Posts Tagged ordspill

Statusrapport fra kjøkkenet mitt

Jeg pusset opp kjøkkenet mitt. Vel, ikke så mye pusset opp, som ominnredet. Eller kanskje ikke ominnredet heller. Ryddet. Det er nok ordet. Jeg ryddet kjøkkenet mitt. Den der vifta over ovnen funker nemlig ikke, og jeg har måttet lede stekeosen ut gjennom vinduet. Mellom stekeovenen og vinduet har jeg en liten hylle med forskjellig mel, som jeg bruker når jeg en sjelden gang baker. I går oppdaget jeg plutselig at melet var blitt skittent. Det var fullt av grønne flekker. Jeg lurte fryktelig på hvem som hadde skitnet til melet mitt. Jeg grunnet en stund på dette før det slo meg:

Det er ikke det at jeg ikke har rent mel i posen, det er bare det at det mugler i osen.

 

4 kommentarer

Royale on grill

På Rema 1000 har de kongekoteletter. Vi diskuterte en del om dette ville si at Harald var erstattet av en look-a-like, og den ekte kongen var kidnappet, partert og nå lå i kjøledisken, før vi konkluderte med at det ville vi ha oppdaget.

Blått blod.

Legg igjen en kommentar

Ubetydelige fantastiske øyeblikk

Før hadde jeg store øyeblikk. Store livsforandrende øyeblikk, som jeg vil huske for alltid. Jo eldre jeg blir, jo færre er det av disse øyeblikkene. Komme inn på skole, få førerkort, knust hjerte. Det er snart fire år siden jeg hadde et sånt øyeblikk nå. Den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått den jobben jeg har nå. Jeg løp to runder rundt gjennom gang/kjøkken/stue, og tenkte ”dette må jeg fortelle mamma”, for så å huske at hun hadde dødd bare dager før, og jeg ikke kunne fortelle henne det.  Det var i det hele en rar uke.

De store øyeblikkene er heftige. Man bør kanskje ikke ha for mange av dem uansett. Men de små øyeblikkene; de hvor alt klaffer, alt er fint, men ingenting egentlig forandrer noe, dem må de bare lasses på med.

Her er en liste over noen av mine favoritter:

Da en kollega av meg skulle gå til matsalen og hadde hendene fulle med matpakke, vannflaske og kaffikopp, og hadde sett det nødvendig å putte bananen sin i lommen, og jeg var tilstedeværende nok til å spørre ”er det en banan du har i lomma, eller er du bare glad for å se meg?”

Da vi snakket med en kollega som hadde flyttet, og som manglet masse møbler, og jeg sa ”Ja, men du vet, har du et kjøleskap og har du en tv” og en annen kollega, helt uten å nøle fortsatte med ”da har du alt du trenger for å leve”

Da vi siste dagen etter en uke i Italia stod ute på balkongen, og alle sammen spontant begynte å synge hele ”Que sera, sera

Da jeg, under en samtale om søppelstreiken i Napoli, klarte å få med ordet ”mafiaboss”.

Da Jannicke, under innspillingen av Swashbuckled plukket opp noen greier, gjorde seg klar for å gå og spurte ”Ready, normal people?” og Espen svarte ”Ready” og jeg svarte ”Ready” og vi bare gikk uten å kommentere det noe videre.

Nå kjære leser, hva er dine favorittubetydelige øyeblikk? Fortell meg i kommentarfeltet, post i egen blogg, eller bare kos deg med dem inne i hodet ditt.

, ,

8 kommentarer

Sild og Karthago

”Jeg har kjøpt et glass rømmesild, og nå gleder jeg meg sånn til jeg er ferdig på jobb, så jeg kan dra hjem og spise det”

Jeg liker best de lunchssamtalene som ikke handler om dagligdagse ting, så etter at jeg hadde kommet ut av rømmesildskapet, bestemte jeg meg i det stille for å se hvor lenge jeg klarte å holde temaet sild på bordet. Det gikk en stund, vi var innom både brisling og ansjos og sardin. Jeg har sjekket det opp i ettertid, og det viser seg at man kan dele sildefiskene inn i seks familier. Hvorav to er ansjosfamilien og sildefamilien. Det finnes en drøss med ansjoser, men ingen av dem i norske farvann, så da bruker vi ofte brisling og krydrer den og kaller den ansjos. Jeg skjønner ikke helt greia, kan de ikke bare kalle den krydret brisling? De gjør det samme med sardin, det finnes i havet her, men likevel krydrer de opp brisling og insisterer på å kalle den sardin. Hvem er disse folkene? Og hvorfor er de så imot å spise ting så lenge de heter brisling, at de må drive og døpe dem om? Jeg vet at det blir gjort med delfiner, og så kaller de det tunfisk, men brislingen lager ikke søte klikkelyder eller har hovedroller i 70-tallstvserier. Så hvorfor i alle dager må den kamufleres som en annen fisk?

Jeg hadde mistet kontrollen over samtalen rundt lunchbordet lenge vi var kommet til dette punktet, så jeg innrømte likegodt at jeg hadde prøvd å holde samtalen inne på sild så lenge som mulig. En kollega foreslo at jeg skulle gjøre som Cato den Eldre, som avsluttet alle sine taler med at ”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges” (Karthago blir skrevet ” Qrthdst” på punisk. Noen andre som får Pylea-vibber?), bare gjøre det mer silderelatert. Jeg ble så begeistret for ideen at jeg helt glemte at det jo ikke var sånn at jeg alltid ville snakke om sild. Bare den halvtimen akkurat i dag. Cato den Eldre hadde ikke forresten ikke annet mot Karthago enn at det virket som om de hadde det så bra der, og han tenkte med seg selv at om den velstanden fortsatte, ville de kunne ta romerriket, og det ville han jo ikke ha noe av. Og de knuste Karthago i den 3. Punerkrigen, 146 før kristus.

For øvrig mener jeg at rømmesild bør spises!

,

4 kommentarer

Hvordan å ikke ha evnen til å skille de engelske vokallyden fra hverandre, kan bringe litt glede i hverdagen

Utdrag fra kveldens Grey’s anathomy:

Derek: Of course I’m angry. … Aren’t you?
Carolyn: I still can’t sleep on his side of the bed, the mattress is wearing unevenly. But no, no, … not angry. Not anymore. … Oh sweetheart, you see things in black and white. … Meredith doesn’t.

Var det andre enn jeg som håpet at Carolyn skulle si:

Carolyn: I still can’t sleep on his side of the bed, the mattress is wearing unevenly. But no, no, … not angry. Not anymore. … Oh sweetheart, you see things in black and white. … Meredith’s Gray.

Eller er det bare det forvirrete språkøret mitt som hadde syntes det var morsomt ? (for uinnvidde, Meredith heter altså Grey til etternavn)

Legg igjen en kommentar

Eit eventyr (på nynorsk-ish)

Det var ein gong, midt på 1800-talet, for la oss innsjå det, me har ei tidsrekning no, så kvifor ikkje bruke den? – at to menn som var på reisefot. Namna deira var Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe. Dei var ute for å samle inn eventyr, slik man ofte gjorde på denne tia. Dei hadde ikkje fjernsynsapperat og edb-maskiner på midten av 1800-talet, så det var ikkje stort anna å gjere. Men det skal seiast at Peter og Jørgen var særs suksessrike eventyrsamlare, så me skal ikkje halda det mot dei at det dei dreiv med virkar både kjeisamt og trivielt samanlikna med dei umåtelig underhaldande tilboda me har i dag. Dei gjekk land og strand rundt, og samla og samla, på eventyr om tussar og troll og ei geit kalt Hårslå. Og det ville seg slik at dei møtte på eit troll sjølve.

Trollet heit Ivar-Ivar Aasen. Han var svolten, som troll ofte er, og etter at han hadde lukta kristenmannsblod ville han ete Peter og Jørgen. Men Peter og Jørgen hadde plukka opp eit og anna mens dei samla eventyr, og var etterkvart dyktige i både heksekunst og annan magi. Så dei gjorde ein avtale med trollet Ivar-Ivar. Dei sa at om han lot dei leva, så skulle dei trolle fram dei mest  fantatiske rettar, slik at han skulle få både eta og drikka så mykje han ville. «Greit, det» svara trollet Ivar-Ivar. «Eg vil ha laks». «Det skal vi få til», svara Peter og Jørgen. Dei såg ein fugel på ei grein og sa i kor: «Trolleri, trollefaks – bli til ein laks!», og fugelen vart til ein laks; egga hans vart til bakte potetar, og reiret hans vart til den deiligaste rømmesausen.

Og trollet Ivar-Ivar åt. Då han var ferdig, var han ikkje heilt mett, og sa «Eg vil ha meir laks!». «Ikkeno problem», sa Peter og Jørgen, og peika på ein rev som gjekk forbi (revar var mykje mindre folkeskye på denne tida, må vite). «Trolleri, trollefaks – bli til ein laks!», og reven blei til ein laks. Røyka denne gongen, kvistane attmed han blei til flatbrød og mosen han stod på blei eggerøra.  Trollet Ivar-Ivar åt og åt, men då han var ferdig var han endå ikkje mett, og nærmast ropa ut «MEIR LAKS!» (sjølv om dei ikkje hadde caps lock, kunne dei jamvel ropa, trolla). Jørgen og Peter var leie no, men likevel så så peika dei på ein vandringsmann som kom rekande langs skogsstien «Trolleri, trollefaks – bli til ein laks!», sa dei. Men vandringsmannen blei ikkje til ein laks, han berre vandra vidare.

«Nei, det er det eg alltid har sagt» sa trollet Ivar-Ivar. «Ingen kan gjere alle til laks» Og så åt han Peter og Jørgen.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

3 kommentarer

Pcen imponerer; jeg gjør ikke

Beklager lite og uinspirert blogging den siste tiden. (Frk Plosiv har tagget meg til å poste en av mine beste oppskrifter. Jeg skrev om Ostescones. Posten ble så kjedelig at jeg ikke turte… vel, poste den. Den kommer når den er blitt litt morsom i det minste)

Når andre slækker på bloggingen er det fordi de har eksamen, har fått seg jobb eller kjæreste eller skal ut og reise i verden. I mitt tilfelle er det innkjøp av fire sesonger Doctor Who og to med QI (som jeg ser om hverandre. DVD-spilleren min er avgått ved døden og jeg ser seriene på pc’n min (det fineste navnet på et dataprogram jeg vet om er forresten cd-brenneprogrammet Nero. Burning ROM, liksom (selv om jeg nå har lært at Nero ikke spilte fiolin mens Roma brant av QI nå, det er til og med mulig at han hjalp litt halvhjertet til med slukkingen. Og jeg vet ikke helt om ROM betyr det jeg tror heller, men likevel. Det er et slags ordspill gående der, som jeg liker. Yndlingsordspillet mitt akkurat nå er av Groucho Marx «Time flies like an arrow, fruit flies like a banana», som gjør meg varm og grøtete inni meg, og som jeg ble minnet på av Studio 60 on the sunset strip, som er enda en tvserie jeg nylig har kjøpt på dvd, men som jeg egentlig ikke kan klandre for fraværet av blogging, da jeg så hele greia på 3 dager. Jeg er forelsket i hele serien. Hvis det en gang i fremtiden blir lov å gifte seg med tv-serier, så blir det den dvd-boksen jeg skal ta med meg til alters.

Men altså. Nå er det Doctor Who og QI det går i, og jeg ser dem om hverandre på pc’n min. Det som er så fabelaktig der er at når jeg ser litt på QI, litt på Doctor Who og så litt på QI igjen, så husker dvdspilleren i pc’n min hvor jeg var på disken sist jeg så på den. Etter at jeg har tatt den ut og sett på en annen disk i mellomtiden. Jeg vet ikke helt om jeg forklarer det riktig, men jeg synes altså det er så imponerende, at jeg ikke har ord for det.

Jah. Det var alt jeg ville si nå. Håper å komme sterkere tilbake før jul en gang. (nå skal jeg bare se en episode til, så går jeg og legger meg)

,

5 kommentarer