticket, and I can’t use it. Do you want it?

Han smiler. Herregud, mannen kan smile!

– No thanks, I already got a ticket.

Og går. På dette tidspunktet kommer en av stasjonsvaktene bort til meg og lurer på hva jeg driver med. Jeg forklarer, og han spør hvorfor jeg ikke ga billetten til «That gentleman». Jeg snur meg og ser Richard Gere stå i kø ved billettmaskinen. Svikefulle bastard!

Nedslått gir jeg billetten min til stasjonsvakten og ber ham å bare gi den videre til noen.

(Jeg reiste rett fra jobb på fredag, og hadde dermed med meg kofferten min med meg på arbeidsplassen. Sjefen min spurte hvor jeg skulle, og jeg – helt uten å tenke meg om – svarte «London, Baby!». Jeg skulle ønske at jeg kunne forklare ham at jeg tilhører Friendsgenerasjonen, og at det er helt umulig for meg å si «London», uten å henge et «Baby» bakpå. Men vi ble begge så satt ut at vi bare ikke kunne snakke sammen mer. Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg syntes avslutningen på den opprinnelige historien ble for deprimerende)

,

Legg igjen en kommentar

Julebakst (Nailed it)

Til venstre; bilder jeg har funnet på Internettet. Til høyre; min bakst.

BildeBilde

BildeBilde

BildeBilde

, ,

Legg igjen en kommentar

Sonja-øyeblikk

Jeg sitter på et møte. Klokka er ni om morgenen. Jeg har vært på julebord kvelden før, og det ble litt senere enn planlagt, og jeg ble litt fullere enn det som strengt tatt er ideelt. Nå sitter jeg der, og lider av søvnmangel, hodepine og tørste.

I veska har jeg en flaske Pepsi Max, men jeg tør ikke ta den opp, for det føles liksom så videregåendeskoleelev å sitte på et møte med voksne med voksne og drikke brus.

Så går døra opp, og inn kommer en ung mann, yngre enn meg, også han har en brusflaske i hånda. «Hurra», tenker jeg, «han har brus, da kan jeg ta fram min og»

Han setter seg ned, uten å hilse på noen. Det får arkitekten til å steile, og han får streng beskjed om å presentere seg. Han tar en runde i rommet og håndhilser på alle bortsett fra meg

Jeg synes dette er fryktelig uhøflig, og uttrykker dette med et i sarkastisk «Hei» og et vink med hånda.

Jeg blir belønnet med en liten latter fra resten av rommet, og nykommeren kommer bort til meg og hilser på meg også.

Så sier han: «Jeg hilste på deg i går også. På julebordet»

O! M! G! Ungdomsskolerødming, stotring og bortforklaring på gang.

For når han først sier det, så husker jeg jo at ikke bare hilste vi, jeg har hilst på ham før, uten å huske ham, vi stod og snakket sammen ganske lenge, og vi tilbrakte iallefall 1/2 time på dansegulvet sammen.

Jeg tror at hvis noen skulle laget en sit com om livet mitt, så kunne man bruke denne episoden i piloten for å etablere karakteren min.

Legg igjen en kommentar

Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg er singel.

Jeg snublet over denne siden helt tilfeldig på nettet i dag. Jeg lover, det var kjempetilfeldig, for jeg ville i alle fall ikke googlet «how to make a guy understand you like him», for hvem gjør sånt? Bare desperate folk! Og jeg er i alle fall ikke desperat. Jeg er veltilpasset, trygg singel, og trives med det. Jeg vil sette opp et show med en fyr som minner om han fyren fra Memento og googlet «How to make a show with some one like Guy Pierce», og havnet altså på denne lista. Og når jeg først var inne der, tenkte jeg at jeg jo kunne lese lista, for selv om jeg er veltilpasset, trygg singel (og trives med det) kan det være at jeg vil fortelle noen at jeg liker dem en dag.

Herregud! Er det sånn folk blir sammen? Er dette ting som dere som er i parforhold har gjort? Hvordan døde dere ikke av flauhet underveis?

La oss ta for oss lista punktvis:

“1. Get him alone and just tell him you like him” Det har jeg gjort. Mange ganger. Det funker ikke. Det skremmer ham vekk. NESTE!

«2. Once he figures out that you like him, don’t push things further” Ok, ikke vær pushy! Det krever riktignok litt selvkontroll, men det skal jeg I teorien få til. Bortsett fra at dette jo kommer etter at jeg vist ham at jeg liker ham. Det er jo den biten jeg vil ha råd om! Jeg har jo føkket opp lenge før vi kommer til denne delen!

“3. Make sure that he isn’t interested in any other girls.” HÆ!? Hvordan I alle dager skal jeg få til det? Skal jeg kidnappe ham? Fjerne ham fra alle potensielle konkurrenter? Og hvordan skal dette kombineres med punkt to, hvor jeg ikke skal være pushy?

«4. Don’t crowd his space.» Så, ikke kidnappe ham altså?

«5. Try to get him to catch you looking at him a few times.” Hey! Dette har jeg gjort før. Riktignok ikke som bevisst taktikk… og nå kom jeg til og med en gang det funket for meg… På en måte. Da Han Jeg Likte danset med Hun Han Likte på ungdomsklubben, og jeg satt i hjørnet og stirret hatsk på dem så lenge at DJen (som også var skytsengelen min) gikk ut av buret og fikk Han Jeg Likte til å danse med meg istedenfor. Jeg er ikke sikker på at det er det dedtte punktet handler om.

«6 Start small and work your way up gradually, being attentive to how he responds every time you take it up a notch.” Dette var jo fint og vagt. Begynn I det små med å gjøre hva? Jeg antar de mener at jeg ikke skal invitere fyren med på en romantisk helg i Paris på første deit eller noe. Greit. Jeg skal ikke gjøre den feilen igjen.

«7. Don’t give him mixed signals! “ OK. Fortell at du liker ham, men ikke push ham, sørg for at han ikke ser på andre damer, men la ham være i fred, stirr på ham av og til, men ikke gjør noen særlig romantiske gester i begynneslen. Og ikke send miksede signaler. DU sender MEG miksede signaler, Wikihow-liste!

«8. Remember, guys like to feel like the man” Her reagerer jeg på eksemplene på hva man skal si til ham for at han skal føle seg som en mann. Jeg mener  » Your eyes are amazing » og » Your smile is really nice «. Ville ikke “Du ser ut som du er flink til å hogge tømmer” få ham til å føle seg mer maskulin ( Jeg vil egentlig si at  til og med «Du kler vest så mye bedre enn hva Diane Keaton gjorde i Annie Hall» er et mer machofiserende kompliment enn de eksemplene det kommes med)

«9. If he doesn’t get the hint you are saying, then simply tell him you like him, but don’t come on too strong” Dette er vel det same som punkt 1? Bare med tilleggsrådet om at man ikke må si at man liker ham for godt, som er det som sies i punkt 6 (tror jeg. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har forstått punkt 6 riktig). Her kombineres altså to punkt i lista for å lage et nytt punkt. Er det lov?

«10. Don’t force him into becoming your boyfriend.” Jada, jada, jeg har allerede gått bort fra kidnappingsplanene, har jeg sagt!

11. Be playful with him. Ok, flørt med ham. Det er jo det jeg ikke kan. Det er en grunn til at jeg må google slike lister – lese slike lister når jeg har googlet noe helt annet og tilfeldigvis kommer over dem.

«12. Don’t ignore him.» Hvorfor skal jeg ville ignorere ham? Jeg liker jo fyren!

«13. Make sure that if you call him and he doesn’t answer and he doesn’t call you back, he’s either busy, hates the phone, or doing something productive with his time. “ Jeg er litt usikker på om jeg skjønner bruken av “make sure” her. Noe sier meg at de ikke mener «sørg for» men kanskje heller «forsikre deg om». Og hvis han gjør noe uproduktivt med tiden sin, hva har det å si for vårt potensielle forhold?

«14. If you’re stuck between liking two boys, don’t be like Bella.” Det er hun fra de der “Vampyr”-bøkene, ikke sant? Jeg begynner å mistenke at denne lista kanskje er ment for folk som er betydelig yngre enn hva jeg er. Jeg har faktisk sett den første twilightfilmen, og så vidt jeg husker så var Bellas strategi sentertert rundt det som er punkt 5 på lista; stirre uttryksløst på den blasse Jack Whitehall-kopien i to timer. Betyr det at Punkt 5 ikke gjelder lenger?

«15. Get a guy friend to introduce you guys first as friends, just to get to know each other.” Her kommer det en lang forklaring etterpå som er like komplisert som plottet i en gjennomsnitts Hotell Cæsar-episode, og som konkluderer med at hvis han ikke forteller kompisen sin at han liker meg, så er det enten fordi han ikke liker meg eller fordi han liker meg, men ikke er klar til å innrømme det for kompisen sin… Etter all dramaet og organiseringen jeg har måttet gjort for å få de to i samme rom og snakke om meg, så er dette alt jeg får igjen…. Kanskje/kanskje ikke?

«16. Try to chill with the guy» Med den utdypende teksten «Alone time is just as good as with friends, so try out both.” Betyr dette at kidnapping er innafor igjen?

“17. Don’t pour on the perfume!» Ikke stink. Check! Det at jeg kom hjem fra trening for to timer siden og fortsatt ikke har dusjet er et engangstilfelle… jeg lover. Det hender nesten aldri at jeg går rundt i svette treningsklær resten av dagen fordi jeg er for lat til å dusje.

«18. Don’t laugh too much at their jokes.” Med utdypingen: “ They’ll think you are kind of crazy. Just giggle a little bit, but do it frequently so he doesn’t think you’re bored with him.” Så gi inntrykk av at han er mindre morsom enn hva han er når han er morsom, og hvis han ikke har vært morsom på en stund så gi inntrykk av at han er mer morsom enn  han er? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville gjøre noe sånt? Hvordan skal ha da lære hva som er morsomt og hva som ikke er det? Hvis ikke dette er miksede signaler, så vet ikke jeg!

«19. Smile!” Greit nok. Men fortsettelsen  “Don’t sit there with your arms crossed.” Stiller jeg meg mer tvilende til. Hvordan skal jeg ellers skjule magen og skyve puppene opp og fram?”

«20. If he ends up not liking you, move on.” Åja, endelig et punkt jeg har full kontroll på. Jeg har tross alt laget en hel serie om Hvordan bli uforelsket.

Jeg vet ikke om jeg ble så mye klokere. Og selv om jeg ble klokere, så vet jeg ikke om dette er ting jeg er villig til å gjøre. Jeg tror kanskje jeg må angripe dette annerledes. Eventuelt bare være en veltilpasset, trygg singel, og trives med det, resten av livet.

,

9 kommentarer

En SÅNN dag

I går var det toget jeg skulle ta til jobben innstilt. Det gjør ikke så mye, for det går jo et tog senere, men det var 15 minutter forsinka. Jeg stod ute i kulden i 25 minutter

Så nå var jeg kald.

På jobben skulle jeg i et møte, og jeg dro avgårde med firmabilen. Jeg bommet på avkjørselen fra motorveien (tok feil avkjørsel; kjørte ikke i grøfta) og havnet på en ny motorvei uten snumuligheter og havnet på Gardermoen. Da jeg endelig kom meg tilbake på rett vei visste jeg ikke lenger hvor jeg var og kjørte feil en gang til. Og det var helt og holden min skyld.

Så nå var jeg kald og irritert.

Jeg kom en halv time for seint til møte, et møte hvor oppdragsgiveren min var til stede for første gang, og han så meg komme dinglende inn, for så øyeblikkelig å forsvinne ut igjen, fordi jeg hadde glemt sånn parkeringslapp og så svare på spørsmål i hytt og pine vær fordi jeg var så stressa.

Så nå var jeg kald, irritert og uprofesjonell.

Tilbake på jobb laget jeg meg lunch; rett i koppen. Tidligere i uka har jeg prøvd meg på rett-i-koppen, og mislykkes totalt. Jeg prøver å ikke tenke for mye på hva det sier om kokkeegenskapene mine. Heldigvis er jeg ikke en som lar seg stoppe av nederlag, og full av pågangsmot ga jeg meg i kast med ukens andre rett-i-koppen. Mens jeg helte det kokende vannet over i plastikkbeholderen, glapp lokket, vannet traff det, og istedenfor å gå ned til cous cousen som det skulle, rant det utover hånda mi. Au.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell og brent.

Da jeg skulle hjem fra jobb, ble det litt som pre-ferie-travelt, så jeg rakk ikke toget jeg skulle ta, og kom for sent til en avtale med en venninne som jeg allerede to ganger i løpet av den siste uka har måttet avlyse avtaler med.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent og dust.

Vi var og svømte, venninna mi og jeg, og hårstrikken min røyk, jeg fikk krampe og shampo i øynene og jeg hadde glemt balsam, men det føltes så forutsigbart at jeg ikke lot meg hefte ved det.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust og blasert.

Etterpå dro jeg til en kompis hvor jeg var invitert til middag. Der var mange hyggelige mennesker , og vi diskuterte bøker, filmer og musikk og alt som er gøy. På et tidspunkt gikk jeg på badet og så meg i speilet. Fraværet av balsam hadde gjort håret mitt 80-talls!

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust, blasert og umoderne.

Så jeg dro hjem. Åpnet påskeegget jeg hadde fått av jobben min og spiste påskesjokolade og drakk whisky (whiskyen var min egen. Den kom ikke fra egget). Og tenkte at det hadde egentlig ikke vært en så ille dag allikevel.

,

2 kommentarer