Å dø av sult på vei til Vadsø

Jeg har et slags nyttårsforsett om å skrive minst 200 ord hver dag, og det har allerede sklidd ut. Det var ikke meningen at det skulle være sånn, men jeg ser jeg kan hente det inn med et skippertak eller to, så da prøver jeg det. Men jeg er litt sliten, og orker ikke skrive noe ordentlig, så da blir et dagbokblogging. Er det noe man kan gjøre i 2022?

I går skulle jeg på jobbtur til Vadsø. Det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men etter nesten to år på hjemmekontor, var det en deilig avveksling. Jeg er ikke så god på sånn gyllen middelvei-greie; enten sitter jeg på soverommet mitt uke etter uke, eller så drar jeg halvveis til Nordpolen. Jeg vet ikke om dere er klar over hvor langt nord Vadsø er. Det er så langt nord at man går rundt kanten av Norge, og litt sør igjen. Nesten i Russland.

Jeg skulle ta fly tidlig på ettermiddagen, så jeg fikk en halv dag på kontoret først, for å skrive ut tegninger og gjøre litt generelle forberedelser, før jeg dro til flyplassen i god tid, slik at jeg skal rekke å spise lunch der før jeg skal ut og fly. Det som går galt her, er 100% min feil. Ingen andre å skylde på. Den første tabben er at jeg litt uoppmerksomt legger inn Gardermoen Parkering istedenfor Oslo Lufthavn i GPS-en. Jeg kan på en måte skjønne hva som skjedde der, men imponerende er det ikke. Og for å gjøre vondt verre; når jeg begynner å nærme meg flyplassen, og GPS-en insisterer på at jeg må kjøre en annen vei enn den som er skilta til flyplassen, så tenker jeg «jaja, det var jo litt rart, men da er det vel noe trafikk da på den skilta veien» (det er midt på dagen. Det har ikke vært antydning til kø på noe av det strekket hvor det pleier å være kø), og følger slavisk GPS-en. Det er først når jeg er midt ute i skogen, ved en stor parkeringsplass, og GPS-en påstår at jeg er framme at jeg skjønner at noe galt. Så jeg legger inn ny, riktig adresse og prøver igjen. Jeg kommer meg til flyplassen, får parkert. Går en lang omvei fra parkeringshuset til terminalen (ikke med vilje. Det bare ble sånn), surrer meg inn på Covidtestinga for de som kommer fra utlandet, surrer meg ut igjen etter å ha blitt fortalt at jeg ikke trenger å covidteste meg for å fly til Vadsø, gjennom sikkerhetskontrollen, og til gaten, hvor boardinga starter om 5 minutter. Jeg rekker ikke spise lunch først.

Nå har det seg sånn at jeg reiser det som het businessclass i gamle dager, og der får man jammen meg mat ombord på flyet. Helt gratis! Men avis har de sluttet helt med, slo det meg nå. Uansett, jeg ber om en sandwitch, men det har de ikke, selv om det står i menyen. Han flyverten spør om jeg mener kvikklunch, og jeg sier nei, jeg vil ha noe mat, og så holder han fram noe som jeg inni hodet mitt bestemmer meg for må være et rør med sjokoladeboller, noe jeg takker nei til, og spør om han har noe nøtter, det har han, så jeg får to små poser, en som jeg kan spise nå, og en som jeg kan spare til senere. Etter han har gått videre ser jeg at han som sitter på samme rad som meg har fått en lefserull med reinsdyrkjøtt. Ikke et rør med sjokoladeboller der, altså (hvor kom det fra? Er det noe som finne i virkeligheten i det hele tatt?). Og av 1000 grunner som man kan sette opp i ett født-sånn/blitt-sånn-diagram, så er det helt uaktuelt å hanke inn matvogna på vei tilbake, og be om noe faktisk mat, så jeg spiser den ene lille nøtteposen min, og sparer den andre lydig til senere, for jeg vil ikke være hun der tjukke som ikke klarer å spare på nøttene sine.

På et eller annet vis klarer vi å bli en halvtime forsinket inn til Tromsø, som jeg ikke skjønner noenting av nå, for hvis flyet hadde vært en halv time forsinket fra Oslo, så ville jeg for pokker hatt tid til å kjøpe meg noe mat før vi dro. Men allefall når vi lander i Tromsø, så er det bare en halv time til flyet mitt går videre, og jeg hadde kanskje hatt tid til full fart å kjøpt meg en pølse på Narvesen, hvis det ikke hadde vært for at jeg oppdager at den elektroniske innsjekkinga jeg gjorde i Oslo plutselig var borte og byttet ut med en beskjed om at man ikke kan sjekke inn elektronisk på strekningen Tromsø-Vadsø, så da begynner jeg å stresse med det heller. Det er ingen i skranken til Vadsøflyet, så jeg går til en annen skranke, men han som står der er opptatt med andre ting, og sier jeg må snakke med SAS sine folk, men jeg finner ikke SAS sine folk, så jeg snakker med noen vektere istedenfor, og de er veldig hyggelige, men kan jo ikke egentlig hjelpe meg, så de foreslår at jeg skal gå helt ut til innsjekkingsskranken, og sjekke meg inn der, men nå er det 20 minutter til flyet mitt går, og jeg er ikke sjekket inn, og jeg skal faen meg ikke ut av terminalområdet, for hva om de ikke slipper meg inn igjen, så jeg går tilbake til skranken til flyet mitt. Der kommer det en fyr, og jeg forklarer ham problemet mitt, ganske rolig, og helt uten å fortelle ham om at jeg har snakket med han i den andre skranken og med vekterne, men han viser seg å være en sånn rullebaneperson, så han vet heller ikke hva jeg skal gjøre. Sånn et kvarter før flyet skal gå kommer det en småstressa dame til skranken, og sier «God formiddag» (klokka er på dette tidspunktet sånn 16.00; så hun har nok heller ikke hatt den beste dagen), og jeg forklarer alt til henne og hun trykker på en knapp og så kommer det ut en lapp, og vipps er jeg sjekka inn. Null stress. (det er løgn. Det har vært masse stress).

Jeg blir sendt ut på rullebanen, og må finne flyet mitt selv, det går også bra. Når vi er i lufta så kommer det en vogn med snacks, og jeg spør om de har noe mat, og de har knekkebrød med smøreost, og nå har jeg mer sult enn skam i meg, så jeg kjøper to stykker og spiser begge (jeg har fortsatt ikke spist de andre nøttene, kom jeg på nå). Uansett, jeg kommer meg til Vadsø, og går av på riktig stopp (det er et sånn melkerutefly som har flere destinasjoner, og neste stopp er Vardø. Hele det der systemet med å bare bytte ut en bokstav i bynavnet er skikkelig teit i utgangspunktet, men føles enda teitere når flyet går begge steder, spesielt i en landsdel som ikke akkurat har supertydelige R-er og S-er. )

Uansett. Jeg deler taxi med en flyvertinne inn til sentrum, og HUN får høre om han i skranken og vekterne og «god formiddag»-damen, og jeg kan se hun er redd for at jeg skal tro vi er blitt venner når vi kommer til hotellet, så jeg lar henne gå. Jeg setter fra meg kofferten på rommet, og går ned i resepsjonen, hvor jeg får vite at hotellets restaurant er stengt på grunn av korona og «mandag er en litt vanskelig restaurantdag her, men det er ett sted som er åpent», jeg går til det ene stedet. De har stengt matserveringa for 4 minutter siden, og jeg holder på å begynne å gråte, og kelneren bruker alt for lang tid før han sier «men du kan bestille en take away pizza», noe jeg gjør, og tar pizzaen med på hotellet og spiser hele på to minutter, og tilbringer resten av kvelden i matkoma mens jeg ser ut av vinduet og håper at det skal komme nordlys, noe det ikke gjør (dvs, det kan være at det var på baksiden av hotellet; men det fikk jeg da eventuelt ikke med meg).

Neste dag benytter jeg hver anledning til å spise. Den jeg er mest fornøyd med er at jeg hadde en liten frokost før jeg dro på befaringen jeg skulle på. Og så ble befaringen ferdig før hotellfrokosten stengte, så jeg rakk enda en frokost, før jeg gikk opp på rommet mitt for å jobbe.

Sånn. Nå skal jeg være ajour ordmessig, og skal se om jeg finner en liten nøttepose, som skal være dagens syvende måltid.

Son «Reise»dagbok – dag 1

Jeg innser at det ikke er det største problemet vi har i verden nå, men jeg synes jo at det er litt trist at jeg ikke får dratt på ferie i 2020, så nå har jeg tatt inn på Spa-hotell i 4 dager for å late som om alt er normalt. Jeg har laget et deilig fargekodet Excelark, som jeg har sett på med kjærlighet flere ganger om dagen de siste ukene, og later som om jeg er mer enn 45 minutter hjemmefra (spesielt med tanke på alt jeg har glemt å pakke. Vi nevner i fleng:

-briller/linseveske

-tannkost/tannkrem (heldigvis hadde jeg noe liggende i håndveska, da jeg tydeligvis liker å se på meg selv som en person som ikke alltid kommer seg hjem fra byen etter en lørdags kveld (og det på tross av at jeg ikke har vært ute på byen en lørdags kveld siden 2015, ca))

-badedrakt (jeg er på SPA! for pokker. Mer om dette senere)

-Lader til mobilen (…det er som om jeg ikke vet hvordan man pakker til ferie lenger…)

-Hårbørste (torsdags morgen anm.))

Jeg dro hit rett etter jobb, og idet jeg sjekker inn kommer jeg på at jeg hadde tenkt å pakke to badedrakter, sånn at jeg kan svømme to dager på rad uten å måtte ta på meg våt badedrakt, og innser at jeg istedenfor å pakke to badedrakter har pakket ingen badedrakter. Jeg blir henvist til spabutikken (det heter sikkert boutique når den er i et Spa), som kan opplyse om at de har store størrelser, men at størrelsene er italienske. Italienere er små. De går rett fra størrelse 34 til plus size. Men jeg klarer å finne noe som jeg klarer å trekke på meg, så nå har jeg en grisedyr, litt for liten, italiensk badedrakt, nye svømmebriller (jeg hadde ikke pakket det heller) og en ny vannflaske (den fikk jeg gratis. Så det var hyggelig).

Så fikk jeg endelig roet meg litt på rommet. Jeg er på dette tidspunktet bare 5 minutter etter skjema, fordi jeg hadde satt av en time til innsjekking, og på rommet mitt er en diger kurv med gratis snacks, som straks gjør meg i mye bedre humør. Jeg spiser ikke sukker for tiden, så der er lite der jeg faktisk kan spise, men det er jo fint å ha med seg gaver hjem fra ferie, så jeg tømmer hele kurven i bagen min. Så husker jeg hvordan konseptet «minibar» virker, og skjønner at snacksen er det motsatte av gratis, og plukker alt ut fra bagen igjen, og legger det tilbake i kurven.

Jeg skriver litt på romanen min før jeg går på «Styrketrening med Trine». Trine viser seg å være Trine Lise Hattestad, så det er jo også gøy. Og før du blir for imponert over at jeg driver og gjenkjenner tidligere idrettsstjerner i hytt og gevær, kan jeg opplyse om at jeg overhørte noen si «man blir nesten starstruck» på vei inn i timen, visste at hun het Trine og har googlet henne ettertid, så det er ikke så veldig imponerende. Jeg liker timen veldig godt. Jeg dør ikke, men er god og svett når den er over, som er det jeg ønsker meg av en styrketime.

Så jobber jeg litt mer på romanen min, før jeg går til middag.

I restauranten har de dette:

Jeg burde hatt en banan eller noe for å vise størrelsen, men de der serviettpillene er altså ikke stort større en tommelfingerneglen min. Jeg har nå 4 mål for ferien min:

Skrive ferdig romanen min

Gå ned 2,5 kilo (som kan bli tøft siden jeg har ikke mindre enn 10 restaurantbookinger i tiden jeg er her…og i tillegg en kurv med grisedyrt snacks på rommet mitt som jeg kan spise)

Finne ut av disse serviettpillene.

Se en bra film hver kveld. I kveld ble det The trial of the Chicago 7, som jeg elsket. Hvis noen har tips om andre sykt bra filmer, så kom gjerne med dem; hvis ikke har jeg funnet tre av favorittfilmene mine som det er lenge siden jeg har sett på Netflix, så jeg klarer meg.

Song lag

Jeg var i London i helga. Det var kjempegøy. Jeg landet på Gardermoen sent i går kveld. Og antok at mobilen min stillte seg tilbake til Norgetid av seg selv. Det gjorde den ikke. Så jeg kom på jobb en time for sent i dag. Og folk spurte om det hadde skjedd noe spesielt. De fortalte meg ikke at jeg var en time for sen. De antok vel at jeg visste hva klokka var. Og jeg på min side antok at de spurte om helga, så jeg la ut om en super lørdagskveld med med mange hyggelige mennesker, MYE alkohol, kake på pub(!) og karaoke på eget privat rom.

Så jeg antar at nå er jeg ansett for å være en sånn person som synes å synge karaoke til klokka 4 på natta på lørdagen er en tilstrekkelig unnskyldning for å komme en time for sent på jobben på mandagen.

 

Stage Fright (1950)

Den der «morsomme» setningen jeg hadde på russekortet mitt var «Fortell meg om dine fobier, så skal jeg si deg hva du er redd for». Et Robert Benchley-sitat, som jeg fortsatt synes er ganske gøyalt, fordi jeg liker selvhøytidelige selvfølgeligheter, men som ikke funket så bra, fordi folk valgte å tolke det som en slags snikskryting av (de ikke-eksisterende) greskkunnskapene mine, og sa ting som «Jeg har sesquipedalofobi, hva er jeg redd for», og det visste jeg jo selvfølgelig ikke.

Selv tror jeg ikke at jeg har noen ordentlige fobier. Noe av greia med fobier er at de skal være irrasjonelle. Så man kan ikke ha fobi for f.eks. haier med freakin laserstråler på hodet, fordi virkelig ER farlige. Med mindre man får noia bare man ser et bilde av en hai med laserstråle på hode. Bilder kan ikke skade en. Spesielt ikke hvis de er laminert. Jeg har litt sceneskrekk, og jeg er ikke spesielt begeistret for å tale for store forsamlinger og er generelt redd for å skille meg ut, men må jeg så må jeg, og stort sett går det bra. Jeg er veldig bekymret for at jeg skal bli dratt opp på scenen når jeg er på live forestillinger, men ikke i så stor grad at jeg lar være å dra på live forestillinger i det heletatt.

Jeg er normal. Ish.

For en stund tilbake siden satt jeg i et sirkustelt i Skottland og så på en forestilling inspirert av Alfred Hitchcocks filmer. Vi satt på første rad, og fikk beskjed om å rekke begge hendene i været. Så skulle alle de som hadde en fobi ta ned den ene hånda. Som sagt, jeg er livredd for å skille meg ut, så min indre monolog gikk noe ala «Har jeg en fobi? Det har jeg sikkert. Jeg kan ikke være den eneste i hele verden som ikke har en fobi», jeg tok ned den ene hånda mi, og fortsatte tankerekken; «men hva kan fobien min være? Jeg er redd rulletrapper. Ja, jeg bruker dem, men jeg tror de er onde, og er stadig redd for at jeg skal falle. Det er iallfall irrasjonelt nok» og i samme øyeblikk peker fyren i manesjen på meg og sier (på engelsk). «Du. Hva er din fobi?» Så. Dere husker min frykt for å bli tilsnakket fra scenen? Alt frøs. Jeg satt igjen med bare ett ord, som jeg stotret fram (på engelsk): «Rulletrapper». Fyren på scenen så forvirret ut, men han var profesjonell og fikk flettet rulletrapper inn i den skumle historien han fortalte. Heldigvis hadde de andre han spurte mer normale fobier som araknofobi og klaustrofobi (den gidder jeg ikke å linke til. For å være helt ærlig, synes jeg egentlig araknofobi-linken også er overflødig), og det gikk seg til på et vis.

Men jo, i ettertid ser jeg det. Hadde jeg ikke vært så vanvittig vettskremt, så kunne jeg servert oss alle et fantastisk ironisk øyeblikk.

 

London-øyeblikk

Å kjøpe en tur/returbillett med Gatwick-ekspressen er både billegere og sparer tid når man skal hjem igjen, så da gjorde jeg det. Vel inne på toget, på vei inn til London, satt jeg og kikket på billettene mine, og oppdaget at jeg hadde kjøpt en «day-return».  Det var ubrukelig, jeg hadde jo tenkt å bli i London hele helga, og ikke returnere før på søndagen. Jaja, det var ikke SÅ mye penger, og jeg kunne jo gi returbilletten til noen når jeg kom til Victoria station, og gjøre dagen deres. VIRKELIG gjøre dagen deres. Jeg begynte å spinne opp fantasier, om hvordan jeg gir biletten til en fyr, og hvor glad han blir, og jeg bare «Nei, nei, jeg trenger ingenting i retur. Bare vær hyggelig mot noen andre. ‘But it has to be something big. Something they can’t do for themselves'» Og han har også sett og likt Pay it forward, og han skjønner at det er den jeg prøver å sitere, og vi ler og vi har det hyggelig sammen og det blir kaffe, klinings og til slutt giftemål.

Innen jeg kommer til London, har jeg landa litt igjen. Jeg innser at personen som kommer til å få billetten min antageligvis ikke kommer til å dele framtiden sin med meg, men han har fått en bakgrunnshistorie, som innebærer at han har akkurat nok penger til Gatwick-Expressen, men så møter han meg, får billetten min, og har plutselig £20 som han kan bruke til akkurat hva han vil.

Jeg nærmer meg billettautomatene og må løpe litt for å ta igjen hun første dama.

-Excuse me?

Hun snur seg og sier surt.

– Watch where you are going!

Hun skal iallefall ikke få billetten min. Jeg blir stående litt usikker på hva jeg skal gjøre før det dukker opp annen dame, men hun har allerede en billett.

Så dkommer det opp en sølvrev av en Richard Gere-lookalike. Han ser egentlig litt for rik ut til å virkelig sette pris på en gratis billett, men nå har jeg hengt på stasjonen i gode 5 minutter, og selv om Richard Gere nok er godt gift, og ikke interessert i sånne som meg uansett, så skader det ikke å prøve.

-Excuse me, I got this return ticket, and I can’t use it. Do you want it?

Han smiler. Herregud, mannen kan smile!

– No thanks, I already got a ticket.

Og går. På dette tidspunktet kommer en av stasjonsvaktene bort til meg og lurer på hva jeg driver med. Jeg forklarer, og han spør hvorfor jeg ikke ga billetten til «That gentleman». Jeg snur meg og ser Richard Gere stå i kø ved billettmaskinen. Svikefulle bastard!

Nedslått gir jeg billetten min til stasjonsvakten og ber ham å bare gi den videre til noen.

(Jeg reiste rett fra jobb på fredag, og hadde dermed med meg kofferten min med meg på arbeidsplassen. Sjefen min spurte hvor jeg skulle, og jeg – helt uten å tenke meg om – svarte «London, Baby!». Jeg skulle ønske at jeg kunne forklare ham at jeg tilhører Friendsgenerasjonen, og at det er helt umulig for meg å si «London», uten å henge et «Baby» bakpå. Men vi ble begge så satt ut at vi bare ikke kunne snakke sammen mer. Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg syntes avslutningen på den opprinnelige historien ble for deprimerende)

Julebakst (Nailed it)

Til venstre; bilder jeg har funnet på Internettet. Til høyre; min bakst.

Sonja-øyeblikk

Jeg sitter på et møte. Klokka er ni om morgenen. Jeg har vært på julebord kvelden før, og det ble litt senere enn planlagt, og jeg ble litt fullere enn det som strengt tatt er ideelt. Nå sitter jeg der, og lider av søvnmangel, hodepine og tørste.

I veska har jeg en flaske Pepsi Max, men jeg tør ikke ta den opp, for det føles liksom så videregåendeskoleelev å sitte på et møte med voksne med voksne og drikke brus.

Så går døra opp, og inn kommer en ung mann, yngre enn meg, også han har en brusflaske i hånda. «Hurra», tenker jeg, «han har brus, da kan jeg ta fram min og»

Han setter seg ned, uten å hilse på noen. Det får arkitekten til å steile, og han får streng beskjed om å presentere seg. Han tar en runde i rommet og håndhilser på alle bortsett fra meg

Jeg synes dette er fryktelig uhøflig, og uttrykker dette med et i sarkastisk «Hei» og et vink med hånda.

Jeg blir belønnet med en liten latter fra resten av rommet, og nykommeren kommer bort til meg og hilser på meg også.

Så sier han: «Jeg hilste på deg i går også. På julebordet»

O! M! G! Ungdomsskolerødming, stotring og bortforklaring på gang.

For når han først sier det, så husker jeg jo at ikke bare hilste vi, jeg har hilst på ham før, uten å huske ham, vi stod og snakket sammen ganske lenge, og vi tilbrakte iallefall 1/2 time på dansegulvet sammen.

Jeg tror at hvis noen skulle laget en sit com om livet mitt, så kunne man bruke denne episoden i piloten for å etablere karakteren min.

Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg er singel.

Jeg snublet over denne siden helt tilfeldig på nettet i dag. Jeg lover, det var kjempetilfeldig, for jeg ville i alle fall ikke googlet «how to make a guy understand you like him», for hvem gjør sånt? Bare desperate folk! Og jeg er i alle fall ikke desperat. Jeg er veltilpasset, trygg singel, og trives med det. Jeg vil sette opp et show med en fyr som minner om han fyren fra Memento og googlet «How to make a show with some one like Guy Pierce», og havnet altså på denne lista. Og når jeg først var inne der, tenkte jeg at jeg jo kunne lese lista, for selv om jeg er veltilpasset, trygg singel (og trives med det) kan det være at jeg vil fortelle noen at jeg liker dem en dag.

Herregud! Er det sånn folk blir sammen? Er dette ting som dere som er i parforhold har gjort? Hvordan døde dere ikke av flauhet underveis?

La oss ta for oss lista punktvis:

“1. Get him alone and just tell him you like him” Det har jeg gjort. Mange ganger. Det funker ikke. Det skremmer ham vekk. NESTE!

«2. Once he figures out that you like him, don’t push things further” Ok, ikke vær pushy! Det krever riktignok litt selvkontroll, men det skal jeg I teorien få til. Bortsett fra at dette jo kommer etter at jeg vist ham at jeg liker ham. Det er jo den biten jeg vil ha råd om! Jeg har jo føkket opp lenge før vi kommer til denne delen!

“3. Make sure that he isn’t interested in any other girls.” HÆ!? Hvordan I alle dager skal jeg få til det? Skal jeg kidnappe ham? Fjerne ham fra alle potensielle konkurrenter? Og hvordan skal dette kombineres med punkt to, hvor jeg ikke skal være pushy?

«4. Don’t crowd his space.» Så, ikke kidnappe ham altså?

«5. Try to get him to catch you looking at him a few times.” Hey! Dette har jeg gjort før. Riktignok ikke som bevisst taktikk… og nå kom jeg til og med en gang det funket for meg… På en måte. Da Han Jeg Likte danset med Hun Han Likte på ungdomsklubben, og jeg satt i hjørnet og stirret hatsk på dem så lenge at DJen (som også var skytsengelen min) gikk ut av buret og fikk Han Jeg Likte til å danse med meg istedenfor. Jeg er ikke sikker på at det er det dedtte punktet handler om.

«6 Start small and work your way up gradually, being attentive to how he responds every time you take it up a notch.” Dette var jo fint og vagt. Begynn I det små med å gjøre hva? Jeg antar de mener at jeg ikke skal invitere fyren med på en romantisk helg i Paris på første deit eller noe. Greit. Jeg skal ikke gjøre den feilen igjen.

«7. Don’t give him mixed signals! “ OK. Fortell at du liker ham, men ikke push ham, sørg for at han ikke ser på andre damer, men la ham være i fred, stirr på ham av og til, men ikke gjør noen særlig romantiske gester i begynneslen. Og ikke send miksede signaler. DU sender MEG miksede signaler, Wikihow-liste!

«8. Remember, guys like to feel like the man” Her reagerer jeg på eksemplene på hva man skal si til ham for at han skal føle seg som en mann. Jeg mener  » Your eyes are amazing » og » Your smile is really nice «. Ville ikke “Du ser ut som du er flink til å hogge tømmer” få ham til å føle seg mer maskulin ( Jeg vil egentlig si at  til og med «Du kler vest så mye bedre enn hva Diane Keaton gjorde i Annie Hall» er et mer machofiserende kompliment enn de eksemplene det kommes med)

«9. If he doesn’t get the hint you are saying, then simply tell him you like him, but don’t come on too strong” Dette er vel det same som punkt 1? Bare med tilleggsrådet om at man ikke må si at man liker ham for godt, som er det som sies i punkt 6 (tror jeg. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har forstått punkt 6 riktig). Her kombineres altså to punkt i lista for å lage et nytt punkt. Er det lov?

«10. Don’t force him into becoming your boyfriend.” Jada, jada, jeg har allerede gått bort fra kidnappingsplanene, har jeg sagt!

11. Be playful with him. Ok, flørt med ham. Det er jo det jeg ikke kan. Det er en grunn til at jeg må google slike lister – lese slike lister når jeg har googlet noe helt annet og tilfeldigvis kommer over dem.

«12. Don’t ignore him.» Hvorfor skal jeg ville ignorere ham? Jeg liker jo fyren!

«13. Make sure that if you call him and he doesn’t answer and he doesn’t call you back, he’s either busy, hates the phone, or doing something productive with his time. “ Jeg er litt usikker på om jeg skjønner bruken av “make sure” her. Noe sier meg at de ikke mener «sørg for» men kanskje heller «forsikre deg om». Og hvis han gjør noe uproduktivt med tiden sin, hva har det å si for vårt potensielle forhold?

«14. If you’re stuck between liking two boys, don’t be like Bella.” Det er hun fra de der “Vampyr”-bøkene, ikke sant? Jeg begynner å mistenke at denne lista kanskje er ment for folk som er betydelig yngre enn hva jeg er. Jeg har faktisk sett den første twilightfilmen, og så vidt jeg husker så var Bellas strategi sentertert rundt det som er punkt 5 på lista; stirre uttryksløst på den blasse Jack Whitehall-kopien i to timer. Betyr det at Punkt 5 ikke gjelder lenger?

«15. Get a guy friend to introduce you guys first as friends, just to get to know each other.” Her kommer det en lang forklaring etterpå som er like komplisert som plottet i en gjennomsnitts Hotell Cæsar-episode, og som konkluderer med at hvis han ikke forteller kompisen sin at han liker meg, så er det enten fordi han ikke liker meg eller fordi han liker meg, men ikke er klar til å innrømme det for kompisen sin… Etter all dramaet og organiseringen jeg har måttet gjort for å få de to i samme rom og snakke om meg, så er dette alt jeg får igjen…. Kanskje/kanskje ikke?

«16. Try to chill with the guy» Med den utdypende teksten «Alone time is just as good as with friends, so try out both.” Betyr dette at kidnapping er innafor igjen?

“17. Don’t pour on the perfume!» Ikke stink. Check! Det at jeg kom hjem fra trening for to timer siden og fortsatt ikke har dusjet er et engangstilfelle… jeg lover. Det hender nesten aldri at jeg går rundt i svette treningsklær resten av dagen fordi jeg er for lat til å dusje.

«18. Don’t laugh too much at their jokes.” Med utdypingen: “ They’ll think you are kind of crazy. Just giggle a little bit, but do it frequently so he doesn’t think you’re bored with him.” Så gi inntrykk av at han er mindre morsom enn hva han er når han er morsom, og hvis han ikke har vært morsom på en stund så gi inntrykk av at han er mer morsom enn  han er? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville gjøre noe sånt? Hvordan skal ha da lære hva som er morsomt og hva som ikke er det? Hvis ikke dette er miksede signaler, så vet ikke jeg!

«19. Smile!” Greit nok. Men fortsettelsen  “Don’t sit there with your arms crossed.” Stiller jeg meg mer tvilende til. Hvordan skal jeg ellers skjule magen og skyve puppene opp og fram?”

«20. If he ends up not liking you, move on.” Åja, endelig et punkt jeg har full kontroll på. Jeg har tross alt laget en hel serie om Hvordan bli uforelsket.

Jeg vet ikke om jeg ble så mye klokere. Og selv om jeg ble klokere, så vet jeg ikke om dette er ting jeg er villig til å gjøre. Jeg tror kanskje jeg må angripe dette annerledes. Eventuelt bare være en veltilpasset, trygg singel, og trives med det, resten av livet.

En SÅNN dag

I går var det toget jeg skulle ta til jobben innstilt. Det gjør ikke så mye, for det går jo et tog senere, men det var 15 minutter forsinka. Jeg stod ute i kulden i 25 minutter

Så nå var jeg kald.

På jobben skulle jeg i et møte, og jeg dro avgårde med firmabilen. Jeg bommet på avkjørselen fra motorveien (tok feil avkjørsel; kjørte ikke i grøfta) og havnet på en ny motorvei uten snumuligheter og havnet på Gardermoen. Da jeg endelig kom meg tilbake på rett vei visste jeg ikke lenger hvor jeg var og kjørte feil en gang til. Og det var helt og holden min skyld.

Så nå var jeg kald og irritert.

Jeg kom en halv time for seint til møte, et møte hvor oppdragsgiveren min var til stede for første gang, og han så meg komme dinglende inn, for så øyeblikkelig å forsvinne ut igjen, fordi jeg hadde glemt sånn parkeringslapp og så svare på spørsmål i hytt og pine vær fordi jeg var så stressa.

Så nå var jeg kald, irritert og uprofesjonell.

Tilbake på jobb laget jeg meg lunch; rett i koppen. Tidligere i uka har jeg prøvd meg på rett-i-koppen, og mislykkes totalt. Jeg prøver å ikke tenke for mye på hva det sier om kokkeegenskapene mine. Heldigvis er jeg ikke en som lar seg stoppe av nederlag, og full av pågangsmot ga jeg meg i kast med ukens andre rett-i-koppen. Mens jeg helte det kokende vannet over i plastikkbeholderen, glapp lokket, vannet traff det, og istedenfor å gå ned til cous cousen som det skulle, rant det utover hånda mi. Au.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell og brent.

Da jeg skulle hjem fra jobb, ble det litt som pre-ferie-travelt, så jeg rakk ikke toget jeg skulle ta, og kom for sent til en avtale med en venninne som jeg allerede to ganger i løpet av den siste uka har måttet avlyse avtaler med.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent og dust.

Vi var og svømte, venninna mi og jeg, og hårstrikken min røyk, jeg fikk krampe og shampo i øynene og jeg hadde glemt balsam, men det føltes så forutsigbart at jeg ikke lot meg hefte ved det.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust og blasert.

Etterpå dro jeg til en kompis hvor jeg var invitert til middag. Der var mange hyggelige mennesker , og vi diskuterte bøker, filmer og musikk og alt som er gøy. På et tidspunkt gikk jeg på badet og så meg i speilet. Fraværet av balsam hadde gjort håret mitt 80-talls!

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust, blasert og umoderne.

Så jeg dro hjem. Åpnet påskeegget jeg hadde fått av jobben min og spiste påskesjokolade og drakk whisky (whiskyen var min egen. Den kom ikke fra egget). Og tenkte at det hadde egentlig ikke vært en så ille dag allikevel.

Fear and loathing in Trondheim

(Overskriften er feil. Det kan virke som om jeg ikke har sett filmen i det hele tatt. Men den satte seg fast i hjernen min, og ville ikke gi slipp, så da ble det den.)

Det har vært en sånn helg som gir meg lyst til å skrive dagbok. Ikke blogge. Dagbok. Sånn skåret ned til benet, «så gjorde vi det, så sa han det». Ingen vittigheter, kun en nøyaktig gjengiving av hvert sekund slik at jeg aldri glemmer dem. Det var så gøy. Jeg dro tilbake til Trondheim og møtte de menneskene som jeg studerte sammen med, de som formet meg, de som fikk meg til å forstå at det gikk an at vennene mine likte meg. De som sakte men sikkert, fyllegrining etter fyllegrining, overbeviste meg om at jeg var et bra menneske. Og siden har jeg vært det. Men livet er livet, og livet tar tid, og man mister kontakten, og nå var det 12 år siden sist jeg hadde sett mesteparten, men alle var fortsatt helt like, fantastiske mennesker, og alle var lykkelige over å se hverandre igjen, og vi begynte vorspielet klokka 15:00, akkurat som ordentlige studenter, og holdt det gående til vi ble kasta ut fra nachspielet. Og det var så gøy. DET VAR SÅ GØY!

Men alle andre hadde noen. Menn. Koner. Barn. Og jeg er fortsatt bare meg. Og jeg snakker fort om romanskriving, reising og kortfilmlaging. Og har på forhåndsinnøvde vitser om at jeg skal gifte meg med Robbie Williams, og at jeg fortsatt synes det er litt flaut å snakke med gutter, og det er derfor jeg er singel, men det sitter liksom ikke helt. Jeg må finne en ny schtick. En ny unnskyldning. Et nytt argument som kan overbevise alle (også meg) om at jeg er lykkelig. Og for all del. Jeg har det jo gøy. Jeg avstandsforelsker meg, og har et rikt indre fantasiliv, jeg flørter på min klønete teite måte, og det er antageligvis bare jeg som vet at det er flørting jeg driver med. Men jeg er ikke ulykkelig.

Da jeg kom hjem logget jeg på nettdatingsiden og takket ja til dateinvitasjonen som jeg har ignorert, av grunner jeg ikke kan forklare for noen, men han mener at jeg virker useriøs (bare fordi det tok meg 3 uker å svare!) og trekker tilbudet sitt. Og det stikker litt, men mest av alt er jeg letta. For mennesker er så vanskelige ute i den virkelige verden.

Jeg har Squawken, da. Som jeg kan late som om er en pub, men som egentlig er et statusfelt på facebook som har vokst seg usannsynlig langt, og hvor jeg henger med de få vennene jeg har som fortsatt er single. Når også de gifter seg vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Mulig jeg drar på jordomseiling. (da har jeg i det minste noe å skryte av neste gang vi møtes)