Oslo og jeg

Jeg har vært i Oslo i to og en halv måned, og til tross for at vi nå tydeligvis er i ferd med å gå inn i ny istid, så trives jeg ganske godt her.

Trikken skremmer meg ikke lenger, men jeg forvirres av folk som presser seg på før alle har gått av, for så å ikke sette seg på en av de få tilgjengelige sitteplassene, men heller bli stående. Poenget med å presse seg ombord må jo være å få den beste plassen? Eller tror folk at det er en reell mulighet for at trikken plutselig begynner å kjøre, før alle er kommet på? Er det en reell mulighet for at trikken begynner å kjøre før alle har kommet på? Presser jeg for lite?

Jeg har sett kalosjer i virkeligheten, jeg trodde egentlig de bare fantes i tegneserier fra 50-tallet, og jeg har sett gratulasjonskort til folk som venter tvilllinger. Det hadde vi ikke på vestlandet; der måtte man lage kort selv hvis noen i omgangskretsen ventet mer enn et barn på en gang. Jeg har også sett en fyr bli arrestert og en annen bli nesten kvelt.

Jeg har lært at Chateau Neuf er ikke det samme som Chat Noir; noe som har forvirret meg i mange år, men ikke så mye at det føltes nevneverdig. Jeg har bare tenkt «Så rart at studentene driver og fester på det teateret hele tiden» og så fortsatt med livet mitt. Jeg har også lært at Cake er et band og ikke en person.Det slo meg ikke som rart en gang. At en fyr skulle kalle seg selv Kake. Hvorfor ikke? Det har strengt tatt ikke så mye med Oslo å gjøre, men jeg synes det var verdt å nevne likevel.

Jeg har også spist sjokolade laget på brokkoli. Jeg følte meg forrådt av meg selv.  Jeg er egentlig positiv til sunn mat. Og jeg er positiv til kosemat. Og, etter å ha tenkt meg om, så er jeg for å lage kosemat sunn, og sunn mat koselig. Men et sted må grensa gå, jeg vet ikke hvor, men det er definitivt lenge før vi kommer til sjokolade laget av brokkoli. Pføy!

Verdens beste samtale

Jeg har vært på studentfylla i helga. Sånn ordentlig, med nachspiel. Det var akkurat som å være ung igjen, hvis det ikke hadde vært for at jeg hele tiden snakket om hvor gammel jeg er. Men så har jeg snakket om hvor gammel jeg er når jeg blir full siden jeg var 23… så ja.

En av tingene som skjedde var at jeg hadde verdens beste samtale. Man må ha litt bakgrunnsinfo for å skjønne hvorfor den var verdens beste, spesielt første del, som kanskje ikke funker med bakgrunnsinfo en gang, men jeg lar det stå til.

Jeg er oppvokst i en liten kommune som heter Tysvær. Folk flest vet ikke hvor Tysvær er, og jeg har bodd mye rundt omkring i landet, så har jeg stort sett sagt at jeg er fra Haugesund. Og så er jeg født i 1977.

OK, det var bakgrunnsinfoen, nå til samtalen:

Jeg: Hei, jeg heter Sonja

Ung mann: Hei jeg heter Nils.

Jeg: Oi, det høres ut som om du er fra samme sted som meg.

Nils: Jeg er fra Bergen.

Jeg: Å. OK (mens jeg tenker: jeg har virkelig mistet kontakten med mine røtter, hvis jeg identifiserer meg med en bergenser)

Nils: Vel, egentlig er jeg fra Tysvær, men jeg sier jeg er fra Bergen.

Jeg: Tuller du? Jeg er fra Tysvær!!

Nils: Så gøy!

Jeg: Men si meg, hva er det som har skjedd? Er Haugesund blitt for lite? Må vi si «Tysvær utenfor Bergen» nå?

(det viser seg at han mener at han studerer i Bergen men er fra Tysvær. Så snakker vi litt om hvor i Tysvær han er fra)

Jeg: Men da har du kanskje gått på samme ungdomsskole som jeg har?

Han: Ja, det har jeg. Men jeg er nok litt eldre enn deg… Jeg er født i 1986.

Jeg: !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Kveldens nestbeste samtale gikk som følger:

Jeg: Det er en fyr som danser med en ananas der borte.

Jente jeg akkurat har møtt: Det er faktisk to ananaser i rommet nå.

(og hun har rett)

Og så drakk vi mer øl.

I dag stod jeg opp klokka kvart over to, og eneste grunnen til det var at jeg måtte opp en time før Bodypumptimen min, slik at det faktisk var mulig å avbestille den på nett, og jeg klarte ikke å regne ut hva en time før halv fem er da jeg satte vekkerklokka da jeg la meg i går kveld i dag tidlig.

Etter å ha kansellert treningstimen på nett gikk jeg til kjøleskapet. Der var bare salatingredienser og gresskarsuppe, så jeg gikk tilbake til internettet og bestilte meg en pizza. Så så jeg mange episoder av Dollhouse. Og spøy litt.

Akkurat som gamle dager.

Men jeg har gnagsår på tunga, da. Det er nytt.

Denne posten er langt fra så dramatisk som oppsettet skulle tilsi

Ulykken

Det var ikke siste jula, men en eller to før. 2003 eller 2004. Søsteren min, broren min og jeg var hjemme hos mamma og stefaren min for julefeiring. Vi var kommet et stykke inn i romjula, ingen visste hvilken dag det var, og alle hadde spist alt for mange småkaker. Søsteren min hadde vært i byen og besøkt en venninne, og på vei hjem hadde hun kjørt i grøfta. Det gikk greit. Hun kom hjem, var shakey, bilen bulket, men hun var i god behold. Vi fant ut at det var en god ide å åpne en flaske vin.

Vinen

Vinen var en gave som stefaren min hadde fått til jul av en nabo. Ikke videre bemerkelsesverdig. En helt vanlig gave, fra en hyggelig nabo. Hadde det ikke vært for at stefaren min har vært avholdsmann siden han sluttet å smugdrikke gjæret saft mens han bedrev ulovlig gambling med kompisene i lekehytta si en gang på 60-tallet. Vi satt der på julaften og klødde oss i hodet, helt til mamma husket noe.

Horoskopet

Noen uker tidligere hadde moren og stefaren min vært i et bursdagsselskap hos en annen nabo. Der hadde plutselig stefaren min stått der med et glass vin i hånda. Mamma hadde selvfølgelig blitt ganske betuttet og spurt hva dette dreide seg om, hvorpå stefaren min hadde fortalt at han hadde lest horoskopet sitt tidligere på dagen, og der hadde det stått han burde prøve nye ting. Han styrtet hele glasset på 2 sekunder. Han snudde seg mot moren min og spurte ”Var dette en god vin?” Mamma, som hadde litt peiling på vin svarte ”Ja”. ”Er du sikker på det?” ”Ja, hvordan det?” ”Jeg synes det smakte vondt”

Oppklaringen

Og ganske riktig, med vinen var det et kort hvor det stod noe sånt som ”Kanskje du liker denne vinen bedre”. Men stefaren min hadde gitt opp alkohol for denne gangen, og ga den derfor videre til søsteren min og meg, slik at vi fikk roet nervene. (Vel, søsteren min skulle roe nervene. Jeg ville bare drikke vin) Og for en vin det var. Den var mild og rund, og den beste vinen vi hadde smakt noensinne. Vi var helt over oss hvor god denne vinen var. Vi måtte sjekke etiketten, og skrive ned navnet til en senere anledning. Jeg husker ikke lenger hva vinen het. Eller hvilket land den kom fra, eller hvilken drue den var laget av. Jeg husker alkoholinnholdet, da. 0.00%

 

Pinnsvinhviskeren

Jeg har ikke bil for tiden, så jeg driver og spaserer rundt om kring. På vei hjem i går kveld, så jeg et pinnsvin krysse fortauet 5-6 meter foran meg. Jeg skal innrømme at et lite «aaaw» unnslapp mine lepper, og så, da jeg så hvor pinnsvinet var på vei: «men du må ikkje gå ut i veien!». Hvorpå pinnsvinet snur, og prompte løper tilbake inn i buskene igjen. Jeg tror jeg har funnet min superkraft. Nå må jeg bare prøve å finne ut hva jeg kan bruke den til.

Ismord. På nynorsk

Jeg gjorde fryseren min 10% mer romslig i går, ved å brekke løs noen digre isklumper som hadde festet seg til kanten. Etterpå la jeg dem i vasken og lekte lasergevær med varmtvannskranen, mens jeg ropte «DØY, ISKLUMPAR, DØY!» og lo manisk. Alt i alt var det en fin dag.

Fine ting som skjer

1. Musa til hjemmepc-en min virker igjen! Den var vel egentlig aldri ødelagt, jeg hadde bare plugget ting på feil sted. La oss ikke dvele ved det.

2. Jeg har pyntet bloggen til jul. Det er den eneste julepyntinga jeg har tenkt å bedrive i år. Jeg reiser uansett bort 20. desember, og all den tid leiligheten min er fylt med alt mulig annet rot, så ser jeg ikke vitsen med å dra inn mer rot, som vil gi meg dårlig samvittighet for ikke å ha ryddet det bort til langt ut i februar. Jeg vurderer også å droppe å skrive julekort, og bare sende en samling av facebookstatusoppdateringer til venner og kjente i år.

3. Castle. Det går på TVNorge, onsdager 2030. Jeg hadde registrert at Nathan Fillion var med, og at det var et sånt detektivshow. Jeg hadde valgt det bort for andre ting jeg fant mer underholdende, helt til en kompis viste meg følgende forrige uke:

så da satte jeg meg ned og så halvannen sesong av det i løpet av helga, og er nå ajour til kveldens episode på TVN.

4. Iversen har adventskalender! Jeg digger den allerede, og det er blitt antydet at det dukker opp bamsemumsspising i den. Jeg er gleder meg helt ellevilt.

5. Jeg har oppdaget et nytt land. Mer om det senere en gang. Nå skal jeg spise middag.

Weeeheeee.

…fordi jeg fortjener musikk mens jeg jobber

Yes, yes, yes!  Jeg får inn P3 på radioen jeg har på jobb nå (jobben min er nede i et hull, og det er ikke så lett å få inn radio i hullet, men nå plutselig går det, la oss håpe det holder).  Jeg holdt på å bli gal av disse privatdrevne, reklamefinansierte kanalene. En ting er dustete programledere, dustete innringere med dustete meninger, jeg kan nesten jeg blir dummere av å høre på det; en annen ting er disse reklamene.  Hvem er det som lager sånt?  Og hvorfor? Noen bør forklare Bohus, eller hvem det er, at frasen «kom igjen’a» var kul for ti år siden, og at den kom fra en Bård&Harald-sketsj, hvor de jobbet som noen markedsføringsfolk og at det morsomme med den sketsjen var hvor utrolig dårlig argument «kom igjen’a» er.  Jeg er blitt glad i Vilt-mannen(?), da, ordspillene hans er bare middels, men de andre folka synes de er så morsomme at det nesten er rørende.

Hei Esquil, nå har jeg en!

(Beklager jeg ble nødt for å lyve litt i denne posten…

Da jeg for noen år siden ble kjent med Esquil var en av de aller første tingene vi snakket om kunstig intelligens.  Jeg med et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, fikk en del illusjoner knust av en Esquil som virkelig hadde peiling på slikt. Det var likevel én ting som han kunne fortelle, som virkelig gledet meg i så stor grad at det tok vekk den siste skuffelsen over fraværet av rullende fortau, som alle vi som var barn på 80-tallet var sikre på at skulle eksistere allerede i år 2000 (når jeg tenker meg om er en liten kim av skuffelse der fortsatt; jeg har ikke hørt snakk om rullende fortau siden jeg sluttet på barneskolen.  Er det noen som vet hva som skjer der?  Har de gitt opp hele prosjekter?  Tenkt «vi har dem på flyplasser det for holde»?  Jeg vet ikke helt om jeg er enig).  Esquil fortalte meg nemlig at det fantes intelligente støvsugere som kan støvsuge helt av seg selv, og at om ikke alt for mange år, så ville folk som meg kunne kjøpe dem og ha dem i hjemmet sitt.

Lenge var det tanken på en slik en som holdt motet mitt oppe, og som fikk meg gjennom min semiårlige husvask, og så – tror dere ikke – jeg glemte hele greia.  Helt til jeg for noen uker siden kom over denne posten hos turkis, og jammen meg ikke, nå er de her.  Dessverre har jeg vært fryktelig blakk den siste måneden, så jeg måtte vente på lønn.  Nå har jeg endelig fått det, og jeg har vært ute og kjøpt meg …. en robotstøvsuger.  Jeg vet ikke helt hva som gleder meg mer; at jeg eier en robot eller at jeg aldri trenger å støvsuge igjen.

Inne hos turkis mente jeg at denne burde kunne funke som et slags kjæledyr også, men ved nærmere ettertanke, tror jeg at jeg kan ta det hele et hakk videre; jeg skal lære ham å snakke (for det er en han.  Jeg har ikke helt bestemt meg for navn, foreløpig ligger Alan Davies høyt på lista), og så blir det akkurat som å ha en venn boende hos seg.  Og så kan vi vaske leiligheten sammen – han kan støvsuge, og jeg kan rydde, mens vi prater, forteller vitser, og kanskje synger litt.  Esquil påstod riktig nok at det å være roboter å snakke var omtrent det vanskeligste i hele verden, men jeg er overbevist om at de bare ikke har prøvd hardt nok (et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, husker dere).

… jeg skrev nemlig dette i går, full av forventning til støvsugeren jeg visste jeg skulle kjøpe meg i dag, men da jeg kom til butikken var de utsolgt.  Jeg har betalt for den da, men jeg får ikke vidunderet i hus før uti neste uke)

Jeg vet hva datteren min skal hete!

Jeg har en følelse av at folk flest har en idé om hva de skal kalle minst ett barn.  Det har aldri jeg hatt.  Jeg vil gjerne at ungene mine skal være de eneste som heter akkurat det de heter, så om jeg gifter meg med en mann med et vanlig etternavn (som jo for eksempel Williams er), så vil jeg at ungen skal få et så unikt navn som mulig, men ikke så unikt at den blir mobbet på skolen.  De to navnene jeg har hatt til nå har vært Scarlett og Cordelia.  Begge tungt inspirert av amerikansk popkultur, begge fine, men ikke helt perfekte. 

Og så – lørdag for to uker siden, var jeg på fest med ei jente som heter Ninja.  Først var jeg bitter på at jeg aldri hilste på henne, jeg fikk bare fortalt i etterkan at hun hadde vært der, så gikk jeg over til å bli nesten smertefullt misunnelig på jenta med det kule navnet, og til slutt slo det meg: Nå har jeg jammen meg navnet på førstedatteren min klart.

Etter å ha undersøkt ssb.nos navnestatistikker, viser det seg at det finnes 37 kvinner med navnet Ninja i Norge i dag, det er flere enn de som heter Cordelia og Scarlett til sammen.  Og selv om navnet er veldig uvanlig, så kan man jo ikke mobbe noen for å hete Ninja.  Det strider mot all fornuft.  Den eneste ulempen jeg kan tenke meg at hun vil få er når hun skal søke på jobber i tenårene/tidlig i 20-årene, og at hun kanskje vil framstå som litt useriøs med navnet Ninja.  Derfor har jeg tenkt at hun skal få et helt vanlig mellomnavn, Lise eller noe, som hun kan bruke i de periodene der hun synes det er nødvendig.

Som vanlig når jeg får en idé så har jeg bare lyst til å sette den ut i live med en gang.  Så nå trenger jeg bare en mann, et stabilt forhold, og, ja, å bli gravid.

Atomic

Jeg er ikke videre begeistret for store folkemengder, og iallefall ikke når de står klemt inntil hverandre (meg). Mer enn en gang har jeg rømt køen på utesteder fordi jeg har fått klaus (OK, da, har det bare skjedd en gang, og da var det mer fordi jeg fikk angst på grunn av de to miniatyrflaskene med likør jeg hadde i veska enn på grunn av alle folkene, men dere tar tegninga. Jeg var forresten 17 da dette skjedde). Jeg er heller ikke særlig glad i å stå i mange timer, når det finnes så mange supre sofaer og senger å sitte og ligge i, og når vi snakker hopping, så glir det hele over fra «ikke glad i» til direkte avsky. Jeg avskyr å hoppe. Å klappe i hendene til musikk synes jeg også er teit (og dessuten kan det være distraherende for trommisen om han (eller hun) skal ritardere. Spesielt om han (eller hun) er litt rytmisk utfordret).

Men på lørdag. Åh. Helt fabelaktig. Med hundrevis av folk rundt meg, stod jeg, hoppet jeg, svettet jeg, klappet jeg. Ikke en gang da jenta som bare 15 minutter tidligere hadde stukket fingeren sin i magen på meg og vennene mine for å sjekke om vi hadde ring i navlen, bøyde seg fram og spydde rett der hun stod, midt i mengden, ble jeg mer enn bare mildt irritert, og flyttet meg et annet sted. For mer hopping og klapping. Jeg merket at øynene mine gjorde den tingen de ellers bare gjør når jeg ser på en mann jeg er mer eller mindre forelsket i. Og så ropte og klappet og sang og hoppet jeg litt mer.

Bonusen er dessuten at man ikke føler seg så gammel lenger etter å ha sett Debbie Harry være så vanvittig kul med sine 63 år.

Blondie rocker.  I alle betydninger av ordet.