Posts Tagged Lær av mine feil (og suksesser)

Jeg er i ferd med å bli en av idiotene

Det er stort sett idiotene og så er det meg. Idiotene er de som går rundt og gjør dumme ting på Internettet, mens jeg er smart og tenker og slipper å bli hacket og ledd av fordi jeg skrivre dumme ting. Inntil nå. Det følger ikke mindre enn 3 eksempler. Eller caser, som jeg mener de som har peiling på det kaller det.

Case 1: Lunchsamtalen dreier seg om disse Hollywoodfruene fra Sverige. Jeg kaster selvfølgelig ikke bort tiden med å se på slik søppeltv, men noen av damene på jobb hadde sett det, og gjenfortalte villig. Vi mente å ha hørt at det skulle komme et program om norske Hollywoodfruer, og det ble gjort en løslig avtale om å se dette sammen.

En times tid senere sitter jeg og jobber flittig på pcen min og det tikker inn en epost fra Alexandre Dumas (han heter selvfølgelig ikke Alexandre Dumas. Det er en av kollegaene mine jeg har anonymisert). Han sender en link med informasjon om når norske Hollywoodfruer skal begynne på tv. Det som er litt snodig her er at Alexandre Dumas fortiden er på ferie i utlandet. På et annet kontinent faktisk, og hadde ingen mulighet til å vite at vi bare en time tidligere hadde diskutert nettopp dette programmet. Jeg ble mildt sagt imponert over min kollegas til nå skjulte telepatiske evner, trykket på reply to all, la til noen ekstra fra adresseboka og sendte en svarmail hvor jeg uttrykte min beunding for det nyfunnede talentet hans, og generell begeistring. Det viste seg snart at den opprinnelige eposten selvfølgelig var skrevet av en kollega som ikke var på ferie, som hadde vært tilstede under Hollywoodfruerdiskusjonen og som bare lånte Alexandre Dumas sin pc (og dermed også outlook-konto) fordi hans egen var herpa, og Alexandre Dumas sin PC bare står der når han er på ferie. Hvordan jeg hadde fått det til å stemme  at Alexandre Dumas hadde tilgang til jobbpc-en sin fra andre siden av jordkloden aner jeg ikke.

Case2. Hendte rett her i denne bloggen. Jeg hadde skrevet en mye mer ordentlig bloggpost enn jeg pleier og en morgen da jeg logget på pc-en min hadde jeg fått to nye kommentarer på den fra Thomas. Kommentarene så ut som følger:

Iversen har nemlig høyere opp i kommentarfeltet skrevet om den nye robotstøvsugeren sin. Thomas lurte på om den funket, og la igjen en ekstra kommentar, fordi han hadde glemt å krysse av for å få epost om svar på den første. Lett logisk. Men det var ikke den konklusjonen jeg trakk. Inne i mitt hode spilte følgende scenario seg ut: Thomas og Iversen sitter en sen kveld og chatter, og bestemmer seg å finne ut om disse få-mail-når-noen-skriver-i-samme-kommentarfelt-avkrysningsrutene virkelig virker. Av en eller annen grunn bestemmer de seg for å teste dette i min blogg. Thomas skriver første kommentar: «Iversen: Funker den?» og krysser av i ruta. Iversen legger igjen en tullekommentar som gjør at Thomas får en e-post. De er fornøyde med et vellykket eksperiment, og avslutter chatten sin, uten å avtale hva de skal gjøre videre. Iversen bestemmer seg for å slette tullekommentaren sin, mens Thomas legger igjen en ny kommentar, hvor han forklarer at de testet avkrysningsruta, og at han fra nå av skal fortsette å bruke den. Jeg følte meg smigret over at de hadde valgt min blogg, men synes likefullt det var en litt rar ting å gjøre. Og så så ukoordinert, da! Så jeg kommenterte dette behørig, og slang til og med inn en kommentar i Iversens blogg, hvor jeg nevnte den nattlige fraterniseringen. Jeg følte meg lite dust da Thomas endelig oppklarte hva som hadde skjedd.

Case 3: Twitter. I dag tidlig. Noen hadde sendt meg en DM med en link til noe som muligens var et morsomt bilde av meg. Kort engelsk tekst og en udefinerbar lenke pleier å få det til å ringe bjeller hos meg, men til mitt forsvar var klokka 0615, jeg hadde vært på jobb til klokka 22.30 kvelden før, og jeg var på nettet for å finne ut som det går an å fjerne søvnen som Lorne i Angel gjorde på ordentlig for å få tid til å jobbe mer (ikke egentlig, jeg skulle slå en spøk om det på twitter/facebook og kvalitetssjekke at episoden dette skjedde i virkelig het Life of the party – noe jeg fortsatt ikke har gjort. Det kommer nok). Så jeg klikket villig på linken og ga fra meg brukernavn og passord, men det gikk ikke mange sekundene før jeg skjønte hva som var hva, og skyndet meg til twitter for å endre passord. Og så gjorde jeg det i gmail også, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg håper det ikke var for sent!

Hvis du er litt lei deg nå, fordi du føler at jeg indirekte har kalt deg en idiot; ikke gjør det. Det er langt verre ting man kan være.

8 kommentarer

Nyttårskrim

«Å, pokker» tenkte Detektiv-Sonja, der hun stod og stirret på det tomme hullet som skulle ha inneholdt kremfløte. Den lokale Rema 1000-butikken var relativt velfylt for at det var siste dagen i romjula, mindre enn en time før stengetid, men kremfløte hadde de altså gått tom for. Og Detektiv-Sonja trengte kremfløte, for hun skulle lage Dronning Maud-dessert til nyttårsmiddagsselskapet. Hun skulle i alkoholfritt middagsselskap på nyttårsaften i år. Så voksen hun var blitt! Det føltes bare som et år siden at hun gikk på ordentlige fyllefester, der folk konkurrerte om hvem som fikk flørte med den søte svenske gutten, falt ned trappa, styrtet gin (for å imponere den tidligere nevnte svenske gutten) og brukte punsj som blandevann (Red. anm. Det ER bare ett år siden)

Hun var sent ute. De fleste andre hun visste om hadde allerede laget Dronning Maud-desserten sin på lillenyttårsaften. Detektiv-Sonja skulle egentlig ha vært i Haugesund lille nyttårsaften, men siden Hitlermobilen var frosset ned etter å ha tilbrakt jula aleine, hadde hun ikke klart å komme seg av gårde i fornuftig tid, og endt opp med å sitte under teppet på sofaen hele dagen, og synes synd på seg selv. Rett før hun skulle legge seg, kom hun på at hun aldri fikk sett ferdig den Shakespeareserien som gikk i romjula, om han lunien som mente å kunne bevise blant annet at det var Francis Bacon som hadde skrevet Shakespeares verker. Detektiv-Sonja ble sittende og se dette programmet til langt på natt, og tenkte med seg selv at om hun fikk tid, skulle hun en dag bringe beviser på at Iversen Revisited egentlig er skrevet av Kevin Bacon. Men før den tid forsov hun seg kraftig, og når Hitlermobilen i tillegg fortsatt var frosset fast (det er usikkert hva Detektiv-Sonja hadde håpet skulle skje i løpet av natta, som gjorde at Hitlermobilen nå skulle være isfri) og Detektiv-Sonja måtte kaste inn håndkle og tømme to bøtter med lunka vann over den, og likevel brukte en liten halvtime før bilen var kjørbar, så ble klokka to før hun kom seg av gårde.

Og nå stod hun der da, på Rema 1000, og Rema 1000 kunne ikke tilby henne kremfløte. «Ja, ja» tenkte Detektiv-Sonja, «jeg får ta meg en tur på Helgø, da». Detektiv-Sonja suste rundt i butikken, og samlet ingredienser, hun plukket også med seg en boks med iskrem, tilfelle dette med Dronning Maud-desserten skulle gå til helsike. Det var da hun kom til kassa at hun så det: Håndveska hennes lå ikke lenger i handlevogna. Detektiv-Sonja hadde handlet veldig ustrukturert, og ofte satt fra seg handlevogna ubevoktet både her og der, og nå hadde altså en banditt sett sitt snitt og røvet veska hennes.

[Reklame]

Denne tegneserien trollbandt meg fullstendig

Det er flere ting enn svineinfluensaen som er veldig, veldig farlige

Kålrot er en av de mest undervurderte grønnsakene!

[Reklame/slutt]

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg]

Løkblogging
2009 oppsummert i et slags Venn-diagram
Koffertblogging(kanskje)

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg/slutt]

Detektiv-Sonja stod rådvill i kassakøen på Rema 1000. Noen hadde stjålet håndveska hennes, mens hun hadde løpt rundt i butikken og prøvd å handle inn til nyttårsdessert. Hun kjørte handlevogna litt til siden, usikker på hva hun burde gjøre. Varsle politiet? Si ifra til personalet? Henvende seg til en av de andre handlerne og be om hjelp?

Hitlermobilen! Bilnøklene lå i veska, og vesketyven kunne fort ha klikket seg fram til rett bil på den ikke alt for store parkeringsplassen. Detektiv-Sonja forlot handlevogna si og småløp ut på parkeringsplassen. Hitlermobilen stod heldigvis fortsatt der. Hun løp (yeah right! Parkeringsplassen var dette av snø og is. Stavret, tror jeg vi sier) bort til bilen og sjekket at den fortsatt var låst. Og at veska ikke lå i passasjersete. Hun kunne jo ha glemt den igjen der. Det hadde hun ikke.

Nå begynte Detektiv-Sonja virkelig å kjenne at panikken tok henne. Hun vurderte et øyeblikk å bare sette seg ned og begynne å gråte, og la noen redde henne. Men hun slo det fra seg. Hun var stor jente nå. Selvstendig og greier. Hun fikk gå inn i butikken igjen og sjekke at ikke veska på magisk vis hadde hoppet ut av handlevogna, og drev og festet med tacokrydderet i reolen for utenlandsk mat. Men! Hun kunne jo ikke forlate bilen, for tenk om vesketyven bare hadde ligget i skjul og ventet på at hun skulle komme ut og markere hvilken bil som var hennes!

Detektiv-Sonja lot som om hun stod og tenkte seg om, mens hun egentlig ventet på at en pen mann i passende alder skulle komme forbi (selv om man var i fullstendig krise, så var ikke det noen grunn til å la være å prøve å pådra seg en potensiell ektemann, mente Detektiv-Sonja). Hun lot en lugubert utseende  gammel mann og to damer passere, før en høy mørk fremmed, med et lite arr på leppa var så heldig å bli stoppet. Detektiv-Sonja forklarte sitasjonen (i noe mer detalj enn hva den høye mørke egentlig fant nødvendig), før hun spurte om han kunne passe på bilen hennes, mens hun gikk inn i butikken igjen og dobbelsjekket. Det kunne han. Tusling tilbake over parkeringsplassen, før hun gikk inn i Remaen igjen.

Detektiv-Sonja gikk inn gjennom de automatiske kobbåyklaffene som slike butikker har, og der, blant esker med hodekål og epler stod den. Handlevogna som Detektiv-Sonja opprinnelig hadde tatt med seg. Med en klase bananer, en pose med tre pærer og -tror dere ikke- den savnede håndveska. Nok en gang viser det seg at det er Detektiv-Sonja selv som er skurken i historien. Etter å ha lett etter løk (og ikke funnet det), så har hun nemlig stjålet med seg noen andres (tomme, heldigvis) handlevogn, og latt sin egne stå igjen. Med veske i og alt.

Lykkelig grabbet hun med seg veska si, klarte det kunststykket å lure seg ut gjennom kobbåyklaffene, og til den pene fremmede på parkeringsplassen. Triumferende (og litt flau) holdt hun veska opp, og forklarte hva som hadde skjedd. Litt skuffende, men ikke særlig overraskende, grep ikke den pene fremmede sjansen til å invitere Detektiv-Sonja med på kaffe, men Detektiv-Sonja var så letta over å ha fått igjen veska, at hun ikke ble så veldig lei seg.

, , ,

2 kommentarer

Oppdageren Sonja

Her om dagen oppdaget jeg et nytt land. Ikke med seilskute og flagg, sånn som de gjorde i gamle dager, men på internettet (selvfølgelig), mens jeg leste noen greier, så dukket det opp navnet til et land jeg aldri hadde hørt om før. Nå er jeg ikke spesielt flink i geografi (bare for noen uker siden under en runde med TP da vi fikk et spørsmål om hvilken hovedstad som var nærmest Nicaraguasjøen, måtte jeg hviske til medspilleren min ”er det i Sør Amerika eller Afrika?” Det er ikke så ille som det høres ut som. Jeg bare blander Nicaragua og Nigeria, og i kampens hete ville jeg ikke ta feil. Vi svarte Khartoum, for det var en hovedstad jeg visste om i Afrika. Takk Kristin. ) På tross av alt dette (det som stod i den parentesen) så innbiller jeg at jeg har hørt om alle landene. Jeg har ikke sjans i havet å komme på dem alle av meg selv, men å kjenne igjen navnene – jo da, det burde jeg klare.

Så feil kan man ta. Jeg leste nemlig denne artikkelen om Statsministeren i Vanuatu, som ikke får være statsminister mer, fordi han glemte å si ifra at han ikke kunne komme på et møte. Fascinerende som historien er i seg selv, ble jeg mer opptatt av dette landet. Vanuatu. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har hørt om det før. Det har vært der hele mitt liv (det ble uavhengig først i 1980 – så jeg har tre år på det der. Selv om det kan argumenteres at jeg først ble uavhengig i 1995, og muligens enda senere) og jeg har ikke fått det med meg. Huh! Jeg fant ut at det var noen små øyer i stillehavet, og at nasjonalsangen deres heter ”Yumi, yumi, yumi”. Jeg ser for meg at det er noe sånn gladdance-aktig, Vengaboys-style, men det er mulig jeg tar feil

Som alltid når jeg oppdager noe nytt, så brukte jeg enhver anledning til å fortelle alle jeg kjenner om det. Jeg brukte et døgn med prøving å feiling, med å få vokalene i riktig rekkefølge ”Jeg har oppdaget et nytt land. Det heter noe på V. Vamita eller noe”, men nå sitter det. Omtrent den femte personen jeg fortalte dette til, reagerte med ”Å, der har jeg vært!” Det sier litt om hvor kule folk jeg henger med.

Mens jeg drev og undersøkte dette nye landet (igjen, ikke med jungelhatt og kikkert, men på internettet), kom jeg over FN sine hjemmesider, og oppdaget at det finnes et UNPO, et anti FN, et FN for de landene og folkene som ikke er offentlig annerkjente. Blant medlemmene er Skåneland – som i Skåne i Sverige. Det synes jeg var litt morsomt.

, ,

3 kommentarer

Hva kom først; høna eller egget?

Sa jeg at jeg har funnet ut av det?

Det er egentlig bare et spørsmål om hva du tror på: er du kristen, eller tilhører en annen religion med en skapelsesberetning, så er det høna; som ble skapt av Gud (i alle fall om vi går ut ifra at Han skapte alle dyr og planter som unge voksne, slik han gjorde med Adam, og ikke strødde om seg med nyfødde og frø. Jeg synes det er en fornuftig antagelse).

Dersom du derimot ikke er religiøs, og tror at Darwin var inne på noe med denne evolusjonsteorien sin, så er svaret egget. Dette egget ble lagt av en fugl som var et evolusjonstrinn fra å være høne. (For ikke å snakke om alle eggene av andre dyr og fugler som ble lagt før dette endelige skrittet i hønseevolusjonen. Men jeg synes det er litt underforstått at det er et hønseegg vi snakker om her, så dem driter vi i.) Altså fugl som nesten er høne legger et egg, som da kommer først, og ut av dette egget kommer en ferdig evolusjonert høne.

Dersom du verken er religiøs eller tror på Darwin og bare mener at verden alltid har vært der, fullt utstyrt med ferdige dyr, planter og mineraler, vel, da har du svart på ditt eget spørsmål: de har alltid vært der. Begge to. Ingen kom først. Men begge fikk et deltagerdiplom.

Og om du har valget mellom pest og kolera, må du alltid velge kolera, da denne bare er en litt heftig diaré, mens pest er byller og fordervelse og bring-out-yer-dead. Det har jeg lært av Bare Are.

,

4 kommentarer

Nytt og bedre liv

Jeg trener. Jeg sykler på innesykkel mens jeg ser på tv. Jeg prøver å fokusere på programmet, slik at tiden skal gå fortere, og at jeg ikke skal merke smerten i beina. Jeg hater det, men jeg skjønner jo at det er bra for meg.

Så løfter jeg vekter. Presser meg selv akkurat litt lenger enn jeg trodde var mulig. Svetter. Det er andre gangen denne uka. Ikke kjempemye, men det er første gangen jeg trener to ganger på en uke siden begynnelsen av desember, så jeg er fornøyd med meg selv. Jeg burde få inn en dag med svømming også. Begynne å lage ordentlige middager igjen, med grønnsaker og poteter. Ikke spise snop i ukene. Drikke te istedenfor kakao. Ikke ligge på sofaen hele ettermiddagen. Gå til og fra jobben. Det skal ikke så mye til. Bare noen små endringer og være konsekvent på dem. Ja. Dette kan jeg klare.

I bilen på vei hjem spiser jeg en pakke kjeks med sjokolade og peanøtter.

,

3 kommentarer

Blomster til Sonja(non)

Kristin leste 100 bøker i 2008, noe jeg synes er veldig imponerende, og så lagde hun grafer over dem, noe jeg bare synes er gøy.  Hun spurte hvilken graf som kunne kalles den deriverte av den andre, jeg svarte, og det ene tok det andre, og før jeg visste ordet av satt jeg der en fredags kveld med numeriske metoder-boka mi og prøvde å finne ut om det fantes en funksjon for antall bøker Kristin leste i 2008 (kommentarfeltet til Kristin har en tendens til å få fram den litt triste nerden i meg.  Ved et tidligere tidspunkt husker jeg at jeg har proklamert at jeg har tenkt å bruke lørdagskvelden til å sortere dvd-samlingen min etter farge.  I mellomtiden har jeg gjort det samme med cd’ene, og bøkene mine er sortert etter rom: de røda på stua, gule, grønne og blå på gangen, orange, lilla og brune på soverommet.  Søsteren mener det er et faresignal av noe slag).  Etter en time og 6 A5sider med beregninger kunne jeg trekke en av følgende konklusjoner:
1.       Newton  visste ikke helt hva han drev med da han lagde interpolasjonspolynomet sitt.
2.       Kristin leste -158 bøker i mars.
3.       Jeg kan ikke forvente å få tilbake all kunnskap jeg hadde for ti år siden bare ved å holde boka den står i.
Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg går for, men jeg har gitt opp prosjektet sånn midlertidig.  Men ikke egentlig, for jeg drar det fram i nesten alle konversasjoner jeg har, og i går klarte jeg å formulere det som et generelt problem.

tilfeldig kurve
trykk på bildet (to ganger) så blir det bra

Vil det da alltid være mulig å finne en funksjon (i det minste en tilnærmet) for kurven, forutsatt at man kjenner alle kooridnatene på den?
Og en ting til: i går ble jeg satt fast med et 3MN-problem (det heter visst 2R nå.  Hva er greia med å bytte på bokstavene og tallene sånn?).  Jeg hadde et punkt på en linje, og retningsvektoren til linja.  Jeg skulle finne to punkt på linja som lå en gitt avstand fra et annet punkt.  Jeg hadde ingen sjanse. Hvordan er det mulig at jeg ikke kan dette her lenger?  Jeg har koordinatene til det opprinnelige punktet, retningen og avstanden, hvordan kan det ha seg at det var helt umulig å finne koordinatene til de andre punktene?

Edit: Det med grafen går vel ikke? For av og til trenger man jo to forskjellige funksjoner for å beskrive samme kurve.

5 kommentarer

Verdens snilleste snekker slår til igjen

Husker dere Verdens Snilleste Snekker?  Han som lagde en sjokoladefangerpinne til meg?  For en stund siden fortalte han meg at han skulle sende et brev til meg.  Dette synes jeg var veldig spennende, og litt rart, siden vi har muligheten til å se hverandre på jobb hver dag, og han egentlig bare kunne gitt  det til meg der, men etter at han minte meg på at jeg jo nesten aldri får post lenger, og at det er gøy med brev, så har jeg vært uforbeholdent positiv.  Og spent.  Jeg hadde virkerlig ingen idé om hva dette kunne dreie seg om. 

Begeistringen var stor da brevet endelig lå i postkassen, sirlig adressert med grønn highliterpenn med sånne skygger på som vi lagde på ungdomsskolen.  Overivrig løp jeg opp i leiligheten (haha, la oss være realistiske, «løp» jeg liksom, men jeg tok heisen så fort som jeg kunne), og vel inne åpnet jeg konvolutten med ivrige hender, og kunne ta ut tre ark. 

Jeg hadde hatt veldig høye forventninger, VSS var bekymret for at de skulle være for høye – men du verden, de ble innfridd.  Jeg ble nemlig presentert for tre ideer, som jeg ikke kan forstå at han ikke vil holde hemmelig til han har verdensherredømme, men det får nå være hans valg.  Når han først hadde gått ut med dem til meg, spurte jeg om jeg kunne videreformidle dem til resten av verden gjennom bloggen min, og jammen meg, det fikk jeg. 

Så som en slags minijulekalender for midten av desember vil dere få presentert een idé hver dag i tre dager.  Den første i dag:

trykk på bildet for å få en større versjon

,

8 kommentarer

Lise

La meg fortelle deg om Lise.  Lise er ei som blir veldig full.  Hun har klokkertro på at hun kan drikke hvem som helst under bordet.  Hun har ikke helt rett.  Lise blir høylytt og frekk, og hun synger.  Mye og falskt.  Hun mener at en hver samtale skal dreie seg om henne, og hun kan bli sur, og i verstefall begynne å gråte om ikke alle er enige i dette.  Hun kan prøve å gi deg komplimenter, men på vei fra hjernen til munnen vil de bli dynket i promille og bli til ugjenkjennelige fornærmelser.  Har Lise tenkt en tanke hun selv synes er bra, vil hun gjenta den til dere alle er kvalme.  Hun kan også finne på å sende en skikkelig teit melding til deg, eller kanskje til og med ringe deg midt på natta.

Hun mener godt, da, og jeg synes ikke vi skal holde dette mot henne.

En ting bare: Lise er prikk meg av utseende, og hun kan finne på å kle seg ut som meg og presentere seg som «Sonja» når hun er ute på disse eskapadene sine (og hun bruker min telefon uten lov).

Og vi skal iallefall ikke holde det mot meg!

,

15 kommentarer

Russeknuter – nå også til hverdags

Russetiden, altså.  Mer bestemt på dette med knuteregler.  Man gjør ting som i beste fall er pinlige, og i verste fall svært smertefulle, og man gjør det frivillig, med glede, fordi det fører til at man får en liten plastikkdings eller tilsvarende, som man kan knytte i en snor i lua si.  Det vil si, man får ikke plastikkdingsen, man må anskaffe det selv, noe som er grunnen til at jeg kjøpte en hel pakke hundekjeks (Ikke blomsten, men kjeks for hunder) slik at jeg hadde en å henge i lua etter å ha krøpet rundt på en kafè og bitt en tilfeldig gjest i leggen.  Når jeg skriver dette kommer jeg nesten ikke over hvor idiotisk dette høres ut, og hadde det ikke vært for at jeg var en del av det, så ville det tytt spydigheter ut av alle kroppsåpningene mine nå.  Men.  Der er en liten bit med nyttig informasjon her:  av en eller annen grunn så gjorde idèen om denne lille plastikkdingsen kjipe ting mindre kjipe å gjøre.  Og det fikk meg til å tenke: Jeg gjør jo vanvittig mye nå også som er dritkjipt: jeg jobber overtid, jeg trener, jeg vasker og rydder (ikke så ofte, riktignok, men det skjer), jeg går til tannlegen, jeg river uønskede hår ut av hårsekkene sine med rå makt (og varm voks) og jeg spiser gulrøtter med dip når jeg egentlig vil ha chips og sjokolade (igjen; det skjer).  Så, hvis vi kunne innført en eller annen form for knuteregler for oss som ikke er russ, der vi kan ha en lue med dusk (det er uansett alltid greit å ha en unnskyldning for å gå med lue med dusk), og så kan vi være en gjeng eller en klubb (eller en religlion – den nye Kabala, liksom) (for jeg tror vi må være flere, jeg innser at det kan bli vanskelig å få dette til å virke om jeg gjør det alene), som fikk ting i dusken når vi gjorde bra ting, og på et eller annet tidspunkt når vi hadde gjort masse nok kunne vi få farge dusken i gull, og så kunne vi være den kuleste.  Det tror jeg hadde vært noe, det.

, ,

8 kommentarer

Når hjernen min ikke virker (musikkversjon)

Feilhørte sangtekster var lenge noe av det morsomste jeg visste.  Jeg har dratt konseptet litt lenger, ved å høre noenlunde riktig tekst, men misforstå fullstendig hva de handler om (jmfr Raga Rockers Slakt).  Sist uke hadde jeg Sing Star-fest med meg selv(!), og sang China in your hand.  Da oppdaget jeg at den slettes ikke handler om en liten jente som av en eller annen grunn holder Kinas fremtid i sine hender, men om hvordan følelser er som porselen, eller noe.  Greit nok det.

Men.

I går snakket de om Def Lepard på radioen, og hvordan det var en bevisst feilskriving av Deaf Leopard.  Altså Døv Leopard.  Jeg har hele mitt liv trodd at Def Lepard betydde Døv Dverg.  Akkurat nå skjønner jeg ikke hvorfor.  Jeg har da aldri trodd at Lepard betyr dverg.  Den eneste forklaringen jeg kan komme på er at jeg har blandet med Leprosy, altså spedalskhet, men å blande dverger med spedalske er bare så fryktelig feil.  Jeg skammer meg litt.

5 kommentarer