Posts Tagged Let me entertain you

Radioanbefalinger

Jeg er blitt for gammel for P3. Det er trist, for fra å være min favorittkanal, så synes jeg nå det meste som de sender i beste fall er meningsløst, og i verste fall så irriterende at jeg bare må skru av. Selv Radioresepsjonen, som jeg liker fryktelig godt, har innslag som jeg rett og slett ikke orker. Jeg er ikke klar for å gjøre det helt slutt med P3 enda, men når jeg er kommer det til å bli en klassisk det-er-ikke-deg-det-er-meg-scenario. Vi har et langt og lykkelig forhold bak oss, og det er definitivt jeg som har fått mest utav det, men som den utro bitchen jeg er, driver jeg nå og flørter med programmer med andre kanaler. Men hvilke kanaler? Reklamekanaler er uaktuelle, da radioreklame gir meg lyst til å skjære av meg ørene mine og donere dem til veldedighet, bare for å slippe å høre på det mer, så jeg har vendt meg til Internettet.

Av David Mitchell-relaterte årsaker har jeg funnet britiske Radio4, og da hovedsakelig i comedy-kategorien, hvor de har fantastiske programmer som «The unbelieveable truth» med tidligere nevnte David, hvor fire gjester holder et  foredrag om hver sitt tema, og hvor alt er diktet opp, med unntak av 5 utrolige fakta, som de andre gjestene må finne for å få poeng, og «So wrong it’s right» med Charlie Brooker, hvor tre gjester konkurrerer om å ha de verste historiene. Begge disse programmene er rasende morsomme, men de sendes dessverre ikke nå.

 

På BBCs hjemmesider får man nemlig bare høre de programmene som gikk denne uka. Men det er greit, for neste uke begynner I’m sorry I haven’t a Clue, hvor de blant annet har denne leken, og av det som ligger ute nå så kan jeg anbefale I’ve never seen Star Wars, hvor Marcus Brickstok introduserer gjester for nye opplevelser. Ukas gjest  får blant annet lese Harry Potter og høre listepop. Hans beskrivelse av dagens populærmusikk er bare nydelig (fritt etter hukommelsen «It’s just like the music I listened to when I was young, except half way though this angry man turns up, and starts busting rhymes at you») Jeg vil tro at både Radio 4 ellers og resten av BBC har mye fine programmer (Jeg vet om minst ett; the Infinite Monkey Cage, med den fabelaktige Professor Brian Cox), men jeg har ikke rukket å undersøke videre.

 

Det neste jeg vil anbefale snublet jeg over fordi jeg fortsatt til tider Internetstalker Joss Whedon.  For en stund siden oppdaget jeg at han hadde vært på «This American Life», nærmere bestemt denne episoden  hvor han fremfører den ene sangen fra kommentarsporet til Doctor Horrible. This American Life er et times langt radioprogram, hvor hvert program har et tema, og det fortelles 3-5 (bortsett fra det ene programmet, hvor de går agurk og forteller 20) historier. Min favoritt er fortsatt det første programmet jeg hørte, hvor også innslagene før og etter Joss var morsomme og rørende, men jeg har funnet mye annet fint der også. Kanskje spesielt novellene som leses opp der, mest av alt om den nydelige historien om Pingvinen, før han ble Batmans erkefiende (det er en av de 20 småhistoriene), og denne om en gullfisk som oppfyller ønsker (denne episoden forteller også om det helt vanvittige programmet This is your life).
Det siste jeg vil anbefale er The Moth Hour, som er folk som stiller seg opp på en scene og forteller historier. Jeg har bare hørt noe sånt som 8 programmer, men jeg har allerede grått ved tre ulike tilfeller, og ledd høyt flere ganger enn hva jeg kan telle (altså jeg vil tro det er mellom 20 og 30 et sted. Jeg kan telle til 30, men jeg har mistet oversikten, er det jeg ville si). Man må registrere seg her for å få høre mer enn ett program, men det er gratis, og jeg har ikke mottatt noe spam, så det er ikke videre problematisk.
Så det er mine radiotips. Hvis du har tips tilbake er det bare å komme med dem i kommentarfeltet.

,

4 kommentarer

Source Code: Henger det på greip?

Jeg var og så Source Code for noen uker siden. Og nå må jeg skrive litt om den, rett og slett fordi de anmeldelsene jeg har lest på nettet ikke tar tak i de følelsene jeg satt igjen med etter å ha sett filmen, nemlig DETTE HENGER IKKE PÅ GREIP I DET HELE TATT.

Filmen har jevnt over fått greie anmeldelser; 4’ere og 5-ere, og jeg kan for så vidt si meg enig i det. Filmen er både så morsom at jeg lo høyt, så trist at jeg gråt litt og så spennende at jeg klemte fingerneglene inn i håndflatene.  Den hellige treenighet som kjennetegner en bra film (hvis den i tillegg er så skummel at jeg må gjemme meg bak en pute, så har jeg truffet Jekkpått) og jeg kan ikke huske at jeg kjedet meg. Så sånt sett ga den meg en god underholdningsopplevelse, men jeg repeterer: DET HANG IKKE PÅ GREIP I DET HELE TATT.

Jeg så filmen uten å vite noe som helst om den på forhånd, og det er definitivt måten å se den på, så resten av posten blir nå skrevet hvitt-på-hvitt slik at jeg ikke uforvarende spoiler for folk som ikke har sett den. Altså.

SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-TI-SPOILER (marker under her for å lese resten av posten – her vil alle overraskelsene, inkludert slutten, røpes)

Jeg har tre hovedgrunner til at jeg mener denne filmen IKKE HENGER PÅ GREIP I DET HELE TATT.

  1. Hvorfor i alle dager fikk ikke Colter Stevens informasjon om hva som var greia før han begynte oppdraget? Det blir antydet at det var lite tid til rådighet, men det kan da umulig ha tatt mer tid å sette Stevens inn i situasjonen, enn å gjentatte ganger sende ham inn i hjernen til Sean uten at han vet hva som foregår. Første gangen vet han ikke en gang hva det er meningen han skal gjøre! Han våkner bare og ”er” Sean. Hva var poenget med det?
  2. Så hjernen kan altså lagre 8 minutter med minner, og ”sjelen” henger igjen litt etter man dør. Dette kan man bruke til å gjenskape situasjonen. Dette er jeg villig til å godta, fordi filmen forteller meg at det er sånn det er. Jeg trenger ikke at filmer er akkurat sånn som virkeligheten. Men. Hvordan i alle dager kan Stevens finne bomben? Hva er det Sean har husket, som gjør at Stevens ikke bare klarer å finne bomben, men også vet hvordan den ser ut? Dette gjelder egentlig det meste av de tingene som Stevens gjør, som Sean ikke gjorde på den opprinnelige togturen. Noe av det, som for eksempel pistolen på toget, kan forklares med at dataprogrammererne visste om det, og de derfor kan ha lagt inn, men hele poenget er jo at Stevens skal inn og finne ut ting de ikke vet. Og det lar seg ikke forklare med de forutsetninger som er gitt. Ikke en gang om du sier ”det er kvantemekanikk”. Nei, det er det ikke!
  3. Det siste store ankepunktet mitt er litt vrient, for det er en moralsk greie. Jeg synes det er totalt tullete at Goodwin dreper Stevens. Greit, hun har gitt ham sitt løfte (det er egentlig allerede der hun begår feilen sin), men hun er militær, og hun har kontrollen over et verktøy som lar henne gå inn 8 minutter før en hvilken som helst katastrofe, og finne ut hvem som stod bak og hvordan forhindre flere. The needs of the many outweigh the needs of the few, og alt dette her. Jeg sier ikke nødvendigvis jeg synes det er riktig å ha halve mennesker på loop og bli sprengt i filler hvert 8. minutt, men det er lite troverdig at en person som er ansvarlig for rikets sikkerhet er like bløthjertet. Jeg har dessuten en teori om de hadde informert Stevens ordentlig fra begynnelsen av, så ville han villig tatt imot dette som den nye arbeidsbeskrivelsen hans. For ikke å snakke om at hun ikke forteller sjefen sin om hvor godt programmet virker helt på slutten. Må huske at dette er helt på begynnelsen av dagen; før hun er blitt kjent med Stevens og har fått sjelekvaler pga halvheten hans.

Jeg burde kanskje hatt noe om den alternative virkeligheten som dukker opp på slutten der, men det har jeg ikke. Jeg liker alternative virkeligheter, og har ingen problemer med at de kan eksistere på film.

,

5 kommentarer

7 blogger jeg liker

Tankefjas og Plosiv har gitt meg en en sånn yay-jeg-liker-bloggen-din-pris (ikke offisielt navn) og ikke for å være sånn teit person som ikke kan ta imot en kompliment, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at de ikke helt har fått valuta for pengene. Men det var veldig hyggelig av dem å tenke på meg, og ikke gi meg helt opp, selv om det er langt mellom postene nå.

Prisen fungerer som en gi-det-videre-greie, så her er 7 blogger jeg er veldig glad i for tiden:

Ikke slik, men slik
Det er lenge siden jeg falt så pladask for en blogg som jeg gjorde for Ikke slik, men slik. Det er den første bloggen på evigheter, hvor jeg har lest meg tilbake til første innlegg, for så å starte på nytt og lese alle kommentarene.  Bloggen er skrevet av John Grande, som jobber med å lese gjennom manuskripter som blir sendt inn til forlag, og på bloggen bedriver han det han kaller «Førstehjelp for forfatterspirer». Han tar for seg vanlige feil som folk som prøver å få publisert en roman begår, belyser dem med eksempler, som i tillegg til å være illustrerende og underholdende innimellom er le-høyt-morsomme. Jeg kan blant annet anbefale posten om når man skal vise og når man skal fortelle og den om poenget med å kalle en spade for en spade.  OH! Nå skjønte jeg akkurat noe jeg ikke tok ved første gjennomlesning. Virkelig finurlig denne bloggen!

En del rekorder

Jeg er over den tiden hvor jeg var fan av den der øl-boka, men det er noe som er moro med tilfeldige rekorder. Jeg mistenker at de fleste rekordene der er oppdiktete (Mest ukritiske bruk av stiftemaskin), og selv om det er sant (nest største planet i solsystemet) , så er det ikke så veldig relevant. Men moro er det (Morsomste hatt tatt i bruk av et pattedyr).

C’est la vie

Jeg var en av mange som oppdaget og lot meg sjarmere av C’est la vie under Tordenbloggkåringen. Hun er opprinnelig fra Norge, men bor nå i utlandet (jeg ser for meg Belgia – i alle fall et fransktalende land) og forteller om problemer og utfordringer i forbindelse med å integreres i et fremmed land. Jeg elsket blant annet denne posten om å fortelle om blogging til en ikke-blogger (jeg synes forresten det er på tide vi navngir dem, type: muggles i Harry Potter) .

Institutt for framifrå svogerforskning (IFFSF)

IFFSF forsker på akkurat det som passer dem, og jeg har inntrykk av at resultatet også er litt sånn, selv om de i denne artikkelen om klesdrakttradisjon hos kulturvitere justerer sitt opprinnelige syn mot det de faktisk finner ut ved å gå ut og studere kulturvitee. (fant nå en lydfil øverst på siden deres, som forklarer ganske bra hva svogerforskning går ut på). Det er en stund siden de postet sist, men jeg lever i håpet om at de ikke har lagt opp.

Det skulle tatt seg ut

Jakob Arvola er morsom, underfundig, smart og poetisk. Og man får fine bilder og historiske lydklipp. Dødssyndserien hans  er noe av det flotteste jeg har vært borti i bloggsammenheng.(Jeg fant ikke link direkte til serien, så jeg bare linket til alle postene i februar 2010. Der er også den første av de syv dydene, som setter døddsyndhistoriene i nytt lys)

Sivilstatus

Denne tegneserien er veldig morsom , og veldig, oi-det-har-jeg-ikke-tenkt-på-før-men-det-er-sånn-det-er og . Dessuten fokuserer det på de store spørsmålene (Min: Jan-Øystein-Halvdan-Lillebjørn)  Postfrekvensen synes å være avhengig av om Kristin er i Masteroppgaveinnspurt eller ikke, noe som er gode nyheter for oss som er fans, for nå er oppgaven levert. Masse tid til å tegne mer, Kristin!

FUS!

En relativt fersk film(og litt andre ting, tror jeg)-blogg, skrevet av en hau med bloggamliser (gamlis som i at de har blogget lenge, ikke som i at de ikke er hip, kul ungdom). Nå for tiden herjer Tordendomen der. Gøyeste filmcupen på internettet!

Til slutt vil jeg gi hederlig omtale til Iversen Revisited og Esquil Røler, som for alltid vil være mine favorittblogger, på samme måte som Ghost og Dirty Dancing alltid vil være mine favorittfilmer (jeg sa vel dette i kommentarfeltet under Tordenbloggen også, men er såpass fornøyd med sammenligningen at jeg ikke skjemmes det minste for å gjenta den her)

Sånn. Nå foreslår jeg at du huker av «merk som ulest» og så tar fram denne posten en gang du har en time til overs, for så å følge samtlige linker i denne posten. For her er mye bra lesning. Evt kan du bare gjøre det nå med en gang.

,

10 kommentarer

Bislett Superheltutleie

Her er Superheltreklamefilmen jeg har laget sammen med Iversen, Esquil, Jannicke, Laugen, Sigurd, Madammen, Thomas Misund, Prinsesse Lea, Trikkefører og PCB.

, ,

21 kommentarer

Mens vi venter på superheltreklamen

Jeg har vært i Oslo i helga og laget Superheltreklamefilm sammen med en drøss med bloggere og bloggeres venner (linker kommer i den faktiske Superheltreklameposten), og driver nå og klipper sammen mesterverket. I den forbindelse kom jeg over en samling med tabbeklipp fra fjorårets innspilling Berømte første ord, med Esquil og Iversen, og tenkte at dette må jo verden få se. Derfor; versågod!

12 kommentarer

Topp 7 tv-karakterer (som jeg ikke har vært forelsket i)

Akima har laget en liste over sine 7 favoritt-tv-karakterer.  Da jeg så den ble jeg slått av en sånn åh-hvorfor-kom-ikke-jeg-på-det-først-følelse.  Jeg har til og med en halvferdig penn-på-papirversjon(nok med bindestrekene nå!) liggende, så det er egentlig bare å føre over.  Heldigvis, siden vi er i bloggverden, kan jeg late som om jeg tror det er et meme, og bare kjøre på (etter å ha spurt om lov, selvfølgelig.  Jeg liker å late som om jeg er bad ass, men er i virkeligheten alt for høflig til å gjennomføre det).

For å gjøre listen litt mer interessant har jeg bare tatt med karakterer jeg ikke har vært forelsket i.  Så her kommer de, mine 7 favoritt tv-karakterer (i tilfeldig rekkefølge):

1.  Larry Paul i Ally McBeal

Larry

Larry

Jeg hører til den gruppen kvinner som identifiserte seg veldig med Ally McBeal (jeg hadde en gang en samtale med en venninne:

Jeg:  Jeg tror jeg kommer til å bli som Ally McBeal når jeg blir voksen.

Hun:  Hahahaha

Jeg:  Hun har et sånt liv jeg ser for meg at jeg kommer til å få.

Hun:  Jeg ler bare, jeg.

Jeg:  Hvorfor det?

Hun:  Ally McBeal er jo så søt.

Jeg: …

)

Vi har ikke noe særlig kontakt lenger.  Men tilbake til saken.  Jeg var Ally i 45 minutter en gang i uka siste halvdel av 90-tallet.  Og i det virkelige liv var jeg rotete, klønete og vimsete, jeg dagdrømte og jeg fikk ikke til dette med menn.  Så kom Larry Paul.  Trygg, og fikset oss.  Hvis Ally klarte å finne en så bra mann, så måtte det være håp for meg også.  Han skrev dessuten fine sangen til henne. Jeg har aldri helt tilgitt Robert for å bli arrestert, slik at de måtte skrive ham ut av serien istedet for å gifte seg med henne.

2.  Jane i Coupling

Jane er spik spenna gæern, og det plager henne ikke det minste.  Hun er oppriktig selvopptatt, og jeg innser at å faktisk være venn med henne muligens kunne bli i overkant slitsomt, men du verden så gøy det ville vært å tatt en tur ut på byen med henne en gang i blandt.

3. Lorne i Angel

Ikke bare kan han lese skjebnen din når du synger (??? det er definitivt for lenge siden jeg har sett Angel, men jeg er ganske sikker på at det er det han gjør), han har mad karaokeskillz selv også.  Og så er han bare så hyggelig og uskyldig og naiv og samtidig innsiktsfull.

4. Pride i The Tribe

Da jeg i 2002 flyttet vanvittig langt ut på landet med bare en diger, gammel tv og en bordantenne, fant jeg meg i den situasjonen at jeg bare fikk inn NRK1.  Jeg mistet alle de fine tv-såpene min, og måtte finne en erstatning.  The Tribe var en ungdomsserie som gikk på ettermiddagene, og som viste seg å ha opptil flere såpekvaliteter.  Der var ubesvart kjærlighet, umulige valg, hukommelsestap, hjernevasking, skurker og helter og merkelig sminkete unger.  Pride var en av de snille, smarte, men ikke fullt så moralsk innbilsk som flere av de andre eldre barna.

5.  Mike i Friends

Jeg elsker hvordan Mike elsket Phoebe.  Måten han så på henne når hun gjorde noe Phoebisk, og hvordan han behandlet henne.  Det er litt sånn at jeg ønsker at noen kunne skrevet en kjæreste spesialtilpasset til meg også.

6. Cordelia i Buff/Angel

Mer spesifikt, Cordelia etter hun fallt for Xander fram til hun ble delvis demon.  Den Cordelia som sa ting som «Tact is just not saying true stuff. I’ll pass» og «Oh please, like shame is something to be proud of», etter hun sluttet å være totalt bitch, men før hun ble glowy og rar «I looooove Angel» bleurg!

7. Lister i Red Dwarf

Hvis jeg skulle bli stuck i verdensrommet millioner med lysår fra jorden, så ville Lister… ok, kanskje ikke vært han eneste som jeg ville være med, men han skulle helt klart å være der for underholdningsøyemed. (45 sekunder uti der er verdens fineste sko-historie)

(Fort-og-gale, 7 jeg har vært forelsket i også: Chandler, Niles (Frasier, ikke Nanny), MacGyver, Xander, Spike, Josh (Lyman) og Fry.)

…og forresten, alle som vil, må bare føle seg tagget.

,

9 kommentarer

Misbruk av sanger

Sangtekster er som små undervurderte dikt som er rundt oss hele tiden, som vi ikke legger merke til, for vi er opptatt av melodien, kul tromming og gitarsoloer.  Men de er der, og innimellom burde vi alle ta oss tid til å høre på dem. 

Av og til blir budskapet i disse diktene fullstendig ignorert, og vi bruker sangene helt feil, fordi en setning i den passer til den settingen vi er i.  Et eksempel på dette er  Cliff Richards Congratulations, som tilfeldigvis også ble spilt på full guffe utenfor sjefen min sitt hus klokken i dag tidlig, da hun ble 50 år.  (jeg stod opp klokken 5.15 i dag.  Noe som selvfølgelig er totalt irrelevant til denne posten, men når man står opp 5.15, må man liksom nevne det litt innimellom.  Sykt).  La oss se litt på teksten på denne sangen.  Den begynner med

Congratulations

Helt greit, vi gratulerer, hun har bursdag.

And celebrations

Passer også, dette må helt klart feires. Men så:

When I tell everyone that you’re in love with me

I alle dager!  Jeg liker riktignok sjefen min, og jeg er ganske sikker på at hun er fornøyd med meg som arbeidstager, men dette synes jeg blir å overdrive litt.  Videre:

Congratulations
And jubilations

Ok, nå er vi tilbake på sporet.

I want the world to know I’m happy as can be.

Vel… sa jeg at jeg måtte stå opp klokken 5.15?  Jeg har definitivt vært gladere.

Sangen fortsetter med å fortelle hvor glad ”jeg” er etter å ha møtt ”deg”, og selv om den innimellom sporer av med spontane gratulasjonsønsker (jeg er egentlig litt usikker på hvem som gratulerers, er det dama som er så heldig å ha fått Cliff Richard til å bli forelsket i seg?), så er dette vel mer en kjærlighetssang enn en bursdagssang.  På tross av kul stortrommetromming. 

Jeg hadde tenkt å anbefale Stevie Wonders Happy Birthday istedenfor, men den viste seg å være en hyllest til Martin Luther King, noe jeg synes er en briljant ting, men der kunne jeg fort falt i overfladisk-tolkning-av-sangtekst-fella selv.

En annen sang som ofte blir brukt ubetenktsomt er Lou Reeds Perfect day.   Den blir spilt når vi vinner mye i forskjellige idrettsstevner, og det vises en collage av glade idrettsutøvere, mens denne fryktelig triste sangen spilles.  (Jeg tror kanskje jeg kunne sluppet unna med denne påstanden som den er, men jeg klarer jo ikke å la være å fortelle ting.  Sannheten er at jeg aner ikke hva denne sangen handler om, og det var en venninne av meg som kommenterte det nesten forferdelige i at en sang som denne ble brukt i forbindelse med feiringer.  Jeg har sjekket teksten, men ble ikke videre klok, det beste jeg kunne tenke meg til er at enten «I» eller «you» er dødssyk. Eventuelt at det er dagen før en krig bryter ut.)

En annen sang som brukes mye i forbindelse med idrettsarrangement er Queens We are the Champions.  Med setninger som «I consider it a challenge before the whole human race » blir det kanskje litt i overkant pompøst for en seier i kretsmesterskapet i stavsprang, men alt i alt godkjenner jeg denne sangen til bruk av feiring av det meste. 

En liten snodighet er at vers av typen

I’ve done my sentence
[But committed no crime]
And bad mistakes
I’ve made a few
I’ve had my share of sand kicked in my face

gjør at sangen også er passende for Idolrejects og lignende, som er blitt veldig populært i det siste.

Se han hoppestokkfyren i bakgrunnen.  Han er bare helt fabelaktig!

,

12 kommentarer

Colin Mio!

Jeg var og så Mamma Mia! i går.  Det var en … energisk film.  Det rare er at jeg har en hel masse å utsette på filmen, men likevel så endte jeg opp på pluss.  Det kan være Colin Firth-relatert.  Punke-Colin.  Colin som spiller gitar og synger(!), og nok en gang – Colin i våt skjorte.  Den mannen burde gjøre karriere av å gå rundt i våt skjorte!  Vent litt….

Uansett.  Filmen er en sånn en som man blir glad av om man liker sånt, men som man ikke bør gå dypere i sømmene på.  Meryl Streep er den minst grasiøse danseren siden Finn Schøll, og alle har akkurat litt for mye energi.  Dessuten er jeg ganske sikker på at jeg hørte en Gremlin i kinosalen (ikke ta med Gremlinen din på kino!), luktet hummus (ikke spis hummus på kino!) og de damene som satt bak meg var sånne som kommenterer alt som skjer rett før det skjer («Hun har invitert alle tre».  Ikke!  Bare. Ikke.),  men det kan knapt filmen lastes for.

På den andre siden hadde teksterne virkelig hatt en morsom uke på jobben.  Jeg innser at det er mulig at det finnes en norsk (eller muligensk svensk) oversettelse av selve musikalen et sted som de har tatt utgangspunkt i, men hvis ikke: kudos!  Snakk om å ta seg friheter.  Men det funket.  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg likte det.  Selv rim som «Money, money, money – er det monn i» fikk meg til å fryde meg.  Jeg har dessverre glemt de snodigste formuleringene, men noe av det jeg likte best var at de hadde oversatt «Take a chance on me» med «Du har sjangs på meg».  OK, det har ikke akkurat samme betydning, men det er nærme nok, og viktigst av alt: det gir mening.  Alt for ofte blir musikal-tekster oversatt med ord som «tjei».

Jeg lo masse, men gråt ikke (var der nesten, men så kom det mest cheezy shotet av Pierce Brosnan på en klippe i storm, så da begynte jeg å le, så det ødela litt for meg), men er som sagt fornøyd.

Og bli igjen til etter at damene har sunget på slutten.  Det er litt flaut, men jeg hvinte.  I en kinosal.  Blant folk.

Nevnte jeg Colin Firth i våt skjorte?  Han har også den beste komisk taimete replikken i hele filmen.

,

4 kommentarer

Filmography

Actress:
1. Swashbuckled (2008)……Reporter/Partygoer 2
2. Melketyven 2 (1993)…..Melketyven
2. Rødhette og det store stygge dataviruset(1993)….Rødhette
3. Melketyven(1992)…..Melketyven

Writer:
1. Swashbuckled (2008 )
2. Melketyven 2 (1993)
2. Rødhette og det store stygge dataviruset(1993)
3. Melketyven(1992)

Miscellaneous Crew:
1. Swashbuckled(2008 )…. Boom babe
2. Heissketsjen(1999)….Props

Self:
1. Ferie i Tyrkia(2008 )
2. Ferie i Tyrkia(2007)
3. Ferie i Italia (2006)
4. Ferie i Kroatia(2006)
5. Mandolinorkestertur til Tyskland(1994)

(og for dem som ikke tok hintet om å trykke på Swashbuckledlinken, så kommer filmen i sin helhet her:
)

,

2 kommentarer

Bøttelista

Nå viser det seg at jeg jo faktisk har sett en film før den kommer på kino i Norge, noe som kanskje ikke er så mye å skryte av i disse tider, der folk laster ned film i hytt og pinevær, men jeg er visst såpass 1999 i hodet at jeg likevel synes det er litt stas, og derfor bestemmer meg for å kjøre en anmeldelse (som da egentlig er kode for «ha ha, jeg har sett en film før den kom på kino i Norge, hvor kul er ikke jeg?  Minst like kul som han som hadde en kusine i Amerika som så Twin Peaks et halvt år før alle andre og visste hvem morderen var»).

Filmen det dreier seg om er The Bucket List , eller «Nå eller aldri», som den Tuppen-og-Lillemor*-aktige tittelen den har fått på norsk.  Nå er jeg litt sånn at jeg helst vil vite minst mulig om handlingen i en film før jeg ser den, og jeg går som vanlig ut fra at alle andre er som meg.  Når jeg likevel kjører et lite sammendrag i skjult tekst, er det fordi jeg ikke er helt sikker på om man kan skrive en filmanmeldelse uten å nevne handlingen.  Så det skjer her (jeg anbefaler selvfølelig å ikke lese, og heller la deg overraske av filmen):

To menn, med helt forskjellig bakgrunn, havner på samme sykehusrom, når det viser seg at begge har kreft av den skumle sorten.  De lager en liste med ting de skulle gjort før de dør, og siden den ene av dem er steinrik, så drar de ut for å få gjort tingene på listen.

Jeg lo mye, og jeg gråt en hel del, og det er alltid et minstekrav for at jeg skal synes en film er bra.  Det kan dessuten nevnes at jeg begynte å gråte igjen, da jeg skulle sjekke opp filmen på imdb, for å finne ut hva den het(!).  Rørende greie, dette her altså.

Dessuten var Jack Nicholson med, og det pleier jo også stort sett å være pluss.  Jeg fikk litt samme vibbene av denne filmen, som jeg fikk av Livets lyse side og About Schmidt  (hvor jeg likte Livets lyse side bedre, og About Schmidt ikke fullt så godt som denne).  Nicholson er over 70 år nå, og selv om det er en stund (ikke så veldig lang, faktisk) siden han sluttet å være sexy i mine øyne er han fortsatt helt fantastisk rå.  Morgan Freeman har jeg også likt siden jeg så ham i Robin Hood  på begynnelsen av 90-tallet, og dessuten er han som spiller Jack i Will&Grace med, i en så streit rolle at jeg ikke kjente ham igjen (nå er ikke akkurat jeg den som er best på å kjenne igjen ansikter.    (se der.  Nicholson er jammen meg i The Departed også.  Alt henger sammen))

Uansett:  Veldig bra film.  Se den!

*Bladet, ikke barnesangen

,

Legg igjen en kommentar