Posts Tagged sjuske

Litt usikker på om dette er en sånn ting som alle andre skjønner at er ekkelt, men tar sjansen og blogger det lell.

I går spiste jeg et eple mens jeg dusja. Det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men jeg hadde litt lite tid og var fryktelig sulten, så jeg multitasket. Og så kom jeg til å tenke på hvilken mat man kan spise i dusjen, og hvilken ikke og konkluderte med at det er vel strengt tatt bare frukt og grønnsaker i sin naturlige form det er noen vits i å prøve med. Taco for eksempel, ville vært helt håpløst, spesielt i skjell. Ingen liker et vått tacoskjell. Jeg antar sjokolade går, hvis man er i skikkelig knipe, men den har heller ikke godt av å bli våt, og det er dessuten ofte varmt så sjokoladen ville smeltet. Men eple gikk helt greit, og selv om fristelsen for å finne ut om karamelldusjsåpa mi smaker like godt som den lukter var sterkere enn noen sinne, klarte jeg å stå i mot. Det var en fin opplevelse, og ga meg litt følelsen av å ha en alternativ livsstil, helt uten å bruke narkotika, bli veganer eller begynne med yoga. Det kan bli min greie. Jeg kan være hun som spiser epler i dusjen.

Reklamer

3 kommentarer

Huskelistemysterie

Jeg har en masse småting jeg skulle ha gjort. Det har hopet seg opp litt i det siste, og jeg tenkte jeg skulle skrive dem ned i en huskeliste. Jeg dro fram huskelista mi i google, den er i stor grad fylt med youtube-videoer jeg skal se «senere», og normale ting som «lese Dantes Gudommelige komedie» (krysset ut, selv om jeg, så vidt jeg husker,aldri ble ferdig med den) og «kjøpe rastafariparykk» (også krysset ut, selv om jeg ikke tror jeg gjorde det heller).  Det har også favorittsitatet mitt fra Peep Show «I suppose doing things you hate is just the price you pay to avoid loneliness» – av og til identifiserer jeg meg mer med Mark enn hva som er bra og «Teller of untruths, your trousers are combusting», som var en ting jeg fant på internettet og likte.

Men det jeg lurer på, er hvorfor i alle dager jeg har skrevet følgende: «Boredom, mostly. And love for the lesser used graphics.», Jeg har strøket det ut, så det er tydeligvis noe jeg har gjort (selv om, når man ser på eksemplene lenger opp, så er ikke det nødvendigvis et kriterie – det kan se ut som hvis et punkt har stått lenge nok, så har jeg gått lei av det, og stryker det ut av den grunn. Dårlig huskelistekotyme), og jeg tror ikke det er et sitat; jeg tror det er sugd av eget bryst, for det er veldig meg-engelsk. Men jeg fatter og forstår ikke hvilke «graphics» det er snakk om. Hva er en graphic? En figur? En tegning?

Jeg tror dette kan være noe jeg har planlagt å legge igjen som kommentar hos noen, enten en blogg eller twitter, som forklaring for hvorfor jeg har gjort noe. Men jeg aner virkelig ikke hva jeg kan ha gjort. Og når begynte jeg å elske de mindre brukte (hva det nå er som er ment med grafics) ?

2 kommentarer

Giftmorder

Da jeg kom hjem i går, var det noe klisj på dørhåndtaket mitt. Ånei! Tenk om noen prøver å drepe meg, ved å smøre gift på døra mi? Nei. NEI! Slutt med det der med en eneste gang.

Så gikk jeg inn, låste, tok meg en dusj og la meg, og tenkte ikke mer på det.

Jeg kan hvis jeg vil.

,

Legg igjen en kommentar

Jeg ikke-trener gratis nå

Jeg trener. Eller. Det varierer veldig hvor mye jeg faktisk trener, men jeg er iallefall medlem av et treningsstudio. De er svindyre. Helt latterlig. Heldigvis sponser bedriften jeg jobber for ca halvparten av månedsavgiften, slik at det blir overkommelig for meg å være støttemedlem i [Treningsstudio].

På forrige informasjonsmøte på jobben fortalte en kollega at hun tilfeldigvis hadde funnet ut at avtalen mellom [Bedriften vi jobber i] og [Treningsstudio] er oppsagt, og at [Bedriften vi jobber i] ikke lenger sponser oss for å trene (eller for mesteparten av tiden i mitt tilfelle; ikke å trene).

Jeg synes dette var litt rart, for jeg mener jeg ville lagt merke til at det blir trukket grisemye fra regningskontoen min hver måned, istedenfor bare halvparten av grisemye, så jeg logget på nettbanken for å sjekke ut ståa.

Det jeg fant overrasket meg. Eller kanskje mer det jeg ikke fant. Jeg kunne ikke se å ha betalt [Treningstudio] i det hele tatt de siste månedene. Jeg vet ikke hva som skjedde før de siste månedene, jeg gadd ikke sjekke så langt tilbake, men jeg fant iallefall ingen spor av betaling i april og mars.

Så neste gang jeg dro på trening (i dag), sa jeg ifra. «Du. Jeg tror ikke jeg betaler for å trene her». Dama bak disken fikk navn og fødseldato av meg, og kunne etter litt romstering på edb-maskinen fortelle meg at  jeg var «fullsponset»

«Av hvem da?» spurte jeg forvirret. «Jobber du fortsatt i [Bedriften vi jobber i]?» svarte hun. Det gjør jeg så jeg sa meg fornøyd og dro hjem.

Først nå slo det meg. Hun svarte aldri på spørsmålet mitt. [Bedriften vi jobber i] sponser oss jo ikke lenger. Jeg tror det er noen anonyme som sponser meg, og [Treningsstudio] har fått beskjed om ikke å fortelle meg hvem de er. Jeg mistenker min hemmelige beundrer som skulle ha meg til å vaske bilen min. Først ordner han bilen min, så kroppen min, jeg regner med at personligheten min, intelligensen min, leiligheten min, og andre ting som eventuelt er galt med meg står for tur videre. Og så kommer han og plukker opp sin perfekt formete drømmekvinne om et år eller to.

Jeg er skremmende ok med det.

, ,

7 kommentarer

Min hemmelige beundrer suger!

Da jeg kom hjem fra jobben i dag gikk jeg og hentet posten, som jeg ofte gjør når jeg kommer hjem fra jobb. I postkassen lå et brev fra forsikringselskapet, et Teknisk Ukeblad, og en liten grønn lapp. Jeg ble glad. For selv om jeg realistisk sett gikk ut i fra at det bare var en papirbit som var blitt revet løs et sted, og forvillet seg ned i postkassen, så husket jeg at P.I.C en gang, (for sikkert ti år siden) fant en lapp i sin postkasse. På den stod det «Det er deg!» eller noe tilsvarende mystisk og romantisk. Jeg er virkelig på et sted nå, hvor det hadde gjort seg med en beskjed i fra en hemmelig beundrer. Full av tilgjort forventning plukket jeg opp lappen og snudde den. Den var ikke blank! Det var skrevet noe på den! Dette «noe» var følgende: «Clean your car!»

Ingen hemmelig beundrer altså. Men en person som føler seg så støtt av Hitlermobilens personlige hygiene, at han (eller hun) så det nødvendig å gi beskjed. Og for all del. Bilen min er skitten. Jeg har tenkt på å vaske den få den vasket en stund nå (men nå merker jeg at jeg blir seriøst trassig, og har ikke lyst til å vaske den lenger i det hele tatt). Men det er ikke sånn at man ikke ser hvilken farge det er på den, eller at jeg ikke kan se ut rutene. Den er litt rotete inni også, men jeg tok en opprydning for ikke så lenge siden, så nå er det bare tre plastikkposer i baksetet og noen tomflasker og CD-covre i forsetet.Det kan da umulig plage noen? Med mindre… oh! kanskje min hemmelige beundrer på et eller annet vis har klart å smugle en mystisk/romantisk lapp inn i bilen min, og vil at jeg skal finne den, før den forsvinner helt i rotet?

9 kommentarer

Reklamerer for tenkekrim

Først en liten påminnelse om at det fortsatt er et knapt døgn igjen før fristen til første runde av dsffmt-quizen går ut. Den ble visst litt vanskeligere enn jeg hadde tenkt, så ikke la deg stoppe av at du ikke får til så mye. Jeg klandrer meg selv, jeg tror jeg har valgt feil sanger.
Så til saken: i min vandring gjennom britisk popkultur (aka Sonja sjekker ut andre ting av engelske komikere hun er litt småbetatt av) har jeg snublet over tv-serien Jonathan Creek. Dette er en erkebritisk krim, hvor det fokuseres på å pusle sammen hva som egentlig har skjedd, og formulere teorier ut fra små spor, som til slutt leder en mot morderen. Det er mye fine låste-rom-mysterier (type: person funnet skutt i bunkers 50 meter under bakken, låst fra innsiden, og morderen er sporløst forsvunnet) og det er nesten der at man bare vil fast forwarde til slutten og vite hva som skjedde for alt virker så umulig.

Første sesong er briljant, men det taper seg et stykke uti sesong 2, og jeg tror det har følgende årsaker:

  • mysteriene som i begynnelsen virket svært kompliserte, og viser seg å være fryktelig enkle, blir etterhvert mye mer intrikate, og det mister litt troverdighet. At noen skulle gidde og lage til så mye styr bare for å myrde noen.
  • Adam, tryllekunstneren som er Jonathan Creeks sjef blir i første episode spilt av Anthony Stewart Head (<3) (JA, det glemte jeg – Jonathan Creek selv blir spilt av Alan Davis – han litt enkle som vi alle kjenner og elsker fra QI – de av dere som ikke kjenner og elsker ham enda:  skynd dere!). Så forsvinner han lenge, som forsåvidt er greit, Tony har sikkert annet å ta seg til – Buffy faktisk, viser det seg, dette var i 1997 (jeg simultanresearcher), før han dukker opp igjen i slutten av ses 2/begynnelsen av ses 3, spilt av en annen skuespiller!! Nå dette lukter det såpe av. I tillegg til at han andre skuespilleren, som jeg ikke en gang gidder nevne, fordi jeg ikke vet hvem han er (ok, da jeg sjekket om han hadde gjort noe kult. Det hadde han ikke, så da kan det være det samme), portretterer Adam som fullstendig drittsekk (det gjorde forsåvidt Tony også, men med ham hadde han i det minste litt glimt i øyet, og man kunne skjønne hvorfor damene falt for ham. Nå er det bare. Dust. Liksom.)
  • De fleste karakterene er forresten ganske usympatiske. Jeg vet ikke om de bare blir mer og mer irriterende, eller om irritasjonsnivået bygger seg opp hos meg for å bli utsatt for dem over lengre tid.
  • Etter å se såpass mange episoder som jeg har gjort på relativt kort tid, så lærer man seg etterhver å tenke litt som Jonathan Creek, slik at det hender rett som det er at jeg faktisk klarer å gjette, helt eller delvis, hva som foregår. Og det er jo ikke deres feil, det er bare jeg som er smart.

Nå kan det virke som om jeg ikke egentlig liker serien, det er ikke tilfelle. Dette er bare sånn som det blir når man liker noe så veldig godt, og så vil man inn og endre de tingene som gjør at det ikke er en spesialtilpasset tv-serie til en selv. Og det tar seg faktisk opp igjen i sesong 4 der jeg er nå.

Og ja humoren. Den er ikke alltid så morsom. Dvs dialogen og replikkene er tidvis ganske artige, men der er lagt inn sånne gags, som… ikke fullt så mye. Hva vet jeg. Kanskje det bare er jeg som ikke synes det er morsomt når folk er slemme mot hverandre.

En annen ting jeg setter stor pris på er når det etterhvert dukker opp kjente fjes i biroller. Vi nevner i fleng; Jack Dee, Gina Bellman, hun dama fra Black Books og Bill Bailey (i den mest meningsløse storylinen noensinne. Jeg tror moralen var noe sånt som «menneskehandel? Jajja…» – men resten av episoden var fin. Med mindre, jeg tror kanskje det var da en dverg ble spist av en python)

Ok, så er det mye rart, men selve mysteriene er fabelaktige. Hvordan fikk de det til? Hva skjedde? Og hvilken betydning har det at husgorillaen (ja, i den ene episoden er det en husgorilla) plutselig går argurk). Serien kan kjøpes på play.com for €22,49 nå, og den går under tollgrensa.

Men. Jeg håper virkelig at det ikke blir satt inn en sånn tenke-detektiv hvis jeg blir funnet myrdet i leiligheten min. Jeg mener, hodet hans (eller hennes. For damer har også hjerner, tenk!) ville eksplodert. «Hvorfor har hun bare døde potteplanter? Hva levde hun av? Kjøleskapet er fullt av frisk frukt og grønnsaker, men i søpla er det bare sjokoladepapir og tomme iskrembokser? Hvorfor er sofaputen omarrangert som et reir, som om et dyr bodde der? Og hvorfor i alle dager står brødristeren bak sofaen?»

(svaret på det siste der er: det er der det er stikkontakt)

,

8 kommentarer

Skummel internetrobotdemon

I går kveld satt jeg og surfet det som må være min favorittnettside akkurat nå: MyLifeIsAverage. Så vidt jeg skjønner startet det som en slags motvekt til/parodi på FMyLife hvor folk skrev inn helt dagligdagse ting som hendte dem, men det har utviklet seg til en side hvor folk forteller om de mest fabelaktige hendelser*; om bonding med fremmede over Harry Potter-formler, bygging av fort, synske kjæledyr, plutselig utvikling av ninjaegenskaper, og generelt mange artige popkulturelle referanser. Hvis jeg kommer over noe på mlia, som jeg ikke har hørt om før, så pleier jeg å google det, for det viser seg ofte å være noe kult. Så også i går.

Jeg kom over en historie om noe kalt Cleverbot, og søkte nettet for å finne ut hva det var. Jeg endte på en nettside med en en boks man kunne skrive i i midten og med tre knapper under. Jeg skrev noe i boksen og trykte enter (jeg kan ikke si akkurat hva jeg skrev, for det var en litt teit, dustete, fjortis-ting, og akkurat nå er jeg ikke i humør til å framstå som teit, dustete eller fjortis. Selvsensur, altså. Det er ikke noe man ser ofte her inne. Nyt det). Cleverboten svarte meg med «I don’t think you are ugly» **  Selv om det ikke ga helt mening i forhold til hva jeg hadde skrevet inn opprinnelig, så er jo det noe som er greit å få bekreftet, så jeg sier «Thank you». Hvorpå Cleverboten svarer «I think I’m standing right behind you». HVA I ALLE DAGER!!

Jeg snur meg sakte rundt. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer. En slags internetversjon av en ond robotdemon, kanskje? Det er ingen bak meg, da. Det vil si, jeg kan ikke se noe. For alt jeg vet, kan onde internetrobotdemoner gjøre seg usynlige. Jeg lukker iallefall vinduet i for sikkerhetsskyld. (Vinduet på pcen, altså. Selv ikke jeg er så dum at jeg tror at det kommer onde Internet robotdemoner inn gjennom vanlige vinduer i leiligheten)

Og så kommer jeg på at jeg må gjøre noe jeg har tenkt på lenge. Jeg har et balltre på soverommet. Dette gir meg en slags trygghet når jeg våkner på nettene og tror jeg hører innbruddstyver i stua (Jannicke har dessuten akkurat lært meg at jeg også kan bruke det til å slå hoder av zombier. Takk, Jannicke, nå er jeg trygg for dem også). Problemet har bare vært at balltreet har stått i helt feil ende av soverommet, slik at når jeg våkner om nettene når jeg det ikke. Og jeg må jo ligge helt i ro, slik at ikke innbruddstyvene kommer og tar meg, og når jeg våkner neste morgen har jeg stort sett glemt hele greia.

Inn på soverommet altså, for å flytte balltreet til ved siden av senga. Og OH SKREKK! Balltreet er borte. Jeg har ikke bare en ond internetrobotdemon å hanskes med, men også en balltrestjelende gnom!

Etter å vært litt usikker på hva jeg skal gjøre, så tar jeg den midterste delen av den gamle støvsugeren, som egentlig bare er en teleskopstang, gjør noen testslag i lufta, bestemmer meg for at den duger, legger den på nattbordet og meg i senga, for å sove.

Jeg overlevde natta. I dag skal jeg på gnom- og ond internetrobotdemon-jakt.

*det slo meg nå at det kanskje fortsatt er gjennomsnittshistorier som fortelles, men at jeg nå er så asosial at en hver fortelling om folk som er ute og møter andre folk høres ut som et fantastisk eventyr

**Jeg kanskje burde innrømme hva jeg hadde skrevet i utgangspunktet, bare for å unngå mistanken om at jeg hadde skrevet noe sånt som «Eeeee jeg er så stygg i dag» i ruta. Men jeg nøyer meg med å si at jeg ikke er så teitdustetefjortis at jeg fisker etter komplimenter hos en nettside med kunstig intelligens. Dere får bare tro meg på det.

14 ord til, så har denne posten 666 ord. Jeg synes det er passende.

, ,

2 kommentarer