Posts Tagged sjokolade

Dubai – uoffisiell reisedagbok – del 3

Dag 7:

En kakao på Starbucks på Dubai Mall koster 17 dirham. Når jeg er ferdig med å takke ja til alt av tilbehør (krem, sjokolade og karamell og slikt) ender jeg opp med å betale 33 dirham for den. Nesten halve kakaoverdien er ekstramateriale. Jeg er veldig fornøyd med egen innsats.

Reklamer

,

Legg igjen en kommentar

Brokk!

Jeg har begynt å trene igjen.  I teorien har jeg aldri sluttet – jeg trente i hele høst; mandag, onsdag og lørdag – hadde det skrevet opp i kalenderen min og alt, men faktum er at når mandag, onsdag og lørdag kom, var jeg som oftest sliten og trøtt og giddalaus, at jeg heller ble sittende hjemme i sofaen og spise sjokoladekjeks og se på tv. Litt over nyttår innså jeg at dette treningsopplegget ikke ga ønskete resultater, og la derfor om strategien. Det jeg gjør nå, er ikke bare å tenke at jeg skal på trening, men faktisk går dit, og sjekk dette; trener! Jeg har gjort det i over en uke, og jeg merker allerede resultater.

Første trening var lørdag for 1 og ½ uke siden. Jeg tredet tredemølla, vektet vektene og satte meg på en sånn stor hoppeball uten ører for å ta situps. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg tar situps sittende på hoppeballen. Jeg ble fortalt en gang at jeg skulle gjøre det sånn, og jeg føler at det virkelig ser ut som om jeg vet hva jeg driver med (”det er bare så 1996 å ta situps liggende på gulvet”) så da holder jeg meg til det. Jeg tok 2*20 situps. Det gikk forholdsvis greit. Situps er min forte. Jeg husker en gang i gymtimen i 5. eller 6. klasse, da en av gutta kommenterte hvor vanvittig rask jeg var til å ta situps. Dette sier nok mer om min (mangel på) sportslige resultater en min evne til å ta situps, at jeg fortsatt husker dette, men jeg velger å tro at det sier litt om situpsene mine også. Selv om det er 20 år siden(!)

Jeg skulle altså i gang med det siste settet med situps, men etter 3-4 stykker fikk jeg plutselig infernalsk vondt i magen. Jeg gled ned fra hoppeballen, og ble selv liggende i en ball på gulvet. Heldigvis kom det ingen og prøvde å sette seg på meg for å ta situps. Etter noen mislykkete forsøk på å reise meg (det var så voooondt) klarte jeg det til slutt, og krøket meg hjem.  Smerten ga seg riktignok etter ett minutt, men selvmedlidenheten satt igjen i flere timer. Det var dette jeg skulle få for å trene.

Likevel dukket jeg opp igjen på mandagen. Gikk gjennom det lille programmet jeg hadde satt opp for meg selv, alt gikk greit (vel, greit og greit, man svetter og pruster og peser, der er melkesyre, slim og svette, har vondt alle mulige steder, men alt innenfor rimelighetens grenser) helt til jeg hadde tatt 40 situps igjen. På den 41 slo magekrampen til igjen. Jeg krøllet meg sammen, for det var da det gjorde minst vondt. Jeg følte meg som Joey så i ut den episoden av Friends hvor han hadde fått brokk. Åh, herregud, jeg har brokk! Jeg ante ikke hva brokk er, jeg trodde kanskje det hadde noe med milten å gjøre, men jo mer jeg kjente etter, jo mer føltes det som det jeg trodde brokk ville føles.

Jeg lå i en ball til smerten hadde gitt seg såpass at jeg kunne dra hjem og undersøke på internettet hva som var galt med meg. Internettet bekreftet mistankene mine; jeg hadde brokk! Det hadde riktignok ingenting med milten å gjøre, men organer som var på steder der de ikke hadde noe å gjøre. Av og til i lysken (har damer lysk?) og av og til i magen. Det var der brokket mitt var!  

Det virket ikke så farlig, man måtte riktignok inn på sykehuset for å operere, men det hele virket ganske udramatisk, og jeg hadde ingen større planer, så en uke på sykehuset hadde gått greit. Jeg la frem klær ved sengen den kvelden, sånn tilfelle brokket mitt skulle slå til midt på natta, og jeg måtte ringe etter ambulanse. Det er greit å være påkledd når man blir kjørt til sykehuset. Men jeg overlevde natta greit. Og neste trening tok jeg 60 situps uten noe mer trøbbel. Brokket mitt var borte. Jeg tror min nye sunne livsstil har kurert det.

, , , ,

7 kommentarer

En slags metamatbloggpost

(eller Antiostescones)

(Eller Føflekkylling)*

Frk Plosiv tagget meg til å levere en av mine beste oppskrifter.  Jeg heiv meg rundt og lagde ostescones, en oppskrift jeg har hatt i sikkert ti år og som jeg har laget i mange varianter (med olje istedenfor  margarin, med vann istedenfor melk, med og uten ost, alt etter hvor mange ingredienser jeg har hatt i hus, og hvor søthungrig jeg har vært.) Originaloppskriften er definitivt best!

3 3/4 dl mel
1/4 ts salt
1 ts bakepulver
40 g margarin
60 g revet ost
1 ss sukker (jeg pleier å ha i mer – selvfølgelig)
1 dl melk

Nå det er en framgangsmåte her, men man kan egentlig bare røre sammen alt i en skål, trille til boller som trykkes litt flate og stekes midt i ovnen på 225 grader i 10-12 minutter (oi, nå ser jeg at det er meningen at man skal pensle dem med melk før man steker dem – det har aldri jeg brydd meg med, og det har gått greit, men det skader sikkert ikke)

Og det er ostesconsene mine. De er veldig gode (best varme med smør og syltetøy), men lite tilfredsstillende å blogge. Tidligere matbloggeeventyr har for min del gått ut på at jeg prøver å lage mat langt utenfor min liga og tar bilder og kløner det til, og det sier seg selv at all den tid dette er «en av mine beste oppskrifter» så kan den ikke være så veldig langt ute av ligaen min før det hele blir veldig selvmotsigende.

Jeg satt og grublet på hva det motsatte av ostescones kunne være, bare sånn for å veie opp, da Annetten, helt tilfeldig og urelatert gjør meg oppmerksom på at det går an å lage kylling med sjokoladesaus, og jeg innser der og da, at dette er noe som jeg kan kløne til nok til at det blir underholdene blogging av det.

Dessverre viser det seg at jeg er et naturtalent på kylling med sjokoladesaus (det er to ruter med kokesjokolade til 3 kyllingfileter, og så kjørte jeg på med alle krydderene det lukter jul av, men det ble ikke søtere enn en gjennomsnittlig sursøt-saus. Middagssjokolade altså. Ikke dessertsjokolade), og det både gikk rimelig smertefritt og smakte bra til slutt. Det var et øyeblikks panikk i midten der, da det gikk opp for meg at spriten som skulle i oppskriften skulle brukes til flambering, men etter at jeg bestemte meg for å bare droppe det, så gikk også det bra.

Jeg tagger Iversen videre, tilfelle han får lyst til å blogge noe annet enn ordspill og linker (ikke det at jeg ikke setter pris på ordspill og linker) og han er dessuten veldig flink til å lage mat, så vi kan faktisk lære noe.

*Jeg sliter nesten alltid med å komme på titler til postene mine, så da jeg kom på tre til denne, klarte jeg ikke å la være å bruke dem alle.

,

2 kommentarer

En sjokoholikers bekjennelser

1. april
Kjære dagbok.
Kollegaen tidligere kjent som Verdens Ondeste (KTKSVO) fortalte meg i dag at han hadde kommet over en ny melkesjokolade. Den var med jordbærbiter og var visst ganske god.

2. april
…så etter melkesjokolade med jordbærbiter i butikken i dag. Fant ikke…

5. april
…jeg har vært innom flere butikker og sett etter melkesjokolade med jordbærbiter, men ikke funnet. Rart dette.

14. april
…sjekker ut freias nettsider. Melkesjokolade med jordbærbiter er ikke nevnt.

15. april
Kjære dagbok
Det gikk opp for meg at datoen som KTKSVO fortalte meg om jordbærsjokoladen var første april. Kan jeg ha blitt utsatt for en særdeles ond aprilspøk? Vi snakker om en kollega som tross alt har en fortid som Verdens Ondeste.

16. april
Kjære dagbok
Konfronterer KTKSVO med mine mistanker om aprilspøking. Han parerer med å dra fram et bilde han har tatt av sjokoladen med mobilen sin. Han påstår at selv om han er glad i en god spøk, så ville han ikke tatt seg bryet med å fotoshoppe fram en ny sjokoladelogo. Selv om det er mistenkelig at han benekter å ha gjort noe som jeg enda ikke har beskyldt ham for, tror jeg ham

22. april

…jeg handler i forskjellig dagligvarebutikk hver gang, i håpet om å støte på den sagnomsuste sjokoladen. Intet hell så langt.

23. april
KTKSVO tipser meg om å gå på Maxi, det var der han først fant sjokoladen.

24. april
Har vært på Maxi. Ingen sjokolade, men kom over en tom eske som tidligere hadde inneholdt melkesjokolade med jordbærbiter. Enten har jeg nå håndfaste bevis på at sjokoladen eksisterer, eller strekker KTKSVOs konspirasjon seg langt utover en ussel fotoshop.

25. april
Kjære Dagbok

Mmmm. Jeg kan forestille meg hvordan melkesjokolade med jordbærbiter smaker. Den søte sjokoladen, de friske jordbærbitene, som visstnok skal være litt sprø. Hvordan kombinasjonen av disse to smakene fusjonerer i en ny, til nå ukjent smak, som fyller munnen min, glir over tungen og gir meg nesten ekstatisk glede. Ingen sjokolade har noensinne smaket  så godt som melkesjokolade med jordbærbiter smaker i min fantasi. Dette må være hvordan sjokolade smaker i himmelen!

28. april
Jeg skriver eposter til freia, men jeg klarer ikke å holde en saklig tone. Jeg beskylder dem for å bare sende sjokoladen sin ut til teite butikker og at de ikke sender ut mange nok. Jeg forkaster dem alle.

2. mai
Er i Haugesund og besøker Topsi. Hun har sett sjokoladen overalt hvor hun handler. Vi ler litt av det håpløse sjokoladeutvalget i butikkene i sørfylket og går til hennes lokale Prix-butikk. De har ikke melkesjokolade med jordbærbiter. Vi går videre til Kiwi. Ikke bare har de ikke sjokoladen, de betviler også at den eksisterer. Jeg forteller om de tomme eskene jeg så på Maxi. Vi har vært innom alle butikkene som er i akseptabel gangavstand fra leiligheten til Topsi, så vi går hjem igjen. Topsi forteller om et nytt handlesenter der ved Statoil ved rundkjøringen, og jeg bestemmer meg for å kjøre innom på vei hjem. I det jeg blinker ut av rundkjøringen (for det skal man gjøre!) stiger stemningen. Det nye handlesenteret har en Maxibutikk. Kjeden som solgte KTKSVO  sjokoladen som satte gang dette sirkuset. Jeg går inn i butikken med løftet hode og håp i hjertet. Jeg møter usedvanlig mange gamle kjente, som alle får høre historien om min jakt på melkesjokolade med jordbærbiter.

(akkurat nå, et sted i Haugesund, finner følgende samtale sted:
– Jeg møtte Sonja som vi gikk på barneskolen med i helga
– Å, så hyggelig, hva driver hun med nå da?
– Jeg vet ikke helt. Jeg tror hun leter etter sjokolade)

Maxi skuffer. Jeg spør til og med i kassa. Kassadama mener 1. mai har skylden, for de har pleid å ha den, altså.

7. mai
KTKSVO spør meg nå flere ganger om dagen, med dårlig skjult skadefryd, om jeg har funnet sjokoladen ennå. Jeg kan ikke tro det. Han er ond igjen. Min totale udugelighet som sjokoladejeger har drevet ham tilbake til den mørke siden. Noe må gjøres. Han bedyrer hans lokale Helgø har den og jeg gjør det som må gjøres; kjører motorveien de to avkjørselene i gal retning (altså ikke i feil kjørefelt, bare i motsatt retning av Stavanger), og tråler en liten stakkarslig Helgø (jeg har selvfølgelig allerede vært innom de to store velutstyrte Helgøene i nærheten av meg uten fangst). Jeg går blant godishyllene og ser på melkesjokolade med nøtter, melkesjokolade med rosiner, melkesjokolade med daim, melkesjokolade med smash(!) og melkesjokolade med luft, men ingen melkesjokolade med jordbærbiter. Dette er absurd. Kan dette virkelig skje? Finnes det en sjokolade der ute som er usynlig bare for meg? Er dette et slags tegn? Jeg går forbi hyllene med det teite gummisnopet som ikke har noe sjokolade i seg. Og. Der. Ser. Jeg. Den. Malplassert i en stabel med Søppeldynga har noen ombestemt seg og lagt fra seg en melkesjokolade med jordbærbiter som de har funnet i lageret som er usynlig for meg. Jeg kjøper den. Jeg drar hjem. Jeg sender en melding til KTKSVO på facebook. Jeg setter på en episode med Blackadder. Så spiser jeg 200 gram melkesjokolade med jordbærbiter. Den var ganske god.

24 kommentarer

ReiseSvensken og jeg i Praha

Jeg har en ReiseSvenske. Den funker sånn at den sørger for at jeg faktisk gjør noe når jeg er på tur. Annet enn å ligge ved bassenget og lese. Det er veldig praktisk. Etter 4 dager i Praha kan jeg har skryte av å ha vært på to konserter (en fin klassisk en og en musikalintimkonsert – hvem skulle trodd at noe sånt finnes?), en middelalderaften, casino, kirker, klostre, katedral, slott og andre flotte bygg, masser av shopping, manikyr, thai massasje, sjokoladetesting*, sexmaskin-museum, John Lennon-muren, det dansende hus, syv-rettersmiddag og generell sightseeing i flere forskjellige strøk. OG jeg fikk både ligget ved bassenget og lest bok.

ReiseSvensken er dessuten et oppkomme av festlige sitater, som
– «Det er senere nå enn hva det var for en time siden.»
– (om vin): «en fin førsmak av slange og ettersmak av ku.»
– «Jag tror inte ryssisk roulett er noe for meg, altså.»

og etter at hun han sovnet på flyet og blir vekket av en særdeles hard landing
– «Åh, jeg trodde vi hadde krasja»
Kald som en agurk.

Ellers kan jeg rapportere at rulletrappene på metrostasjonene i Praha går med supersonisk hastighet og er ikke det minste trygge. Spesielt om man går i kjole som blåser opp og skjuler strekene (de kan man uansett gå glipp av om man blunker. Det er et under at jeg overlevde)

*OK, sjokoladetestingen var under min regi. Jeg har liste og poengsystem og alt. Sjokolade med stekt løk vant. Vi vet ikke hva det var som tapte (den står under navnet «noe rart (kirsebær/rosin/sitron?)» i poenglista. Chilisjokoladen gjorde det heller ikke videre bra.)

,

13 kommentarer

Du har lyst til å redde verden, men vet ikke helt hvor du skal begynne, sier du?

Nå har jeg kommet opp med en plan for hvordan man kan redde verden igjen. Som de fleste planene mine er den ikke helt tenkt til endes, den er kanskje bare tenkt til midten, men jeg tror det er såpass mange mennesker der ute som har lyst å redde verden, men de vet ikke hvor de skal begynne. Så om de da er så lure at de googler «hvordan komme i gang med å redde verden» (og såpass lure synes jeg vi skal anta at de er, dette er tross alt folkene som skal redde verden, de kan ikke være helt blekkte heller), så kan de komme hit, og se seg litt omkring og tenke «huh, det var en måte å starte på, som jeg ikke har tenkt på før, denne Sonja er jammen smart. Hun er sikkert veldig pen og hyggelig også. Og morsom». Og jeg har ikke noe i mot at de stjeler ideen min. Jeg trenger ikke kred en gang, bare verden blir reddet, så er jeg fornøyd.

Så til selve planen. Den er basert på noe selvopplevd. Jeg var nemlig på kurs forrige uke. Dette kurset ble holdt på et hotell. På dette hotellet var det… og dette er helt fabelaktig. En Selvbetjent Softismaskin! Nå har jeg vært på kurs på dette hotellet før, da med masse damer i min alder, og vi gikk selvfølgelig agurk med softismaskinen, noe annet er ikke å forvente. Denne gangen var jeg på kurs med mest halvgamle menn, og jeg hadde ikke trodd at de skulle kaste seg over Maskinen i like stor grad, men det gjorde de. Softismaskin gjør altså alle glade (det skal her legges til at jeg ikke er spesielt glad i softis. Jeg mener, jeg synes selvfølgelig det er bedre enn brokkoli, men jeg kan nevne en masse andre iser som jeg synes er bedre enn softis, selv med strø, men det er noe med å dra i spaken og se isen komme ut som en seig hvit bæsj (eller en mer appetitlig  sammenligning) som virkelig gjør seg). Så jeg tenkte at man kunne investere i softismaskiner i alle bygninger hvor viktige beslutninger tas, slik at beslutningstagerne går rundt og er glade og høye på softis, og ikke kan ta dustete beslutninger som ødelegger verden.

Nå kommer vi til det punktet der jeg ikke har tenkt helt ferdig. For. Etter en måneds tid (eller der omkring, dette bør selvfølgelig forskes på), vil beslutningstagerne være vant til softismaskinen, at de glemmer å være glade for den. Da må man innføre noe nytt. Og det er her det stopper seg litt for meg, for jeg vet ikke helt hva det skulle være. Jeg tror ikke det kan være matrelatert, for etter en måned til, vil de jo ha sett seg blinde på denne tingen og vi må innføre en ting til, helt til de alle har utviklet en spiseforstyrrelse, og det kan umulig være en bra ting å ha når man er en del av maskineriet som skal redde verden.  Så her mangler det litt.

Men. Jeg har tenkt ut noe smart, og det er at softismaskinen kan «gå i stykker» etter et halvt år, og være ødelagt noen uker, og når den så blir fikset igjen, så blir alle beslutningstagerne så glade igjen, som de var i begynnelsen, så man trenger ikke å finne på en ny ting hver måned.

Det skal selvfølelig være sjokoladestrøssel til softisen (evt O’Boy), da jeg er overbevist om at sjokolade kommer til å spille en rolle i reddingen av verden.

8 kommentarer

Dette er året

I sommerferien 1998 våknet jeg en søndags morgen bakfull og uggen i hybelen til søsteren min .  Jeg hadde lånt den for anledningen, for å slippe å dra hjem Dit Hvor Nattbussen Ikke Går.  Jeg kryper til sofaen, og legger meg til under teppet for å se på tv.  Der er ingenting.  Søsteren min har ikke tv2, så jeg får ikke Flipper, Skippy eller Lassie eller andre heltedyr, og TVNorge er tatt over av lokaltv, og der er jaffal ingenting bra, så jeg ender med å lete gjennom bokhylla, hvor jeg finner ei bok som ser sånn passe bra ut, og begynner å lese.  Og jeg leser og leser, klokka blir langt ut på ettermiddagen, Edruen har for lengst tatt meg, og folk hjemme venter på bilen, men jeg klarer ikke løsrive meg.  Når jeg endelig kommer meg hjem utpå kvelden en gang, er det rett på rommet og lese boka ferdig.  Og jeg tenker «sånn blir jeg når jeg blir stor».

Når sommerferien er over møter jeg igjen min Sjelevenn i Alle Ting Singel og Sjokolade og jeg får nesten ikke hilst på hverandre før vi sier praktisk talt i kor:  «Jeg har lest en knallbra bok i sommer, den må du bare lese!» og så «Bridget Jones Dagbok!»

Bridget gjorde inntrykk på ungpikehjertet mitt, og fikk meg til å innse at det ikke bare var jeg som trodde jeg kom til å være Singel For Alltid, og at man selv om man skulle være over 30 og ugift fortsatt skulle kunne ha det moro.  Et slags håp, med andre ord.

Og i år er året.  I år blir jeg 32.  Bridget Jones blir 32 det året den første dagboka hennes omhandler.  Så nå må det snart skje noe.  Jeg ser ingen klar Darcy (selv om Bridget vel ikke hadde gjenkjent sin Darcy i midten av januar hun heller.  Kan der være noen som jeg hater litt, som jeg potensielt kan forelske meg i?), jeg har et slags Cleaver-substitutt, da, hvis vi ser stort på det.  Og da jeg var på vei til Afrika i fjor høst måtte jeg klatre over et gjerde*, det ble filmet, og for noen uker siden fikk jeg bekreftet at jeg har en sånn rumpe-i-hele-kamera-film som Bridget også har.  Det er da noe.  Jeg er i gang.  For dette er året.

Sjelevenn i Alle Ting Singel og Sjokolade har forresten kjæreste nå. Svikeren. (Neida, vennen, jeg er glad på dine vegne, men av og til savner jeg å være Bitter Singel Dame sammen med deg)

*litt om det gjerde:  Det var drithøyt, sikkert 4 meter, og jeg klatret over det under den forutsetningen at jeg fikk blogge om det.  Dessverre viser det seg at det er en sånn du-måtte-vært-der-historie, så der ble jeg litt lurt, men nå fikk jeg da nevnt likevel, så jeg ler sist.  Haha!

,

8 kommentarer