Posts Tagged lure på ting

Grunnforskning

En gang jeg får tid, skal jeg sette meg til i en hel uke, og bare se DVD fast forwardet i dobbel hastighet, slik at man fortsatt får med seg lyden, om enn i Mikke Mus-stemmer og alt er litt hakkete og for fort. Så skal jeg gå ut i den virkelige verden, og se om den virker å være i slow motion, og hvor lang tid det tar, før den følelsen eventuelt forsvinner.

3 kommentarer

Negler er ikke hår. Tror jeg.

Jeg synes det er alt for lite fokus på hvor rart det er at neglene skifter farge når de ikke ligger klin inntil huden lenger. Altså at de blir hvite på tuppen, når de vokser utenfor. Der er helt sikkert en forklaring på hvorfor det er sånn, og hvis jeg hadde vært en mindre slurvete blogger, så ville jeg ha funnet den og blogget den, men det er jeg ikke, så nå håper jeg at svaret bare skal komme fra noen som kommenterer. Passiv research, for å bruke et Eddie Izzard-begrep jeg elsker.  Men det er rart. Det der med neglene altså. Hvis andre kroppsdeler hadde skiftet farge sånn helt av seg selv, ville jeg ha friket ut litt. Nå tenker jeg litt på at negler egentlig er hår som er filtret sammen, men det kan være hornet til neshornet jeg mener. Jeg er faktisk nesten helt sikker på at det er det. Så bare glem det der. Apropos hår. Jeg var hos hudpleien i går, og da sølte hun hudpleiedama voks i håret mitt. Da hun fortalte det til sjefen, sa sjefen med streng stemme «Ikke søl på kunden!» som om det var et motto de hadde der. Jeg synes det var ganske artig. Ikke det med sølinga, men alvoret til sjefen da hun advarte mot å søle på kunden. Hudpleiedama hadde kjempedårlig samvittighet og ga meg sikkert 20 gratis vareprøver, og jeg elsker vareprøver, og generelt ting som er gratis, så jeg tilga henne for sølinga.

 

,

7 kommentarer

Manglende logikk i nervesystemet

De beste nervene man kan ha er nerver av stål. Det er vi enige om ikke sant? Greit, da er det vedtatt. Men bedre enn nerver av stål, er å ha ingen nerver i det hele tatt. Da driter man i alt, og gjør som man vil.

Hvis man har ”dårlige nerver”, da er man mye nervøs, og lett vettskremt. Jeg tror jeg har litt dårlige nerver, i tillegg har jeg et rikt indre sjelsliv; det er en dårlig kombinasjon.  Jeg bruker mye av tiden på å bekymre meg for at jeg skal bli myrdet/kidnappet/sparket/overfalt/ranet. Men hvis man ”har nerver” så er man virkelig klar for galehuset (selv om jeg jo ser at man kan argumentere galehus for mine bekymringer), man var iallefall det i gamledager, nå heter det sikkert noe annet. Noe politisk korrekt noe. Mentalbalanseutfordret.

Så rangeringen av nerver, fra best til dårligst, ser dermed ut som følger:

Ingen nerver

Nerver av stål

Dårlige nerver

Nerver

 

Det gir jo ingen mening i det hele tatt!

 

6 kommentarer

Jeg lurer på en ting

Jeg er invitert i to middagsselskap denne helga. Så populær er jeg. Skjønt selskap og selskap, i kveld var jeg hos min venninne som vil bli omtalt som Lille Pernille her på bloggen, han hun er gift med lager Den Beste Pizzaen (som sykkelen, bare i pizzaform. Og spiselig). Jeg får komme og spise middag hos dem ca en gang i måneden, og denne gangen bestemte jeg meg for at jeg skulle ta med dessert. Jeg er ikke helt sikker på hvor den ideen kom fra; vanligvis spiser vi begge så mye pizza at vi blir liggende på sofaen og akke oss og se på søppeltv (evt en film, hvis vi føler oss høykulturelle) resten av kvelden. Ikke at jeg klager.

Men jeg hadde lyst på jordbærpai, og annonserte altså at jeg skulle ta med meg denne. Det føles voksent å ha med seg pai når man skal på middagsbesøk. Jeg hadde på meg skjørt også. Men ikke perler. Et sted må grensa gå.

Så dro jeg i butikken, da og skulle handle ingredienser. Der jeg møtte jeg han jeg skal spise middag hos i morgen. Han er på quizlaget mitt, og det er vi to, en skotte, en jeg spilte i korps med for 20 år siden, og kanskje en tysker, hvis han ikke er for fyllesjuk, som skal spise sammen i morgen. Jeg føler det er begynnelsen av en vits eller noe (en skotte, en tysker og en korpsmusikant skal spise middag sammen…). Quizkompisen min fortalte han hadde handlet gulrøtter og løk til morgendagens middag, og jeg fortalte jeg skulle handle ingredienser til desserten til middagen jeg skulle i i dag. Derpå falt det seg veldig naturlig å tilby seg å ta med dessert til ham også. Han takket ja. Sånn generelt råd, til folk som møter meg, og som ikke har lest bloggen min lenge nok, til å få med seg anti-matblogg-postene mine, hvis jeg tilbyr meg å lage ting og ta med, er det like greit å takke nei. Det blir sjelden bra. Jeg var litt tilstedeværende, da. Det skal være litt jordbærgele på jordbærpaien, men langt fra en hel pakke, så jeg tilbød meg å ta med resten av gelen i morgen. Strålende. Det går liksom ikke an å føkke opp gele (dette er ikke et frampek. Slutt å forvente at jeg skal føkke opp geleen, nå med en gang!).

Inne i butikken går det opp for meg at 3/4-pakke gele er litt lite til 3-4 voksne menn og meg, så jeg kjøper med en liten sjokoladepudding og vaniljesaus i tillegg. Når jeg kommer hjem, koker jeg opp vann til geleen, og lager meg suppe av noe butternut squash-rester jeg har liggende (jeg aner ikke hva butternutsquah heter på norsk, men det er en penisformet (seriøst, med baller og alt, jaffal hvis man skal tegne den todimmensjonalt. I tillegg er den hudfarget utenpå) søtpotet/kårabibastard med gresskarkjerner. Jeg har ikke peiling, jeg trodde det het vintergresskar, men jeg tror jeg tok feil. Jeg har allerede brukt alt for mye tid på en grønnsak som smaker sånn passe, og som helt sikkert er grisedyr. Suppa ble helt fantastisk, da, men det er en annen historie. Så lager jeg paibunn og steker den mens jeg spiser suppa. Etter at jeg har spist suppa er jeg fortsatt ikke helt mett, og det lukter deilig pai i hele leiligheten. Så da spiser jeg opp hele sjokoladepuddingen jeg egentlig skal ha til dessert dagen etter. Det syntes riktig i øyeblikket.

Når paibunnen er sånn noenlunde kald, har jeg på vaniljekrem og oppskårne jordbær. Det ser overraskende bra ut. Så heller jeg på gelesaft(? Hva heter gele før den er stivnet?) Den renner rett ned i paien, og legger seg ikke fint oppå, som det står i oppskriften at den skal gjøre (i oppskriften står det riktignok også at man skal vente til gelemassen (?? igjen…) har stivnet litt før man begynner å helle, men på grunn av litt dårlig planlegging, har jeg ikke tid til dette. Jeg heller istedenfor på litt mer gele. Den forsvinner også. Jeg gir opp, og heller resten av geleen i en glasskål som av en eller annen grunn er gigantisk. Det er en knapp 1/2 gelepakke igjen. Det ser helt latterlig ut. Det er liksom en bitteliten klatt med gele i bunnen av skåla. Jeg vet ikke om jeg kan ha med meg dette som dessert. Sjokoladepuddingen har jeg jo spist opp. Så nå har jeg plutselig ingen dessert. Men. Jeg har nok ingredienser til å lage enda en paibunn, litt ferske jordbær og noen frosne, og nesten en liter vaniljesaus.

Mitt spørsmål er: er det noen måte å lage vaniljesausen om til vaniljekrem, slik at jeg kan lage en pai i morgen også?

(Jeg klarte forresten bare 2 pizzastykker, mot normalt 4 (3 hvis jeg velger å ikke overspise. Hva? Det har hendt), før jeg hadde så vondt i magen at jeg måtte legge meg på sofaen og ikke røre på meg på en time. Det der sjokoladepuddingstuntet anbefales ikke. Jeg tror jeg er laktoseintolerant eller noe.

Jordbærpaien ble forresten fantastisk.)

, ,

6 kommentarer

Hvilken mus er den beste gjennom tidene

Plosiv ryddet i bokmerkene sine, og en av dem var «Beste mus gjennom tidene», jeg synes det var en snodig kåring, men prøvde likevel med en gang å tenke på hvilke mius som ville bli nominert i en slik tevling. Jeg klarte å tenke ut to: Mighty Mouse og Mikke Mus. Jeg var ganske sikker på Mikke Mus ville vinne, da jeg ikke en gang skjønte hvorfor jeg visste om Mighty Mouse. Da jeg klikket på koblingen ble jeg mektig skuffet; det var nemlig en kåring av beste datamus.

Nå dette snudde alt på hodet; fra å tenke at en kåring av tidenes beste mus var tullete og overflødig, så ble jeg plutselig av den mening at Internettet trengte en sånn kåring. Og grei som jeg er stiller jeg bloggen min til disposisjon. Jeg ser likevel at dette muligens er et noe smalt tema, så jeg tar på meg å presentere finalistene (som er de musene jeg klarer å komme på i skrivende stund) så er det opp til dere lesere å kåre den beste.

Her kommer en helt objektiv presentasjon av hver enkelt (har ikke tid til å researche; Glee begynner om 9 minutter og jeg har sett 6 episoder back-to-back nå for å komme a jour med TV2) :

1. Mikke Mus – oppfunnet av Walt Disney for nesten 100 år siden. Kulest når han er detektiv.

2. Mighty Mouse – en eller annen form for superheltmus.

3. Jerry – av Tom og… en ondsinnet sadist av en mus som terroriserer den noe enkle katten Tom som bare gjør jobben sin/følger instiktet sitt, og prøver å holde hjemmet sitt rent for skadedyr.

4. Lillemusmei – min usynlige venn da jeg var barn. Også del av barneforestillingen Askepott og Lillemusmei som jeg mistenker jeg må ha sett og elsket på ett eller annet tidspunkt. Forhåndsfavoritt, da jeg har tenkt å rigge pollen slik at Lillemusmei vinner uansett.

5. Klatremus, Bestemor Skogmus, Stabbursmusa, Morten Skogmus og de andre Egnermusene. De må stille som en kandidat fordi det er så sykt mange av dem.

6. Fivel – den russiske musa som drar til Amerika og synger under månen når han savner søsteren sin.

Stem i vei:

,

10 kommentarer

Brokk!

Jeg har begynt å trene igjen.  I teorien har jeg aldri sluttet – jeg trente i hele høst; mandag, onsdag og lørdag – hadde det skrevet opp i kalenderen min og alt, men faktum er at når mandag, onsdag og lørdag kom, var jeg som oftest sliten og trøtt og giddalaus, at jeg heller ble sittende hjemme i sofaen og spise sjokoladekjeks og se på tv. Litt over nyttår innså jeg at dette treningsopplegget ikke ga ønskete resultater, og la derfor om strategien. Det jeg gjør nå, er ikke bare å tenke at jeg skal på trening, men faktisk går dit, og sjekk dette; trener! Jeg har gjort det i over en uke, og jeg merker allerede resultater.

Første trening var lørdag for 1 og ½ uke siden. Jeg tredet tredemølla, vektet vektene og satte meg på en sånn stor hoppeball uten ører for å ta situps. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg tar situps sittende på hoppeballen. Jeg ble fortalt en gang at jeg skulle gjøre det sånn, og jeg føler at det virkelig ser ut som om jeg vet hva jeg driver med (”det er bare så 1996 å ta situps liggende på gulvet”) så da holder jeg meg til det. Jeg tok 2*20 situps. Det gikk forholdsvis greit. Situps er min forte. Jeg husker en gang i gymtimen i 5. eller 6. klasse, da en av gutta kommenterte hvor vanvittig rask jeg var til å ta situps. Dette sier nok mer om min (mangel på) sportslige resultater en min evne til å ta situps, at jeg fortsatt husker dette, men jeg velger å tro at det sier litt om situpsene mine også. Selv om det er 20 år siden(!)

Jeg skulle altså i gang med det siste settet med situps, men etter 3-4 stykker fikk jeg plutselig infernalsk vondt i magen. Jeg gled ned fra hoppeballen, og ble selv liggende i en ball på gulvet. Heldigvis kom det ingen og prøvde å sette seg på meg for å ta situps. Etter noen mislykkete forsøk på å reise meg (det var så voooondt) klarte jeg det til slutt, og krøket meg hjem.  Smerten ga seg riktignok etter ett minutt, men selvmedlidenheten satt igjen i flere timer. Det var dette jeg skulle få for å trene.

Likevel dukket jeg opp igjen på mandagen. Gikk gjennom det lille programmet jeg hadde satt opp for meg selv, alt gikk greit (vel, greit og greit, man svetter og pruster og peser, der er melkesyre, slim og svette, har vondt alle mulige steder, men alt innenfor rimelighetens grenser) helt til jeg hadde tatt 40 situps igjen. På den 41 slo magekrampen til igjen. Jeg krøllet meg sammen, for det var da det gjorde minst vondt. Jeg følte meg som Joey så i ut den episoden av Friends hvor han hadde fått brokk. Åh, herregud, jeg har brokk! Jeg ante ikke hva brokk er, jeg trodde kanskje det hadde noe med milten å gjøre, men jo mer jeg kjente etter, jo mer føltes det som det jeg trodde brokk ville føles.

Jeg lå i en ball til smerten hadde gitt seg såpass at jeg kunne dra hjem og undersøke på internettet hva som var galt med meg. Internettet bekreftet mistankene mine; jeg hadde brokk! Det hadde riktignok ingenting med milten å gjøre, men organer som var på steder der de ikke hadde noe å gjøre. Av og til i lysken (har damer lysk?) og av og til i magen. Det var der brokket mitt var!  

Det virket ikke så farlig, man måtte riktignok inn på sykehuset for å operere, men det hele virket ganske udramatisk, og jeg hadde ingen større planer, så en uke på sykehuset hadde gått greit. Jeg la frem klær ved sengen den kvelden, sånn tilfelle brokket mitt skulle slå til midt på natta, og jeg måtte ringe etter ambulanse. Det er greit å være påkledd når man blir kjørt til sykehuset. Men jeg overlevde natta greit. Og neste trening tok jeg 60 situps uten noe mer trøbbel. Brokket mitt var borte. Jeg tror min nye sunne livsstil har kurert det.

, , , ,

7 kommentarer

En vitenskaplig artikkel(6) om evolusjon

Forord (kan lett hoppes over, som man gjerne gjør med forord)

I går, mens jeg filosoferte rundt hvorfor det er sånn at hvis man i juleferien sitter oppe til klokka 6 om morgenen og ser et tosifret antall episoder av House, så våkner man rimelig uthvilt neste dag klokka tolv, mens hvis man etter at man har begynt å jobbe igjen, ”bare skal  se en episode til av Never Mind the Buzzcocks”, og klokka plutselig er 00.00 før man rekker å legge seg, så er det klin umulig å stå opp igjen klokka 06.00 neste morgen.

Så kom jeg på at jeg hadde lest en artikkel i Illustrert Vitenskap for sikkert 10 år siden, om en dame som hadde bodd under jorden uten tilgang til radio, tv, sollys, klokke eller annet som kunne hinte om hvilken tid på døgnet det er, og hun utviklet sin egen døgnrytme – to av dem faktisk, en på rundt 48 timer og en annen på litt over 12 timer. Med dette som utgangspunkt så begynte jeg å tenke ut en bloggpost, og spant på den  ganske lenge(a). Da jeg kom hjem prøvde jeg å finne artikkelen på Internettet, det klarte jeg ikke. Jeg fant ut noe annet istedenfor. Det er mulig at følelsene som kommer til uttrykk i den følgende artikkelen muligens er noe for sterke i forhold til hva som er saken. Dette er grunnen til at man ikke burde gjøre research før man blogger, og bare skrive ut fra det man tror er sant.

Selve artikken

Det finnes A-mennesker og det finnes B-mennesker. B-menneskers naturlige/biologiske døgnrytme er ca 25 timer(1), altså 1 time lenger jordens naturlige døgn. Vi er altså dømt til et liv med trøtthet, for vi blir trøtte en time for sent, og når vi først får lagt oss, så er døgnet er en time for kort for at vi skal få den søvnen vi trenger. Her snakker vi altså en alvorlig glipp i evolusjonen. Menneskene har vært på jorda i over 30.000 år(2), og jorda har snurret rundt sola minst like lenge, og selv om de ikke akkurat drev med nitilfire-jobbing i steinalderen, så hadde de natt og dag og man måtte stå opp og legge seg i et slags system. Det er jeg ganske sikker på(3). Vi har klart å utvikle evnen til å snakke, lage ild, bygge hus og skrive sms-er, men vi har ikke klart å komme i takt med jordrotasjonen!? Hva er dette for slags rævva evolusjon? Og jeg er klar over at jeg sender en nydelig passning(4) til kreasjonistene(5), men jeg mener det må en syk, syk, syk, syk, Gud til som skaper en jord som har en døgnrytme som ikke passer til Hans innebygede (vi er skapt i Hans bilde, og han må derfor være minst halvt B-menneske), og en sånn Gud vil jeg ikke tro på, så da er vi tilbake på Evolusjonen Som Ikke Funker, og det er bare galt. Vi har mislykkes totalt som rase, og jeg skjønner ikke hvorfor ingen tar tak i det.

Etterord

Jeg er så trøøøøøøøtt.

(a)    Som sagt, den opprinnelige filosoferingen skjedde i går formiddag, så det kan ikke ha vært SÅ mye tenking her.

(1)    Wikipedia

(2)    Mener jeg å husker etter å ha lest Hulebjørnens Klan da jeg gikk på ungdomskolen (eller videregående)

(3)    Hjernen min

(4)    Sportsmetafor!

(5)    Eller hva de nå heter de gærningene som mener at alt som står i Bibelen skal tas bokstavelig

(6)    Dette er en vitenskaplig artikkel fordi den har fotnoter. Og forord. Og etterord.

,

4 kommentarer