Posts Tagged Let me entertain you

Anbefalinger

Det har dukket opp så mye bra i det siste at jeg bare må anbefale litt.

 

Først det mest åpenbare. Sherlock går på NRK1 på fredagskveldene igjen. Nye episoder. De to første kan sees på nett-tv her, (episode 2 var litt mindre bra enn episode 1 (for all del, den var fin, men den fikk meg ikke til å hoppe opp og ned i sofaen og rope «Herregud for bra TV!» som jeg gjorde med 1. episoden), men den hadde også sine øyeblikk).

En annen TV-serie som jeg har fulgt med sånn passe begeistring en stund nå er Suits. Den går på TV2Zebra(!!) på mandagskveldene, og jeg vet ikke om det er den eller jeg som har endret seg, men nå synes jeg plutselig den er knallbra, og at alle bør se den. I tillegg til at den har GIna Torres sies ting som dette:

Image

Sesong 1 er også å finne på Netflix.

Så et radioprogram. Det er reprise av et program som er blitt sendt før. John Finnemore’s Souvenir Programme (John Finnemore har skrevet masse greier for David Mitchell, så av og til er det som om han er der, selv om han ikke er). Iallefall, det er veldig mange morsomme radiosketsjer der, den fineste av alle en Doctor Who-basert greie som starter ca 16 minutter uti, som faktisk fikk meg til å gråte en skvett.

Dessuten har jeg vært på kino og sett 100-åringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Veldig fin Forrest Gumpete komedie. Den har en elefant som heter Sonja i seg, noe som jeg synes alene er grunn nok til å se filmen.

Og til slutt en film jeg ikke har sett enda. Og som jeg egentlig ikke hadde tenkt å se. Jeg hadde bare sett plakaten og tenkt «ikke i målgruppa», men nå har jeg sett traileren. Og herregudogjesusjosefogmaria som jeg skal se denne filmen. Lego-filmen:

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Nerdy Love Song

Jeg skal blogge noe igjen snart, det er jeg ganske sikker på. Enn så lenge den fineste videoen jeg har funnet på internettet på sikkert et halvt år:

 

Jeg mindre enn tre henne.

1 kommentar

Det blå lyset

Vi har laget film igjen. Jeg synes den ble ganske bra, om jeg får si det selv:

 

3 kommentarer

Please throw a fish at me

Dette! Dette er det beste av alt. Noensinne.

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å like noe som helst igjen etter dette.Alt kommer bare til å blekne. ALT!

 

(jeg måtte endre overskrift syv ganger, for jeg klarte ikke bestemme meg for hvilken del jeg likte best. Om 10 sekunder er det sikkert en annen)

1 kommentar

Det kommer en slags adventskalender.

Jeg blogger alt for sjeldent, bruker alt for mye tid til å se på Simon Amstell på youtube og har et lass med filmer jeg ikke har sett enda stående. Så da tenkte jeg at jeg skulle lage en slags adventskalender og se og anmelde en film hver dag 1.-24. desember. Jeg tror det kan bli artig. Nå skal jeg bare tenke meg ut et bra akronym for prosjektet, så er jeg klar.

3 kommentarer

Radioanbefalinger

Jeg er blitt for gammel for P3. Det er trist, for fra å være min favorittkanal, så synes jeg nå det meste som de sender i beste fall er meningsløst, og i verste fall så irriterende at jeg bare må skru av. Selv Radioresepsjonen, som jeg liker fryktelig godt, har innslag som jeg rett og slett ikke orker. Jeg er ikke klar for å gjøre det helt slutt med P3 enda, men når jeg er kommer det til å bli en klassisk det-er-ikke-deg-det-er-meg-scenario. Vi har et langt og lykkelig forhold bak oss, og det er definitivt jeg som har fått mest utav det, men som den utro bitchen jeg er, driver jeg nå og flørter med programmer med andre kanaler. Men hvilke kanaler? Reklamekanaler er uaktuelle, da radioreklame gir meg lyst til å skjære av meg ørene mine og donere dem til veldedighet, bare for å slippe å høre på det mer, så jeg har vendt meg til Internettet.

Av David Mitchell-relaterte årsaker har jeg funnet britiske Radio4, og da hovedsakelig i comedy-kategorien, hvor de har fantastiske programmer som «The unbelieveable truth» med tidligere nevnte David, hvor fire gjester holder et  foredrag om hver sitt tema, og hvor alt er diktet opp, med unntak av 5 utrolige fakta, som de andre gjestene må finne for å få poeng, og «So wrong it’s right» med Charlie Brooker, hvor tre gjester konkurrerer om å ha de verste historiene. Begge disse programmene er rasende morsomme, men de sendes dessverre ikke nå.

 

På BBCs hjemmesider får man nemlig bare høre de programmene som gikk denne uka. Men det er greit, for neste uke begynner I’m sorry I haven’t a Clue, hvor de blant annet har denne leken, og av det som ligger ute nå så kan jeg anbefale I’ve never seen Star Wars, hvor Marcus Brickstok introduserer gjester for nye opplevelser. Ukas gjest  får blant annet lese Harry Potter og høre listepop. Hans beskrivelse av dagens populærmusikk er bare nydelig (fritt etter hukommelsen «It’s just like the music I listened to when I was young, except half way though this angry man turns up, and starts busting rhymes at you») Jeg vil tro at både Radio 4 ellers og resten av BBC har mye fine programmer (Jeg vet om minst ett; the Infinite Monkey Cage, med den fabelaktige Professor Brian Cox), men jeg har ikke rukket å undersøke videre.

 

Det neste jeg vil anbefale snublet jeg over fordi jeg fortsatt til tider Internetstalker Joss Whedon.  For en stund siden oppdaget jeg at han hadde vært på «This American Life», nærmere bestemt denne episoden  hvor han fremfører den ene sangen fra kommentarsporet til Doctor Horrible. This American Life er et times langt radioprogram, hvor hvert program har et tema, og det fortelles 3-5 (bortsett fra det ene programmet, hvor de går agurk og forteller 20) historier. Min favoritt er fortsatt det første programmet jeg hørte, hvor også innslagene før og etter Joss var morsomme og rørende, men jeg har funnet mye annet fint der også. Kanskje spesielt novellene som leses opp der, mest av alt om den nydelige historien om Pingvinen, før han ble Batmans erkefiende (det er en av de 20 småhistoriene), og denne om en gullfisk som oppfyller ønsker (denne episoden forteller også om det helt vanvittige programmet This is your life).
Det siste jeg vil anbefale er The Moth Hour, som er folk som stiller seg opp på en scene og forteller historier. Jeg har bare hørt noe sånt som 8 programmer, men jeg har allerede grått ved tre ulike tilfeller, og ledd høyt flere ganger enn hva jeg kan telle (altså jeg vil tro det er mellom 20 og 30 et sted. Jeg kan telle til 30, men jeg har mistet oversikten, er det jeg ville si). Man må registrere seg her for å få høre mer enn ett program, men det er gratis, og jeg har ikke mottatt noe spam, så det er ikke videre problematisk.
Så det er mine radiotips. Hvis du har tips tilbake er det bare å komme med dem i kommentarfeltet.

,

4 kommentarer

Source Code: Henger det på greip?

Jeg var og så Source Code for noen uker siden. Og nå må jeg skrive litt om den, rett og slett fordi de anmeldelsene jeg har lest på nettet ikke tar tak i de følelsene jeg satt igjen med etter å ha sett filmen, nemlig DETTE HENGER IKKE PÅ GREIP I DET HELE TATT.

Filmen har jevnt over fått greie anmeldelser; 4’ere og 5-ere, og jeg kan for så vidt si meg enig i det. Filmen er både så morsom at jeg lo høyt, så trist at jeg gråt litt og så spennende at jeg klemte fingerneglene inn i håndflatene.  Den hellige treenighet som kjennetegner en bra film (hvis den i tillegg er så skummel at jeg må gjemme meg bak en pute, så har jeg truffet Jekkpått) og jeg kan ikke huske at jeg kjedet meg. Så sånt sett ga den meg en god underholdningsopplevelse, men jeg repeterer: DET HANG IKKE PÅ GREIP I DET HELE TATT.

Jeg så filmen uten å vite noe som helst om den på forhånd, og det er definitivt måten å se den på, så resten av posten blir nå skrevet hvitt-på-hvitt slik at jeg ikke uforvarende spoiler for folk som ikke har sett den. Altså.

SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-TI-SPOILER (marker under her for å lese resten av posten – her vil alle overraskelsene, inkludert slutten, røpes)

Jeg har tre hovedgrunner til at jeg mener denne filmen IKKE HENGER PÅ GREIP I DET HELE TATT.

  1. Hvorfor i alle dager fikk ikke Colter Stevens informasjon om hva som var greia før han begynte oppdraget? Det blir antydet at det var lite tid til rådighet, men det kan da umulig ha tatt mer tid å sette Stevens inn i situasjonen, enn å gjentatte ganger sende ham inn i hjernen til Sean uten at han vet hva som foregår. Første gangen vet han ikke en gang hva det er meningen han skal gjøre! Han våkner bare og ”er” Sean. Hva var poenget med det?
  2. Så hjernen kan altså lagre 8 minutter med minner, og ”sjelen” henger igjen litt etter man dør. Dette kan man bruke til å gjenskape situasjonen. Dette er jeg villig til å godta, fordi filmen forteller meg at det er sånn det er. Jeg trenger ikke at filmer er akkurat sånn som virkeligheten. Men. Hvordan i alle dager kan Stevens finne bomben? Hva er det Sean har husket, som gjør at Stevens ikke bare klarer å finne bomben, men også vet hvordan den ser ut? Dette gjelder egentlig det meste av de tingene som Stevens gjør, som Sean ikke gjorde på den opprinnelige togturen. Noe av det, som for eksempel pistolen på toget, kan forklares med at dataprogrammererne visste om det, og de derfor kan ha lagt inn, men hele poenget er jo at Stevens skal inn og finne ut ting de ikke vet. Og det lar seg ikke forklare med de forutsetninger som er gitt. Ikke en gang om du sier ”det er kvantemekanikk”. Nei, det er det ikke!
  3. Det siste store ankepunktet mitt er litt vrient, for det er en moralsk greie. Jeg synes det er totalt tullete at Goodwin dreper Stevens. Greit, hun har gitt ham sitt løfte (det er egentlig allerede der hun begår feilen sin), men hun er militær, og hun har kontrollen over et verktøy som lar henne gå inn 8 minutter før en hvilken som helst katastrofe, og finne ut hvem som stod bak og hvordan forhindre flere. The needs of the many outweigh the needs of the few, og alt dette her. Jeg sier ikke nødvendigvis jeg synes det er riktig å ha halve mennesker på loop og bli sprengt i filler hvert 8. minutt, men det er lite troverdig at en person som er ansvarlig for rikets sikkerhet er like bløthjertet. Jeg har dessuten en teori om de hadde informert Stevens ordentlig fra begynnelsen av, så ville han villig tatt imot dette som den nye arbeidsbeskrivelsen hans. For ikke å snakke om at hun ikke forteller sjefen sin om hvor godt programmet virker helt på slutten. Må huske at dette er helt på begynnelsen av dagen; før hun er blitt kjent med Stevens og har fått sjelekvaler pga halvheten hans.

Jeg burde kanskje hatt noe om den alternative virkeligheten som dukker opp på slutten der, men det har jeg ikke. Jeg liker alternative virkeligheter, og har ingen problemer med at de kan eksistere på film.

,

5 kommentarer