Posts Tagged ordspill

Mannekyrist (sic!)

Jeg er skeptisk.  Og jeg vet det er hyklerisk av meg, all den tid jeg blir sur når det antydes at det finnes visse yrker, hvor menn rett og slett bare er bedre egnet til å utføre dem enn kvinner, men nå er jeg altså i en frisørsalong – jeg har bestilt mani- og pedikyr, samt forming av øyenbryn, og det er ikke en kvinne i sikte.  Og det skremmer meg.  Skal liksom en mann ta fransk manikyr på meg og fikse øyenbrynene mine?  Kan han klare det?

Han er hyggelig, da, snakker relativt bra engelsk, og håret hans er stylet slik at det minner om kinesisk dragemønster.  Kult.   Han ordner fotbad med massasje til meg, og begynner å fjerne den ekstremt hardføre neglelakken som jeg ble påført av en manikyrdame på mandag.  Han er grundig, og samtidig forsiktig, filer negler, klipper huden rundt, ordner øyenbrynene mine, og respekterer det når jeg sier at jeg har et opplegg for barten hår på overleppe i Norge, så han lar det være.  Han har lakket tåneglene mine rosa, skrubbet av all den harde huden under føttene, massert tinningene, og jeg merker at jeg skulle ønske at jeg kunne male.  Ikke malierier, men som en katt, slik at han skjønner hvor fornøyd jeg er. 

Så skal han begynne på den franske manikyren.  Han forsvinner litt og kommer tilbake med en tapedispenser med vanlig kontortape. Deretter begynner han å tape over neglene mine, slik at bare tuppen stikker fram*.  Jeg som har vært trygg og fornøyd i sikkert en time, blir nå skeptisk igjen.  Og uten at jeg får vondt i likestillingsnerven min, denne gangen; dette har ikke noe med kjønn å gjøre – jeg ville vært like skeptisk om en kvinnelig manikyrist hadde gjort det samme.

Etter forsvarlig å ha tapet alle fingrene mine, begynner han å male tuppene hvite.  Dette går bra.  Så skal han ta av tapen igjen.  Vi er begge lettet når han har tatt av den første tapen.  Neglen ser knallbra ut, tuppen er hvit, og det er et rent fint skille mellom den og resten av neglen.  Han tar for seg finger for finger, og jeg merker at stemningen stiger, og pulsen min synker.  Dette kan virkelig bli bra.  Når den vestrehånden er helt befridd for tape nikker jeg anerkjennende.  Det er slettes ikke verst.  Så skal den høyre hånda til pers.  Der er det verre.  På pekefingeren og ringfingeren har han tapet alt for langt ned, dessuten har han sølt en hel del på huden rundt fingrene.   Men, men, med litt fiksing med neglelakkfjerner så skal nok dette bli bra.

Manikyristen ser forventningsfullt på meg.   Jeg påpeker dette med sølingen ved å vise til et eksempel på tommelen.  Han fjerner klatten jeg pekte på, og smiler så forsiktig.  Jeg peker på en annen klatt på langfingeren, han fjerner den, og ser igjen på meg med store øyne.  Langsomt går det opp for meg: han tror han er ferdig.  Han har tenkt å sende meg ut på gata – uten underlakk, uten overlakk, og uten hva nå den lakken med litt farge som legges mellom over og underlakken heter. Og med opptil flere negler som har et større område med hvitt enn med neglefarge.

Jeg er dårlig på å klage (sutring og klaging er to forskjellige ting).  Jeg sender så å si aldri maten tilbake på restaurant, selv om den er kald og har hår i seg.  Oppdager jeg feil på varer etter at jeg har kjøpt dem, fikser jeg dem stort sett selv.  Det er viktigere for meg at folk ikke misliker meg enn at jeg har ting som virker.  Men dette går ikke.  Hver eneste fiber i kroppen min stritter mot det jeg har tenkt å gjøre nå, men jeg ignorerer dem – hva vet fibre om god service uansett? – og sier: ”Jeg beklager, men jeg kan bare ikke gå ut sånn som dette på gaten.  Jeg mener, dette kunne jeg fått til selv**” Han tilbyr meg neglelakken, og jeg sier ”nei, nei, jeg vil ikke gjøre det selv”.  Jeg er fryktelig lei meg , og unnskylder meg masse, mer enn han gjør faktisk, når jeg tenker på det i ettertid, selv om det jo faktisk er han som har påstått at han kan fransk manikyr når han ikke gjør det.  Han fjerner de hvite tuppene, og smører på noen D-vitaminer, og jeg får kraftig rabatt (jaffal når vi tar med hvor mye jeg hadde tenkt å tipse basert på de andre tjenestene i forhold til det jeg faktisk tipser (som er ingenting)).

Og så drar jeg hjem og maler neglene mine rosa med taxfreeneglelakken, og venter i spenning til neste gang jeg skal til et land hvor jeg synes jeg kan ta meg råd til en kjøpemanikyr.

*Dette minner meg om hvordan mamma pleide å klippe pannelyggen til meg og søskene mine da vi var små.  For å få det beint så tapet hun langs den linja hun skulle klippe.  Mamma var en ellers smart dame, men det tok noen år før hun skjønte at det ville lønne seg å klippe over tapen, slik at den falt av med håret, og ikke under, slik at den måtte rives av i en smertefull prosess etterpå.  Det ble aldri særlig fint heller.  Vi så ut som om vi hørte til en skummel antipannelyggsekt, som hatet pannelygger og ville at alle andre skulle gjøre det samme, og derfor prøvde å framstille dem så stygge som mulig.

**Heldigvis vet jo ikke mannen hvor klønete jeg er når det gjelder slikt, og får dermed ikke med seg hvor grov den fornærmelsen faktisk er. 

, , ,

5 kommentarer

Ordspill med buss

Jeg liker et godt ordspill.  Ordspillvitser får meg til å le høyt og hysterisk, sånn at jeg nesten må spare litt på dem, slik at jeg ikke leser/hører meg lei av dem.  Når folk slår et godt ordspill som en naturlig del av en samtale blir jeg uvettes begeistret.    

Selvfølgelig blir jeg tilsvarende kritisk til dårlige ordspill, og der synes jeg de store avisene, VG spesielt, men Dagbaldet litt også, svikter meg fryktelig.  Her burde jeg nok linket til eksempler, men folk flest er nok kjent med fenomenet, og disse twingly-greiene skremmer vannet av meg (nei, det er ikke bare deg, Iversen), og hvem er jeg til å dømme store avisers til å lage overskrifter?  Som blogger vet jeg hvor vanskelig det er, og jeg er ikke spesielt god på det selv heller.

Et ordspill trenger ikke være så rasende morsomt.  Gjort riktig så kan det gjøre meg glad inni meg og få meg til å føle meg balansert og i vater, uten at jeg nødvendigvis ler meg fillete.  Det er her Rogalands Avis har lykkes fullstendig i dag i mine øyne.  Ordspillet er så subtilt (det irriterer meg litt at subtilt ikke betyr det jeg vil det skal bety, men jeg tror det passer greit her likevel) at jeg nesten tviler litt på at det er tilsiktet.

RA

(nå googlet jeg «Gode busser», og ser at uttrykket er mye brukt i bussverden, tilsiktet ordspill eller ikke.  Men jeg synes fortsatt det er knallbra.  Nå skjønner jeg hvordan de føler seg, de som sier «Sånn ja, Sonja» til meg, og tror de er verdens morsomste.)

5 kommentarer

Hai-ku (1-0)

kua sym sakte
haien, han er som eit lyn
-og så vart han mett

(ok, nå har jeg jaffal brukt den ideen for det den er verdt)

,

8 kommentarer

Insektsskjærsilden

Insektsskjærsilden er en lang korridor, mer enn noe som helst annet.  Grunnen til dette antas å være at insektenes jordiske liv ikke akkurat er en meningsfylt eller lykkelig tilværelse, og insekter generelt er noen Jævler, som uansett ender opp i Helvete.  Skjærsilden blir således mer enn et ventested, det blir et hvilested mellom en heller begredelig tilværelse på jorden, og evige pinsler i Helvete.

I enden av korridoren er det to dører.  Den ene fører til Himmelen, den andre fører til Helvete.  Ved døra sitter det ei lus.  Lusa er den som holder styr på hvem som skal inn hvilken dør.  Vi kan godt kalle ham LuSankt Peter, om vi liker ordspill så godt at vi godtar selv de mest cheezye.  Og det gjør vi jo.

En dag, tidlig i mai i fjor, hadde det seg slik at to insekter hadde slått seg sammen nedover korridoren til de to dørene.  Det dør selvfølgelig titusenvis insekter hvert sekund, og det er en annen grunn til at skjærsilden deres er en lang gang, slik at de blir spredd utover og man skal ha tid til å lede dem inn rett dør…  Det der hang ikke helt på greip, gjorde det vel?  Det gjør sjeldent det når man blander fysikk og teologi.  Jeg tror vi går for at gangen er lang fordi Gud vil det sånn.  Dette er for øvrig også grunnen til at det ikke blir insektskork i den.

Men nå rotet jeg meg vekk, altså to innsekter; en tordivel og en veps.  De kom i snakk (kanskje ikke «snakk», per se, de kommuniserte nok slik som insekter flest kommuniserer -øhm…. ja… jeg har aldri har aldri vært noe god på biologi.  Jeg er ikke sikker at jeg er den rette til å fortelle denne historien.  Men jeg har en mistenker at om ikke jeg gjør det, som kommer det ikke til å bli gjort, så vi fortsetter.)  Det viste seg i alle fall at tordivelen hadde levd et ganske bra liv.  Han hadde vært en veldig snill tordivel, og gjort gode tordivelgjerninger dagen lang.  Vepsen, derimot, var selvfølgelig en skikkelig pøbel.  Han hadde i tillegg til å stikke alt og alle han kom over, unnlatt å betale insektsskatt, og var dessuten langt over gjennomsnittlig grådig, lat og hissig.  Og alle vet at en over gjennomsnittlig hissig veps ikke er noe særlig å ha med å gjøre.  

Når de nærmer seg enden av gangen blir de to insektene atskilt og tordivelen blir, som man skulle vente plukket ut til å komme inn i insektshimmelen.

Noe sånt som en uke senere, flakser tordivelen lykkelig rundt, og tar for seg av det som er (hvis dere tror det er mye melk og honning i menneskehimmelen, så skulle dere sett insektshimmelen!), og der – plutselig ser han vepsen.  Han flyr bort.

«Men hva i alle dager» kommuniserer han antennegnikkende (ja jeg har i mellomtiden bestemt meg for at insekter kommuniserer med antennegnikking) «hvordan kom du inn her?»

Vepsen smiler: «Du vet – kontakter.  Jeg kjente lusa på gangen»

(ved å lese helt hit har du indirekte sagt at du liker ordspill, uansett hvor cheezye de er, derfor må du godta dette som sluttpoeng.  God helg.)

,

19 kommentarer

Sluttpoeng søker vits

Jeg elsker vitser av denne typen , og prøver stadig å dikte opp sånne selv. Det går ikke så bra. Jeg klandrer litt den som bestemte at norske ordspråk skulle være fulle av bokstavrim. Jeg elsker bokstavrim på en hvilken som helst annen dag, men akkurat i denne situasjonen gjør de ting svært vanskelige.

Nå har jeg tenkt ut et ganske artig sluttpoeng til en vits, men selve vitsen er heller råtten, og jeg håper noen kan gi meg en bedre forhistorie. Eventuelt fikse på den jeg har. Altså, foreløpig går den slik:

Det var en engelsk utvekslingsstudent som hadde to gullfisker som hun kalte Bob1 og Bob2. En dag skulle hun ha med seg fiskene på skolen, for å vise dem fram, på vei til skolen mister hun gullfiskbollen, fiskene faller ut, biler suser forbi, men hun får reddet fiskene i en plastikkpose, og når hennes venninne spør hvordan det gikk, svarer hun

”My Bobs are OK”

Det er altså så langt som jeg har kommet. Nå kan en hvilken som helst vits – eller historie – ødelegges av at den fortelles feil. En venn av en venn av meg som jobber med barn, beklagde seg over at barna tålte så lite. For eksempel hadde han sagt til en 12 år gammel jente at ”Du er en gris!” og hun var blitt skikkelig sur. Jeg ble litt satt ut av det der, og var veldig usikker på hva jeg skulle si til sånt. Etter litt fram og tilbake, viser det seg at hele hendelsesforløpet hadde gått som følger:

Venn av venn: Det ser ut som en svinesti her.

Jente, 12 år: Hva gjør det meg til?

Venn av venn: En gris

 

Nå var det i det minste litt morsomt og ga mening. Vitsen jeg har nå tilsvarer ”Du er en gris”. Jeg vil ha en fin og elegant historie, alà Det ser ut som en svinesti, med tilhørende oppfølgingsspørsmål og svar.

8 kommentarer

Lime-Rick

Det var en kar i fra Time
som var så glad i å lime
Hans navn var Rick
og etter et superlimslikk
så er han nå stuck med å mime

Sorry – jeg vet ikke hva som feiler meg for tiden.

,

4 kommentarer

Hei-ku-dikt

Ute på ei eng

står det ei ku og et gras

Eg helsar på ho

,

9 kommentarer