Posts Tagged MGP

Jeg har vært på Melodi Grand Prix

Jeg har vært fan av Eurovisjonens Sangkonkurranse så lenge jeg kan huske. Da Bobbysocks vant i 1985 måtte jeg legge meg før poenggivingen, men jeg minnes fortsatt hvordan vi i skolebussen dagen etter febrilsk prøvde å regne ut akkurat hvor mange poeng åtte 12-poengere utgjorde (på den tiden var det bare syv land i Europa, så åtte 12-poengere var litt av en bragd, skal jeg si dere).

Jeg lå lavt i ungdomsskole- og videregåendeårene, men da jeg begynte å studere møtte jeg P.I.C (som jo har fått sitt navn nettopp fordi hun er min Partner In Crime når det gjelder alle ting MGP) og Lille Pernille (som også har opptrådd flere ganger i denne bloggen, men som ikke har fått et Ordentlig Bloggnavn før nå) og mens andre så på MGP med alt fra ironiske skråblikk til hat/elsk-øyne, så vi på det med oppriktig kjærlighet, et egenutviklet poengsystem (det går fra 1 til 10, det er ikke så originalt eller komplisert, men det er vårt) og kommentarskriving. Så da det viste seg at konkurransen skulle avholdes i Oslo i år, bestemte vi oss for å dra og se den live.

Jeg var litt skeptisk. Jeg skal innrømme det. Hvordan ville det være å se MGP uten notatblokka mi, sammen med masse fremmede folk som sikkert var fulle og bråkete? Men duverden så moro det var.

For det første; alle sangene var mye bedre live. Hellas sin Opa! for eksempel, hadde jeg ikke mye til overs for, men den ble på magisk vi kjempegøyal når man hadde tusenvis av mennesker fra nesten like mange nasjoner hoppende rundt seg syngende med. Og artistene ble også penere. Jeg sverger, han vokalisten til Kypros så plutselig ut som Lindsey McDonald (Angel). Merkelig fenomen.

For ikke å snakke om Didrik. Jeg var ikke videre begeistret for My heart is yours, da den vant den norske finalen, og selv om den vokste på meg, så var jeg langt i fra å faktisk like den, da Didrik entret scenen, men da jeg stod der og sang med, føltes det som å synge nasjonalsangen. Nei, sterkere. Jeg følte meg som en amerikaner som sang Star-Sprangled Banner, og da Didrik faktisk uttalte t’en på slutten av ordet heart, fikk jeg tårer i øynene.

Vi satt så langt bak at vi ikke så scenen en gang (dere vet hvordan kameraet begynte bakerst i salen og sveipet seg framover? Vi satt bak det igjen), men det var moro på en 3.klasse-på-Titanic-aktig-måte (uten sammenligning for øvrig) vi hadde folk som danset i midtgangen, mens de som satt helt framme på de dyreste billettene hadde streng beskjed om å sitte pent på plassene sine, og ikke vaie for høyt med flagget, for ellers kunne de bli halshugget av kamerakranen.

Å, jeg burde nevne jentene med det svenske flagget, med et banner som det stod «Still proud» over. Vi likte dem. Og jeg så en mann utkledd som en elefant.

Kveldens store utfordring var å lære seg Flash Mob Dansen. Spesielt Lille Persille og jeg tar sånne oppgaver svært alvorlig (P.I.C forsåvidt også, men hun er mye bedre enn oss på sånt, og kan derfor være litt mer avslappet til det hele), og vi kan forsikre om at dansinga bak hos oss og bermen var mye tightere enn den vimseknipsinga som ble vist på tv.

Vi satt midt blant en hel masse tyskere. Det hjalp veldig på stemningen, spesielt da poengene begynte å regne inn. Men før også. To av de tyske jentene snek seg nemlig framover til de gode plassene med et digert flagg, og havnet på tv. Etter det var det helt galimatias. Jeg ble venn med en tyskerhomo, som av en eller annen grunn hadde det for seg at jeg hadde full kontroll på hva som foregikk, og som mellom seiersdansene for hver gang Tyskland fikk poeng, var veldig hardt på meg for å finne ut hvor mange land som hadde stemt, hvor mange som var igjen, hvem som stemte nå og hvor mange poeng Tyskland hadde til en hver tid. Da de vant, inviterte han meg med til Berlin, men jeg mistet ham før vi fikk utvekslet relevant informasjon (som navn, slo det meg nå)

Og, ja, han spanske Jolly Jumper stjal på ingen måte showet, på tross av hva tabloidene måtte si. Vi la ikke merke til ham en gang.

Advertisements

,

3 kommentarer

Obligatorisk MGP-post

Kan jeg bare si at jeg spådde dette allerede i begynnelsen av februar (2000-2009)?  Føl dere fri til å tro at Turanga-bloggen er en snedig uttenkt dobbelbløff.

Ellers: liste med fine MGP-sanger (og en irriterende, men jeg liker den litt for det om)

Og til slutt en tanke til den stakkars sikkerhetsvakten på Gardermoen, som i går kveld koste seg med norsk seier i Melodi Grand Prix, fornøyd med seg selv for å ha valgt å jobbe 17. mai; masse helligdagstillegg og en relativt rolig reisedag, og den vanvittige «Oh shit»-følelsen han må ha fått i det Rybak velger å forkynne nøyaktig ankomsttidspunkt. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg kommer til å tenke på deg i kveld. Lykke til. Edit: Ser nå at han lander allerede klokka 21.25, driver Rybak også med snedig uttenkt dobbelbløffing?

6 kommentarer

Hva har skjedd siden jeg postet de 5 siste postene og litt om framtiden

Gjesteblogger: Kommer.  Helt sikkert.  Jeg hadde visst bare foregrepet begivenhetenes gang litt.

Bøker: Jeg er fortsatt ikke ferdig med boka i 123-memet.  Adjektivoverdose.  Egentlig leser jeg Vindens skygge nå, som virkelig kan anbefales, men jeg klarer for mitt liv ikke å finne den igjen.  Den er søkk borte.

Sjokoladen: Som nevnt i kommentarfeltet prøvde jeg å fiske fram sjokoladen med den lange linjalen min, noe som førte til at jeg misten linjalen også bak skapet.  Dagen etter lå linjalen og sjokoladePAPIRET på pulten min.  Sjokoladen er borte.  Jeg har verdens ondeste kollega.  Heldigvis har jeg en snill kollega også.  Han er snekker, og har lovet å lage en lang pinne til meg, om det skulle skje noe lignende på et senere tidspunkt.

Bil og Grand Prix: Jeg hører nå på Grand Prix CD i bilen.  Ellers lite nytt der i gården.

Neste uke: Har jeg ferie.  Jeg tenkte jeg skulle kjøre litt youtubeposting mens jeg var borte, hvis jeg får til dette med tidsstempling.

, , ,

3 kommentarer

Melodi Grand Prix 2008 – en slurvete gjennomgang

Dette er nok allerede blitt gjort et halvt dusin ganger av andre bloggere, men når jeg en gang har sett showet, hørt alle sangene og gjort meg opp en mening om hver eneste en av dem, så skulle det bare mangle at jeg ikke benyttet meg av anledningen til å publisere dem på Internettet.

Seansen blir overvært hjemme hos P.I.C som for anledningen har ommøblert, for at vi skal se skikkelig. Hun har verdens minste TV. Hun har også fått beskjed om at hvis hun er morsom så risikerer hun å bli blogget, så det er avklart (jeg har etterhvert en del RL-venner som leser bloggen min. Det er veldig hyggelig – hei, venner – men det betyr at jeg ikke lenger uforbeholdent kan stjele morsomhetene deres)

Skalaen går fra 1-10 poeng, og jeg har lov til å gi så mange sanger jeg vil samme poengsum:

1. Romania:

Ru stemme. «Stringermi»! Det var faktisk ganske fint til dama begynner å synge. Mistenker at min kjærlighet til italiensk musikk fra tidlig nittitall lurer meg til å tro at denne sangen er bedre enn den er. 7 poeng.

2. Storbritania:

Han ligner på hun Skunk Anansie-dama. Teit quasi-latino. Liker glitterkantene. 3 poeng

3. Albania:

Stygg sang – dama gir meg 90-tallsvibber (i ettertid tror jeg at jeg kunne likt denne sangen i en annen setting. Men helt sikker er jeg ikke) 2 poeng

4. Tyskland:

De er veldig peppy, spesielt hun blonde. Sangen ikke fullt så mye. Helt grei pop. 4 poeng

5. Armenia

Veldig rar dansing på korguttene. Sånn østeuropeiske greier; må vel bare venne meg til det, men liker det ikke enda. 3 poeng

6. Bosnia

Han kommer ut av skittentøyet! Lange bein og stumfilmaktige bevegelser. Sangen tar liksom ikke av (ok, det tok bare litt tid). Hun er klovnete. Litt monotont, men plusspoeng for rarheten 5poeng

7. Israel

«The fire in your eyes» – god GP-tittel. Med fare for ikke være helt politisk korrekt, så irriterer jeg meg over ch-lydene. Kjedelig ballade. Korguttene tulledanser helt i utakt med hverandre. 4 poeng

8. Finnland

GP-«hard» rock. Lordi light. Hakket penere. Mann med langt hår i vindmaskin. Hm. 5 poeng

9. Kroatia

«Landets mest populære gatemusikanter» Jeg lurer på hva det innebærer, P.I.C mener det sikkert er noe tilsvarende Banjo-Kari. Jeg synes det er koselig, dessuten liker jeg at han kaller seg 75 cents. Tango! Ekstrapoeng for spilling på røde flasker. 7 poeng.

10. Polen

Havfruekjole. Hvitt flygel, strykere og røykmaskin. Jeg får en eller annen form for overdose. Hun er litt hylete. 4 poeng.

11. Island

Han ser veldig glad ut for å være på scenen. Vi synes veldig synd på hun i for små, og når P.I.C registrerer at hun også har på seg korsett sitter sympatipoengene løst. Ikke så veldig originalt techno-ish, men burde være dansbart. 5 poeng.

12. Tyrkia

P3-rock. Absolutt noe jeg kunne hørt på, sånn i bakgrunnen. 6 poeng

13. Portugal

Oh! Dramatisk. Alt for store øredobber. Fint refreng. Modulation! 5 poeng

14. Latvia

Piratpop! Ga poeng uhørt, da jeg fortsatt er i sjørøvermodus. P.I.C mener at kostymene ser ut som om de er tatt ut fra en PotC-pornoparodi (ikke at hun noensinne har sett en PotC-pornoparodi, men alle har vel en formening av hvordan kostymene i en slik film ville sett ut). «We will steal the show, Jolly Roger go!» Denne sangen er purt gull. 10 poeng

15. Sverige

Charlotte! Det er jo Charlotte! Hadde egentlig håpet på Christer Sjögren sitt bidrag. Den ville jeg elsket å hate. Blir betuttet av at hun er i svart/hvit, og både jeg og P.I.C blir veldig lettet når hun dukker opp i farger. Likte den forrige hennes bedre. 4 poeng

16. Danmark

Han var vel søt! Bukseseler og sixpence, det er alt for lite av det nå til dags. God rytme. Skliing over gulvet er sexy. P.I.C: «Sesamstasjon er det!» Hoppe-hinking er også sexy. Og smilehull. 8 poeng

17. Georgia

Space-Audrey Hepburn! Kan ikke notere, må få med meg klesskift. Blir imponert. 6 poeng

18. Ukraina

Menn på boks! Hodedansing. Pipinga kunne fort blitt irriterende, men fordi de nikker i takt med den, blir det kult. 3 poeng.

19. Frankrike

Damer med bart! Deilig selvironisk. Veldig behagelig sang. Vil bare at dubaduappa-koringen skal fortsette og fortsette og være soundtracket mitt når jeg går på gata. 9 poeng

20 Azarbasjan

Gledet meg veldig (av Eddie Izzard-relaterte grunner), men blir skuffet av hyling. Så tar det seg litt opp. Kult med himmel/helvete-tema. Han onde ligner litt på Rock’n’roll Wolf. 5 poeng

21. Hellas

Ungpikeaktig jeg-er-uskyldig-men-ikke-så-uskyldig-pop, og muligens det-er-ikke-spasmer-det-er-bare-sånn-jeg-danser-dans. 2 poeng

22 Spania

Jeg skjønner ikke dansen. Synes det er for rotete til at den kan slå an. Det hjelper ikke at hun ene gjør feil hele tiden (comic relief – ikke udugelig) 1 poeng

23 Serbia

Man kan aldri ha for mye lilla øyenskygge. Men veldig skrå øyenvipper. Litt som om Rolf Løvøand og Johnny Logan har slått seg sammen og bestemt seg for å lage en dårlig sang. 3 poeng

24 Russland

Dette minner meg om noe. Wild world. Stakkars skøyteløperen, han må jobbe, det virker ikke så veldig glatt. 4 poeng.

25 Norge

Og det var det for i år. Middels fornøyd.

, ,

Legg igjen en kommentar

Hjælp. Finkulturen tar meg

I løpet av den siste måneden har jeg sett Carl Orffs Carmina Burana, Bertold Brechts Mann = Mann, Pietro Mascagnis Cavalleria Rusticana og Ruggiero Leoncavallos I Pagliacci.   At jeg  i det  hele tatt putter disse fire i samme kulturelle sekk, sier vel litt om mitt nivå; sannheten er vel at jeg får inn de aller fleste kulturelle  impulser gjennom tv-serier  og stand up.  Men nå har jeg iallefall lært to nye ting:

1.  De aller fleste operaene dreier seg om at Tenoren prøver å få Sopranen til sengs, og så dør de.

2.  Det finnes et internasjonalt kikke-ut-av-vinduet-(og-se-etter-elskeren-din)-skuespillergrep.  Jeg vet ikke hvor mange av dere faktisk legger den ene underarmen på vinduskarmen, før dere tar av haspen, åpner viduet, og ser til høyre og så venstre når dere skal kikke ut av vinduet (og se etter elskeren deres), men slik mimes det altså på scenen i opptil flere (minst to) land.

Ellers var gleden stor, da jeg oppdaget mannen som ga meg mitt livs mest paranoide øyeblikk på scenen på Mann=Mann; der hadde de også den mest fabelaktige bruken av luft-hermetegn (sånn med to fingre på hver hånd som vifter når man er ironisk); den er alene grunn for å se stykket på Rogaland Teater.

Jeg trenger å dras ned litt.  På lørdag var jeg med og blindtestet vin.  Dette kan ende med nasal stemme, ovenfra-og-ned-blikk, og stiv lillefinger (fun fact: grunnen til at stiv lillefinger ses på som fornemt er at Loius XIV hadde en leddsykdom som gjorde at lillefingeren hans stod rett ut da han feks drakk vin.  De andre på hoffet gjorde det samme slik at han ikke skulle føle seg rar og utenfor.  Det er forresten også grunnen til skarre-r’en).  Jammen bra at det snart er Melodi Grand Prix.

, ,

11 kommentarer

Å tømme et hjem 2: Kassetter

Jeg har fortsatt 98 videofilmer stående på boden, likevel vurderer jeg å dra hjem to esker med vanlige musikkassetter. Da har jeg videospiller, men ingen mulighet for å avspille kassetter. Jeg klarer ikke helt å skjønne logikken i det selv en gang. Foreløpig gjennomhøring har ført meg til følgende konklusjoner:

Alle sangene på Returns Attitude-kassett høres klin like ut.

Jeg er tydeligvis ekstremt lite treffsikker på playknappen. Opptakskassettene mine har stadig små pauser, etter at jeg har trykket play+rec, istedenfor bare play.

More Power Balads er fortsatt den kuleste kassetten som noen sine er blitt laget.

David Hasselhoffs åh-så-blå øyne får meg ikke lenger til å gispe.

– – –

En av kassettene lå ikke sammen med de andre. Den lå i skattekisten min (som egentlig er en tom brevpapireske), sammen med korken fra brusen som E. åpnet, viskelæret som P. hadde skåret en bil ut av, bombompairet til en bombom jeg fikk av M, og den fineste lappen jeg noensinne har fått. Det sier seg selv at en slik kassett må ha noe underbart på seg, ikke bare vanlige sanger. Med litt skjelvende hender setter jeg kassetten på plass, det hele føles som en ekstra spennende episode av MacGyver, hva vil vi få høre?

Vi får høre en 14 år gammel Sonja synge et halvt dusin egenkomponerte sanger. Det vil si, dere får ikke høre. Bare jeg. Og ingen andre. Melodiene er up-beat-poplåter av MGP-kvalitet, mens tekstene er… vel, ok, da. Et utdrag kan da umulig skade:

«Won’t you please, please, please like me a bit
Won’t you please, please, please don’t treat me like shit»

….ooooog. Da er det vel egentlig ikke mer å si.

,

4 kommentarer

Scenefyrverkeri!

Siste delfinale i Norsk Melodi Grand Prix 2008.  Her er mine tanker:

1.  Avalanche -Two Monkeys  (on the roof)

Han ser ut som en ny Jahn Teigen.  Men nei, jeg husker dem!  Oi, skingrende stemme.  Jeg smiler, det må bety at jeg liker det, men jeg får litt samme følelsen som jeg (oi, det skingrer igjen) har fått på flere av sangene: som om det er en kul låt, men så har de tatt vekk akkurat det kuleste, og bare framført resten.

2.  Maria – Hear me when I’m calling

Årets Gyda!  Det er alltid en litt stor, men pen dame i MGP.  Hun pleier ikke gå videre.  Jeg hadde sånne bukser en gang.  Jeg likte dem veldig godt, og jeg merker jeg savner dem litt.

3.  Ole Ivars – Som i himmelen

Dette er Ole Ivars, ja, høres ut som alt annet jeg har hørt av dem.  I år blir første året noen anklager seg selv for plagiat.  Bli ferdig!!

4.  Lene A. – Sillycone (sic!) Valley

Hun er pen, da.

5.  Torstein – Eastern Wind

Akkurat som samesangen, bare på engelsk.  Prøver å like den, fordi jeg liker Christian så godt, men klarer det ikke helt.

6.  King of Trolls – Far Away

Dette minner meg om noe.  Return møter Secret Garden møter noen som har kledd seg ut som hunere.  Jeg heier litt på denne.

2 kommentarer