Å bytte plass med bloggen min (eller hvordan jeg planlegger å forføre Robbie Williams ved hjelp av hans eget hode)

Det gikk plutselig opp for meg at jeg ubevisst har kledd meg ut som bloggen min i dag: mye lilla, og litt i overkant med sommerfugler for alderen.  Nå mangler jeg bare et svevende Robbie Williamshode, så kunne vi byttet plass, så kunne jeg virkelig bodd på internettet.  Det tror jeg at jeg hadde likt.  Jeg vet ikke helt hvordan bloggen min hadde klart seg i den virkelige verden, da.  Jeg prøver å være bloggen min i RL av og til, og det går uten unntak skeis.  Sist måtte folk gjemme hodet sitt i hendene fordi det ble så flaut. 

En annen ting som hadde vært kult, var og hatt et svevende Robbie Williams-hode over seg.  Bare tenk på alle fordelene:

Jeg ville alltid hatt selskap

Det ville løst pc’n-min-vil-ikke-spille-av-lyd-etter-at-jeg-oppgraderte-til-Vista-så-nå-har-jeg-ikke-lenger-musikk-mens-jeg-jobber-problemet mitt.

For en samtalestarter!  Det hadde vært kjempelett for folk å komme i kontakt med meg.  «Er det et Robbie Williams-hode du har flytende over deg der?  Hvordan får du til det?»

Og til sist, men ikke minst: Det ville helt klart hjulpet meg å komme i kontakt med den ordentlige Robbie Williams.  Jeg mener, jeg hadde bare trengt å stå litt langt framme på en konsert eller noe, så hadde han vært nødt for å legge merke til meg, med en kopi av hodet hans flytende over hodet mitt (jeg ville selvfølgelig ikke hatt det ekte Robbie-hodet flytende over meg, det ville bare vært ekkelt, med blod og gørr – og det villle sikkert begynt å lukte også etter hvert.), og så ville han sagt til folkene sine «Få tak i hun der som har en kopi av hodet mitt flytende over seg, jeg vil snakke med henne!», og så hadde folkene fått tak i meg, jeg hadde fått blitt med back stage, og så hadde jeg møtt Robbie, og hadde det bare vært å begynne å sjarmere, og jeg ville vært inne.  Briljant.

Hjælp. Finkulturen tar meg

I løpet av den siste måneden har jeg sett Carl Orffs Carmina Burana, Bertold Brechts Mann = Mann, Pietro Mascagnis Cavalleria Rusticana og Ruggiero Leoncavallos I Pagliacci.   At jeg  i det  hele tatt putter disse fire i samme kulturelle sekk, sier vel litt om mitt nivå; sannheten er vel at jeg får inn de aller fleste kulturelle  impulser gjennom tv-serier  og stand up.  Men nå har jeg iallefall lært to nye ting:

1.  De aller fleste operaene dreier seg om at Tenoren prøver å få Sopranen til sengs, og så dør de.

2.  Det finnes et internasjonalt kikke-ut-av-vinduet-(og-se-etter-elskeren-din)-skuespillergrep.  Jeg vet ikke hvor mange av dere faktisk legger den ene underarmen på vinduskarmen, før dere tar av haspen, åpner viduet, og ser til høyre og så venstre når dere skal kikke ut av vinduet (og se etter elskeren deres), men slik mimes det altså på scenen i opptil flere (minst to) land.

Ellers var gleden stor, da jeg oppdaget mannen som ga meg mitt livs mest paranoide øyeblikk på scenen på Mann=Mann; der hadde de også den mest fabelaktige bruken av luft-hermetegn (sånn med to fingre på hver hånd som vifter når man er ironisk); den er alene grunn for å se stykket på Rogaland Teater.

Jeg trenger å dras ned litt.  På lørdag var jeg med og blindtestet vin.  Dette kan ende med nasal stemme, ovenfra-og-ned-blikk, og stiv lillefinger (fun fact: grunnen til at stiv lillefinger ses på som fornemt er at Loius XIV hadde en leddsykdom som gjorde at lillefingeren hans stod rett ut da han feks drakk vin.  De andre på hoffet gjorde det samme slik at han ikke skulle føle seg rar og utenfor.  Det er forresten også grunnen til skarre-r’en).  Jammen bra at det snart er Melodi Grand Prix.

Raider

Mens jeg ryddet kontoret mitt her om dagen slo det meg at jeg burde hatt en Raider. Da mener jeg ikke en Twix fra fortiden, men en sånn liste som artistene har, over ting de vil ha backstage når de har en opptreden. Hvis jobben min tilsvarer en opptreden, blir jo kontoret mitt en salgs backstage, og her er listen over ting jeg kunne tenkt meg var der hver morgen (pc, radio og duftlys og slikt har jeg jo allerede, så det står ikke på listen):

• Friske blomster. Gjerne i mange farger.
• Frokost bestående av varme rundstykker med pålegg som varierer fra dag til dag og et glass juice
• En skål med frisk frukt (og på fredagen: litt sjokolade)
• Farris med sitronsmak
• Samtlige notater og øvinger fra da jeg studerte, renskrevet, innbundet, og med et index som gjør at det går an å finne fram i dem.

(omtrent her går det opp for meg at jeg jo egentlig ønske meg hva som helst )

• Frisør med rettetang
• Manikyrist (kun mandager og fredager)
• Løksnacks
• Sharks with frickin’ laser beams attached to their heads
• Trehodet apekatt (til avledningsmanøvre)
• Gummikylling
• Joss Whedon som skriver en ny tv-serie
• Robbie Williams

Hvis jeg noensinne skifter jobb, skal jeg få dette med i kontrakten.

Jeg lever en klisjè

Jeg tror liksom at jeg er så rar og annerledes og original, men gang på gang må jeg innse at folk flest er like rare, annerledes og originale som jeg er.  Bare på sin måte.  Greit nok det, men nå må jeg også akseptere at jeg er en klisjè.  Både som kvinne, singel og som menneske.  Bare se her:

• Jeg har trimsykkel på boden (den ble riktignok flittig brukt i sin tid; men likefullt den bor på boden nå)
• Studietiden var den beste tiden i livet mitt
• Jeg kjenner meg bare SÅ igjen i Bridget Jones
• pledd, te-kopp(/dreamisbøtte) og grinefilm(Buffy).  Minst en gang i uka.
• Shopping gjør meg så utrolig lykkelig
• Jeg har flere par sko som er vanvittig fine, men som er helt umulige å gå i.
• Skapet fullt av klær, men ingenting å ha på meg når jeg skal på fest.
• Når jeg vasker, koster jeg støvet under gulvteppe, bortsett fra at jeg ikke har gulvteppe, og bruker stuebordet.  (og når gjestene kommer og dytter ut stuebordet 1/2 meter for å få plass til beina sine, blir det flaut)
• Jeg jobber heller overtid enn å si «nei, jeg har ikke tid» når noen ber meg om noe på jobben.

  Og til sist men ikke minst: når jeg har fakket helten, istedenfor å drepe ham, så binder jeg ham fast til en stol, forteller ham hele den skumle planen min, og forlater rommet for å la ham bli drept av en ikke helt ferdiguttestet torturinnretning, som han klarer å unnslippe i siste sekund.  Hver enda gang.

Hva gjør en film bra?

Jeg så litt av en film i går.  Bokstavelig talt.  Den hakket, og var ikke særlig bra, så jeg gadd ikke se hele.  Dessuten tror jeg det var en sånn «Made for tv»-film, og de er jo som oftest ikke akkurat de mest minneverdige.  Dette, i kombinasjon med at jeg fant en «100 ting jeg liker å se i en film»-liste jeg har lagd en gang (mer om den senere), fikk meg til å tenke over hva som egentlig gjør at jeg synes en film er bra.   Inntil i går trodde jeg at det var historien som var det viktigste, men det gikk opp for meg at alle historier egentlig er den samme:  Hovedpersonen(e) har det enten kjipt fra begynnelsen av, eller det dukker opp et problem tidlig i filmen.   Man kommer opp med en provisorisk løsning av problemet, som funker, helt til det skjer noe som gjør situasjonen enda mer kjip enn hva den var i begynnelsen.  Før alt går bra til slutt (hvis det er en amerikansk film.  Hvis den er japansk dør alle, og hvis den er europeisk så kommer man ut på rundt middels, og det er greit, for det er tross alt sånn livet er).  Dette er en grov generalisering, selvfølgelig, og bærer muligens noe preg av at jeg har sett alt for mye romantisk komedie, men jeg tror man, om man legger godviljen til kan få oppskriften (bra)-kjipt-bra-kjipere-supert (død/ok) på de fleste filmer.

Så hva er det da som gjør at man liker en film?  Jeg husker det ble skrevet en oppgave for noen år siden, på hvordan action/romantikk/drama-delene skulle være fordelt, for å gjøre en film best mulig.  Det viste seg at Toy Story 2 hadde den optimale fordelingen, med akkurat passe av hver sjanger.  Og Toy Story 2 er jo en fin film, selv om Joss Whedon ikke var med og fikse på manuset som han var på 1’ern (jeg er overbevist om at «That’s not flying, that’s falling with style» kommer fra ham, og ingenting annet enn at Whedon selv kommer på døra mi, og sier at det ikke var ham, kan overbevise meg om noe annet).  Akkurat hvor mye det må være at hvert vet jeg ikke, men jeg tror det er en fordel for en film at den hører til mer enn en sjanger.   At en film er både spennende, morsom og rørende.

Ellers tror jeg veldig mye står og ligger på karakterene.  At de er troverdige, at man forstår motivasjonen for hvorfor de gjør ting som de gjør dem, og at de snakker sånn som folk gjør (hører dere norske filmmanusforfattere?).  Og det er film, så ting trenger ikke være akkurat sånn som de er i virkeligheten, men det må likevel henge på greip.  Det blir litt som den colareklamen, med de trollene og alvene og de rare lodne tingene som lager og fyller colaen på en flaske før den kommer ut av automaten.  En venninne av meg påpekte «Det er jo ingen automater som selger cola på glassflasker nå lenger!».  Ja.  Det er det som er usannsynlig med den reklamen der.  Fantasien vår tillater oss å tro på at colaen blir tilberedt av eventyrskapninger, men ikke at de ville gjort det i en glassflaske.  Snodige greier det der.  På samme måte som vi kan godta at Supermann kan fly, men ikke at Lois Lane fortsatt har perfekt hår og sminke etter å ha vært ute på hurlumhei hele natten.

Jeg begynner å merke at jeg ikke egentlig har en konklusjon her.  Bare en masse tanker.  Jeg tror jeg må se litt mer film, og tenke litt mer.  Jammen meg bra at det er søndag.  Så jeg forlater dere herved med «100 ting jeg liker å se i en film»-listen, som ikke her helt ferdig, og derfor bare har 9 punkter.  Kom gjerne med forslag til tilføyelser:

Kjendiser som spiller (ekstremversjoner av) seg selv
Vampyrer
Tilbakeblikk (gjerne til 70-tallet med parykker)
Sang/dans-numre
Parodier (ikke nødvendigvis sånne ekstreme Hot Shots, men gjerne mer subtile eller sublime eller sub noe annet)
Ekte historiske personer i en fiktiv historie
Den støgge jenta får seg kjæreste
Når det skjer noe helt merkelig, uforklarlig, som indirekte blir forklart senere i filmen (mannen i flammer som løper ut av baren i Lock, stock and two smoking barrels)
James Marsters

Ønsker under en stjerne

Miss Piggy har tagget meg til å legge ut liste over det jeg ønsker meg mest her i verden.  Noe er for privat til å ha her på bloggen (ja, for tenk!) og noe har jeg helt sikkert glemt, men jeg tror jeg ville vært grisefornøyd om jeg hadde fått innfridd disse syv ønskene:

1. At alle får oppleve å være ordentlig lykkelige minst en gang i året.
2. At jeg blir en sånn person som synes det er gøy å trene (men ikke en sånn person som bruker det at jeg synes det er gøy å trene som et middel til å få andre til å føle seg som late, dårlige mennesker).
3. Den der kokeboka som Anne Kat Hærland har skrevet sammen med gourmetkokken – Inn med sølvskje, tror jeg den heter.
4. En kjempefest med alle vennene mine, og folk generelt som jeg liker.  På et cruiseskip.  I Karibien.  Som varer i ti dager.  Alle utgifter inkludert.  Og fri bar.
5. At Robbie Williams kommer og underholder på Cruiseskipfesten min.
6. Musikalske evner som gjør at jeg synger rent og fint og kan spille alle instrumenter like bra som pianistene på Beat for beat spiller piano.
7. Kjæreste.

Når det gjelder tagging:  Har du lyst har du lov!

Å tømme notatboka si i bloggen

Så sant jeg har stor nok veske har jeg alltid med meg en notatbok hvor jeg noterer ned ting. Setninger jeg vil bruke, lister, morsomme sitater og annet. Mye blir aldri brukt til annet enn bare å stå i notatboka, spesielt påbegynte lister (når jeg tenker to tanker som kan settes i samme bås, lager jeg en liste – av og til er dette begynnelsen på et lengre prosjekt, og jeg har en fin rød bok med silketrekk hvor listene føres inn i, men i de fleste tilfeller, så blir det bare værende en topunktssak). Sånn at disse notatene ikke skal bli helt bortkastet, så tenkte jeg at jeg skulle dele noen av dem med dere her på bloggen min. Altså utdrag fra notatboka mi 2007:

Vendinger jeg kan få bruk for:

• lyden av å åpne en øl passer til det meste
• kjærlighetstourettes

Ting vennene mine lurer på

• Hva kom først, intimhygienen eller oralsex?
• Hvordan er det å bade i rødvin? Hvor rød blir man og blir håret rosa?

Ting jeg liker

• Flymat
• Bombadilla Life med Franklin

Sitater fra korpstur

• H:(om hvor smale sengene er) : De e som å sett i en kano
• SR: (det blir tatt fram en Brandy-flaske): Off, nå får jeg vondt i levra igjen
• L: No e æ mett (dekker over maten med en serviett) Æ dekke over’n så itj Sonja tar’n
• G: Sonja, bli deilig!

Dårlige setninger i ellers bra ting:

• «I was looking for a job, and then I found a job» (duverden for en interessant historie!?) i Heaven knows I’m miserable now
• «There is not one brain among them. Except one» (det burde seriøst være mulig å uttrykke dette bedre) i den første Indiana Jones filmen

Grunner til at jeg liker So you think you can dance:

• Når de reiser seg fra å stå på kne, uten å bruke hendene og bare vipper seg opp over fotbladene
• De to (mannlige) hiphoperne som danset swing sammen
• «Jeg er et historisk landemerke»

????*

• Kjell
• linser/badekar

*Der er ingen overskrift og jeg aner virkelig ikke hva dette skal være en liste over

Tyrkia i stikkord

• Anita Kuksår
• Trafikkbjørn
• Is it a chocolate? Is it a calculator?
• Bady piercing
• Bruce Lee Chinese Restaurant

Flere sanger som høres vakre ut men som egentlig er ganske jævlige

• He’ll have to go (når dama i paret som bodde over meg i det ekstremt lytte huset for noen år siden, var ute og reiste, pleide han å synge denne sangen til henne på telefonen. Veldig søtt – helt til man hører på teksten utover «put your sweet lips a littlecloser to the phone»)
• Smoke get’s in your eyes (snakk om venner som ikke skjønner når det ikke passer seg med skadefryd – men nydeligste melodien)
• Medium Pace – denne blir litt omvent, for den er vel knapt blitt satt på uten at noen sier «hør på teksten på denne». Men den har faktisk en rimelig vakker melodi også, så: hør på melodien på denne.

Je regrette un peu

Hvis jeg skulle tatt denne uken så langt om igjen, ville jeg gjort følgende annerledes:

-Sunget med på en langt kulere sang enn Barry Manilows ”I can’t smile without you”, da jeg gikk på det jeg trodde var en øde vei med mp3-spilleren min.

 

-Ikke hatt på meg den hvite genseren med pompomene, den dagen jeg valgte å gestikulere stort med en kopp kakao i hånden. Det gikk bedre enn man skulle tro – har fortsatt hvit genser, men den har nå en brun pompom

-Da jeg i går var underveis hele dagen, og måtte spise middag i bilen, gått for pizzastykke, sandwitch eller burger, i stedet for det ekstremt lite kjørevennlige kinamatmåltidet (ris med sursøt saus i hele bilen nå)

-Ledd hånlatter sammen med de andre, i stedet for å bli rørt til tårer, av min kollegas avspilling av Oktoberfest CD’ene.

-Ikke spist en hel eske med belgisk sjokolade i løpet av de to første dagene av slankekuren min.

Ellers er jeg helt på linje med Edith Piaf.

Edit: Og kanskje ikke skrevet blogginnleggoverskrifter i språk jeg ikke behersker. Hva skal det være? Ikke «petit», vel?

Scenario 6: Du er forelsket i noen som har dødd fra deg

Jeg har ikke egentlig vært i denne situasjonen selv, og er derfor litt usikker på om jeg har lov til å gi råd, men jeg vet ett og annet om å miste folk en er glad i, så jeg våger meg utpå likevel.

Vi går ut ifra at du er over sjokket og den intense sorgen i begynnelsen.  Du har lært deg å leve uten ham, det går ikke bra, men det går, og du må ta en avgjørelse hvor vidt du ønsker å leve alene for å hedre hans minne resten av livet, eller om du vil prøve å gå videre, og se om du klarer å finne en ny. 

Jeg tror det viktige her er å innse at om du skulle velge å finne deg en ny, så betyr dette på ingen måte at du ikke elsket den du mistet.  Følg hjertet ditt, ikke gjør noe før du er klar, men ikke la sjangsen til lykke gå fra deg, på grunn av littegranne dårlig timing, og du tenker på hva andre vil si om at du får deg ny kjæreste så fort.

Filmtips:  (denne er jeg veldig sikker på om man bør se eller unngå å se.  Jeg tror man må avgjøre selv hvor mye man tåler):  Love Story

Deppemusikk:  Last Kiss, da fortrinnsvis Pearl Jam sin versjon

5. Trekantscenariene

Nok en gang slår vi sammen to scenarier; nemlig «Du er forelsket i noen som allerede er i et forhold» og «Du er forelsket i noen andre enn den du er i et forhold med».  Av respekt for andre mennesker, synes jeg disse her er ganske like.  Dessuten opptrer disse av og til i kombinasjon med hverandre, så jeg tror ikke dette er så dumt å ta på en gang.

Du har altså tatt avgjørelsen at du ikke vil forlate den du er med/ødelegge mellom to andre, og trenger nå å bli uforelsket .

Nå kommer vi til rådet som dukket opp i kommentarfeltet ganske tidlig i denne serien, og for de av dere som ikke nileser kommentarfeltene mine, så gjentar jeg det her:  Tenk stygge ting om han du er forelsket i.  Fokuser på de negative egenskapene hans, og om han ikke har noen negative egenskaper – sånn som det ofte er med dem vi er forelsket i – finn på noen selv, som han sikkert har.

Flytt.  Selv om «avstand gir styrke til kjærligheten», som det så fint stod i skoledagboka mi, så er det også noe som heter «ute av øye, ute av sinn», og om det å si opp jobben/selge leilighet/dra tvers over landet/kjøpe ny leilighet/få ny jobb kanskje er i overkant mye, så kan man prøve å unngå stedene hvor han ferdes.  Om han er på samme treningssenter som deg, bytt treningssenter, for eksempel.

Sett deg ned og tenk over dem som blir såret om du skulle velge å forfølge forelskelsen.  Spør deg selv om du synes det er verdt det, og om du vil klare å leve med deg selv i ettertid.  Overdriv gjerne konsekvensene, slik at du ikke har noe annet valg enn å bli uforelsket.

Filmtips:  Jeg glemte filmtips i Scenario 4, så som bonus kommer en film som passer til begge scenariene:  My best friends wedding.

Deppemusikk:  Scenario 4:  You’re not him, Scarlet

                          Scenario 5:   It’s easy for you, Elvis

Trøstemat:  Spis det du har mest lyst på.  For begge scenarioer.  Han vil ikke ha deg, og du har fortjent noe godt, for du er et fabelaktig menneske som ikke burde være singel.