Noen dager lurer jeg ikke på hvorfor jeg er så singel

I dag besvarte jeg et «Jeg elsker deg» med «Jeg elsker deg også, men er du ikke sulten? Det er jeg.»

Hva Meatloaf ikke ville gjøre for kjærligheten

Jeg er litt på etterskudd med denne bloggposten, men siden jeg ikke hadde blogg for 17 år siden (og takk og lov for det. Sonja 16 år fikk Frida (hun med hjertet i hånden) til å virke rolig og avbalansert) må det nesten bli sånn. Saken er Meatloafs «I’d do anything for love (but I won’t do that)» og hva egentlig that er. Først gikk det rykter om at det var noe hemmelig, privat som Meatloaf ikke ville snakke om, så hørte vi at det egentlig ikke var noe som helst, bare at «I’d do anything for love, but I won’t do that» var en setning som hørtes kul ut, Hale & Pace hadde en teori om at det var å klippe, vaske og slanke seg, men faktum er at han sier det jo i sangen. Det roet oss alle ned, og den frenetiske undringen over hva that kunne være, ga seg en stund. Men la oss nå se på hva det nå egentlig er Meatloaf ikke vil gjøre for kjærligheten.

Dama synger:
I know the territory, I’ve been around,
It’ll all turn to dust and will all fall down,
Sooner or later, you’ll be screwing around.

Meatloaf svarer:
I won’t do that. No, I won’t do that.

Vi snakker om ting Meatloaf ikke ville gjort for kjærlighet, og det Meatloaf ikke ville gjort for kjærlighet er å pule rundt.
…
I hvilket scenario ser Meatloaf for seg at det er nødvendig å pule rundt for kjærlighet? Det blir som å si «Jeg vil gjøre hva som helst for penger, bare ikke spille minesveiper*» eller «Jeg vil gjøre hva som helst for å komme i form, bare ikke spise 4 doughnuts daglig» Det gir ingen mening i det hele tatt.

Med mindre han er singel, og han får beskjed om at må ut på byen og by på seg selv om han skal finne noen, men rask gjennomgang gjennom meg selv og folk jeg kjenner, så kan jeg bare komme på to av de mange, mange, mange one night standene vi totalt har vært på, som førte til Kjærlighet. Og ett av dem er også over nå. Dessuten synger han jo til en veldig spesifikk dame i hele resten av sangen (som er noe sånn som 7 minutter, som ikke er så veldig lenge i verdenshistorisk perspektiv, men som er fryktlig lenge målt i sanglengder), så vi kan anta at dette hvasomhelst han vil gjøre for kjærlighet er noe han vil gjøre for kjærlighet til denne ene dama.

Etter å ha tenkt uforholdsmessig lenge på dette, så har jeg kommet fram til at Meatloaf, når han synger sangen er gift med noen andre enn dama han synger til, og kona hans nekter å innvilge ham skilsmisse. Dama i sangen ber derfor Meatloaf om å ligge rundt, slik at kona ber om skilsmisse selv (pga ydmykelsen slik åpenbar utroskap fører med seg), og Meatloaf sier at; jeg vil gjøre hva som helst for kjærlighet ( han sier ja til å «…hose me down with holy water, if I get too hot?» WTF!? Er dette noe folk som virkelig elskerhverandre gjør?), men der går grensen.

Ja. Jeg er offisielt bitter-singel-dame nå.

*Jeg har ikke sjekket om det finnes en minesveiperturnering hvor man kan vinne masse penger, men om det gjør det, så vil man ikke tjene noe om man spiller minesveiper slik jeg spiller minesveiper.

QDB fra min MSN

Jeg drev og lette etter noe på pcen min, og kom over en gammel tekstfil jeg hadde kalt «QDB fra min MSN». Jeg hadde tydeligvis som intensjon å samle gullkort som jeg og vennene mine kom med når vi chattet. Et av disse prosjektene man begynner på, for så å glemme, men jeg har klart å ta vare på denne fine samtalen:

Sonja sier: Ingen sexy damer fra feks The Simpsons?
Åste sier: marge?
Sonja sier: Hun er jo faktisk ekstremt sexy når hun slipper løs håret.
Åste sier: hm… noe sier meg at du er enda mer desp enn meg…

Jeg er litt usikker på hvordan vi kom til dette punktet i samtalen, men har tydeligvis hatt en sånn hvem-er-mest-singel-konkurranse, og dessuten… av en eller annen grunn prøvd å komme på sexy fiktive damer?

Motivasjon

Nei, nå må jeg se til å få meg mann og barn her. Om ikke annet fordi jeg begynner å slite med å få det til å se ut som  om jeg lever et interessant liv når jeg skriver julekort. For mens andre kan drive og kle opp ungene sine, ta bilde av dem og skrive på «se hva jeg har laget» (eller mer vanlig «God jul og godt nyttår»), føler jeg meg forpliktet å fortelle at livet mitt ikke er tomt og meningsløst, selv om jeg ikke har laget folk, men istedenfor har sett alle episodene i minst 8 tvserier det siste året.

Så nå blir det ellevill pulings de neste tre månedene, slik at jeg neste år har en liten rosa klump jeg kan sette på en nisselue, fotografere og sende rundt til folk.

Enn så lenge kjører jeg Venn-diagramjulekort.

Min biologiske vekkerklokke

Jeg reiste bort ei helg, og glemte mobiltelefonen hjemme. I tillegg til den vanlige forvirringen rundt hvordan folk egentlig klarte å møtes på 80-tallet, da de bare hadde vanlige hustelefoner å hjelpe seg med og frykten for å gå glipp av noe helt fantastisk spontant noe oppdaget jeg et tredje problem: jeg hadde ingen vekkerklokke.

Jeg skulle lunche med en venninne klokka 12.30 på lørdagen, og jeg har forsovet meg til avtaler langt senere på ettermiddagen. Etter å ha grublet litt på hva jeg skulle gjøre, husket jeg at noen en gang hadde fortalt meg at de hadde en indre vekkerklokke som de stilte. De bare bestemte seg for at de skulle våkne klokka 06.30 neste morgen – og så gjorde de det. Jeg fant ut at det var mitt eneste håp, så jeg satte den biologiske klokka mi på 11.30, visualiserte det hele inne i hodet mitt, med en diger gammeldags vekkerklokke som jeg satte på vekking halv tolv. Så la jeg meg fornøyd til å sove.

Like før jeg sovnet slo det meg: den biologiske klokka er jo den som gir en lyst på barn! Hva hadde jeg gjort!? Ville jeg nå våkne neste morgen, og føle en innstendig trang til å stifte en familie? Jeg klarer jo ikke en gang å holde liv i potteplantene mine. Jeg er allerede over gjennomsnittlig desperat etter å få meg kjæreste, hvordan skulle det bli om jeg i tillegg ble verpesyk? Menn kom til å kunne lukte det og virkelig begynne å sky meg. I enda større grad enn hva de allerede gjør! Jeg kom til å dø ensom og alene omgitt av visne potteplanter! Full av panikk klarte jeg likevel å sovne på et vis.

Jeg våknet neste morgen, og kunne fornøyd fastslå at ønske om baby ikke hadde endret seg merkbart over natta. Enda mer fornøyd var jeg da jeg noen minutter senere sto opp og oppdaget at klokka var 1134. Den biologiske klokka mi kan altså brukes som vekkerklokke. Hvem skulle ha trodd det?

Et ganske ubrukelig perfekt øyeblikk

I helga møtte jeg han som tok dyden på meg. Jeg har ikke sett ham siden Den Gang Da (dvs, jeg trodde vi var på samme fest en gang for noen år siden. Han hadde vokst seg fra å være en middels søt gutt (ikke noe ”vente på den rette” her i gården, nei, her tar viden første og beste som vi ha meg) til å bli en riktig så kjekk ung mann. Jeg drev og ga meg selv mentale high fives hele kvelden, mens jeg drev og mannet meg opp for å gå og snakke med ham, helt til det gikk opp for meg, at det jo ikke var ham, men kompisen hans jeg hadde vært på).

Jeg gjorde en sånn se->snu-hodet->snu-hodet-tilbake-for-han-tror-jeg-jeg-kjenner-operasjon, som jo er ganske heldig, da det får håret til å fly ut bak hodet på en. Jeg håper han så meg i sakte film. Jeg ga ham noe som i det minste føltes som et strålende smil, før jeg gikk ut av bensinstasjonen. Jeg hadde akkurat vært hos frisøren, jeg var overraskende bra sminket (spesielt for å være på en bensis for å kjøpe godis) og jeg gikk i skjørt og den fine dongerijakka mi, og ingen av klærne mine var flekkete eller hullete. Et øyeblikk der følte jeg meg helt fantastisk.

Og, ja, jeg er tilbake til å gi meg selv high fives inne i hodet mitt.
(han er ikke på facebook)

Dette er året

I sommerferien 1998 våknet jeg en søndags morgen bakfull og uggen i hybelen til søsteren min .  Jeg hadde lånt den for anledningen, for å slippe å dra hjem Dit Hvor Nattbussen Ikke Går.  Jeg kryper til sofaen, og legger meg til under teppet for å se på tv.  Der er ingenting.  Søsteren min har ikke tv2, så jeg får ikke Flipper, Skippy eller Lassie eller andre heltedyr, og TVNorge er tatt over av lokaltv, og der er jaffal ingenting bra, så jeg ender med å lete gjennom bokhylla, hvor jeg finner ei bok som ser sånn passe bra ut, og begynner å lese.  Og jeg leser og leser, klokka blir langt ut på ettermiddagen, Edruen har for lengst tatt meg, og folk hjemme venter på bilen, men jeg klarer ikke løsrive meg.  Når jeg endelig kommer meg hjem utpå kvelden en gang, er det rett på rommet og lese boka ferdig.  Og jeg tenker «sånn blir jeg når jeg blir stor».

Når sommerferien er over møter jeg igjen min Sjelevenn i Alle Ting Singel og Sjokolade og jeg får nesten ikke hilst på hverandre før vi sier praktisk talt i kor:  «Jeg har lest en knallbra bok i sommer, den må du bare lese!» og så «Bridget Jones Dagbok!»

Bridget gjorde inntrykk på ungpikehjertet mitt, og fikk meg til å innse at det ikke bare var jeg som trodde jeg kom til å være Singel For Alltid, og at man selv om man skulle være over 30 og ugift fortsatt skulle kunne ha det moro.  Et slags håp, med andre ord.

Og i år er året.  I år blir jeg 32.  Bridget Jones blir 32 det året den første dagboka hennes omhandler.  Så nå må det snart skje noe.  Jeg ser ingen klar Darcy (selv om Bridget vel ikke hadde gjenkjent sin Darcy i midten av januar hun heller.  Kan der være noen som jeg hater litt, som jeg potensielt kan forelske meg i?), jeg har et slags Cleaver-substitutt, da, hvis vi ser stort på det.  Og da jeg var på vei til Afrika i fjor høst måtte jeg klatre over et gjerde*, det ble filmet, og for noen uker siden fikk jeg bekreftet at jeg har en sånn rumpe-i-hele-kamera-film som Bridget også har.  Det er da noe.  Jeg er i gang.  For dette er året.

Sjelevenn i Alle Ting Singel og Sjokolade har forresten kjæreste nå. Svikeren. (Neida, vennen, jeg er glad på dine vegne, men av og til savner jeg å være Bitter Singel Dame sammen med deg)

*litt om det gjerde:  Det var drithøyt, sikkert 4 meter, og jeg klatret over det under den forutsetningen at jeg fikk blogge om det.  Dessverre viser det seg at det er en sånn du-måtte-vært-der-historie, så der ble jeg litt lurt, men nå fikk jeg da nevnt likevel, så jeg ler sist.  Haha!

Biter fra mitt liv III

Ting man ikke bør si om barna til vennene sine:  «Datteren din høres ut som en wookiee».  Men om vennene ikke er videre Star Wars-kjennere, så slipper man unna med det (spesielt hvis man spesifiserer med «en baby-wookiee, altså», det høres jo bare koselig ut)

Optikeren min har en magisk synstestmaskin.  Til vanlig er han en normal mann, men når jeg ser på ham gjennom maskinen ser han ut som en -nille-versjon av Colin Firth (når det gjelder Colin er det mye å gå på, -nille-versjonen ser fortsatt særs bra ut).  Da han tok tak i hodet mitt for å posisjonere det riktig gikk det frysninger (og varmninger) gjennom alle kroppsdelene mine.

Pierce Brosnan er på kjøkkenet mitt

og jeg har bildebevis på det og alt:

Jeg kunne sikkert ha ryddet litt mer når jeg først skulle ta et bilde på kjøkkenet, men jeg ville ikke at folk skulle tvile på at det faktisk er i min leilighet.  Faste lesere vil dessuten kjenne igjen benkeoppvaskmaskinen.

Han bor til vanlig på kontoret vårt, men jeg har lånt ham hjem for helga.  Da sjefen min spurte hva jeg skulle med ham, svarte jeg at noen frynsegoder bør en singel jente ha, så jeg vet ikke helt hva han tror at jeg har tenkt å gjøre med ham.  Foreløpig står bare kjøkkenet og skremmer vannet av meg hver gang jeg har glemt at han er der.  Arthur liker ham ikke, han var stadig og dyttet i ham.  Jeg tror han er sjalu, og jeg synes det er litt søtt.

Bildeteksten er forresten Bond-melodien.  Jeg husket ikke helt hvordan den er, så jeg måtte improvosere litt.

Jeg har giftet meg!

Jeg våknet i går tørr i munnen og med en lett hodepine, etter å ha stavret meg ut av senga og inn på sofaen gikk jeg gjennom veska og der fant jeg den:  Gifteringen.  Sakte seg minnene fra kvelden før seg på.  Hans hånd i min, hans øyne i mine, og stemmen som erklærte oss som rette ektefolk.  Man trenger tydeligvis ikke å ha vært i Vegas for å bli viet i fylla. Jeg har alltid synes han er en trivelig kar, men han er neppe mannen i mitt liv.  Dessuten stakk han rett etter at vielsesseremonien (men ikke før han hadde funnet en giftering og levert den til meg.  Jeg får den ikke på fingeren, jeg tror jeg hadde klart å hekte den på leppa, men jeg ville ikke ha den i munnen, så jeg hang den til slutt på øret.  Etter en stund gjorde det vondt, og den endte kvelden i veska) var ferdig (muligens skremt av at jeg var så innstilt på å ta et giftemål på et nachspiel på en buss hjem fra fest i fullt alvor.  Men hvem kan klandre meg?  Det kan være eneste gangen jeg opplever dette.)

Jeg er den lykkeligste kvinnen i hele verden.