Posts Tagged meta

Biter fra mitt liv VI

I natt drømte jeg at jeg jaget byen rundt etter kakao, og da jeg endelig fant en, så brukte jeg så lang tid på å instagramme den, at kelneren ryddet den bort før jeg i det hele tatt hadde smakt på den. Noen mareritt er verre enn andre.

Satte ny personlig rekord i å bare ligge på gulvet under en treningstime i dag. Var redd instruktøren skulle komme bort og kjefte på meg, så ineffektiv var jeg.

Vi snakket om hvordan språk og dialekter og hvordan de endres når man blir eldre.
Jeg: Ja, jeg bodde jo i Italia da jeg var 14 år, og italiensken min er fortsatt som hos en 14-åring.
Venninne: «Han er så søøøøøøt!»
Jeg: OK, da. Norsken min er visst også som hos en 14-åring

Ny versjon av shag, marry, kill: Tweet, facebook, blog. Skriv ned tre tanker, og bestem deg så for hvilken som skal hvor. (jeg jukser. Jeg facebooket den første, tweetet den siste, og blogget alt)

Advertisements

,

Legg igjen en kommentar

En blogglignelse

Jeg har tenkt ut en lignelse, og jeg er såpass fornøyd med den at jeg tenkte jeg måtte bruke den til noe. Stort sett er vel lignelser brukt i religion, men jeg er såpass travel fortiden, at jeg ikke synes jeg har tid til å starte en religion akkurat nå. Så da går jeg for det nest beste, nemlig å blogge den.  Det er nemlig en blogglignelse, så sånt sett passer det veldig bra.

Da jeg begynte å blogge, i 2006, var Bloggnorge (Det er et Norge! Laget av Blogg!) som å gå på videregående skole.  Man hadde sine venner, og man dro på fest til hverandre og hadde det moro sammen. Man visste hvem de fleste var, og selv om man ikke kjente dem personlig, så visste man hva de het, hvor de holdt seg og hvem de hang med. Og man kunne støtt og stadig ende opp på samme fest som folk som man egentlig ikke akkurat kjente, men som man likevel kunne plassere geografisk, aldersmessig og på den sosiale rangstigen. Og så hadde man intrigene da. Krangler, diskusjoner, og de kule som alle ville henge med, uten at de egentlig ville innrømme det (Hva!? Jeg nevnte ikke e-ordet)

Nå føles Bloggnorge mer som å gå på universitetet. Det er et helt lass med folk der ute som jeg ikke aner hvem er og hva de driver med. Og vi kan godt ende opp på samme fest, uten at jeg er klar over at jeg har møtt dem før. Jeg vet det finnes folk jeg aldri vil ha kontakt med i det hele tatt. Jeg har fortsatt mine venner, men jeg har ikke den minste oversikt om hva de som ikke hører til min omgangskrets driver med.

Og nå kommer vi til det fine, det som er poenget med denne lignelsen. Nemlig Bloggpuls. Bloggpuls er som Studentersamfundet. De som arrangerer fester, slik at realfagsstudenter og hf-studenter kan komme sammen en gang i blant og nyte det beste av hverandre, uten at realfagstudenten hele tiden må følge med på hva hf-folkene driver med.  Vi er tross alt fryktelig travle, så travle at vi ikke har tid til å finne opp religioner en gang, og dessuten forventer vi effektivitet, så sånt sett er Studentersamfundet veldig greit å ha.

(ja, jeg er vel nesten en måned på etterskudd med å reklamere for Bloggpuls. Sa jeg at jeg er travel?)

10 kommentarer

Folk er så kule!

Jeg er så glad.  Sånn hoppende, jublende, yeahyeahyeah-glad.  Selv om, la oss være ærlige, det er snakk om hopping i overført betydning her.  Selvfølgelig.  Litt synd egentlig, hopping hadde passet veldig bra til personligheten min, men det er jo så arbeidsomt.  Men nok om hopping nå.   For tror dere ikke jeg klarte å komme på andre plass i virrvarrs tegneseriekonkurranse?  Jeg får meg selv som tegneseriefigur.  Yeahyeahyeah! (dette er forresten grunnen til at jeg har brukt så lang tid på denne posten.  Førsteforsøket endte bare ut i en rekke yeahyeahyeahs.)  Så nå sitter jeg og gleder meg.

Jeg vil si tusen takk til Undre, som faktisk dro i gang en facebookkampanje for at jeg skulle vinne, som nå virkelig var et «kjære dagbok»-øyeblikk, og alle de som faktisk ble med.  Folk er så kule!

Før jul fikk en Jeg ♥ bloggen din-pris av Frøken Makeløs.  Da drev jeg også med litt metaforisk hopping.  Jeg synes sånn er så hyggelig.  Og da vil jeg selvfølgelig gi prisen videre til syv blogger jeg ♥-er, for det er visst det man gjør.

Iversen Revisited. Selvfølgelig.  Jeg begrunnet meg i hel i Tordenbloggen, så her får han bare en «du vet hvor godt jeg liker bloggen din». (dessuten var det han som brakte facebookkampanje-ideen på bane.  Det skader heller ikke)

Esquil røler om: Jeg liker så godt hvordan Esquil skriver.  Han har en måte å bruke metaforer og sammenligninger på som gjør meg direkte glad.

Først og Sist: Hvis vi skulle valgt en blogg som skulle vært pledd-og-te (ja, jeg vet at  det sikkert burde være kaffe, men drikker folk kaffe under pledd?  Det er uansett mer konseptet enn selve drikken det er snakk om her), så måtte det vært denne.

Hellyeah! Jeg er litt avstandsforelsket i denne bloggen.  Å lese den er blir som å bli å dratt inn i et liv så mye kulere enn mitt, og jeg blir stående litt på kanten og titte på med store øyne.  Fasinert.

Ogjegbare: Jeg elsker å lære nye ting uten å måtte jobbe for det.  Sånt sett er denne bloggen veldig fin, for jeg sitter bare der og koser meg med en post, og så plutselig oppdager jeg at jeg kan noe nytt.

Oh! Tine: Der er jo en helt annen verden på andre siden der, og Tine lar meg få se den.  Jeg fniser mye når jeg leser denne bloggen.

Årstein Justnes’ Blogg: en morsom og litt rar blogg jeg oppdaget for ikke så lenge siden, og jeg ble sittende og lese meg langt bakover i arkivet.

6 kommentarer

Bloggerhjerneskade #73:

Når man har drømt en middels interessant drøm, og det siste som skjer før man våkner er at man må innom drømmestatcounteren, for å sjekke hvor mange andre som så på samme drømmen.

1 kommentar

En lystløgners bekjennelser (eller Sonjas Ordentlige Blogg – basert på en sann historie)

Jeg er en historieforteller.  Det har jeg vært så lenge jeg kan huske.  Jeg skrev ville stiler på barneskolen, og det var jeg som underholdt sovesalene med spøkelseshistorier etter leggetid på diverse skole og korpsturer.  Men mest av alt liker jeg å fortelle historier om yndlingstemaet mitt: meg!  At jeg har fått meg blogg er i så måte fryktlig hendig.   

En gang, da jeg var sånn rundt 15, sa søsteren min til meg: ”Folk liker veldig godt å høre deg fortelle, men de tror ikke på det du sier”.  Jeg ble helt satt ut.  Hva!?  Jeg løy jo ikke, alt jeg fortalte var jo helt sant.  OK, så la jeg til litt her og der, for å krydre historien, gjøre den mer lyttervennlig, og innimellom kunne jeg unnlate å fortelle ting, men, men, men (faktisk så fornærmet at jeg stammer skriftlig), jeg løy jo ikke.  Dette trodde jeg fullt og fast på i mange år, men i den siste tiden må jeg innrømme at, jo da, jeg lyver.  Om idiotiske, ubrukelige ting, som ikke skader noen, men de ganger ikke noen heller.

I går, for eksempel, fortalte jeg følgende lille hverdagsglimt til sjefen min:

”Da jeg gikk til jobben i morges, sleit jeg litt på glattisen, da kollega1 kom kjørende forbi.  Han stoppet og plukket meg opp, og kjørte meg de resterende 150 meterene til jobben, og slapp meg av rett utenfor inngangsdøra.  Der møtte jeg på kollega2.  Han spurte om jeg hadde overnattet hos kollega1 i natt. 

Jeg svarte bare at det hadde ikke han noe med”.

Greit nok, en passe morsom historie.  MEN.  Jeg sa jo ikke at det hadde ikke han noe med.  Det jeg sa var ”Busted!”, mens jeg gjorde en sånn darn-armbevegelse; med hånden knyttet, svingte jeg armen foran brystet (prøv det ut selv, så skjønner du hva jeg mener.  Eller bare lat som om du leser en Jo Nesbø-roman).  Nå er den oppdiktete reaksjonen min noen hakk morsommere enn den reelle, men er det nok til at det er verdt å bryte et av de ti bud for?  Jeg synes tydeligvis det.  Og ikke bare det, om jeg hadde fått gjort det på ny, så ville jeg gjort akkurat det samme.  Hva er galt med meg?

Og dere kan tenke dere.  Hvis jeg er sånn i real life, der folk kan ta meg, hvor mye må jeg da ikke lyve i bloggen min?  Jeg talte over.  Jeg fant syv ting som ikke stemmer helt overens med virkeligheten i de fem forrige postene mine, og da ble jeg så deppa at jeg sluttet å telle.  Og jeg angrer ikke videre på det heller (det eneste er at jeg skulle ikke ha brukt e-ordet om Paolo.  Det ble litt for heftig.  Men hvor gøy er en bloggpost som ”Paolo er en jeg var forelsket i da jeg var 14.  Vi sees nå og da, og har det fint sammen.  Jeg fikk en mail av ham i går, og det gjorde meg veldig glad”?  Nei, jeg kjenner det er viktigere for meg at bloggen min er underholdene enn at den er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten.  Tar jeg feil?

Og for de som måtte lure: Historien om Lise er sann, hun eksisterer, som flere i kommentarfeltet kan bekrefte.

 

 

, ,

11 kommentarer

Kommentarspor til bloggen

«Den snakkende leiligheten» er kanskje noe av det mest tullete jeg har skrevet, men samtidig også noe av det mest ordentlige.  Jeg gjorde meg opp en rekke tanker om skriving da jeg holdt på med den, og siden filosofien min går ut på at en tanke som ikke blir blogget er litt bortkastet, så kjører jeg nå på med et slags kommentarspor til interiørkrimmen min.

Det første som slo meg var:  inni helsikke, da, så vanskelig det er å skrive dialog!  En ting er å lage en samtale som flyter sånn noenlunde, og som virker troverdig, uten å bruke for mye «hmhmh» og «jaha» og andre ting som finnes i vanlige samtaler, men som gjør teksten hakkete å lese. 

En annen ting var «å si»-verbet.  Det naturlige ville være å avslutte en hver setning hvor noe ble sagt med «sa Detektiv Sonja» eller «sa Sofa», men dette blir jo fryktelig fort ensformig, så må man variere med verb som «svarte» og «påstod» og alt mulig annet man kan komme på, samtidig som man ikke trekker det for langt slik at man ender opp med «smilte» og andre ord som gjør det hele helt lokalavis-intervju.

Neste ting er noe som jeg har lagt merke til før, og som fasinerer meg noe veldig: musikkens påvirking på det jeg skriver.  De tre første delene ble skrevet til Spillelisten «Gøy ryddemusikk».  Det er der veldig mye av musikken som jeg (later som jeg) skammer meg over ligger.  Mye glapop fra 80-talet og slikt.  Da jeg skrev siste kapitelet hadde jeg byttet til spillelisten «Regnværsmusikk» som er en veldig Leonard Cohen-tung liste.  Og det er nesten skremmende å så hvor mye lavere vitsetettheten er i den siste delen.

En faktor på vitsetettheten var at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle i mål, og at jeg plutselig hadde tråder å nøste sammen, og det gikk fort på bekostning av vitsene.  De tre første kapitlene gikk stort sett ut på at Detektiv Sonja gikk rundt og snakket med møbler.  Dersom jeg kom på et nytt møbel hun kunne snakke med, eller noe annet jeg villa ha med underveis, så var det bare å putte det inn der, og det gikk helt fint, men på slutten hadde jeg en historie å fortelle, og å drive å dytte inn vitser ble bare forstyrrende og gjorde ting vanskelig.  Det ville ikke falle meg inn å sammenligne meg med Joss Whedon, men plutselig forstår jeg hva som skjedde med sesong 7 av Buffy så mye bedre. 

En annen tv-serie jeg har fått høynet forståelse for er Cold Case, en serie jeg liker godt, men hvor jeg ofte irriterer meg hvordan etterforskerne bare setter fram beskyldninger i hytt og pinevær, basert på magefølelse og vage beviser.  Det viser seg nemlig at beskyldninger er en helt fabelaktig måte å drive dialogene og dermed også historien framover på.  Tidvis foraktet jeg nesten Detektiv Sonja litt for å være så frampå, men hun fikk ting gjort på det viset.

Ellers vil jeg spesifisere at jeg ikke pleier å snakke med møblene mine, selv om jeg -da robotstøvsugeren min krasjet inn i noe ute på gangen – tok meg i å si «Hva driver du på med nå, da, vennen?»

Til slutt vil jeg avkrefte ryktene som kan ha oppstått om at det vil komme en oppfølger «Ficusmysteriet» der Detektiv Sonja prøver å finne ut hvem som dreper stueplantene hennes, da jeg innså at man ikke kan basere en krim-serie på den samme skurken i hver episode (selv Onkel Skrue varierer mellom Magica von Tryll og B-gjengen).

6 kommentarer

2 år med blogging: Brutte løfter og knuste drømmer

I dag har jeg blogget i to år.  Yay meg.  Nå skjønner jeg ikke at jeg levde 29 år uten å blogge.  Hvor gjorde jeg av alle tankene mine?  Jeg har dagbøker og dikt som aldri er blitt lest av noen, og jeg har lassevis med tanker som har blitt tenkt, for så bare å bli borte.  Nå har jeg ingen illusjoner om at mine tanker kan endre verden, eller på andre måter er viktige i et stort perspektiv, men det er mine tanker, og jeg er glad det finnes et bloggmedie hvor jeg kan publisere dem, og få tilbakemeldinger, og hvis noen har gledet seg over å lese tankene mine, så er det ingenting som er suprere enn det.  Gudene skal vite at jeg har gledet meg over å lese tekstene til andre bloggere.  Jeg fasineres stadig over hvor morsomme, smarte, talentfulle og ærlige dere er.  Tusen takk, for at jeg får et innblikk i deres liv.  Jeg er ikke så flink til å kommentere som jeg skulle ønske jeg var – ironisk nok, så skremmer tanken på at jeg skal skrive noe som folk faktisk skal lese vannet av meg.  At jeg likevel gjør det på quasi-daglig basis sier  vel sitt om hvor godt jeg liker denne bloggingen.

Brutte løfter

Jeg lovte dere gjesteblogger for en stund siden.  Nå har det seg sånn at jeg uforvarende kom til å overtale henne til å starte sin egen blogg.  Gå dit og ønsk henne velkommen la henne bli like hekta på bloggingen som jeg er!

Knuste drømmer

Øh, ja, ingen knuste drømmer så langt, men  det passet liksom så godt med «knuste drømmer» til «brutte løfter».   Kall det kunstnerisk frihet (eventuelt Sonja-er-inne-i-en-tabloid-overskrift-periode).

,

9 kommentarer