Posts Tagged påskeegg

Source Code: Henger det på greip?

Jeg var og så Source Code for noen uker siden. Og nå må jeg skrive litt om den, rett og slett fordi de anmeldelsene jeg har lest på nettet ikke tar tak i de følelsene jeg satt igjen med etter å ha sett filmen, nemlig DETTE HENGER IKKE PÅ GREIP I DET HELE TATT.

Filmen har jevnt over fått greie anmeldelser; 4’ere og 5-ere, og jeg kan for så vidt si meg enig i det. Filmen er både så morsom at jeg lo høyt, så trist at jeg gråt litt og så spennende at jeg klemte fingerneglene inn i håndflatene.  Den hellige treenighet som kjennetegner en bra film (hvis den i tillegg er så skummel at jeg må gjemme meg bak en pute, så har jeg truffet Jekkpått) og jeg kan ikke huske at jeg kjedet meg. Så sånt sett ga den meg en god underholdningsopplevelse, men jeg repeterer: DET HANG IKKE PÅ GREIP I DET HELE TATT.

Jeg så filmen uten å vite noe som helst om den på forhånd, og det er definitivt måten å se den på, så resten av posten blir nå skrevet hvitt-på-hvitt slik at jeg ikke uforvarende spoiler for folk som ikke har sett den. Altså.

SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-TI-SPOILER (marker under her for å lese resten av posten – her vil alle overraskelsene, inkludert slutten, røpes)

Jeg har tre hovedgrunner til at jeg mener denne filmen IKKE HENGER PÅ GREIP I DET HELE TATT.

  1. Hvorfor i alle dager fikk ikke Colter Stevens informasjon om hva som var greia før han begynte oppdraget? Det blir antydet at det var lite tid til rådighet, men det kan da umulig ha tatt mer tid å sette Stevens inn i situasjonen, enn å gjentatte ganger sende ham inn i hjernen til Sean uten at han vet hva som foregår. Første gangen vet han ikke en gang hva det er meningen han skal gjøre! Han våkner bare og ”er” Sean. Hva var poenget med det?
  2. Så hjernen kan altså lagre 8 minutter med minner, og ”sjelen” henger igjen litt etter man dør. Dette kan man bruke til å gjenskape situasjonen. Dette er jeg villig til å godta, fordi filmen forteller meg at det er sånn det er. Jeg trenger ikke at filmer er akkurat sånn som virkeligheten. Men. Hvordan i alle dager kan Stevens finne bomben? Hva er det Sean har husket, som gjør at Stevens ikke bare klarer å finne bomben, men også vet hvordan den ser ut? Dette gjelder egentlig det meste av de tingene som Stevens gjør, som Sean ikke gjorde på den opprinnelige togturen. Noe av det, som for eksempel pistolen på toget, kan forklares med at dataprogrammererne visste om det, og de derfor kan ha lagt inn, men hele poenget er jo at Stevens skal inn og finne ut ting de ikke vet. Og det lar seg ikke forklare med de forutsetninger som er gitt. Ikke en gang om du sier ”det er kvantemekanikk”. Nei, det er det ikke!
  3. Det siste store ankepunktet mitt er litt vrient, for det er en moralsk greie. Jeg synes det er totalt tullete at Goodwin dreper Stevens. Greit, hun har gitt ham sitt løfte (det er egentlig allerede der hun begår feilen sin), men hun er militær, og hun har kontrollen over et verktøy som lar henne gå inn 8 minutter før en hvilken som helst katastrofe, og finne ut hvem som stod bak og hvordan forhindre flere. The needs of the many outweigh the needs of the few, og alt dette her. Jeg sier ikke nødvendigvis jeg synes det er riktig å ha halve mennesker på loop og bli sprengt i filler hvert 8. minutt, men det er lite troverdig at en person som er ansvarlig for rikets sikkerhet er like bløthjertet. Jeg har dessuten en teori om de hadde informert Stevens ordentlig fra begynnelsen av, så ville han villig tatt imot dette som den nye arbeidsbeskrivelsen hans. For ikke å snakke om at hun ikke forteller sjefen sin om hvor godt programmet virker helt på slutten. Må huske at dette er helt på begynnelsen av dagen; før hun er blitt kjent med Stevens og har fått sjelekvaler pga halvheten hans.

Jeg burde kanskje hatt noe om den alternative virkeligheten som dukker opp på slutten der, men det har jeg ikke. Jeg liker alternative virkeligheter, og har ingen problemer med at de kan eksistere på film.

Advertisements

,

5 kommentarer

EDB-prinsessen

Klokken slår tolv
og hun vet hun må logge av nettet
Hennes hvite hest
er igjen bare en mus(!)

Hun må sove, sove,
-hvilemodus-
og vente på en ny epost
før hun kan logge på igjen

Syv små filmsnutter
som vedlegg
og et ulve-virus
forkledd som bestemor-lydfil

Hun har skjerm så stor som en tinntallerken
rosenrød musematte
og et tastatur sort som ibenholt
med bokstaver hvite som elfenben

Klarer du å gjette navnet mitt ut fra nicket
så er jeg din.

(jeg har jukset fryktelig her)

,

2 kommentarer

Duct tales

Jeg kjøpte meg altså Duct tape for å slippe å kjøpe nye vintersko, men bare teipe de gamle. Dette førte til en ducttapefest uten like (eller, det er nok med like. Jeg kan ikke annet enn å gå ut ifra at alle som kjøper duct tape for første gang går gjennom en lignende periode)

Det første som fikk smake teipen var kofferten min. En gang for lenge siden lovte jeg koffertblogging. Det har jeg ikke innfridd, hovedsakelig fordi jeg kom fram til at kofferthistorien min var ganske kjedelig, og poenget var at jeg endte opp med en ødelagt koffert. To ganger. Så for å hoppe fram til slutten av kofferthistorien som aldri ble blogget; kofferten min har ikke et fungerende trekkuthåndtak for å trille den etter seg. Så jeg lagde et i duct tape.

Så hadde jeg en håndveske hvor foret hadde raknet.  Jeg fikset den med duct tape.

Deretter gikk jeg på en smell, hvor jeg prøvde å henge opp malerier og bilder i trerammer med duct tape, men jeg fant ut at de bare falt ned igjen. Gjerne etter noen timer, slik at jeg hadde glemt dem, og de skremte vannet av meg.

Min største suksess så langt er et klassebilde, som jeg bare har klistret rett på veggen med 4 lange striper tape, som også fungerer som ramme.

Ja, dette er en helt ubrukelig post, kun skrevet for at jeg skal kunne bruke overskriften.

,

4 kommentarer

Ny plan

Jeg tror ikke jeg vil gifte meg med Robbie Williams lenger. Nå har han hatt år på seg, og fortsatt ikke funnet meg, det er akkurat som om han ikke er noe interessert. Hva vet jeg? Nå har han ikke særlig fine sanger lenger heller, og hjertet mitt har uansett vandret videre.

Ny potensiell ektemann er selvfølgelig ingen jeg kjenner. Sånt fører bare til at jeg må snakke med ham og så blir det pinlig, og til slutt må jeg bare gå et annet sted, og så blir alt bare teit. Jeg har prøvd det også, og det funker ikke for meg. Nei, gi meg en avstandsforelskelse i en kjendis. De vet jeg hvordan jeg skal behandle.

Nå har jeg plutselig oppdaget David Mitchell, og funnet ut at vi ville passet uhyre godt sammen. Eller for å være helt ærlig; jeg ville likt fryktelig godt å være sammen med han. Jeg er ikke helt sikker på hva han ville synes om meg, og driver fortiden og samler på egenskaper/aspekter ved meg som jeg tror han ville likt.

Jeg har ikke tenkt å sitte passiv i tårnet mitt og vente denne gangen. Jeg har tenkt å sende et brev. Eller en pakke. Eller en melding på twitter.  Jeg har ikke lagt klar strategien enda. Jeg har en mistanke om at jeg ikke kan framstå som fan når jeg kontakter ham, for jeg tror det automatisk vil utelukke meg som date-materiale. Men om jeg ikke benytter meg av fan-tilnærmingsmetoden, så gjør det det veldig vanskelig å få en unnskyldning til å overlevere gode-egenskaper-lista mi. Det er uansett litt kinkig å få overlevert en liste hvor man i bunn og grunn skryter av seg selv. Jeg har inntrykk av at folk flest liker å bli kjent med andre, og så gjøre seg opp en mening om dem selv, istedenfor å bli overrakt en liste med grunner for å like dem. Jeg krysser fingrene for at jeg tar feil.

Jeg lar dere vite hvordan det går, dette her.

David Mitchell: I think you are amazing. We should do something sometime, just to find out if you’d like me as much as I like you. It seems stupid that this should be a one-way-thing. I’m working on a list of things I think you’d like about me. I’ll let you know when I’m done.

Sonja

,

2 kommentarer

Pcen imponerer; jeg gjør ikke

Beklager lite og uinspirert blogging den siste tiden. (Frk Plosiv har tagget meg til å poste en av mine beste oppskrifter. Jeg skrev om Ostescones. Posten ble så kjedelig at jeg ikke turte… vel, poste den. Den kommer når den er blitt litt morsom i det minste)

Når andre slækker på bloggingen er det fordi de har eksamen, har fått seg jobb eller kjæreste eller skal ut og reise i verden. I mitt tilfelle er det innkjøp av fire sesonger Doctor Who og to med QI (som jeg ser om hverandre. DVD-spilleren min er avgått ved døden og jeg ser seriene på pc’n min (det fineste navnet på et dataprogram jeg vet om er forresten cd-brenneprogrammet Nero. Burning ROM, liksom (selv om jeg nå har lært at Nero ikke spilte fiolin mens Roma brant av QI nå, det er til og med mulig at han hjalp litt halvhjertet til med slukkingen. Og jeg vet ikke helt om ROM betyr det jeg tror heller, men likevel. Det er et slags ordspill gående der, som jeg liker. Yndlingsordspillet mitt akkurat nå er av Groucho Marx «Time flies like an arrow, fruit flies like a banana», som gjør meg varm og grøtete inni meg, og som jeg ble minnet på av Studio 60 on the sunset strip, som er enda en tvserie jeg nylig har kjøpt på dvd, men som jeg egentlig ikke kan klandre for fraværet av blogging, da jeg så hele greia på 3 dager. Jeg er forelsket i hele serien. Hvis det en gang i fremtiden blir lov å gifte seg med tv-serier, så blir det den dvd-boksen jeg skal ta med meg til alters.

Men altså. Nå er det Doctor Who og QI det går i, og jeg ser dem om hverandre på pc’n min. Det som er så fabelaktig der er at når jeg ser litt på QI, litt på Doctor Who og så litt på QI igjen, så husker dvdspilleren i pc’n min hvor jeg var på disken sist jeg så på den. Etter at jeg har tatt den ut og sett på en annen disk i mellomtiden. Jeg vet ikke helt om jeg forklarer det riktig, men jeg synes altså det er så imponerende, at jeg ikke har ord for det.

Jah. Det var alt jeg ville si nå. Håper å komme sterkere tilbake før jul en gang. (nå skal jeg bare se en episode til, så går jeg og legger meg)

,

5 kommentarer

Et ganske ubrukelig perfekt øyeblikk

I helga møtte jeg han som tok dyden på meg. Jeg har ikke sett ham siden Den Gang Da (dvs, jeg trodde vi var på samme fest en gang for noen år siden. Han hadde vokst seg fra å være en middels søt gutt (ikke noe ”vente på den rette” her i gården, nei, her tar viden første og beste som vi ha meg) til å bli en riktig så kjekk ung mann. Jeg drev og ga meg selv mentale high fives hele kvelden, mens jeg drev og mannet meg opp for å gå og snakke med ham, helt til det gikk opp for meg, at det jo ikke var ham, men kompisen hans jeg hadde vært på).

Jeg gjorde en sånn se->snu-hodet->snu-hodet-tilbake-for-han-tror-jeg-jeg-kjenner-operasjon, som jo er ganske heldig, da det får håret til å fly ut bak hodet på en. Jeg håper han så meg i sakte film. Jeg ga ham noe som i det minste føltes som et strålende smil, før jeg gikk ut av bensinstasjonen. Jeg hadde akkurat vært hos frisøren, jeg var overraskende bra sminket (spesielt for å være på en bensis for å kjøpe godis) og jeg gikk i skjørt og den fine dongerijakka mi, og ingen av klærne mine var flekkete eller hullete. Et øyeblikk der følte jeg meg helt fantastisk.

Og, ja, jeg er tilbake til å gi meg selv high fives inne i hodet mitt.
(han er ikke på facebook)

,

3 kommentarer

Hvor er alle påskesangene?

Jeg fortalte en historie om hvordan jeg hadde gått påskebukk, og P.I.C stilte spørsmålet om hvordan i alle dager jeg hadde gjort det, all den tid det ikke finnes noen påskesanger. Vi kunne komme på et par salmer, hvorav den mest folkelig anvendelige var «Dine hender er fulle av blomster» (og den andre «Gjør døren høy, gjør porten vid». Da mamma kuppet søndagsskolen der jeg vokste opp, brukte hun det at vi måtte synge den som rettferdiggjørelse for dette. Så kjip er den), og vi var enige om at Petter Dass helt sikkert hadde skrevet noen flere (vi er vel for gamle til å le direkte av navnet hans, men det er veldig lett å uttrykke misnøye med Dass, bare ve å si navnet hans i et litt negativt tonefall. Prøv det selv om du vil). Og OH! «Påskemorgen slukker sorgen». Den kom jeg på akkurat nå. Så, der er kanskje noen få barnepåskesanger, som dessuten er salmer, men hvor er de populærkulturelle, de som kan spilles på radioen og gi en påskestemning? Hvor er «Rockin’ around the easter egg», «(I’m dreaming of a) yellow easter» og «Easter bunny is coming to town»? Og forsåvidt «Vårres Påske» og «Påskekveld i skogen».

Vi trenger kanskje ikke lage påskesangene rundt samme mal som julesangene, men når skal noen ta ansvar og lage en sang som man kan høre på bilradionen mens man er «driving home for easter»?

Epilog 1: Måten man går påskebukk på, uten tilgang av påskesanger, er at man ringer på døra, og når noen åpner døra holder man fram et halvt påskeegg og sier «Jeg går påskebukk. Gi meg greier». Det hjelper om man kjenner vedkommende. Og om man skal flytte fra stedet om kort tid.

Epilog 2: Mens jeg skrev denne posten kom jeg over denne sangen via bloggen til Tine. Jeg vet ikke helt, men med litt godvilje kan vi kanskje kalle den en påskesang. Det er jaffal mulig å lage den til en påskesang om vi bruker den riktig, men jeg er ikke så sikker på at vi vil det.

,

11 kommentarer