Ubetydelige fantastiske øyeblikk

Før hadde jeg store øyeblikk. Store livsforandrende øyeblikk, som jeg vil huske for alltid. Jo eldre jeg blir, jo færre er det av disse øyeblikkene. Komme inn på skole, få førerkort, knust hjerte. Det er snart fire år siden jeg hadde et sånt øyeblikk nå. Den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått den jobben jeg har nå. Jeg løp to runder rundt gjennom gang/kjøkken/stue, og tenkte ”dette må jeg fortelle mamma”, for så å huske at hun hadde dødd bare dager før, og jeg ikke kunne fortelle henne det.  Det var i det hele en rar uke.

De store øyeblikkene er heftige. Man bør kanskje ikke ha for mange av dem uansett. Men de små øyeblikkene; de hvor alt klaffer, alt er fint, men ingenting egentlig forandrer noe, dem må de bare lasses på med.

Her er en liste over noen av mine favoritter:

Da en kollega av meg skulle gå til matsalen og hadde hendene fulle med matpakke, vannflaske og kaffikopp, og hadde sett det nødvendig å putte bananen sin i lommen, og jeg var tilstedeværende nok til å spørre ”er det en banan du har i lomma, eller er du bare glad for å se meg?”

Da vi snakket med en kollega som hadde flyttet, og som manglet masse møbler, og jeg sa ”Ja, men du vet, har du et kjøleskap og har du en tv” og en annen kollega, helt uten å nøle fortsatte med ”da har du alt du trenger for å leve”

Da vi siste dagen etter en uke i Italia stod ute på balkongen, og alle sammen spontant begynte å synge hele ”Que sera, sera”

Da jeg, under en samtale om søppelstreiken i Napoli, klarte å få med ordet ”mafiaboss”.

Da Jannicke, under innspillingen av Swashbuckled plukket opp noen greier, gjorde seg klar for å gå og spurte ”Ready, normal people?” og Espen svarte ”Ready” og jeg svarte ”Ready” og vi bare gikk uten å kommentere det noe videre.

Nå kjære leser, hva er dine favorittubetydelige øyeblikk? Fortell meg i kommentarfeltet, post i egen blogg, eller bare kos deg med dem inne i hodet ditt.

Stakkars meg!

Jeg må innom to kirkegårder for å besøke foreldrene mine, og jeg tenker «‘kirkegård’, der har du et ord ingen skulle trenge å kunne flertallsformen av.»

På ungdomsskolen var en av de største karakterbristene man kunne ha det å «synes synd på seg selv».  Det var nesten verre enn å være «falsk».  Jeg har et dagboknotat fra niendeklasse etter at Pål i parallellklassen min har fortalt meg at han synes det kan virke som om jeg synes litt synd på meg selv.  Jeg behandler disse beskyldningene med et alvor og en høytidelighet, som om han hadde påpekt at jeg hadde et narkotikaproblem eller tilsvarende, som var i ferd med å ødelegge livet mitt.

Og jeg prøvde å slutte å syndes synd på meg selv.

Jeg vet ikke helt i hvilken grad jeg lykkes, men da en kollega 15 år senere påpekte «Det er synd på deg, Sonja, du har ingen, du», ble jeg helt satt ut.  For selv om jeg jo visste at det var dritkjipt, så slo det meg ikke at jeg kunne synd på meg for det.  Så da gjorde jeg det.  Og jeg har gjort det siden.  Ikke hele tiden selvfølgelig, men innimellom tar jeg litt tid til å synes synd på meg selv.

Jeg kjøper to gravkranser, og kjører 6 mil.  I det jeg legger den ene ned på graven tenker jeg «dette er meg som pynter til jul»

Så gir jeg meg en mental klem og en sjokolade, og fortsetter som før.

Beklager emo-tendensene, det nærmer seg jul, en vanskelig tid for oss foreldreløse, som kompensasjon en tegning jeg har laget selv. (det var i alle fall den opprinnelige planen, men så viste seg at jeg ikke kan tegne juletre.  Eller tenner.  Så det blir et bilde satt sammen av ting jeg har stålet på Internettet.)

Tannjul

Posten jeg ikke skrev.

Jeg var til legen, og da vi var ferdige spurte han:  «Er det noe mer du vil snakke om når du først er her?».  Jeg fortalte at jeg hadde mistet begge foreldrene mine og to besteforeldre til kreft, og at jeg gjerne skulle tatt «en sånn kreftgen-test».  Det skulle han ordne.  Vi snakket litt fram og tilbake, om at jeg var singel, og at jeg ikke bor på det stedet jeg vokste opp, og at jeg ikke har foreldre, og så spør han helt oppriktig:  «Men hvem passer på deg nå, da?».  Et lite øyeblikk kjenner jeg at alt raser.  Jeg oppløses innvendig, jeg smelter, og renner utover og vil rope «INGEN!».  Før jeg tar meg sammen, smiler upassende bredt og sier med overdrevent stolt stemme:  «Jeg kan passe på meg selv, jeg»

 

(Jeg trenger en klem)

Å tømme et hjem 5: Bildespesial

Presenterer nå skatter samlet i løpet av et langt liv. Jeg klarte å mønstre nok selvdisiplin til å kaste de aller fleste kassettene mine. Hvor denne selvdisiplinen var da jeg bestemte meg for å pakke ned disse, er usikkert.

Jeg tror jeg skal bruke dem som veggpynt, eller noe. Sammen med disse her:

Jeg har nå åtte forskjellige. Jeg «passer på» dem for broren min, som har innsett at han aldri vil få henge dem opp hjemme hos seg så lenge han har samboer. De koster en formue, noe jeg har fått innprentet i så sterk grad, at jeg ikke vet om jeg tør henge dem opp jeg heller, men kanskje bare pakke dem fint inn i skumgummi, og bare forsiktig ta dem fram en gang i blant for å beundre dem.

Andre tallerker jeg har fått med meg er disse her:

Da jeg flyttet sammen med interiørdesignervenninnen min for 8(!) år siden, fikk jeg beskjed om at det ikke var tale om at vi skulle bruke det serviset så folk fikk se det, så jeg pakket det ned i esker, og der ble de. Til nå. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg synes det er så fint, men det har definitivt en kulhet over seg, og jeg klarer ikke å la være å elske det.

Overgangene mine blir så anstrengte, så jeg kjører bare rett på neste bilde:

Pynteting fra pikerommet. Legg merke til den forholdsvis store mengden (tomme!) miniatyr-flasker. Den ene som faktisk har noe i seg, inneholder saft, for å skjule at jeg drakk opp likøren. Ja. Jeg skapdrakk suvenirlikør som 15-åring. Det er et under at det har gått såpass bra med meg.

Tilslutt det som gjenstår:

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gjøre av dette her. Jeg vet bare at jeg ikke kan kaste det. Det være seg påfuglskjørtet som mamma sydde opp ned, blokkfløyta mi, eller noe jeg mistenker å være Edvard Griegs samlede verker.

Og helt til slutt: mamma, hvis du har Internett i Himmelen, og kan lese dette: Ikke bekymre deg, arven vil bli ført videre:

Da google-kalenderen tok feil

Det viste seg at det ikke var så gøy å blogge for ingen lesere som jeg trodde, så jeg sletter innlegget mitt fra Øvelsesbloggen min, og legger ut synes-synd-på-meg-selv-posten min her heller.  Så får det heller være at den ikke passer helt inn.

Jeg liker google-kalenderen min.

Ikke bare på grunn av «skjul agenda»-knappen som jeg har blogget om før, men også fordi den er så oversiktlig og fin, og jeg sitter stort sett foran pc’n hele tiden, så den er alltid tilgjengelig, og når jeg har lagt inn at jeg skal gjøre noe en dag, så kommer datoen opp med tykk skrift, selv om jeg bare har lagt inn et tv-program jeg vil huske å se, og så blir mange av dagene tykke, og det ser ut som om jeg har et liv.

Men her om dagen løy google-kalenderen til meg.

Den sa:

«Ingen hendelser på 29. mars»

Og det stemmer ikke helt. Søsteren min ringte, og hun nevnte det ikke, onkelen min ringte, og han nevnte det, men jeg skar ham av, og han skjønte at jeg egentlig ikke ville snakke om det.

Jeg tenkte på å tenne lys, men hadde ikke fyrstikker og jeg tenkte på å skrive denne bloggposten, men jeg hadde ikke ordene enda.

Så «ingen hendelser på 29. mars» er feil.
Mamma har riktignok strengt tatt ikke bursdag da lenger.
Men ting hender likevel.
Vi tar vare på hverandre.
Og vi gjør så godt som vi kan.

Eg vil him

Jeg har vært «hjemme» i helgen. De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er raus på anførselstegnene, og det plager meg at jeg tenker på det som «hjemme», heller enn hjemme. Jeg har fortsatt nøkkel til huset, men det står tomt mesteparten av tiden, etter at stefaren min synes det var for vondt å bo der, og flyttet ned i huset han arvet av sine foreldre. Det er fullt møblert, men jeg må sjekke at stikkontakten til varmtvannstanken står i når jeg kommer, og selv om tannglasset med navnet mitt fortsatt står på badet, så er det ikke lenger en nyinnkjøpt tannkost stående i det til meg lenger. Det er faktisk ikke en gang tannkrem å oppdrive. Det er ikke mat i kjøleskapet, ikke ved til ovnen og alle klokkene står på sommertid. Det er fortsatt bilder av henne på veggen, men stablene av bøker som pleide å være over alt er borte. Jeg sover på det soverommet hun og stefaren min pleide å ha. Han lurte på om vi kunne bytte soverom etter at han fikk seg ny kjæreste, før han ga helt opp og flyttet ut. Det var for så vidt greit for meg. Jeg vet at i kommoden ved vinduet ligger dagbøkene hennes. Jeg vil ikke lese dem. Jeg vet hun var glad i meg, og jeg er ganske sikker på at der var tidspunkt hvor hun var skuffet over meg også. Gleden over å få bekreftet det jeg allerede vet, vil lett kunne overskygges av negativiteter jeg ikke visste om, og det tror jeg ikke jeg vil takle så bra. Trenger ikke gjøre ting vanskeligere enn de er. Dessuten står det «Fingrene av fatet» med store bokstaver over hele framsiden, så å ikke lese dem er egentlig ikke så vanskelig. Jeg liker at de er der,da. De er som en liten bit av henne. Som Svarthyllsaften jeg ser i butikken. Hun jobbet i saftfabrikken, og de visste ikke hva de skulle kalle saften som bestod av halvparten hyllebær og halvparten hylleblomst. Hyllebær og -blomstersaft var i alle fall uaktuelt. Det var hun som til slutt kom på navnet Svarthyllsaft. Hun var veldig smart. Hun er også i Løvebakken på NRK1. Jeg dro noe som jeg trodde ville være en intern referanse til meg selv rundt middagsbordet, men hun hadde sett den samme episoden, og brøt spontant ut i en imitasjon av en broks. Vi lo så vi mistet pusten, mens de andre ikke skjønte hva som foregikk.

– – –

Jeg liker leiligheten min fryktelig godt. Jeg liker at hvert rom har sin hovedfarge, og at det ikke er helt gjennomført. Jeg liker at den er min. Jeg liker balkongen. Jeg liker det digre badet med sminkebordet. Jeg liker at jeg han ha den akkurat så ryddig, eller uryddig, som jeg vil. Men den er ikke et hjem. Den er ikke en gang et «hjem».

Den er det stedet hvor jeg bor mens jeg venter på neste.

Teit

Det skulle vært en lov mot at foreldre fikk dø før barna hadde fått barn selv. Minst.

Sorry, M., beklager at jeg ikke kan fikse dette for deg.