Her er påskesangene!

En gjeng med særdeles oppvakte lesere har gjort meg oppmerksom på at det finnes en rekke påskesanger, og sammen med mitt eget hode har jeg klart å sette sammen en

Påskesangliste på Spotify.

Den er under utarbeiding, og der er litt ymse på den, men jeg satser på å ha luket ut de sangene som bare har Easter i tittelen (bortsett fra Robbie sin. Han får være med uansett, fordi han er Robbie) og funnet fram de jeg liker best innen 1. Påskedag. Jeg fant til og med en kirkelig en som jeg liker. Det viser seg at å faktisk legge litt arbeid i noe, istedenfor å bare sutre på Internettet lønner seg. Der er til og med grønnsaker som har gitt ut en påskeplate. Hør en aubergine si «Fantizzle!»

Og når jeg først deler Spotifylister, så legger jeg også ut den offisielle gla’sang-lista mi.

Jeg vet hva datteren min skal hete!

Jeg har en følelse av at folk flest har en idé om hva de skal kalle minst ett barn.  Det har aldri jeg hatt.  Jeg vil gjerne at ungene mine skal være de eneste som heter akkurat det de heter, så om jeg gifter meg med en mann med et vanlig etternavn (som jo for eksempel Williams er), så vil jeg at ungen skal få et så unikt navn som mulig, men ikke så unikt at den blir mobbet på skolen.  De to navnene jeg har hatt til nå har vært Scarlett og Cordelia.  Begge tungt inspirert av amerikansk popkultur, begge fine, men ikke helt perfekte. 

Og så – lørdag for to uker siden, var jeg på fest med ei jente som heter Ninja.  Først var jeg bitter på at jeg aldri hilste på henne, jeg fikk bare fortalt i etterkan at hun hadde vært der, så gikk jeg over til å bli nesten smertefullt misunnelig på jenta med det kule navnet, og til slutt slo det meg: Nå har jeg jammen meg navnet på førstedatteren min klart.

Etter å ha undersøkt ssb.nos navnestatistikker, viser det seg at det finnes 37 kvinner med navnet Ninja i Norge i dag, det er flere enn de som heter Cordelia og Scarlett til sammen.  Og selv om navnet er veldig uvanlig, så kan man jo ikke mobbe noen for å hete Ninja.  Det strider mot all fornuft.  Den eneste ulempen jeg kan tenke meg at hun vil få er når hun skal søke på jobber i tenårene/tidlig i 20-årene, og at hun kanskje vil framstå som litt useriøs med navnet Ninja.  Derfor har jeg tenkt at hun skal få et helt vanlig mellomnavn, Lise eller noe, som hun kan bruke i de periodene der hun synes det er nødvendig.

Som vanlig når jeg får en idé så har jeg bare lyst til å sette den ut i live med en gang.  Så nå trenger jeg bare en mann, et stabilt forhold, og, ja, å bli gravid.

Ei helg i Sandnes

Denne helga er det både NM i trekkspill og NM i Bobil og camping i Sandnes*.  Sånn rent bortsett fra at jeg ikke fatter og forstår hva NM i Bobil og Camping innebærer, så skjønner jeg heller ikke hvordan folk … vent litt!  Driver jeg og hakker på friluftsfolket igjen nå?  Sorry, det er ikke meningen, jeg har jo gjort unna min måndentlige friluftsfolkharselering for denne gang.  Men det får en jo til å forstå hvorfor det oppstår rykter om at Robbie Williams kommer til byen.  Jeg mener, hvis jeg hadde hatt tilgang til 15 mill og alt byen jeg bor i hadde å tilby meg var NM i torader eller telt, ville jeg også prøvd å overtale Robbie til å komme.  Ehhh… hvis jeg hadde hatt 15 mill og det er det som kreves for å få tak i ham, så ville jeg nok tatt kontakt, uansett hva ellers byen jeg bor i ville tilbydt meg.

*kilde:  skilt sett langs veien mens jeg kjørte inn til byen**.

** Ja, jeg kaller Sandnes «byen», selv om fleste tror jeg mener Stavanger da.  Sandnes er jo en slags by den også.

(OK, da, jeg innrømmer lett at jeg egentlig ikke har noe nytt å si om den saken, men bare tanken på at Robbie kan dukke opp her, gjør meg så giddy at det er umulig å ikke skrive om det)

Å bytte plass med bloggen min (eller hvordan jeg planlegger å forføre Robbie Williams ved hjelp av hans eget hode)

Det gikk plutselig opp for meg at jeg ubevisst har kledd meg ut som bloggen min i dag: mye lilla, og litt i overkant med sommerfugler for alderen.  Nå mangler jeg bare et svevende Robbie Williamshode, så kunne vi byttet plass, så kunne jeg virkelig bodd på internettet.  Det tror jeg at jeg hadde likt.  Jeg vet ikke helt hvordan bloggen min hadde klart seg i den virkelige verden, da.  Jeg prøver å være bloggen min i RL av og til, og det går uten unntak skeis.  Sist måtte folk gjemme hodet sitt i hendene fordi det ble så flaut. 

En annen ting som hadde vært kult, var og hatt et svevende Robbie Williams-hode over seg.  Bare tenk på alle fordelene:

Jeg ville alltid hatt selskap

Det ville løst pc’n-min-vil-ikke-spille-av-lyd-etter-at-jeg-oppgraderte-til-Vista-så-nå-har-jeg-ikke-lenger-musikk-mens-jeg-jobber-problemet mitt.

For en samtalestarter!  Det hadde vært kjempelett for folk å komme i kontakt med meg.  «Er det et Robbie Williams-hode du har flytende over deg der?  Hvordan får du til det?»

Og til sist, men ikke minst: Det ville helt klart hjulpet meg å komme i kontakt med den ordentlige Robbie Williams.  Jeg mener, jeg hadde bare trengt å stå litt langt framme på en konsert eller noe, så hadde han vært nødt for å legge merke til meg, med en kopi av hodet hans flytende over hodet mitt (jeg ville selvfølgelig ikke hatt det ekte Robbie-hodet flytende over meg, det ville bare vært ekkelt, med blod og gørr – og det villle sikkert begynt å lukte også etter hvert.), og så ville han sagt til folkene sine «Få tak i hun der som har en kopi av hodet mitt flytende over seg, jeg vil snakke med henne!», og så hadde folkene fått tak i meg, jeg hadde fått blitt med back stage, og så hadde jeg møtt Robbie, og hadde det bare vært å begynne å sjarmere, og jeg ville vært inne.  Briljant.

Raider

Mens jeg ryddet kontoret mitt her om dagen slo det meg at jeg burde hatt en Raider. Da mener jeg ikke en Twix fra fortiden, men en sånn liste som artistene har, over ting de vil ha backstage når de har en opptreden. Hvis jobben min tilsvarer en opptreden, blir jo kontoret mitt en salgs backstage, og her er listen over ting jeg kunne tenkt meg var der hver morgen (pc, radio og duftlys og slikt har jeg jo allerede, så det står ikke på listen):

• Friske blomster. Gjerne i mange farger.
• Frokost bestående av varme rundstykker med pålegg som varierer fra dag til dag og et glass juice
• En skål med frisk frukt (og på fredagen: litt sjokolade)
• Farris med sitronsmak
• Samtlige notater og øvinger fra da jeg studerte, renskrevet, innbundet, og med et index som gjør at det går an å finne fram i dem.

(omtrent her går det opp for meg at jeg jo egentlig ønske meg hva som helst )

• Frisør med rettetang
• Manikyrist (kun mandager og fredager)
• Løksnacks
• Sharks with frickin’ laser beams attached to their heads
• Trehodet apekatt (til avledningsmanøvre)
• Gummikylling
• Joss Whedon som skriver en ny tv-serie
• Robbie Williams

Hvis jeg noensinne skifter jobb, skal jeg få dette med i kontrakten.

Inspirasjon

Da jeg begynte i den jobben jeg har nå hang det et A4 ark på veggen, som fortalte meg at jeg er unik og verdifull, og at tiden min er verdt noe, og jeg skal si «nei», stresse ned og slappe av, og annet sånt søppel.  

Jeg begynte å henge opp egne ting ved siden av denne, og nå, to år senere, består veggen av en kalender med pene menn*, utdrag fra blogger, filmsitater, teksten til en Robbie Williams-sang, tegneserier, og et dikt en gutt en gang skrev til meg.

Du er verdifull-arket henger der fortsatt, men jeg har produksjonsplanen, som stort sett er en indikator over hvor langt jeg er på etterskudd, hengende over den.  Ironien i dette får meg til å føle meg så mye bedre enn hva en hvilken som helst inspirerende tekst hadde klart.

 

*som jeg fikk av en kollega, og som jeg var langt uti mars før jeg oppdaget at dag/dato ikke stemte overens på

Modulation!

Så jeg endte opp med å se MGP på Tv’n istedenfor å dra ditt, for jeg heller ville se det med en venn enn med tusenvis av fremmede. Dessuten gjorde det noteringen lettere + jeg stod fri til å fnise om jeg ville det.

Så her kommer bedømmelsene mine:

1. Podium – Lystgass
Trønder-rock. Dette har jeg vært full til før. Vokalisten ser litt gal ut, tanken på hva som ville skjedd om noen faktisk ga ham lystgass skremmer meg litt. Rar opp-en-halv-tone-ting skjer. Akkurat som en modulasjon, bare styggere.

2. Ann Mari – Anda gassi (eller noe sånt)
Sami ednan var gøyere. Litt som når Disney skal sette musikk til urfolktegnefilm. Partner In Crime (PIC fra nå av) er skuffet over at de ikke joiker. Koristene sitter og gjør en rar skrue-bevegelse med hånden. Det ser ut som de skrur i lyspærer, noe som forvirrer meg da samer da vidderlig bor i telt. Utformer en teori om at de skrur fast reinsdyrgevir i den stolpen midt i teltet, før PIC oppklarer mysteriet med å forklare at bevegelsen symboliserer bokseåpning av joikakaker. Vi blir veldig glade når de faktisk begynner å joike til slutt.

3. Nicolas – Colliding
Jeg spør TV’n om hvem PK Ottestad er, og Per Sundnes svarer meg. Kult. Skammer meg litt over ikke å ha kjent igjen navnet. Jeg mistenker at jeg kan lære å like denne rockeballaden riktig så godt, men den mangler det lille ekstra. Nicolas er veldig søt, da. Veldig (i resten av denne posten har jeg redigert notatene mine, men jeg synes det sier så mye om hvorfor jeg likte denne sangen så godt at det var den jeg heiet på (men glemte å stemme på) ved å skrive «veldig» to ganger der, så jeg lar det stå)

4. Michelle – Babym don’t stop the music
Hun poser veldig. Kjedelig diskoteksang, som absolutt ikke fenger. Hun står virkelig skeivt!

5. Tinkerbell – Hold on
Verset lover gøy GP-låt, men refrenget innfrir ikke. PIC: «Hu i midten ser ut som om hu e me i idol, eller noe»  [edit:  dvs, det var det jeg trodde hun sa, det viser seg i ettertid at det som faktisk ble sagt var:  “Hu ser litt ut som hu må på do eller någe”]. Min teori er at de er blitt coachet i sceneutstråling. Har lyst til å gi dem mer poeng fordi de får meg til å le sånn. Det er dette som er MGP.

6. Veronica – Am I supposed to love again
Tango-ballade? Ser et trekkspill -dette lover ikke bra. Savner dumdurudurudurudum-trommer, men ganske fin sang, egentlig. Og hun ser ut som om hun virkelig har fått hjertet sitt knust. MODULATION!

Ønsker under en stjerne

Miss Piggy har tagget meg til å legge ut liste over det jeg ønsker meg mest her i verden.  Noe er for privat til å ha her på bloggen (ja, for tenk!) og noe har jeg helt sikkert glemt, men jeg tror jeg ville vært grisefornøyd om jeg hadde fått innfridd disse syv ønskene:

1. At alle får oppleve å være ordentlig lykkelige minst en gang i året.
2. At jeg blir en sånn person som synes det er gøy å trene (men ikke en sånn person som bruker det at jeg synes det er gøy å trene som et middel til å få andre til å føle seg som late, dårlige mennesker).
3. Den der kokeboka som Anne Kat Hærland har skrevet sammen med gourmetkokken – Inn med sølvskje, tror jeg den heter.
4. En kjempefest med alle vennene mine, og folk generelt som jeg liker.  På et cruiseskip.  I Karibien.  Som varer i ti dager.  Alle utgifter inkludert.  Og fri bar.
5. At Robbie Williams kommer og underholder på Cruiseskipfesten min.
6. Musikalske evner som gjør at jeg synger rent og fint og kan spille alle instrumenter like bra som pianistene på Beat for beat spiller piano.
7. Kjæreste.

Når det gjelder tagging:  Har du lyst har du lov!

Min topp ti sexyhunkeliste

Jeg er jo praktisk talt blitt mann av all fotballbloggingen denne helga, og det er på tide å gjenopprette balansen. Heldigvis har Avil sanset dette og kommet meg til unnsetning, ved å tagge meg med sexy-hunk-memet. Så uten mere jatt tar jeg fram kvinnsgrisen (purka?) i meg og setter i gang.

1. Robbie. Selvfølgelig. Og fordi sexyheten hans omfatter så mye mer enn bare utseende, så får dere en video.

2. Colin Firth. Han er britisk, har krøller og et smil av en annen verden. Hva mer kan man ønske seg? Og ja, han er Mr Darcy. Colin, ta på deg hvite skjorta, så tar vi oss en svømmetur.

3. Spike. James Marsters er kul han. Jeg liker musikken han lager, og han har fabelaktig muskuløse overarmer, men det er Spike som er virkelig sexy. Åh, duverden!

4. Johnny Depp – bra før også, men etter han ble sjørøver så klarer jeg ikke slutte drømme om ham.

5. Joaquin Phoenix. Og da først og fremst i Gladiator. Å titte på ham, var verdt å se gjennom hele den gudsjammerlig kjedelige filmen. Russel hvem?

6. Matt Dillon – «Matt Dillon can’t commit a crime, but goofy-teeth can» (han beholdt de falske tennene fra Alle elsker Mary, og bruker dem når han fasadeklatrerøver om nettene – eller kanskje ikke)

7. Nå tror jeg jeg endrer konseptet litt og gjør som Jannicke og Kristin og lister opp en del menn som kanskje ikke er sexy i tradisjonell forstand, men som virkelig gjør det for meg. Førstmann ut er Bradley Whitford:

8. Å herregud, jeg kan bokstaveligtalt høre de kule jentene fra klassen min på videregående rope: «Nei, Sonja, nei! Hold deg til de trygge. Du liker jo Tom, Brad og Leo, du som alle andre, Hvorfor skal du alltid være så sær?» Men jeg overhører dem glatt, og nestemann ut er Ryan Stiles

9. Faen heller, jeg likte aldri de jentene på videregående noe særlig uansett, så jeg tar en til. Dessuten; morsom er det nye sexy: Conan O’Brien

10. Fordi jeg har vært så veldig forelsket i ham (var ikke så opphengt i TV-karrieren hans, men synes han var en helt fabelaktig musiker) og fordi jeg tror det vil gjøre Iversen blid: David Hasselhoff

Uttrykk jeg måtte sensurere bort mens jeg holdt på med denne posten: «klam i hakket» og «tørrpule tv’n»

Scenario 1: Du er forelsket i noen, og du tør ikke gjøre noe med det

Av og til er nok nok, og man må prøve å bli uforelsket for å komme seg videre. Her er mitt bidrag på å prøve å hjelpe.

Vi hopper over det åpenbare her, nemlig «gjør noe med det!». Det er ikke et alternativ, du tør ikke. Det være seg fordi han* er kuleste gutten i 9. klasse og du er sjenert, klumstete og rar 7. klassing, eller fordi han er Robbie Williams, og du er en sjenert, klumsete og rar 30-åring.

Det er nå kommet så langt at du må komme over ham, for dette kommer ikke til å føre noen vei. Dette gjelder for alle scenariene.

Tre ting man kan prøve:

Nyt forelskelsen. Dagdrøm! Ta til deg eventuelle komplimenter (i dette tilfelle teller ting som at han sier «hei» til deg når du møter ham på gaten som en kompliment), overanalyser det han sier – allierer deg gjerne med en god venn, som kan komme med mer eller mindre fornuftige innspill (og husk å gjengjelde tjenesten når han/hun er forgapt) Ha det moro med forelskelsen, og vent til den går over.

Prøv å komme i nærkontakt med ham. Involver ham i en samtale om noe du er engasjert i. Dette scenariet er ofte en avstandsforelskelse av noe slag. Du har gjerne laget deg et drømmebilde av hvordan du tror han er, og om du gjør litt en innsats med å faktisk bli kjent med ham, så viser det seg at han på ingen måte kan innfri forventningene du har til ham. Kanskje det til og med viser seg at han er umorsom og litt dum, og alt han har gående for seg er et sjarmerende smil. Og schwupp er du uforelsket.

Overdosemetoden: Er forelskelsen en eller annen form for artist, sett deg ned og se alle filmene hans, også de dårlige fra tidlig 80-tall, hvor han spiller i den ene filmen dårligere enn den andre, eller hør på sangene hans, gå inn i tekstene, til du ser at der ikke er annet en dårlige rim, ta til deg så mye av ham, at du rett og slett går lei.

Filmtips: Notting Hill
Musikk som man kan deppe til: She’s so high, Kurt Nilsen
Trøstemat: Sjokolade med karamell.

*Selv om jeg skriver «du» om den som er forelsket, må tenker jeg «jeg». Den du da blir forelsket i vil da nødvendigvis være en «han». Om du forelsker deg i jenter, så får du bare tenke deg at det står «hun» der jeg har skrevet «han». Jeg tror uansett det blir enkelere enn å slite seg gjennom en masse «hun/han», «man» og «en»