Posts Tagged nerderier

E med 16 desimaler

Etter forrige posts nerderier, slo det meg at jeg helt har glemt hva som er greia med e. Så jeg gjorde litt research på nettet og snublet over en super huskerregel som gjorde at jeg klarte å lære meg e med 16 desimaler på under to minutt.

E med 16 desimaler ser slik ut:

e ≈ 2,71828 18284 59045 2

Og man pugger dem som følger:

Man begynner med 2,7. Det er det som er e til daglig, og hvis man ikke vet det er sjansen stort for at man ikke akkurat henger i et miljø hvor det blir sett på som kult å kunne e med 16 desimaler, og da forsvinner jo mye av vitsen med å pugge dem.

Så følger 1828 1828 – det er Ibsens fødselsår to ganger etter hverandre.

Deretter 459045 -som er vinklene i en rettvinklet, likebenet trekant.

Og helt til slutt kommer 2. Det er samme tallet som man begynte med, og dessuten pis 16. desimal (jeg får litt inntrykk av at den som lagde denne huskeregelen ikke helt kom på en bra huskeregel for tallet ”2”, jeg mener ”16. desimalen i pi”!? men av en eller annen grunn, mente han at det ikke ville være like kult å kunne 15 desimaler som 16, og resten av regelen er jo kul, så jeg stoler på ham.)

 

Så da tar man e med 16 desimaler, lett som en plett:

2,7182818284590452

 

Og som bonus, har jeg lært Ibsens fødselsår.

Advertisements

4 kommentarer

Alternativ nytte av matematikk

I dag har jeg solgt ideen om at selv om man ikke liker matte og ikke har tenkt å bruke det til noe resten av livet, så kan det være lurt å lære seg hva ln og e er, slik at hvis man møter en søt ingeniørmann så vil han like en bedre, fordi man virker smart. Jeg er usikker på om jeg skal ha dårlig samvittighet for å ha motarbeidet kvinnebevegelsen (har jeg motarbeidet kvinnebevegelsen?), eller bare skal være fornøyd med at to videregåendejenter gjorde matteleksene sine med litt mindre mukking.

,

11 kommentarer

Hvordan skapnerde i all åpenhet

Sett skrivebordsbakgrunnen din til Van Goghs Stjernenatt. Gjør litt et nummer utav at du har den. Ikke så veldig, men sørg for at det blir er en liten samtale rundt at du har Van Gogh-skrivebordsbakgrunn.

 

Vent så noen dager.

 

Skift skrivebordsbakgrunnen til The Exploding Tardis. Når folk tror de vet hva du har som skrivebordsbakgrunn, vil de ikke sjekke den nærmere, og på avstand vil det se ut som om du fortsatt har Van Gogh-bildet der (vel, ikke egentlig, men det er likt nok i uttrykket til at det ikke ser videre forskjellig ut). Du får sluppet nerden i deg fri, samtidig som kollegaer ikke gir deg buksevann eller kaller deg stygge ting.

(samtidig har jeg noe sånt som 17 ganger nå forklart C-en jeg fikk på eksamen med at jeg er en Håsblås-student. Enten skjønner ikke folk hva jeg mener, eller så kan det være at de rett og slett ikke bryr seg)

4 kommentarer

Tanker jeg nesten har tenkt, mens jeg leser til eksamen

Nå skal jeg komme med det jeg tror er den mest nerdete påstanden* jeg noensinne har kommet med: Jeg synes eksamenslesing er litt koselig, jeg. Jeg vet. Hårreisende.

I gamle dager, da jeg tok utdanningen min, var eksamensperioden en periode i mai og desember (og la oss innse det; som oftest i august også), hvor det var strålende solskinn og jeg befant meg innelåst på bråkelesesalen (jeg tror ikke det var det offisielle navnet på den. Vi hadde en stillelesesal, og en hvor man fikk snakke sammen), 12-16 timer i døgnet, sammen med et par dusin andre småstressa studenter som drakk alt for mye kaffe og spiste kantinemiddag hver dag. Det var som en liten leirskole. Dessuten så teller ikke de kaloriene man spiser mens man pugger, og sånt er jo alltid supert.

Nå leser jeg alene. Det er også koselig. Jeg nerder meg gjennom løsningsforslagene. Jeg har generelt ikke så mye selvtillit som jeg skulle ønske, men akkurat i forhold til fasiter og løsningsforslag så er jeg nesten i overkant kjepphøy. Jeg konkluderer ”feil i fasit” sånn ca en gang i timen, og kjører videre med min måte å gjøre det på. Jeg tror det er en greie som henger igjen fra barneskolen, da alle, meg selv inkludert, trodde jeg var et matematisk geni. Jeg sliter fortsatt med oppdagelsen av at jeg ikke er det, noe feilifasithangen min bevitner.

Men jeg er også god på prokrastinering. Som å plutselig bestemme meg for å begå gjenopplivingsforsøk på bloggen.

*Når det gjelder nerdete utsagn, så er det jeg er mest fornøyd med er et Buffysitat jeg klarte å levere da Jannicke var begeistret over at Doktoren i Doctor Who hadde vært på Jesu korsfestelse: ” Oh, please. If every[one] who said he was at the crucifixion was actually there, it would have been like Woodstock.” Men det var popkultureltnerdete. Nå snakker vi jobb/skolenerding.

2 kommentarer

Roterende vegg, bankende hjerte

Den faste leser av denne bloggen vet at jeg liker David Mitchell litt, og at jeg en 12 punktsplan for å få tak i ham på lang sikt. På kort sikt twittrer jeg ham med ujevne mellomrom. Ikke ofte, men bare en gang i blant. Denne uka sendte en tweet med utgangspunktet i følgende sketsj:

(begynner 1:50 uti)

Evil overlord vil sette inn en roterende vegg, men får beskjed om at det ikke lar seg gjøre, fordi veggen er en bærevegg.  Morsomt og det snakket til byggnerden i meg, men det slo meg umiddelbart, at det at veggen var en bærevegg ikke betydde at man ikke kunne la deler av den rotere. Jeg begynte å skissere det opp inne i  hodet. Jeg gadd selvfølgelig ikke gjøre mer utav det, men tenkte at jeg jo kunne tweete David og gjøre ham oppmerksom på muligheten. Som tenkt, så gjort:

Som vanlig har jeg alt for få twittertegn til rådighet. Jeg skulle gjerne forklare at grunnen til at jeg nevner at jeg er byggingeniør er for at han ikke skal tro at jeg er en hvilken som helst tulling som tror hun har løst roterende bærevegg-problemet, og der var en masse andre greier også som jeg måtte ta ut fra den opprinnelige tweeten, men la meg komme til poenget. For han svarte nemlig!

Et lite øyeblikk, antageligvis mindre enn et minutt, hadde jeg David Mitchells fulle oppmerksomhet, han visste hvem jeg var, og tenkte på hva han skulle svare til meg. Og så skrev han svaret til meg og trykket send, og selv jeg sikkert bare var dagens fan#53 (jeg tror ikke virkelig han nummererer oss) for ham, så var jeg der. Vi kommuniserte.  Der var kontakt. Selv ikke da jeg bodde i nabolaget hans i London i sommer følte jeg meg så nær ham. Jeg fikk lyst til å begynne å skrive dikt igjen.

Han takker fint nei til roterendevegg-planen min, og det kunne vært det. Jeg ville nok svart ham uansett, det skal i alle fall ikke være jeg som bryter den unike kontakten vi har oppnådd, men skjebnen ville det slik at @LoveAWall krysset våre veier. Det stemmer. En vegg på twitter. Det finnes allslags nå.

Denne veggen var interessert i å få vite hvordan den kunne rotere, og ga meg i samme slengen en gylden mulighet til å brife med byggingeniøregenskapene mine for David Mitchell og å fortsette dialogen, for nå har jeg en unnskyldning for å lage planene, og det har jeg gjort (Roterende vegg 1 og Roterende vegg2). Jeg sendte dem til Veggen (den observante leser kan se at Veggen er av samme farge som veggen bak David på profilbildet sitt, jeg jobber ut fra en teori om at Veggen er David når han ønsker å være anonym (selv om undersøkelser tyder på at Veggen er dame. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det – det er antageligvis en avledningsmanøver uansett)) med en liten mention av David på slutten der.

Så får vi se. Realisten i meg innser at dette nok er så nært David jeg noensinne kommer (au! Vil ikke tenke på det.), men kanskje, bare kanskje … *resten av posten består av meg som stirrer drømmende ut i luften*

,

3 kommentarer

Glade tall? Lykkelige tall? Muntre tall? Hva er det jeg leter etter?

I går, mens jeg gjorde noe sunt og fornuftig kom jeg over uttrykket ”happy primes” (ok, da, så så jeg dagens 7. Doctor Who-episode. Rett etterpå sa han ”Don’t they teach recreational mathematics anymore?”, noe som jeg synes var veldig festlig. Senere oppdaget jeg at ”recreational mathematics” er et begrep som eksisterer i virkeligheten, og da ble jeg rett og slett lykkelig). Siden jeg ikke visste hva det var, så googlet jeg det, og endte opp på en wikipediaside om ”happy numbers”.  Det viser seg å være snakk om følgende:

Man velger seg et tall. Så tar man summen av hvert siffer opphøyd i andre, og får et nytt tall. Så tar man summen av hvert siffer opphøyd i andre i dette nye tallet, og slik fortsetter man til man enten får 1 (det opprinnelige tallet er et happy number) eller man ender i en loop som går 4-16-37-58-89-145-42-20-4 (det opprinnelige tallet er ikke et happy number).

For eksempel kan man velge seg tallet 32, da får man:

32+22=13

12+32=10

12+02=1

32 er da et happy number. Yay.

Med dette brakt på det rene, ville jeg prøve å finne ut hva happy number heter på norsk. Det var verre. Jeg googlet ”glade tall”, og det var bare et treff som nevnte ”glade tall” i en relevant sammenheng, og den var ikke entydig, så det gjør meg usikker. Hvis ikke google finner det, så betviler jeg dets eksistens. Jeg er ikke sikker på om det er riktig av meg, men sånn er det nå en gang.

Jeg sendte en e-post til nabolagets vennlige matematiker, som dessverre heller ikke kunne hjelpe, la fram problemet for venner og kollegaer, men ingen visste noen ting.  

Jeg har funnet ut at det heter ”glada tal” på svensk,  ”Fröhliche Zahl“ på tysk  og “Numero felice” på italiensk, jeg var inne på tanken om “lykkelige tall”, men det så jeg definert som “Et tall som er summen av høyst to kvadrattall.»  Nå fant jeg ut at det finnes narsistiske tall også! Hallo, dette er jo så supert! Men tilbake til saken: 

Om noen som leser dette vet hva ”happy numbers”  heter på norsk, så hadde det vært supert om de sa fra.

 (en ”happy prime” er da et ”happy number” som også er et primtall)

,

7 kommentarer

Å tømme et hjem 3: The next generation

Søsteren min bestemmer seg for å ringe en venninne, for å høre om hun vil ha vinglassene og et blått servise hun ikke har mulighet til å ta med seg.  Venninnen kommer, og hun har med seg sin tre år gamle sønn.  Etter å ha vært omgitt med voksnes beskjedne «Jeg kan ta den jeg, men bare hvis du er helt sikker på at du ikke vil ha den», så er det deilig med et barns enkle «DEN VIL JEG HA!».  Når det kommer fram at vi har en hel eske med Lego som egentlig bare skal kastes, er gutten helt i himmelen.  

For at søsteren min skal få litt tid med venninnen sin, setter jeg meg på gulvet med guttungen og leser et legoblad som lå i eska.  Vi kommer til et bilde av en stor grå borg, med mange riddere, prinsesser, hester, katapulter og annet ridderaccessoar.  Borgen er bare halvferdig, og ridderne driver og transporterer på byggeklosser for å få den ferdig.  Jeg jobber jo i byggebransjen selv, og både jeg og guttungen forundres over at ridderne ikke ha valgt å leie inn profesjonelle håndverkere, men velger å gjøre jobber selv.  Så langt, så greit.  Men så vandrer jeg litt av gårde med jobbnerderiene mine.  Før jeg vet ordet av det er jeg ute i en lang tirade om en balkong som er helt usikret; «ser du der, der mangler de rekkverk.  De hadde aldri fått lov til å bygge sånt i virkeligheten.  Dette er skikkelig dårlig HMS»

Mine unger vil måtte ha hjelm i sandkassen og sikkerhetssele på lekegravemaskinen sin.

Senere når gutten lurer på hvor mange tomme kister stående rundt om kring, sier jeg at Captain Jack hadde vært innom for et par uker siden og ranet oss.  Nå viser det seg at selv om en treåring ikke har sett Pirates of the Caribbean, så er han mektig redd Captain Jack, og blir svært bekymret for oss, som må bo i et hus hvor sjørøvere tydeligvis kan ta seg inn og stjele med seg alt mulig når som helst.  Jeg får et litt oppgitt blikk av guttens mor, mens hun forklarer at det bare er tull, og at Captain Jack ikke finnes i virkeligheten.

Det er kanskje greit at jeg ikke planlegger å bli gravid med det første.

,

Legg igjen en kommentar