Son «Reise»dagbok – dag 4

Selv om jeg har trent i underkant av 1/3 av hva jeg ville gjort på en vanlig boot camp, så våkner jeg som vanlig til dag fire med vondt i kroppen og vondt i viljen. Dette er det vi kaller dipday. Og man må bare komme seg gjennom den. Frokost; som før. Skriving ; som før. Så har jeg tid i bassenget igjen. Det er fullere der nå, siden helgegjestene har kommet, og jeg håper det skal være for mange folk i bassenget til at jeg får svømt, men det er skuffende tomt, og jeg klarer faktisk å svømme effektivt en halv økt, før jeg svømmer ineffektivt resten. Jeg går i det de kaller «opplevelsesbassenget» og jeg tenker «hvor mye kan man egentlig oppleve i et basseng?», før jeg trykker på en knapp og det kommer en foss av vann ut av veggen, og så trykker jeg på en annen knapp, og en stråle under vann dytter meg halvveis gjennom bassenget, og jeg leker litt i vannet for meg selv og synes jeg har hatt en liten opplevelse.

Jeg er nesten ferdig med romanen nå, men er lei av å skrive også. Så istedenfor å skrive de kapitlene som mangler går jeg heller og fjerner de delene som gjør kapitlene nødvendige. Det er ikke sikkert at alle scene må beskrives slik de oppleves av alle karakterene i førsteperson. Nå mangler det kanskje litt karakterutvikling som tar oss fra A til B, men det er moderne å la leseren tenke litt selv også, er det ikke? Hvis noen vil prøvelese er det bare å si ifra.

Så er det dansetimen som jeg så optimistisk hadde meldt meg på dagen før, men siden jeg er helt tom for energi så blir det bare litt vimseknipsing og uengasjert hoftevifting. Jeg angrer på at jeg har avlyst lunchreservasjonen, jeg har bare en banan og litt gulrøtter på rommet, siden jeg spiste opp resten av lunchen min i går kveld, men jeg har blitt tipset om at man kan bestille seg småretter i baren, så jeg går ned for å gjøre det.

Når jeg ber om smårettmenyen så får jeg rett og slett lunchmenyen, og det føles som om jeg skikkelig har klart å lure systemet, selv om systemet tydeligvis bare er at man ikke egentlig trenger en reservasjon for å få lunch. Jeg spiser og går tilbake på rommet hvor jeg ser på videoer av David Tennant og Neil Patrick Harris synge på YouTube.

Når det er på tide med middag, har jeg, ikke overraskende, ikke opparbeidet noe særlig appetitt, så jeg bestiller bare en forrett, spiser og skynder meg tilbake på rommet.

Kveldens film blir The Bourne Supremacy, fordi i dag er en sånn actionfilmdag- Den er helt OK.

Son «Reise»dagbok – dag 3

Fordi jeg ikke vet hvordan man har ferie som et normalt menneske har jeg booket meg en styrketreningstime klokka 9 på morgenen, som en annen idiot. Jeg går i boot camp-modus, og står opp kvart på ni, og glemmer at ikke alle andre på hotellet her bootcamper, så selv om jeg faktisk møter 5 minutter før timen starter er alle andre allerede der, og morgenfriske og klare, og jeg er den eneste som kommer usminka og med uknytta sko. Jeg håper at det skal være en kjendis som skal holde timen igjen, det er det ikke, men det er en hyggelig og energisk dame, som tydeligvis bestemmer seg for å ta vare på tjukkasen som ikke vet at man må være der 10 minutter før og ferdig påkledd. Vi starter med «Barry time», jeg håper på Manilow, men får White. Jeg er likevel fornøyd.

Det blir opplyst om at det er en popup Love2Dance-time klokka to på lørdag, så etter timen melder jeg meg på den, og avbestiller lunchen jeg egentlig har da. Det føles veldig boorcampete av meg. Så går jeg rett til frokost og spiser alt for mye, fordi jeg ikke helt klarer å takle alt matsvinnet jeg ellers forårsaker. Verden er i balanse igjen.

Etter frokost har jeg bestilt tid på spaet; jeg trer på meg den lille italienske badedrakten min, og har en god svømmeøkt før boblebad og generell flyting.

Så er det lunch, og så jobber jeg litt mer på romanen min. Den har så langt hatt arbeidstittel «Blod og ild» som føles alt for pretensiøst for en tullete tidsreiseroman, så for fjerdeutkastet så bytter jeg navn til «Hjelp! Det brenner på låven.» Det er mulig jeg har dratt det for langt i motsatt retning.

Deretter spaserer jeg inn til Son sentrum og kjøper meg sushi til middag og niste siden jeg ikke har en lunchreservasjon for lørdagen.

Jeg drar tilbake til hotellet og spiser sushien og mesteparten av nista(…) før jeg ser to filmer. Jeg har gått litt bort fra konseptet «se veldig bra film» til å se «filmer jeg har lyst til å se», og kveldens blir Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn) som er ok underholdning, og Emo The musical, som er teit og cheezy, men også helt fantastisk på en og samme tid.

Son «Reise»dagbok – dag 2

De har løst frokostbuffet/coronaproblematikken med engangshandsker og sånne afternoon tea-tårn med pålegg brakt til bordet. Han fyren jeg overhørte belære selskapet sitt om Holberg i går kveld blir fersket i å stjele brød fra et annet bord.

Jeg blir ferdig med tredjeutkastet til romanen min på formiddagen, og bestiller et rekesmørbrød til lunch. Jeg gjør så lite spennende at jeg vurderer å høre om de har mimosa, bare sånn at jeg kan blogge om den gangen jeg lanserte teorien om at en Screwdriver er en Russian Mimosa, men konkluderer med at å tenke tanken holder for å få lov til å blogge det.

Etter lunch drar jeg ut på en joggetur. Det regner litt, men det går fint, for da kan jeg være en sånn raring som er ute og løper i regnet, og det er min favorittraring å være. Jeg havner også i en situasjon der jeg må løpe over svaberg og opp en idiotisk bratt brakke. Det liker jeg mindre godt. Tilbake på hotellet stikker jeg innom rommet og skifter fra ute-joggesko til inne-joggesko, som også er helt på grensen av hva som går an med min personlighet, og stikker rett på treningsrommet. Jeg bestemmer meg for å bruke alle treningsapperatene, men det første skjønner jeg ikke, det neste gir meg krampe i låret, og så er det tre stykker som er opptatt for en fyr bruker dem i en liten sirkeltrening. Jeg vurderer å dikte opp grunner til at jeg ikke kan bruke de andre og, men kommer fram til at det er viktigere å faktisk trene enn å få en bra reisedagbok, så jeg fullfører runden som en normal person.

Så har jeg en pedikyr. Jeg og pedikyristen blir øyeblikkelig venner, og hun forteller om sitt sitcom-kjærlighetsliv, og jeg forteller om mitt sitcom-kjærlighetsliv (jeg tror jeg «vinner»), og vi fniser og ler og jeg får veldig fine tær.

Så jobber jeg litt mer med romanen min. Jeg har nå ca 2A4 sider med ting som må fikses, alt fra små ting som «finne bedre 1800-tallsbanning» til litt større «kapittel 21 mangler». Men det skal være mulig å løse på de to dagene jeg har igjen.

Under middagen tar jeg mot til meg, og dypper serviettpillen i den lille dammen med væske; det viser seg å være antibac, og pillen kan nå brettes ut til en engangsserviett. Artig. Jeg spiser svinenakke som er veldig god.

Kveldens film er SouthPark: Bigger, Longer, Uncut. Den havnet rett på favorittlista mi da jeg så den på kino i 1999, og jeg må dessverre innse at jeg har vokst fra den. Selv om jeg fortsatt liker musikalnumrene veldig godt. Siden filmen er kort, ser jeg også en episode av den Sør Koreanske TV-serien One More Time, og en episode av den australske TV-serien Please Like Me, før jeg lager ferdig en TV-seriequiz, og henger litt på internettet før jeg sovner alt for seint-

Son «Reise»dagbok – dag 1

Jeg innser at det ikke er det største problemet vi har i verden nå, men jeg synes jo at det er litt trist at jeg ikke får dratt på ferie i 2020, så nå har jeg tatt inn på Spa-hotell i 4 dager for å late som om alt er normalt. Jeg har laget et deilig fargekodet Excelark, som jeg har sett på med kjærlighet flere ganger om dagen de siste ukene, og later som om jeg er mer enn 45 minutter hjemmefra (spesielt med tanke på alt jeg har glemt å pakke. Vi nevner i fleng:

-briller/linseveske

-tannkost/tannkrem (heldigvis hadde jeg noe liggende i håndveska, da jeg tydeligvis liker å se på meg selv som en person som ikke alltid kommer seg hjem fra byen etter en lørdags kveld (og det på tross av at jeg ikke har vært ute på byen en lørdags kveld siden 2015, ca))

-badedrakt (jeg er på SPA! for pokker. Mer om dette senere)

-Lader til mobilen (…det er som om jeg ikke vet hvordan man pakker til ferie lenger…)

-Hårbørste (torsdags morgen anm.))

Jeg dro hit rett etter jobb, og idet jeg sjekker inn kommer jeg på at jeg hadde tenkt å pakke to badedrakter, sånn at jeg kan svømme to dager på rad uten å måtte ta på meg våt badedrakt, og innser at jeg istedenfor å pakke to badedrakter har pakket ingen badedrakter. Jeg blir henvist til spabutikken (det heter sikkert boutique når den er i et Spa), som kan opplyse om at de har store størrelser, men at størrelsene er italienske. Italienere er små. De går rett fra størrelse 34 til plus size. Men jeg klarer å finne noe som jeg klarer å trekke på meg, så nå har jeg en grisedyr, litt for liten, italiensk badedrakt, nye svømmebriller (jeg hadde ikke pakket det heller) og en ny vannflaske (den fikk jeg gratis. Så det var hyggelig).

Så fikk jeg endelig roet meg litt på rommet. Jeg er på dette tidspunktet bare 5 minutter etter skjema, fordi jeg hadde satt av en time til innsjekking, og på rommet mitt er en diger kurv med gratis snacks, som straks gjør meg i mye bedre humør. Jeg spiser ikke sukker for tiden, så der er lite der jeg faktisk kan spise, men det er jo fint å ha med seg gaver hjem fra ferie, så jeg tømmer hele kurven i bagen min. Så husker jeg hvordan konseptet «minibar» virker, og skjønner at snacksen er det motsatte av gratis, og plukker alt ut fra bagen igjen, og legger det tilbake i kurven.

Jeg skriver litt på romanen min før jeg går på «Styrketrening med Trine». Trine viser seg å være Trine Lise Hattestad, så det er jo også gøy. Og før du blir for imponert over at jeg driver og gjenkjenner tidligere idrettsstjerner i hytt og gevær, kan jeg opplyse om at jeg overhørte noen si «man blir nesten starstruck» på vei inn i timen, visste at hun het Trine og har googlet henne ettertid, så det er ikke så veldig imponerende. Jeg liker timen veldig godt. Jeg dør ikke, men er god og svett når den er over, som er det jeg ønsker meg av en styrketime.

Så jobber jeg litt mer på romanen min, før jeg går til middag.

I restauranten har de dette:

Jeg burde hatt en banan eller noe for å vise størrelsen, men de der serviettpillene er altså ikke stort større en tommelfingerneglen min. Jeg har nå 4 mål for ferien min:

Skrive ferdig romanen min

Gå ned 2,5 kilo (som kan bli tøft siden jeg har ikke mindre enn 10 restaurantbookinger i tiden jeg er her…og i tillegg en kurv med grisedyrt snacks på rommet mitt som jeg kan spise)

Finne ut av disse serviettpillene.

Se en bra film hver kveld. I kveld ble det The trial of the Chicago 7, som jeg elsket. Hvis noen har tips om andre sykt bra filmer, så kom gjerne med dem; hvis ikke har jeg funnet tre av favorittfilmene mine som det er lenge siden jeg har sett på Netflix, så jeg klarer meg.

Skryt av nærkjendisopplevelse, hårrekord og bil

Jeg var i Sverige i helga (Reisesvensken har gifta seg. Yay!), og her er noen av … vel, ikke høydepunktene, men … ting som skjedde.

Jeg satt ved siden av en kjendis på Arlanda dritlenge. Jeg aner ikke hvem det var, men hun hadde lyst hår og gitarkasse (med en gitar i, regner jeg med) som folk drev og snublet i, og det kom en fyr bort og spurte om autografen hennes.

Jeg har satt ny personlig rekord i antall fliseklemmer i håret samtidig (34)

Jeg har fått kjørt i (dvs sittet på i) en 1959 Impala. Jeg er ikke spesielt bilinteressert, men fy fasan! det der var kult.

Gale rettetangdama

Jeg var i Australia i desember. Jeg så koalaer og kengurer, Operahuset og Oprah Winfrey, Teatersport og teatersport et annet sted, men det jeg har endt opp med å fortelle om flest ganger er historien om den gale rettetangdama.

Dette var et lite stykke ut i ferien, jeg skulle sjekke ut et kjøpesenter hvor det visstnok skulle være en bra kjolebutikk. I fellesarealet ble jeg stoppet av en ung dame med en rettetang i hånden, som lurte på om hun  kunne få demonstrere den på meg. Alle dusjene hadde vært opptatt da jeg stod opp den morgenen, og håret mitt, som burde ha vært vasket, ble det ikke og var nå gigantisk på grunn av skitt, svette og høy luftfuktighet (er det noen som husker den Friendsepisoden med Monica og håret? Jeg kan bekrefte at det skjer i virkeligheten også), så jeg takket gladelig ja til en demonstrasjonsretting, samtidig som jeg opplyste om at jeg allerede har to rettetenger, og neppe kommer til å kjøpe en til.

Jeg setter meg på en sånn friørbarkrakk, og GaleRettetangDama (GRD) spør meg hvor jeg kommer fra.
Jeg svarer Norway
GRD: Where?
Jeg: Norway?
GRD: I’ve never heard of it.
Jeg: Oh, it’s in Europe
GRD: I’m from Europe – I’m from France
Jeg: Oh.. Eh.. you know Norway? It’s the bit on the top?

Vi holder på litt sånn, og det viser seg til slutt at hun HAR hørt om Norge, hun visste bare ikke Norway var det samme som Norvege, men jeg hadde ikke det beste førsteinntrykket av henne.

Så spurte hun om jeg visste hvorfor rettetenger ikke var bra for håret, så svarte jeg «fordi det er varmt?». «Nei, det er fordi de er laget av stål! Våre rettetenger er kjeramiske» For de av dere som har anstendig hår og ikke vet ting om rettetenger, så har jeg nå tenkt ut følgende lignelse: Det er som om hun hadde spurt meg «Vet du hvorfor bensindrevne biler er så farlige?» og jeg ville svart «pga CO2-utslippene!» og hun hadde parert med «NEI! Det er fordi det er i bly i bensinen. Vårt bensin er blyfritt!!» (Nå er det vel strengt tatt ikke forbudt med stålplater i rettetenger enda, men for mitt vedkommende kunne det likegjerne vært det. Jeg synes det er en bra lignelse)

Så fortsatte hun med å spørre meg «Vet du hvorfor våre rettetenger er så spesielle?» Jeg svarte lydig nei. «Fordi de kommer fra Europa!» Jeg var nå helt målløs, og klarte ikke formulere det spydige svaret hun hadde fortjent, og bestemte meg bare for å vente til hun var ferdig, og så stikke derfra så snart som mulig.

Hun begynte å rette håret mitt, og mens hun strøk tanga gjennom håret mitt og forklarte at den bare trengte ett strøk innså både hun og jeg at det ikke stemte, og beskjemmet måtte hun gå gjennom det to ganger til. På dette tidspunktet gjorde jeg nok en gang klart at jeg ikke ville kjøpe noe (selv om kammen hennes var kul, men hun uttrykket skepsis til måten jeg så på den på), så hun dro fram en minireiserettetang. En super innretning, som jeg bare to uker tidligere hadde kjøpt meg et eksemplar av, noe jeg fortalte henne. Til dette svarte hun «I don’t believe you» Og jeg bare «WHAT!?» og hun gjentok «I don’t believe you», hvorpå jeg ble fryktelig amerikansk, hoppet ned fra krakken med et fornærmet «I’m not gonna sit here being accused of lying» og marsjerte avgårde med et «OH MY GAAWWD» og akkurat når man trodde at det ikke kunne bli mer dramatisk, begynte hun å rope «I believe you! I believe you!» etter meg.

Jeg fikk tak i en veldig fin kjole, da.

Uoffisiell reisedagbok, Sydney.

Ting jeg har sett:

To stykker som utøver Thai Chi parken, hvorav en av dem er skikkelig, skikkelig, skikkelig dårlig

I samme parken: mester og elev som bedriver en eller annen form for Thai Chi-ballett med sabler

To stykker som sitter på et tak og spiller gitar og blåseorgel.

En Kenny Rogers-lookalike som kjemmer håret sitt med en voldsom energi (ja, jeg har nevnt ham før, men han gjorde et uutslettelig inntrykk)

Annet:

Jeg sliter med jet lag, og tvinger meg selv til å holde meg våken til klokka ett, i et desperat forsøk på å vri døgnet i riktig retning. Jeg er så trøtt at jeg er svimmel, selv om det også kan ha vært fordi det åpne vinduet mitt er rett ved ventiasjonssjakten, og noen tydeligvis har røkelsefest ett eller annet sted i bygningen. Hva er effekten av passiv hasjrøyking?

Den fjerde dagen oppdager jeg at jeg har mistet tannkosten og -kremen min. Jeg husker at jeg la dem fra meg på fellesbadet, og tenkte “de må jeg ikke glemme”. Så gjorde jeg nettopp det. Dessuten er jeg tom for deodorant. Så når jeg kjøper meg frokost, kjøper jeg meg også  tannkost, tannkrem og deo. Jeg har handlet frokost av fyren i ½ uke nå, og for ham ser det ut at det først nå slår meg at jeg kanskje burde ha noen toalettsaker. Jeg har fryktelig lyst å forklare ham situasjonen, men klarer å motstå fristelsen,.

Dette er ikke feriebilder fra akvariet i Sydney

Dette er kunst. Det er en installasjon jeg har valgt å kalle «Prøver å ta bilde av et nebbdyr», og det illustrerer kunstnerens ønske om å fange noe nytt og spennende, før hun til slutt gir opp, og går tilbake til det trege, trauste som hun kjenner og som svømmer langsomt.

Klikk på bildene for å studere kunstverket nærmere (og for å få se glimt av nebbdyrhale og -rygg)

D’OH-quiz-oppfølging (eller mangel på…)

Hey, jeg er jo med i Tordenbloggen, jo! Da far jeg vel heller gjore en innsats og prove a blogge litt. Dere som aldri har vaert her foer og kommer derfra for a sjekke ut bloggen min: les denne posten, den skal vaere sann passe morsom og oppsummerer hva denne bloggen handler om ganske greit. Eller sa kan dere bare fortsette a lese herifra (men denne posten er altsa ikke kvalitetssikret pa samme mate).

Jeg er i Sydney for tiden (derav mangel pa norske bokstaver. Jeg har med meg knottaspc-en min, og jeg har har kjopt en sann skikkelig fancy stikkontaktadapter(?), men stikkontakttingene til pc-laderen er for tykke, og vil ikke skvises inn i adapteren, og etter a ha tilbrakt 2*11 timer i et trangt flysete, har jeg full forstaelse for akkurat det der, men det er likevel irriterende. Jeg brukte noe sant som en time i gar pa a lete etter en Australsk ledning til PC-en min her, uten hell. Men jeg sa en Kenny Rogers-lookalike kjemme haret sitt med en energi som jeg aldri har sett noen kjemme haret sitt med foer,  i kjokkenavdelingen i et kjopesenter, sa det var ikke helt bortkastet. Uansett, poenget er ingen norske bokstaver (eller bilder) til jeg har funnet australsk stromledning til pc-en (skal prove igjen i dag)

Det jeg egentlig hadde tenkt a gjoere, var a ha en bloggdag i dag. Siste oppgave i D’OH-quizen gikk nemlig ut pa a tipse meg om ting jeg kunne gjoere i Sidney, men sa viser det seg at selv om forslagene som kom inn var veldig artige, sa var mange av dem praktisk vanskelige a fa gjennomfoert ( «Overlev haitbitt.» og «Ri på en kenguru», hvor Steve Irwin ser dere for dere at jeg er? Apropos Steve Irwin, Iversen foreslo at jeg skulle besoeke grava hans. Den viser seg a vaere i Queensland, sa det gjoer jeg ikke,  men jeg har hilst pa en koala, som var forslaget han ikke kom med var). Jeg har dessuten lest Down Under av Bill Bryson, og har tenkt meg til Glebe i dag (Kristins forslag). Lea foreslo jo ogsa at jeg skulle dit, for a se improvisert komedie. Men det var pa fredager, som var i gar, og da var jeg fortsatt rimelig jet laged (jeg vaknet 5:15, sa jeg er pa vei til a vaere noenlunde i rytme, men neste gang jeg skal ha sommerferie pa vinteren drar jeg rett soerover, til Afrika et sted. Kroppen min er ikke noe god pa a omstille seg tidsmessig), men jeg har billetter til Cranston Cup Grand finale i kveld, som er finalen i et slags teatersport arrangement. Og den er ikke sa veldig langt fra Glebe. Jeg kommer ikke til a forsoeke a klatre opp pa Operaen, som var det andre forslaget til Lea, men jeg leker faktisk med tanken pa a ta en tatovering hos Pretty in Ink. Og ikke bare fordi jeg liker ordspillet sa veldig.

Jeg likte ogsa forslaget om a besoke steder fra film locations, men jeg har dessverre sett alt for lite Australsk film. I morgen drar jeg til Parmatta, da, sa da skal jeg se om jeg finner Brudebutikken fra Muriels Wedding.

Beklager mangel pa linker til folk som har kommet med forslag til denne posten, men jeg er pa ferie, og da kan man gjoere som man vil, og jeg vil blogge slepphendt. Her er den posten hvor oppgaven var, og forslagene er i kommentarfeltet. Klikk dere inn og sjekk ut de forskjellige bloggene derifra, folkens!

Der vil forresten dukke opp diplom og premier til vinnerne av quizen, men ikke foer til neste ar, da november ble noe travlere enn jeg hadde planlagt. Jeg ble dessuten anemisk og tiltakslos, da jeg gir blod, og bare har latt vaere a ta de jerntablettene de gir meg etterpa. Jeg har skjerpet meg na, da.

Dagstur til Kina

Dette har hendt sa langt: Jeg har tilbrakt en hyggelig langhelg med familie i Tyskland, og skal na videre til Sydney, hvor jeg skal vaere i to uker. Pa vei dit mellomlander jeg i Shanghai, hvor jeg har 12,5 timer foer flyet gar videre.

Jeg blir kjent med to tyske jenter pa flyplassen, som ogsa har ganskem ange timer til disposisjon i Shanghai. Vi drar inn til byen sammen – visumet som jeg sleit sa hardt med a fa tak i (jeg tror det burde ha vaert en bloggpost, men det ble det liksom aldri) viste seg a ikke vaere nodvendig for en dagstur… Etter en time pa t-banen kommer vi inn til sentrum. Der hopper vi pa en guidet busstur rundt Shanghai (det er med Big Bus Tour, som jeg ogsa har kjoert rundt med i London og Dubai. De holder til i 6 byer rundt om i verden, og na har jeg vaert med halvparten av dem. Synes det er litt artig). Det er en fin tur – litt kald, vi sitter pa taket, men vi far med oss mye.

Etterpa drar jentene tilbake til flyplassen, men jeg bestemmer meg for a bli litt lenger. Nar jeg kommer opp fra t-banen moter jeg pa en ungt kinesisk par. De spor meg hvor jeg kommer fra, vi snakker litt, og de inviterer meg med pa tesmaking. Jeg folger etter dem gjennom Shanghais gater, jeg lettere nervos – tenker pa advarslene jeg har fatt av kollegaer pa jobb om at jeg ikke ma bli Shanghaiet (de av dere som husker  haiker/oksemorder-historien min, kan tenke dere hva som gikk gjennom hodet mitt – jeg vil vel ikke ende opp med a matte skrubbe dekk pa en bat resten av livet!) (Kinerne hadde forresten aldri hort om uttrykket ”a bli Shanghaiet”, men de hade heller aldri hort om Elvis eller bokstaven Q, sa de om det), men vi ender opp inne pa et knottlite rom hvor vi far servert masse forskjellig te av en dame. Vi sitter pa stubber og smaker all slags te, og laerer hvordan man skal skille god te fra darlig te, jeg laerer a si takk og skaal pa kinesisk  og det er i det hele tatt veldig hyggelig. Det er grisedyrt, da, jeg blir ogsa overtalt til a kjope med noen tekopper, og betale litt for hun ene som er med, fordi hun er sa ung, og jeg ser for meg at det kinesiske paret, etter at vi skiller lag, loper tilbake til tedama, og de deler fortjenesten pa overprisingen. Hva vet jeg. Kanskje det bare er sa dyrt med te i Kina.

Etterpa drar jeg til museumet for byplanlegging, og ser pa hvordan Shanghai har vaert og kommer til a bli. Sa snubler jeg over et neglestudio, hvor jeg far ordnet meg en fransk manikyr. Jeg prover a si takk pa kinesisk til dama, men etter blikket jeg far a domme, er det mulig at jeg sier Skaal! istedenfor. Sa tar jeg tar t-banen tilbake til flyplassen. I stasjonen moter jeg en fyr fra Sor Korea, som sier at jeg ser ut som Askepott, og han ser ut som Mikke Mus, og jeg tror han blir litt snurt nar han ikke protesterer. Ikke vil jeg klemme ham heller, men jeg synes jeg har snakket nok med fremmede folk for en dag,  og jeg klemmer da for pokker ikke folk jeg ikke kjenner! Pa flyplassen spiser jeg middag, foer jeg tar flyet videre til Sydney.