Stage Fright (1950)

Den der «morsomme» setningen jeg hadde på russekortet mitt var «Fortell meg om dine fobier, så skal jeg si deg hva du er redd for». Et Robert Benchley-sitat, som jeg fortsatt synes er ganske gøyalt, fordi jeg liker selvhøytidelige selvfølgeligheter, men som ikke funket så bra, fordi folk valgte å tolke det som en slags snikskryting av (de ikke-eksisterende) greskkunnskapene mine, og sa ting som «Jeg har sesquipedalofobi, hva er jeg redd for», og det visste jeg jo selvfølgelig ikke.

Selv tror jeg ikke at jeg har noen ordentlige fobier. Noe av greia med fobier er at de skal være irrasjonelle. Så man kan ikke ha fobi for f.eks. haier med freakin laserstråler på hodet, fordi virkelig ER farlige. Med mindre man får noia bare man ser et bilde av en hai med laserstråle på hode. Bilder kan ikke skade en. Spesielt ikke hvis de er laminert. Jeg har litt sceneskrekk, og jeg er ikke spesielt begeistret for å tale for store forsamlinger og er generelt redd for å skille meg ut, men må jeg så må jeg, og stort sett går det bra. Jeg er veldig bekymret for at jeg skal bli dratt opp på scenen når jeg er på live forestillinger, men ikke i så stor grad at jeg lar være å dra på live forestillinger i det heletatt.

Jeg er normal. Ish.

For en stund tilbake siden satt jeg i et sirkustelt i Skottland og så på en forestilling inspirert av Alfred Hitchcocks filmer. Vi satt på første rad, og fikk beskjed om å rekke begge hendene i været. Så skulle alle de som hadde en fobi ta ned den ene hånda. Som sagt, jeg er livredd for å skille meg ut, så min indre monolog gikk noe ala «Har jeg en fobi? Det har jeg sikkert. Jeg kan ikke være den eneste i hele verden som ikke har en fobi», jeg tok ned den ene hånda mi, og fortsatte tankerekken; «men hva kan fobien min være? Jeg er redd rulletrapper. Ja, jeg bruker dem, men jeg tror de er onde, og er stadig redd for at jeg skal falle. Det er iallfall irrasjonelt nok» og i samme øyeblikk peker fyren i manesjen på meg og sier (på engelsk). «Du. Hva er din fobi?» Så. Dere husker min frykt for å bli tilsnakket fra scenen? Alt frøs. Jeg satt igjen med bare ett ord, som jeg stotret fram (på engelsk): «Rulletrapper». Fyren på scenen så forvirret ut, men han var profesjonell og fikk flettet rulletrapper inn i den skumle historien han fortalte. Heldigvis hadde de andre han spurte mer normale fobier som araknofobi og klaustrofobi (den gidder jeg ikke å linke til. For å være helt ærlig, synes jeg egentlig araknofobi-linken også er overflødig), og det gikk seg til på et vis.

Men jo, i ettertid ser jeg det. Hadde jeg ikke vært så vanvittig vettskremt, så kunne jeg servert oss alle et fantastisk ironisk øyeblikk.

 

VG er grundigere (men også barnsligere) enn jeg

VG har en sak om at den nye tatoveringen til Jon Carew muligens betyr mensen. Siden jeg jo nå er fotballinteressert, så føler jeg at dette er noe jeg bør henge meg opp i.

Det er to ting jeg synes er rart med denne artikkelen. For det første: VG har konsultert fire eksperter, som alle sier at aksenten i ordet «Règles» som Carew har tatovert på nakken går feil vei. FIRE FØKKINGS EKSPERTER! Er fransk et eller annet form for mystisk språk som man ikke vet helt sikkert hvordan fungerer? Jeg er helt for grundig journalistikk, men dette synes jeg er litt i overkant. Hadde det ikke vært nok med å sjekke en ordbok og snakket med en franksmann? Og så kanskje èn (nei, jeg har ikke snøring på hvilken vei aksenten skal gå. Jeg og Carew kan starte en klubb. ”Fotballinteresserte som ikke vet hvilken vei aksenten går” eller ”Fisívhvàg” ) ekspert, bare for å gi det hele et anstrøk av seriøsitet? Men det er kanskje slik slurvetenking som gjør at jeg har en tulleblogg, som er ekstatisk hver dag jeg har et tresifret antall lesere, mens VG har dødsmange av dem. Sikkert flere enn tusen!

Den andre saken som plager meg litt, og her kan det være jeg misforstår, jeg kan vel ikke fransk, men hvis jeg har tolket alle ekspertuttalelsene riktig, så betyr ordet «Règles» både regler og menstruasjon. Mens ordet «Régles» ikke egentlig betyr noenting. Vi fniser altså litt av Carew fordi han har brukt et ord, som hvis det hadde vært stavet riktig, ville betydd det samme som menstruasjon? Er det det som er greia? Vi har et sånt ord på norsk også. Jeg brukte det for ikke så mange setninger siden ”Mens” er en konjunksjon som betyr ”samtidig som”. Var det morsomt? Der i stad? Da jeg skrev ”mens” i bloggen min? Jeg føler denne saken er litt som gutta på ungdomsskolen som fniste da vi lærte om potens i matten.

 

 

Og Sonja, som pleide å være så flink…

Hva skjedde med meg? Jeg pleide jo å være så flink til å skrive. Ikke forfatter/journalist-flink, men helt klart skolestil-flink. Nå er det riktignok en stund siden jeg skrev en stil, men jeg er sikker på at jeg kunne diktanalysere med de beste av dem for bare litt siden, og fremmede folk kom bort på gata og fortalte meg hvor godt de likte reisedagboka mi (OK, da, så var det bare et fremmed menneske, og hun er tremminningen min, men jeg hadde ikke sett henne siden jeg var 12 år gammel, så det kommer virkelig bare an på hva man definerer som ”fremmed” antar jeg).

Uansett, jeg var hobby-god til å skrive (Jeg er heldigvis så gammel nå at jeg ikke trenger å lyve om sånt lenger, av frykt for at folk skal tro at jeg tror at jeg er noe). Det var greia mi, men så må det ha skjedd et eller annet, for se bare på dette her:

Ja, jeg gidder ikke sensurere etternavnet mitt (eller dobbelthaka mi) lenger. Så deh. Men poenget er ikke så mye navnet mitt, som det jeg har lirt av meg i denne facebookstatusen:

«Keeperen er akkurat som trommisen i et fotballag. Han litt dumme som står bakerst og holder på med sin egen greie. Men han er livsviktig for at det skal gå bra.»

Til mitt forsvar så jeg fotballkamp mens jeg tenkte opp dette her, og var ivrig til å komme tilbake til den, men ialledager! det får da være måte på. Grammatikken er helt på tur, preposisjonsproblemer så det holder, og jeg kommer med utsagn som jeg overhode ikke har dekning for. OK. de to siste der er vel mer en permanent greie, men likevel. Jeg har aldri fått så mange negative tilbakemeldinger på en fbstatus, både på selve facebook og i RL (jeg fikk også et oppfølgingsspørsmål, så for de som måtte lure, i mitt hode er sweeperen bassist, spissene vokalister, vingene backupgitar, midtbanen div. key board-instrumenter og backene tamburin ol.). Nå var de ganske milde og høflig formulert, og helt på sin plass, så jeg omformulerte likegjerne hele statusen til følgende:

«Keeper/trommis, 2. forsøk: Keeperens rolle på et fotballag tilsvarer trommespilleren i et band. Han er den kule som står bakerst og gjør sin egen greie, men som likevel er veldig viktig for at det skal gå bra.»

og trodde det hele var over. Men bare en dag senere, meldte jeg plutselig følgende:

Jeg har et poeng, om jeg får si det selv, men hva er det som skjer med alle «ned»-ene? Kan det være nødvendig? Er jeg ikke bedre enn som så?

Og det stopper ikke her, på mandag skrev jeg nemlig

som lurte folk til å tro at det allerede bodde minst en muppet i blokka mi (dette kan ha vært underbevisst med vilje, jeg skal innrømme det)

Jeg er redd for hvor dette vil ende. Hva hvis mister jeg  helt  evnen til å plutselig formulere forståelige kuer jeg.

Valg

Jobben min har vært ganske dritkjip i det siste, nesten så jeg vurderer å skifte karriere. Sånn jeg ser det har jeg to valg (eller er det ett valg mellom to ting. Er det der med «to valg» en sånn greie som er blitt så vanlig at folk ikke vet det er feil, eller er det noe det går an å si? Kan «et valg» være det som oppstår når man må velge, og tingene man velger mellom?) ; Superhelt eller superskurk. Nå, det første jeg skal gjøre om jeg bestemmer meg for å bli Superskurk, er å finne et bedre ord for yrket. «Superskurk» høres ut som akkurat det det er; et direkte oversatt begrep fra engelsk, som ikke klinger helt på norsk. Utrolig irriterende. Men det er nå en gang det vi har.

Og det er jo ikke sikkert at jeg går for Superskurke-alternativet. Kanskje jeg blir Superhelt. Jeg føler meg som Angel, man vet ikke om jeg faller ned på de godes eller de ondes side før Det Store Slaget.

Som seg hør og bør har jeg laget en for/imot-liste. Eller i dette tilfelle en Helt/Skurk-liste. Den er som følger:

Skurk:

Jeg tror det er lavere fysiske krav til å være skurk. Man kan være både gammel og feit, og ha håndlangere som gjør all løpingen, gjemmingen og hoppingen man ikke slipper unna når man er Superhelt.

Det er gøy å ødelegge ting.

Når ting irriterer en så kan man slå nådeløst ned på det, hvorenn urimelig ens irritasjon synes å være. Fordi man er skurk, liksom.

Ond Latter. Man kan ikke ha en god latter. Bortsett fra den typen som forlenger livet. Så man kan ha en god latter. Og den forlenger livet. Men Ond Latter er nå en gang gøyere.

Helt:

Jeg er snill.

Jeg kan visstnok bare ha en Sonja-mobil når jeg er helt. Om jeg er skurk må jeg ha noe annet, som helt sikkert er kjipere.

Det er dette med det norske ordforrådet, da. Det finnes ikke en gang et norsk ord for «minion» (selv om det på svensk visstnok er «underhuggare») Når det er sagt, finnes det ikke et bra norsk ord for side-kick, heller («medhjelper» er så tamt)

Og det er vel egentlig så langt jeg har kommet. Jeg er stygt redd for at jeg må fortsette å være ingeniør en liten stund til, for dette var helt ubrukelig.

Gobbledygok

Jeg har forelsket meg i et ord igjen. Jeg gjør det av og til. Denne gangen dukket det opp i jobbsammenheng. Vi har i lengre tid diskutert tolkningen av en tekst på avdelingen vår. I går bestemte jeg meg for at nok er nok, og sendte en e-post til forfatteren av teksten (dvs det jeg trodde var forfatteren. Han startet svaret sitt med ” Slik jeg leser teksten øverst på side 53”, så det er mulig jeg tar feil der.), og i svaret jeg fikk av ham bruker han ordet ”gobbledygok”. Jeg bega meg sporenstreks ut på internettet for å finne ut hva dette uttrykket hadde å by på. Wikipedia kunne fortelle at ‘receiving information in this form makes us feel hoodwinked, inferior, definitely frustrated and angry, and it causes a divide between us and the writer’.  Jeg fant ut at jeg har hørt uttrykket før, uten å bite meg merke i det; det er nemlig blitt brukt i en episode av Black Adder (så ikke kjærlighet på første blikk dette her altså.)

Så bestemte jeg meg for å finne ut hva dette ordet er på norsk (og om det i det hele tatt eksisterte). Gobbledygook har ikke noen norsk wiki-side, men de hadde en svensk en, og det er her det begynner å bli riktig så interessant. Det svenske ordet for gobbledygook er nemlig ” Gallimatias”. Det tok litt tid før jeg koblet – men så ”Gale Mathias”! Som da viser seg å ikke har noe som helst med en eller annen Mathias som var klin kokos (og muligens også var munk) å gjøre, men som kommer fra franskmennene, som har satt sammen det latinske ordet for hane (gallus) med det greske ordet for kunnskap (matheia). Svenskene har en legende om ordets opprinnelse, som involverer en fyr som heter Mathias (igjen), som fikk frastjålet en høne, og en dommer som var dårlig på gramatikk. Pluss for at de har en legende, minus for at den sannsynligvis ikke er sann. (Det kan virke uretferdig å trekke poeng fra en legende for ikke å være sann, da det ligger i legendens natur å være i den minste delvis fri fantasi, men da må jeg nok en gang trekke fram ”min blogg-jeg skriver hva jeg vil”-kortet mitt).

Et eller annet sted leste jeg også at den engelske oversettelsen av Gale-Mathias er ” Gallimaufrey” (vi er inne i en ordspiral!), som også er navnet på en QI-episode. Noe som også tyder på at alle ord ender opp hos Stephen Fry før eller siden, noe som får meg til å føle meg trygg.

Nye ord via søppelposten

Jeg har et nytt yndlingsord. Og det kom til meg fra spamkassen i hotmail, av alle steder. Der hadde det nemlig rotet seg inn en epost med følgende header:

«Become a hotsome man»

Begrepet fasinerte meg i så stor grad at jeg nesten åpnet eposten, men så gikk jeg for å søke det opp i urban dictionary istedenfor, og fant følgende forklaring:

«A combined word for someone/something that is hot and awesome.»

Vi må da klare å finne et norsk uttrykk for også. Jeg tenkte å sjekke med google translate, for å finne den beste oversettelsen av awesome, men den skuffet med å foreslå «fryktinngytende» Riktignok har det gått inflasjon i «awesome»-ordet (jmfr Eddie Izzards «what, like a hotdog?» (har fortsatt ikke lyd på pc-en hele tiden, så det mulig at den linken ikke gir mening i det hele tatt. Sorry i tilfelle), men det får da være måte på! Free Translation er enda verre, og foreslår «årefull», så jeg går tilbake til meg selv. Jeg bruker mye «fantastisk» og «fabelaktig» når jeg er begeistret for noe, så da bør vel ordet bli «heitastisk» eller «heitelaktig». Jeg tror jeg liker det første best, der ja. Selv om jeg ikke akkurat bruker ordet «heit» noe særlig. Jeg får begynne med det.

Og jeg har bare enda mer lyst til å åpne den spam-mailen, da.

Zakroj dwer*

Jeg ryddet rommet mitt i går, og fant i den forbindelse et lite lynrussiskurs en veldig hyggelig russerjente ga meg en gang. Jeg finner det interessant hva jeg har valgt å lære meg når jeg først hadde muligheten.

Den første setningen er (det er neppe riktig skrevet – det er nok stavet på en slags norsk/lydskrift)

«Kak di la?»

som betyr «Hvordan går det?». Greit nok, men siden jeg ikke har lært meg svaret så er jeg egentlig like langt.

Neste setning er «Udiber jest banan?» som betyr «Har du en banan?» Det er her jeg begynner å bli usikker på i hvilke situasjoner jeg forventer å få bruk for dette. Vel er banan en stor kalium-kilde, men jeg kan se for meg at det er andre ting jeg vil trenge mer om jeg er i en russisk nødsituasjon (eller hvilken som helst annen russisk situasjon)

Den siste setningen er «Se løkim param» som jeg ikke har en oversettelse til, men det er noe man sier til folk når de kommer ut av dusjen. Jeg merker at jeg er litt lei meg for at vi ikke har noe tilsvarende på norsk. Det er ikke så ofte jeg møter folk når de kommer ut av dusjen, men når jeg gjør, så vet jeg aldri hva jeg skal si til dem. Kanskje jeg bare skal begynne å snakke russisk på heltid, sånn for å løse det problemet.

*»Lukk døra» på russisk. Setningen jeg kan på flest språk.

Mulig overreaksjon på gang

Det er en pølsefabrikk i nærheten her som i disse dager søker etter 2 nye pølsemakere. Jeg har gjort et fryktelig teater av at de ikke har benyttet seg av anledningen til å putte ”Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?” inn i annonsen. Hvor kult hadde ikke det vært, og hvordan kan de være så dumme at de ikke utnytter denne situasjonen til litt hverdagshumor?

Så gikk det opp for meg at alle de som jobber i pølsebransjen sikkert er drittlei hele den sangen og vitsing omkring den. De synes sikkert ikke det er noe fabelaktig over å bruke den setningen i jobbsøkersammenheng, bare platt og kjedelig og uoriginalt. Litt samme forholdet som jeg har til uttrykket ”Sånn, ja, Sonja”, som det første ikke er så veldig morsomt, og som jeg for det andre har hørt biukentlig så lenge jeg kan huske. Det er mulig at jeg snart nærmer det maksimale antall jeg kan høre den ”spøken”, legge hode på skakke og smile høflig, uten å trekke fram ei rifle og plaffe ned alt og alle omkring meg. Og når hvis det skjer; ikke kom her og si at jeg ikke advarte dere.

Min (ordet jeg ønsker meg) etter et ord

Jeg savner et bra norsk ord for det engelske «quest». Noe som ligger mellom «søken» (som uansett ikke er et ord, som jeg ser for meg at kan bli en naturlig del av vokabularet mitt) og «eventyr». «Eventyrsøken» fungerer ikke, da det bare virker som om jeg leter etter eventyr og «jakt» blir for tamt, og er langt fra dekkende nok.

 Jeg vil ha et ord som beskriver at jeg løser oppgaver, forflytter meg, at der er et element av spenning, at det hele er en positiv opplevelse, og at jeg streber mot et mål. Hvorfor er det ikke et ord for det der? Hvorfor? Jeg ville brukt det en hel masse, og ville også vært på flere «quester» om det hadde funnet et ord for det på norsk.

Rekk opp hånda om du skjønte det ved første gjennomlesning

Jeg leser Kamelklubben av David Baldacci nå.  En helt grei, underholdende spenningsbok om konspirasjoner og terrorister.  Men den er så fryktelig dårlig oversatt.  I de aller fleste tilfeller er det ikke direkte feil, det er bare det at amerikanske uttrykksmåter (type: «de har spikret oss») skinner gjennom hele tiden, og distraherer, for jeg tar meg i at hjernen min driver og oversetter tilbake, og glemmer å følge med på det jeg leser.

Høydepunktet til nå er følgende setning:

«Peters dro opp en elektronisk anordning som så ut som en stor utgave av et solbær, og tastet inn navnet Chastity Hayes»

Det er ikke bare de som oversetter filmer og tv-serier som driter seg ut en gang i blandt.