Mer tatoveringsgreier

Hva er greia med den der Bankreklamen som vant Gullfisken? Den starter som en hyllest til individualismen, med komme ut av skapet-sang nummer 1, I am what I am, og bilder av folk som har gått banas med kroppskunst, før den plutselig smeller til med ”haha, dette vil du komme til å angre på!”. Hva er det den prøver å si? Eller, jeg skjønner jo hva det er den prøver å si, men jeg skjønner ikke hvorfor den bruker 80% av reklamen til å lure oss til å tro at de mener at fullkroppstatovering er kult?

Og dessuten; Head and Shoulders swing-jazz-reklame. ”Nearly flake free man”. Nearly!? Er ikke det litt som å innrømme at de har gitt opp i kampen mot flass?

Jeg er visst i ferd med å bli en veldig smal blogg, som dreier seg om å kritisere medias omgang med tatoveringer (Ja, jeg tror reklame er et slags medium) ved å stille retoriske spørsmål. Det blir spennende å se om jeg klarer kjøre hat trick i denne nisjen.

Veldig, veldig useriøs kommentar

WordPress kaller spam for «useriøse kommentarer». Internettet prøver hardt å leve opp til dette:

(klikk på bildet om du ikke ser hva som stå)

Bislett Superheltutleie

Her er Superheltreklamefilmen jeg har laget sammen med Iversen, Esquil, Jannicke, Laugen, Sigurd, Madammen, Thomas Misund, Prinsesse Lea, Trikkefører og PCB.

Nyttårskrim

«Å, pokker» tenkte Detektiv-Sonja, der hun stod og stirret på det tomme hullet som skulle ha inneholdt kremfløte. Den lokale Rema 1000-butikken var relativt velfylt for at det var siste dagen i romjula, mindre enn en time før stengetid, men kremfløte hadde de altså gått tom for. Og Detektiv-Sonja trengte kremfløte, for hun skulle lage Dronning Maud-dessert til nyttårsmiddagsselskapet. Hun skulle i alkoholfritt middagsselskap på nyttårsaften i år. Så voksen hun var blitt! Det føltes bare som et år siden at hun gikk på ordentlige fyllefester, der folk konkurrerte om hvem som fikk flørte med den søte svenske gutten, falt ned trappa, styrtet gin (for å imponere den tidligere nevnte svenske gutten) og brukte punsj som blandevann (Red. anm. Det ER bare ett år siden)

Hun var sent ute. De fleste andre hun visste om hadde allerede laget Dronning Maud-desserten sin på lillenyttårsaften. Detektiv-Sonja skulle egentlig ha vært i Haugesund lille nyttårsaften, men siden Hitlermobilen var frosset ned etter å ha tilbrakt jula aleine, hadde hun ikke klart å komme seg av gårde i fornuftig tid, og endt opp med å sitte under teppet på sofaen hele dagen, og synes synd på seg selv. Rett før hun skulle legge seg, kom hun på at hun aldri fikk sett ferdig den Shakespeareserien som gikk i romjula, om han lunien som mente å kunne bevise blant annet at det var Francis Bacon som hadde skrevet Shakespeares verker. Detektiv-Sonja ble sittende og se dette programmet til langt på natt, og tenkte med seg selv at om hun fikk tid, skulle hun en dag bringe beviser på at Iversen Revisited egentlig er skrevet av Kevin Bacon. Men før den tid forsov hun seg kraftig, og når Hitlermobilen i tillegg fortsatt var frosset fast (det er usikkert hva Detektiv-Sonja hadde håpet skulle skje i løpet av natta, som gjorde at Hitlermobilen nå skulle være isfri) og Detektiv-Sonja måtte kaste inn håndkle og tømme to bøtter med lunka vann over den, og likevel brukte en liten halvtime før bilen var kjørbar, så ble klokka to før hun kom seg av gårde.

Og nå stod hun der da, på Rema 1000, og Rema 1000 kunne ikke tilby henne kremfløte. «Ja, ja» tenkte Detektiv-Sonja, «jeg får ta meg en tur på Helgø, da». Detektiv-Sonja suste rundt i butikken, og samlet ingredienser, hun plukket også med seg en boks med iskrem, tilfelle dette med Dronning Maud-desserten skulle gå til helsike. Det var da hun kom til kassa at hun så det: Håndveska hennes lå ikke lenger i handlevogna. Detektiv-Sonja hadde handlet veldig ustrukturert, og ofte satt fra seg handlevogna ubevoktet både her og der, og nå hadde altså en banditt sett sitt snitt og røvet veska hennes.

[Reklame]

Denne tegneserien trollbandt meg fullstendig

Det er flere ting enn svineinfluensaen som er veldig, veldig farlige

Kålrot er en av de mest undervurderte grønnsakene!

[Reklame/slutt]

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg]

Løkblogging
2009 oppsummert i et slags Venn-diagram
Koffertblogging(kanskje)

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg/slutt]

Detektiv-Sonja stod rådvill i kassakøen på Rema 1000. Noen hadde stjålet håndveska hennes, mens hun hadde løpt rundt i butikken og prøvd å handle inn til nyttårsdessert. Hun kjørte handlevogna litt til siden, usikker på hva hun burde gjøre. Varsle politiet? Si ifra til personalet? Henvende seg til en av de andre handlerne og be om hjelp?

Hitlermobilen! Bilnøklene lå i veska, og vesketyven kunne fort ha klikket seg fram til rett bil på den ikke alt for store parkeringsplassen. Detektiv-Sonja forlot handlevogna si og småløp ut på parkeringsplassen. Hitlermobilen stod heldigvis fortsatt der. Hun løp (yeah right! Parkeringsplassen var dette av snø og is. Stavret, tror jeg vi sier) bort til bilen og sjekket at den fortsatt var låst. Og at veska ikke lå i passasjersete. Hun kunne jo ha glemt den igjen der. Det hadde hun ikke.

Nå begynte Detektiv-Sonja virkelig å kjenne at panikken tok henne. Hun vurderte et øyeblikk å bare sette seg ned og begynne å gråte, og la noen redde henne. Men hun slo det fra seg. Hun var stor jente nå. Selvstendig og greier. Hun fikk gå inn i butikken igjen og sjekke at ikke veska på magisk vis hadde hoppet ut av handlevogna, og drev og festet med tacokrydderet i reolen for utenlandsk mat. Men! Hun kunne jo ikke forlate bilen, for tenk om vesketyven bare hadde ligget i skjul og ventet på at hun skulle komme ut og markere hvilken bil som var hennes!

Detektiv-Sonja lot som om hun stod og tenkte seg om, mens hun egentlig ventet på at en pen mann i passende alder skulle komme forbi (selv om man var i fullstendig krise, så var ikke det noen grunn til å la være å prøve å pådra seg en potensiell ektemann, mente Detektiv-Sonja). Hun lot en lugubert utseende  gammel mann og to damer passere, før en høy mørk fremmed, med et lite arr på leppa var så heldig å bli stoppet. Detektiv-Sonja forklarte sitasjonen (i noe mer detalj enn hva den høye mørke egentlig fant nødvendig), før hun spurte om han kunne passe på bilen hennes, mens hun gikk inn i butikken igjen og dobbelsjekket. Det kunne han. Tusling tilbake over parkeringsplassen, før hun gikk inn i Remaen igjen.

Detektiv-Sonja gikk inn gjennom de automatiske kobbåyklaffene som slike butikker har, og der, blant esker med hodekål og epler stod den. Handlevogna som Detektiv-Sonja opprinnelig hadde tatt med seg. Med en klase bananer, en pose med tre pærer og -tror dere ikke- den savnede håndveska. Nok en gang viser det seg at det er Detektiv-Sonja selv som er skurken i historien. Etter å ha lett etter løk (og ikke funnet det), så har hun nemlig stjålet med seg noen andres (tomme, heldigvis) handlevogn, og latt sin egne stå igjen. Med veske i og alt.

Lykkelig grabbet hun med seg veska si, klarte det kunststykket å lure seg ut gjennom kobbåyklaffene, og til den pene fremmede på parkeringsplassen. Triumferende (og litt flau) holdt hun veska opp, og forklarte hva som hadde skjedd. Litt skuffende, men ikke særlig overraskende, grep ikke den pene fremmede sjansen til å invitere Detektiv-Sonja med på kaffe, men Detektiv-Sonja var så letta over å ha fått igjen veska, at hun ikke ble så veldig lei seg.

Reklamens makt (jeg tror jammen meg jeg har skrevet et kåseri. Da skulle det bare mangle at ikke overskriften stod i stil)

Jeg har fått en epostadresse ødelagt av at innboksen ble fullstendig nedspammet, så jeg er litt forsiktig med hvor jeg legger den igjen på nett.  Jeg mener, kommenterer lett en blogg, selv om jeg må verifisere meg med en, men jeg legger den ikke igjen på siden hvor jeg av forskjellige grunner må registrere meg, sånn uten videre.  Du vet hva jeg mener.  Jeg er litt våken.  (HVA? Jeg ER det!)

Jeg klikker egentlig ikke så mye på reklamelinker når jeg surfer heller.  Helt til… vel, jeg så en reklame på nettet med et tilbud som var for fristende til ikke å sjekke ut nærmere.  Ved bare å svare «på noen få spørsmål» kunne få en super premie i posten.  Jeg fylte ut skjema, de ville ha epostadressen, og man har jo hotmail til å bruke til sånt, så jeg fylte gladelig inn og gikk videre.   Spørsmålene viste seg å være av typen «har du lyst til å kjøpe sånn-og-sånn av oss?», med tidvis fabelaktige svaralternativer.  Favoritten var: «Kunne du tenke deg å prøve [slankepille, som virker kjempegodt forutsatt at du går på en 1200-kalori-dagen-diett og trener tre ganger i uken]* HELT GRATIS?  Og jeg kunne velge mellom: «Ja, selvfølgelig» og «Nei, jeg bryr meg ikke hvordan jeg ser ut».  Jeg måtte beskjemmet innrømme at jeg ikke brydde meg om hvordan jeg så ut.  Uansett – det kom flere spørsmål.  De ville ha telefonnummeret mitt.  Det holder jeg i alle fall på, men denne gangen var premien så stor, at jeg tenkte jeg kunne gi det fra meg.  Til slutt ville de jammen meg ha postadressen min også.  De fikk den.  Innimellom spurte de stadig om jeg ville kjøpe ting, og tvang meg til å være selv-kritiserende om jeg svarte «nei».  Noe jeg klarte å gjøre nesten hver gang.  Og premien lå og fristet i enden av tunellen/regnbuen/den uendelige rekken med spørsmål.

 

Nå – et par uker senere, er 90% av eposten jeg får på hotmail-kontoen min spam (den takler det bedre enn den forrige epostkontoen min, da, så foreløpig går det), jeg får relativt ofte sms som ikke er venner som hører om jeg «vil finne på noe», og i går kom jammen meg den første bok i den nye bokklubben jeg er medlem i, i posten.

Og premien?  Den store prisen for å selge epostadressa,mobilnummeret, postadressen, og jeg er ganske sikker på, sjela, mi?  Nei.  Jeg har ikke sett snurten av den Daimsjokoladen.  Jeg håper den kommer snart.

(og ja, jeg vet at denne slutten er så åpenbar at jeg hadde skammet meg litt, om det ikke hadde vært sant)

*min beskrivelse.  Jeg tror den het noe med de mer obskure tallene i alfabetet, et nummer og så «slim» eller tilsvarende ord til slutt.  Alltid lovende når tablettene du blir tilbudt fortsatt heter det samme som de het da de var et nummer på en forskningsstasjon.

Hva gjør en film bra?

Jeg så litt av en film i går.  Bokstavelig talt.  Den hakket, og var ikke særlig bra, så jeg gadd ikke se hele.  Dessuten tror jeg det var en sånn «Made for tv»-film, og de er jo som oftest ikke akkurat de mest minneverdige.  Dette, i kombinasjon med at jeg fant en «100 ting jeg liker å se i en film»-liste jeg har lagd en gang (mer om den senere), fikk meg til å tenke over hva som egentlig gjør at jeg synes en film er bra.   Inntil i går trodde jeg at det var historien som var det viktigste, men det gikk opp for meg at alle historier egentlig er den samme:  Hovedpersonen(e) har det enten kjipt fra begynnelsen av, eller det dukker opp et problem tidlig i filmen.   Man kommer opp med en provisorisk løsning av problemet, som funker, helt til det skjer noe som gjør situasjonen enda mer kjip enn hva den var i begynnelsen.  Før alt går bra til slutt (hvis det er en amerikansk film.  Hvis den er japansk dør alle, og hvis den er europeisk så kommer man ut på rundt middels, og det er greit, for det er tross alt sånn livet er).  Dette er en grov generalisering, selvfølgelig, og bærer muligens noe preg av at jeg har sett alt for mye romantisk komedie, men jeg tror man, om man legger godviljen til kan få oppskriften (bra)-kjipt-bra-kjipere-supert (død/ok) på de fleste filmer.

Så hva er det da som gjør at man liker en film?  Jeg husker det ble skrevet en oppgave for noen år siden, på hvordan action/romantikk/drama-delene skulle være fordelt, for å gjøre en film best mulig.  Det viste seg at Toy Story 2 hadde den optimale fordelingen, med akkurat passe av hver sjanger.  Og Toy Story 2 er jo en fin film, selv om Joss Whedon ikke var med og fikse på manuset som han var på 1’ern (jeg er overbevist om at «That’s not flying, that’s falling with style» kommer fra ham, og ingenting annet enn at Whedon selv kommer på døra mi, og sier at det ikke var ham, kan overbevise meg om noe annet).  Akkurat hvor mye det må være at hvert vet jeg ikke, men jeg tror det er en fordel for en film at den hører til mer enn en sjanger.   At en film er både spennende, morsom og rørende.

Ellers tror jeg veldig mye står og ligger på karakterene.  At de er troverdige, at man forstår motivasjonen for hvorfor de gjør ting som de gjør dem, og at de snakker sånn som folk gjør (hører dere norske filmmanusforfattere?).  Og det er film, så ting trenger ikke være akkurat sånn som de er i virkeligheten, men det må likevel henge på greip.  Det blir litt som den colareklamen, med de trollene og alvene og de rare lodne tingene som lager og fyller colaen på en flaske før den kommer ut av automaten.  En venninne av meg påpekte «Det er jo ingen automater som selger cola på glassflasker nå lenger!».  Ja.  Det er det som er usannsynlig med den reklamen der.  Fantasien vår tillater oss å tro på at colaen blir tilberedt av eventyrskapninger, men ikke at de ville gjort det i en glassflaske.  Snodige greier det der.  På samme måte som vi kan godta at Supermann kan fly, men ikke at Lois Lane fortsatt har perfekt hår og sminke etter å ha vært ute på hurlumhei hele natten.

Jeg begynner å merke at jeg ikke egentlig har en konklusjon her.  Bare en masse tanker.  Jeg tror jeg må se litt mer film, og tenke litt mer.  Jammen meg bra at det er søndag.  Så jeg forlater dere herved med «100 ting jeg liker å se i en film»-listen, som ikke her helt ferdig, og derfor bare har 9 punkter.  Kom gjerne med forslag til tilføyelser:

Kjendiser som spiller (ekstremversjoner av) seg selv
Vampyrer
Tilbakeblikk (gjerne til 70-tallet med parykker)
Sang/dans-numre
Parodier (ikke nødvendigvis sånne ekstreme Hot Shots, men gjerne mer subtile eller sublime eller sub noe annet)
Ekte historiske personer i en fiktiv historie
Den støgge jenta får seg kjæreste
Når det skjer noe helt merkelig, uforklarlig, som indirekte blir forklart senere i filmen (mannen i flammer som løper ut av baren i Lock, stock and two smoking barrels)
James Marsters

Anmeldelse av TV-program: Norge Herligste

Jeg tenkte bare jeg skulle si i fra til dem som ikke så Ylvis sin «Norges Herligste» i går, at det kan være lurt av dem å ta en titt neste mandag (og evt se reprisen på gårsdagens program, nå vet jeg ikke når, eller i det hele tatt om der er en reprise, men kjenner jeg TVNorge rett, så kommer det minst èn).

Jeg liker Ylvis fryktelig godt, men jeg var skeptisk til denne programserien. Nå fikk jeg den riktignok presentert som «Ylvis reiser rundt og snakker med rare folk, en av dem går bare i trange bukser», noe som ga meg assosiasjoner til en miljøvernavis jeg var med på å lage da jeg gikk i 5. klasse. Dvs «lage» som i at vi satt hjemme hos han ene, spiste smågodt og lagde plakater og snakket om hvor gøy det kom til å bli når vi garantert kom til å bli intervjuet i «Heia Norge» – eller hva det nå het, det barnas Norge Rundt.

Uansett, under et av disse redaksjonsmøtene ble det foreslått at vi intervjuet en bonde i nærheten. Da jeg spurte om hvorfor, fikk jeg «Sauene hennes er skitne» til svar . Jeg fikk ikke inntrykk av at det å intervjue den bonden var det som kom til å sende miljøvernavisa vår til «Heia Norge», på samme måte som jeg ikke fikk inntrykk av at «en mann som går i trange bukser» gjør et bra tv-program. Så feil kan man ta.

Programmet var helt fabelaktig. I tillegg til mannen i trange bukser, var der en sjaman (som muligens hadde makten til å gjøre stort hår flatere – her kaster jeg bort time på time med rettetang), et naturistpar, en kar som hadde innreddet leiligheten som et Thailands tempel, hvor sherryen fløt i frie strømmer, og en snodig kunster/musiker-type.

Det var ikke så mye hva de gjorde som var underholdningen her; det var selve personlighetene. Jeg har ikke videre sansen for folk som absolutt skal være så rare, på samme måte som jeg kan styre meg for folk som absolutt skal være så normale, men dette var folk som var genuint rare, og som omfavnet rarheten sin og levde den ut for alt den var verdt. Og det kan jeg like. Ylvis-gutta og, virket det som, for de klarte å gjøre det hele fint og morsomt, og ikke flaut og latterlig.

Nå tenker jeg at vi kanskje burde intervjuet hun dama med de skitne sauene. Det hadde kanskje vært det som skulle til for at vi faktisk hadde fått utgitt et nummer av miljøvernavisa vår, som selvfølgelig ville vært så bra at vi hadde havnet rett på Heia Norge.

Beklager den ekstremt kjedelige overskriften, men det var det eneste jeg klarte å komme på. Bortsett fra «Norges Herligste TV-program», som selv om det var bra, jeg ikke vet om det fortjener, dessuten er det en så dårlig overskrift at jeg kom fram til at det var bedre at det ikke virket som om jeg hadde prøvd en gang.

Shoppeblogg

Nå skal det moteblogges så det ljomer etter. Eller kanskje ikke moteblogge sånn som det gjøres av proffene, så mye som assesoarblogges. OK da, jeg har tenkt å bruke flickr til å poste bilder på bloggen min (takk for til Undre for det tipset) og bruker gårsdagens shoppingpalooza til å teste det.

Først ute er disse fantastiske glittereyelinerne fra The Make Up Store

(TMS har nettside, men den er verdens tregeste til å laste, og dessuten kan man – skuffende nok – ikke kjøpe noe der, så jeg gidder ikke linke). Tror ikke helt jeg fikk med meg de fargene jeg ville ha, men jeg får nok bruk for dem likevel.

Så prakteksemplaret: DKNY-sko.

De dyreste jeg noensinne har eid, hvis man ser bort ifra CK-skoene jeg kjøpte på salg en gang da jeg egentlig boikottet Calvin Klein, fordi han hadde uttalt at han ikke ville at kvinner over størrelse 38 skulle bruke klærne hans (så strengt tatt var det vel CK som boikottet meg)

Deretter et par øredobber som jeg fant på Voice of Europe for bare 20 kroner

Der sparte jeg så mye penger, at jeg føler det rettferdiggjør all shopping for minst en måned framover.

Så hårstæsj:

Den Catwalk-pasten gjør fantastiske ting med krøllet hår, men man må være forsiktig at man ikke bruker for mye, for da får man hvite striper i håret, og det ser ut som om man har malt.

Konge paraply:

Og til slutt blomster:

Det stemmer; jeg kjøper røde roser til meg selv. Jeg tror man må finne opp en ny grad av patetisk for meg, men det er jo ingen andre som kjøper blomster til meg, så hva skal en jente gjøre?

Dessuten kjøpte jeg en mascarponeost, som jeg ikke gidder poste bilde av, for… vel det er ost, men jeg fikk et godt råd av hun jeg kjøpte den av: Det er ofte vanskelig å få tak i Mascarpone Ricotta, for det er ferskvare, og det er et underskuddsprosjekt for butikkene å ta den inn. Men den kan fryses, så neste gang du kommer over noe i butikken, så kan du ta med deg et helt lager hjem, og fryse dem, så har du masse Mascarpone Ricotta når du trenger det.

Og siden jeg likevel driver og deler ut råd: For dere som vil ha tak i Yadereklamen; prøv youtube.

Denne posten er dedisert Thomas

Reklame

Jeg ser nesten ikke på tv-reklamer lenger.  Enten zapper jeg til MTV eller Discovery Chanel og henger der de 5 minuttene reklamer varer, eller så gjør jeg en innsats og rydder kjøkkenet eller noe.  Det er skjeldent jeg får ryddet og vasket så mye som når jeg bestemmer meg for å se Søndagsfilmen på TV3.  Reklamepausene der varer akkurat så lenge som jeg kan gjøre husarbeid uten å gå lei. Og så har jeg en liten filmpause før det er på ‘an igjen.  Sånt sett redder TV3 meg dra å drukne i mitt eget søppel, og det burde jeg egentlig takket dem for.

Tilbake til reklamene.  Der er så mye dårlig, men innimellom er det litt fint.  Den Yade-reklamen, der alle er glade og alt rimer sjokolade, foreksempel.  Det er en verden jeg kunne tenke meg å leve i.  Og jeg belønner god reklame med å kjøpe produktet deres.  Dårlig reklame straffes med boikott (unntaket her er Cillit Bang – fantastiske vaskemiddelet).

Yndlingsreklamen min er den for Center, med en apekatt i dress, som bare er snill og god, men som opplever grov mobbing på arbeidsplassen.  Heldigvis for apen ender det bra, og han får kjøre avgårde i en cabriolet med alle de pene damene, og opp på skjermen kommer «Center – det er det indre som teller» eller noe sånt.  Jeg har lett og lett etter denne reklamen, så om noen finner den på nett, så hadde det vært kjempetrivelig om de sa ifra.

I mellomtiden får dere viseyndlingsreklamen min.  Verdens søteste kjærlighetshistorie på 30 sekunder med product-placement (det heter vel strengt tatt ikke product- placement når det allerede er en reklame.  Men jeg mener i motsetning til Verdens Søteste Kjærlighetshistorie på 30 Sekunder, der Ingenting Blir Promotert)