Grunnen til at jeg gikk med en rød tøypose på hodet nedover gata i går

Jeg våknet klokka 0833 i går tidlig av at jeg fikk en melding av stefaren min.  Han var på vei med pianoet mitt.  Et piano jeg har ventet på i et år, noe som i og for seg er greit nok, jeg trengte det jo ikke, men det vil si at jeg for et år siden ryddet plass til dette pianoet, og siden da har brukt denne plassen til å legge fra meg ting på som jeg ikke har visst helt hvor jeg skulle gjøre av.  Det hadde altså samlet seg et tårn med skrot der.  I tillegg ryddet jeg resten av leiligheten for ca 4 uker siden, og etter det hadde jeg ikke løftet en finger.  Leiligheten min var altså så rotete som bare leiligheten min blir, og jeg burde definitivt ryddet, både for å gjøre et godt inntrykk på stefaren min (og stestefamilien  Hva kalles relasjonen når steforeldre finner seg ny partner?), og for å bane en vei for pianoet mitt som endelig skal flytte inn med meg.  Yay!  Au!  Det er mindre enn 6 timer siden jeg la meg, og da var jeg full av rødvin og Whiskey, og nå er jeg dehydrert, og vurderer i fullt alvor å drikke linsevæska mi, som er det eneste drikkende jeg kan få tak i fra senga.  Så tar jeg meg sammen, står opp, henter et glass med vann og legger meg til å sove en time til.

Klokka er 9.50 Jeg har sms’et med stefaren min i halvsøvne, og hatt en aldeles forferdelig drøm om en Batman-djevel og en Supermann-klovn; hvis folk skal absolutt skal kle seg ut i drømmene mine, kan de da være så snille å holde seg til ett kostyme om gangen?  Det er min forståelse at stefaren min kommer om en halvtime.  Leiligheten min ser fortsatt ut som om noen har tatt av himlingen, støvsugd opp alle tingene mine med en kjempestøvsuger, for så å slippe dem ned igjen på tilfeldige steder.  Jeg er tørst og litt kvalm, men jeg vet jeg må gjøre en innsats.  Jeg står opp og skrur på pc’n.

Og, ja, en ting til.  Jeg skal til frisøren klokka 11.00.  Bilen min er 751 kroner med taxi unna (nattakst vel å merke), og hvis jeg skal ta bussen, så må jeg dra om ti minutter (klokka er i mellomtiden 10.20. Jeg hadde egentlig tenkt at stefaren min kunne kjøre meg til frisøren, men når jeg er faktisk er våken mens jeg sms’er med ham, så viser det seg at det er storm på fjorden, og at ferja må ta lang omvei for å komme seg hit, og en 25 minutter lang tur tar plutselig 4 ganger så lang tid, og de rekker ikke komme til meg før etter klokka 11.  Hvor den halvtimen som er gått siden jeg stod opp er blitt av aner jeg ikke.  Spist av internettet, antageligvis).  Jeg er blitt enig med stefaren min at han skal hente meg etter at jeg er ferdig hos frisøren, og vi skal sammen kjøre til meg og lesse av pianoet.  Nå kan jeg enten dra og ta bussen, eller bruke 15 minutter på å rydde, sånn at det ikke ser ut som om leiligheten min er en flyktningeleir, hvor stæsj fra kriserammede områder har samlet seg for å ha et midlertidig sted å bo, og så ta taxi til frisøren.  Jeg velger det siste.  Mest fordi jeg er bakfull og ikke orker stress.  Det er i grunn ikke tid til å rydde i tradisjonell forstand, så jeg bærer bare alt som flyter inn på soverommet mitt, som uansett er stappfullt med rot fra før av.  Nå ser det ut som om jeg nettopp har flyttet inn der inne.  Esker, klær og hauger med ting overalt.  Jeg aner ikke hvor jeg skal sove i natt.

Deretter taxi for 200 kroner (som bringer de siste 12 timers totale taxiutgifter til svimlende 951) til frisøren, hvor jeg bruker nesten to dagslønner på farging, klipp, kuring, hodebunnsmassasje, to(!) sjampoer og glatting av hår.  I og med at jeg 1/3 av tiden ser ut som en 90-tallsreject fordi jeg ikke orker å ordne håret skikkelig gjør pengebruken enda mer latterlig, men jeg ser i det minste fabelaktig ut der og da.  Jeg ringer stefaren min om at jeg er klar for henting, men han sitter fast i IKEA med stestefamilien.  Jeg er fortsatt bakfull, og kjøpesenteret jeg er på er helfullt(!), og jeg orker ikke være der mer, så jeg tar bussen inn til sentrum.  Det går to busser i timen fra sentrum til der jeg bor.  Den ene går tre minutter før hel, den andre ett minutt over.  Jeg vil ikke en gang bruke tid på hvor idiotisk jeg synes det der er.  Jeg er i sentrum kvart over.  Jeg vil hjem.  Jeg henger på busstasjonen i en halvtime, og finner til slutt en annen buss som stopper ikke så alt for langt fra der jeg bor.

Mens jeg sitter i bussen begynner det å regne.  Når det regner på håret mitt krøller det seg.  Når jeg er full synes jeg dette er supert og kaller det sexy regnkrøller og speiler meg og gjør trutmunn til meg selv, men når jeg er edru vet jeg at disse krøllene bare er vanlige krøller, og ikke sexy i det hele tatt, og jeg har akkurat brukt 200 kroner i taxi, mer en ti ganger så mye hos frisøren, samt to timer der, og over en time på buss hjem, og med Gud som mitt vitne skulle jeg i det minste ha to til tre dager med stritt hår igjen for det.  Og det er her den røde tøyposen kommer inn i bildet.  Jeg hadde fått den hos frisøren til å ha sjampoene mine i.  Disse ble overflyttet til veska mi, og i det jeg går av bussen trekker jeg posen over hodet og gikk de 300 meterene hjem med et håp om at ingen jeg kjenner kjørte forbi.  (Jeg sa til meg selv at det sikkert bare så ut som om posen var en litt stor lue, men jeg sjekket i speilet da jeg kom hjem.  Det gjorde den ikke.)

Men jeg har supert hår da.  Og planlegger å ha det i minst en dag til.

Den mest rotete hjemme-hos noensinne

Jeg er en rotekopp, det har jeg aldri lagt skjul på, men jeg tror ikke folk forestiller seg hvor rotete det faktisk blir hjemme hos meg, og tror at jeg bare er normalt rotete.  Siden jeg verken har skamvett eller evnen til selvsensur, så går jeg nå for bildebevis på kaoset som er Casa Sonja.

Sånn ser altså stuebordet mitt ut på en tilfeldig valgt ukedag:

(1) det trådløse tastaturet mitt gikk tomt for batteri, og jeg hadde bare ett AA batteri igjen.  Jeg trengte to.  Fjernkontrollen til videospilleren(!) min har AA batterier, så nå bytter jeg det ene batteriet mellom dem.  Jeg bruker videofjernkontrollen til å skifte kanal med, for tv-fjernkontrollen min virker bare litt sånn innimellom.  Jeg tror jeg har spøkelser eller noe som kødder med signalbølgene.  Dekslene til begge ligger og flyter.

(2) Brukt til oppbevaring av kontaktlinser (med et melkeglass snudd opp ned over, slik at det ikke kommer støv og skitt nedi), fordi jeg ikke finner igjen linseetuiet mitt.

(3)  Dette var verdens fineste grønne genser i myk ull, med silkebånd.  Jeg vasket den på 40 grader, den krympet og nå klør den.  Den funker fortsatt, da, men lever ikke opp til sitt genserpotensiale.

(4) Tilfelle innbruddstyver

(5) De er overalt.  De er en ond gjeng som vil ta over leiligheten min en gang jeg ikke følger med.

Siden jeg har skjønt at dette med å holde hjemmet sitt rent og ryddig er en egenskap som blir høyt verdsatt i dagens samfunn, så kjører jeg etter-bilde også, som viser at jeg kan hvis jeg vil.

Og tusen takk for stemmer og fine ord i Tordenbloggen i går.  Jeg er glad i dere alle sammen!

Den snakkende leiligheten – Fjerde del

Detektiv Sonja satt i Sofa og deppet.  Hun ville virkelig løse mysteriet, men alt hun hadde oppnådd så langt var at halve leiligheten hennes nå var sur på henne.  Det var nå på tide med det siste desperate skrittet.  Hun måtte tilbake til Vaskemaskin.  Han kunne rope «Hvitevarediskriminering» så mye han ville, men han var smart og  han visste ting.  Hun fikk bare unngå å bringe dette med sokkene på bane og håpe på det beste.  Hun gikk motvillig inn på badet.

-Hei Vaskemaskin.
-Hei Detektiv Sonja
-Jeg står fast.  Jeg skjønner ingenting, og jeg ber så ydmykt om hjelp.
-Forsvinningene.
-Forsvinningene, ja.
-Hvor mange er det snakk om til nå?
-La meg se.

Detektiv Sonja plukket opp en liten rund, oransje pappeske, og tok av lokket.  Etter litt sortering så hun opp, med et trist blikk.

-Ti ved forrige sortering.  Og det er en stund siden nå, så det er sikkert blitt flere.  Det er en eller to på kontoret mitt også.
-Og du mener i fullt alvor at du ikke vet hva som har skjedd?
-Ja…nei…eller…hvordan svarer man egentlig på et sånt spørsmål? Jeg aner ikke.
-Det er du!
-Hæ?
-Det er du.  Forsvinningene er din feil.
-Å nei, ikke si at dette er enda en sånn krim hvor det er hovedpersonen som står bak, men ikke vet det fordi hun har splittet personlighet?  Jeg mener det var kult første gangen jeg så det i den Antonio Banderas-filmen på midten av 90-tallet, men det er blitt gjort så mange ganger nå, konseptet er fullstendig oppbrukt.
-Ikke splittet personlighet.  Bare surrehue.
-Hva da, surrehue?
-Du er en rotekopp, og dessuten er du lat.  Du vet foreksempel at du hadde paret med trommene i bilen, før det plutselig bare var en av dem.  Har du gittet å rydde bilen din, støvsugd den, lett gjennom den, så er det ikke umulig at du hadde funnet den.  Men hva gjør du? Ingenting!  Bortsett fra å gå rundt å beskylde Oppvaskmaskin!  Hvordan  i alle dager så du for deg at det skulle ha skjedd?
-Jeg vet ikke.  Jeg bare tenkte…
-Du tenkte ikke.  Du bare lette etter noen andre å klandre.
-Jeg gjorde vel det.  Hva gjør jeg nå?
-Det vet vel ikke jeg.  Let!  Rydd!  Send en ettersøktmelding ut på internettet!  Eller lær deg å leve uten.  Du har mange nok andre.
-Du har nok rett.   Jeg vet hva jeg har å gjøre.

Hei Esquil, nå har jeg en!

(Beklager jeg ble nødt for å lyve litt i denne posten…

Da jeg for noen år siden ble kjent med Esquil var en av de aller første tingene vi snakket om kunstig intelligens.  Jeg med et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, fikk en del illusjoner knust av en Esquil som virkelig hadde peiling på slikt. Det var likevel én ting som han kunne fortelle, som virkelig gledet meg i så stor grad at det tok vekk den siste skuffelsen over fraværet av rullende fortau, som alle vi som var barn på 80-tallet var sikre på at skulle eksistere allerede i år 2000 (når jeg tenker meg om er en liten kim av skuffelse der fortsatt; jeg har ikke hørt snakk om rullende fortau siden jeg sluttet på barneskolen.  Er det noen som vet hva som skjer der?  Har de gitt opp hele prosjekter?  Tenkt «vi har dem på flyplasser det for holde»?  Jeg vet ikke helt om jeg er enig).  Esquil fortalte meg nemlig at det fantes intelligente støvsugere som kan støvsuge helt av seg selv, og at om ikke alt for mange år, så ville folk som meg kunne kjøpe dem og ha dem i hjemmet sitt.

Lenge var det tanken på en slik en som holdt motet mitt oppe, og som fikk meg gjennom min semiårlige husvask, og så – tror dere ikke – jeg glemte hele greia.  Helt til jeg for noen uker siden kom over denne posten hos turkis, og jammen meg ikke, nå er de her.  Dessverre har jeg vært fryktelig blakk den siste måneden, så jeg måtte vente på lønn.  Nå har jeg endelig fått det, og jeg har vært ute og kjøpt meg …. en robotstøvsuger.  Jeg vet ikke helt hva som gleder meg mer; at jeg eier en robot eller at jeg aldri trenger å støvsuge igjen.

Inne hos turkis mente jeg at denne burde kunne funke som et slags kjæledyr også, men ved nærmere ettertanke, tror jeg at jeg kan ta det hele et hakk videre; jeg skal lære ham å snakke (for det er en han.  Jeg har ikke helt bestemt meg for navn, foreløpig ligger Alan Davies høyt på lista), og så blir det akkurat som å ha en venn boende hos seg.  Og så kan vi vaske leiligheten sammen – han kan støvsuge, og jeg kan rydde, mens vi prater, forteller vitser, og kanskje synger litt.  Esquil påstod riktig nok at det å være roboter å snakke var omtrent det vanskeligste i hele verden, men jeg er overbevist om at de bare ikke har prøvd hardt nok (et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, husker dere).

… jeg skrev nemlig dette i går, full av forventning til støvsugeren jeg visste jeg skulle kjøpe meg i dag, men da jeg kom til butikken var de utsolgt.  Jeg har betalt for den da, men jeg får ikke vidunderet i hus før uti neste uke)

Under stolputa

Jeg tror kanskje folk (de som ikke har bodd sammen med meg, i det minste) tror jeg overdriver litt når jeg snakker om hvor lite jeg rydder og vasker. Og det passer meg egentlig fint, for selv om jeg ikke liker det, har jeg jo måttet innse at det å ville ha det rent og ryddig rundt seg vissnok er en god egenskap. Likevel klarer jeg ikke la være å poste dette bildet av hva som dukket opp da jeg løftet puta av pc-stolen min, under den semiårlige husvasken.

Vi oppsummerer

1 par votter
merkelapper
lilla eyeliner
ylang ylang-olje, vareprøve
negleklipper
happybunny stickers
5 pence
teskje

(og en hel masse støv og smuler)

Besettelse (The Lost Weekend)

Jeg har begynt å spille dataspill igjen.  Playstation, til og med.  Til nå har Playstationen min kun vært brukt til såkalte selskapsspill; Sing star, Buzz og den høyt elskete dansematta, men nå i helga fant jeg fram Davincikoden-spillet som jeg kjøpte samtidig med at jeg kjøpte konsollen, og som jeg ga opp nesten med en gang, da jeg ikke fikk til kontrollene, og stadig løp inn i vegger.   Nå i helga ga jeg det en ny sjanse, og duverden så moro.  Og så kom jeg på hvorfor jeg ikke burde spille dataspill: Når jeg spiller, gjør jeg ingenting annet enn å spille.  Da Monkey Island 4 kom ut, spilte jeg 17 timer i strekk.  Det var ikke fullt så ille i helga, men jeg spilte til jeg stupte på lørdagskvelden, og på søndag sto jeg opp gadd ikke dusje, kle på meg, spise frokost eller gjøre noe som helst annet før jeg var ferdig med spillet.   Jeg har en veldig lett hekta på ting, det er også grunnen til at jeg aldri har prøvd noen form for narkotika.  Det og at jeg ikke egentlig er blitt tilbydd det noe særlig (og jeg som har bodd i Haugesund to ganger.  Der skal det liksom være sånn at du blir prakket på narkotika bare du stikker nesa utenfor døra etter klokka seks på kvelden.  Som sagt, jeg hadde ikke kunnet sagt jatakk uansett, men det betyr ikke at det ikke er bittert å bli ekskludert.  Fordømt være snill-pike-utseendet mitt (selv om det kommer hendig med når jeg skal gjennom tollen – vel, ville gjort, om jeg hadde smuglet ting)).

Det er ikke som om jeg har så sinnssykt mye jeg skulle ha gjort i helga.  Husarbeid, ja, men det er jo ikke noe moro, og hva gjør det at leiligheten min drukner i søppel, når jeg har redde hemmeligheten om den Hellige Gral?  Det setter ting i perspektiv gjør det ikke? 

Jeg kjøpte meg også et nytt spill på lørdag.  Det har jeg ikke pakket ut enda.  Jeg er litt usikker på om jeg skal begynne på det i dag, vente til neste helg, eller bare grave ned hele spillet, og plombere dansematta mi fast i konsollen, slik at Playstationen min kun kan brukes i treningsøyemed fra nå av.

(og ja, jeg vet The Lost Weekend handler om drikking og ikke Playstationspill, men den kunne fort gjort det, om den ikke ble laget på 50-tallet)

Jeg lever en klisjè

Jeg tror liksom at jeg er så rar og annerledes og original, men gang på gang må jeg innse at folk flest er like rare, annerledes og originale som jeg er.  Bare på sin måte.  Greit nok det, men nå må jeg også akseptere at jeg er en klisjè.  Både som kvinne, singel og som menneske.  Bare se her:

• Jeg har trimsykkel på boden (den ble riktignok flittig brukt i sin tid; men likefullt den bor på boden nå)
• Studietiden var den beste tiden i livet mitt
• Jeg kjenner meg bare SÅ igjen i Bridget Jones
• pledd, te-kopp(/dreamisbøtte) og grinefilm(Buffy).  Minst en gang i uka.
• Shopping gjør meg så utrolig lykkelig
• Jeg har flere par sko som er vanvittig fine, men som er helt umulige å gå i.
• Skapet fullt av klær, men ingenting å ha på meg når jeg skal på fest.
• Når jeg vasker, koster jeg støvet under gulvteppe, bortsett fra at jeg ikke har gulvteppe, og bruker stuebordet.  (og når gjestene kommer og dytter ut stuebordet 1/2 meter for å få plass til beina sine, blir det flaut)
• Jeg jobber heller overtid enn å si «nei, jeg har ikke tid» når noen ber meg om noe på jobben.

  Og til sist men ikke minst: når jeg har fakket helten, istedenfor å drepe ham, så binder jeg ham fast til en stol, forteller ham hele den skumle planen min, og forlater rommet for å la ham bli drept av en ikke helt ferdiguttestet torturinnretning, som han klarer å unnslippe i siste sekund.  Hver enda gang.

Prioriteringer

Da jeg våknet i dag «tidlig» (klokken 13:30) var min første tanke: «Jeg tror ikke jeg vil ha barn. Da vil jeg aldri mer kunne ha det så gøy.» Liten pause. «Det er kanskje gøy å ha barn også, men ikke like gøy som julebord»

(Jeg har trodd at jeg har hatt sånn hvit støy-opplevelser, da jeg har hørt lave stemmer fra pc’n min når jeg ikke har hatt musikk på. Det har vært litt skummelt. Det har ikke noe med prioriteringer å gjøre, men jeg tenkte det var verdt å nevne for å få posten lengre, og fordi jeg akkurat skjønte at det av en eller annen grunn lyden fra tv’n som kommer gjennom (jeg har pc’n koblet til tv’n, og bruker den som skjerm))

Sterkere tilbake en annen dag. Sofa nå.

Fytti fasan!

Jeg kom over fasan til 40 kroner pr stk i går og tenkte det var jammen meg billig, jeg tror jeg kjøper en (selv om, hva vet jeg – jeg har aldri sett fasan i butikken før, det er fullt mulig at dette er blodpris, men jeg må jo si at 40 kroner for en hel fugl høres rimelig ut), og så gjorde jeg det. Jeg aner jo ikke hva man serverer til fasan, så jeg rasket med meg noe som så fornuftig ut, og håpte på det beste. Da jeg kom hjem googlet jeg oppskrifter og fant egentlig ingenting som matchet ingrediensene (ja, jeg har lært meg å stave det nå!) mine, så da tenkte jeg at jeg lager jeg min egen oppskrift, og benytter anledningen til å få brukt opp en og annen matvare jeg har hatt liggende.

Oppskriften jeg lagde var som følger:

1 stk fasan
2 ss kryddersmør (hvis du ikke har kryddersmør kan du lage det selv ved å smelte vanlig smør og så krydre det litt)
3 små poteter (man kan sikkert bruke flere, men dette var så mange jeg gadd skrelle)
2 gulrøtter
1 løk
2 fedd hvitløk
1 stor sjampinjong
30 gram pepperoni (jeg ser for meg at bacon vel egentlig passer bedre her, men det var nå en gang pepperoni jeg hadde)
2 brødskiver
1 dl matfløte
2 ss madeira
salt og pepper

Dette bildet får meg til å føle meg som en deltager i Kokkekamp.

(Jeg vurderte i fullt alvor å isteden for å vaske kjøkkenet før skrev denne posten, heller fotoshoppe bildene rene. Men så slo det meg at jeg kan jo ikke fotoshop. Kanskje et tips til Thomas og På teppet-serien hans)

Smelt kryddersmøret. Pense bunnen av en ildfast form. Skrell og skjær en potet i tynne skiver (gjerne med en ostehøvel) som legges i formen. Salte og pepre.

Over legger du hakket løk, gulrøtter, sjampinjonger, gulrøtter og brødterninger. Salte og pepre litt mer.

Et tips når man skal hakke opp løk:

del den i to,

skjær parallelle kutt nesten helt inn,

men sånn at den fortsatt henger sammen,

før du snur den 90 grader og skjærer tvers over.

Små biter med løk, uten at det flyr veggimellom.

Vask fasanen. Innvendig også. Fyll fuglen opp med vann og le mens du ser vannet tyte ut av kulehullene på tegneserievis. Få litt dårlig samvittighet, da dette tross alt var en skapning i Guds frie natur som ofret livet for at du skal få middag. Gjenta. Plukk vekk evt fjær som måtte henge igjen, og utfør generell rensing.

Pensle fasanen med litt av kryddersmøret. Salte og pepre.

Hell fløten og madeiraen oppi til resten av smøret. Salte og pepre. Rør godt, og hell over grønnsakene.

På innpakningen til fasanen står det at vilt ikke skal berøre de andre matvarene, men jeg skjønner ikke hvorfor, så det gir jeg balla i. Fasanen legges oppå grønnsakene.

Så hiver du dette i ovnen og baker det på 200 grader i 30 minutter. Snu fasanen etter ca 20 minutter.

Skru så ned til 150 grader og la stå i 10 minutter til. Dekk over med folie om nødvendig.

Det står forresten en advarsel om at man skal passe tennene for hagl når man spiser vilt utenpå pakken, noe som skremte vannet av meg, men det gikk helt fint.

Ting jeg ville gjort annerledes:

Bacon i stedet for pepperoni. Helt klart
Brukt en litt større form enn den minste paiforma i hus
Fuglen hadde sikkert kunne blitt bundet sammen
Loff istedet for grovt gresskarkjernebrød

Men for all del, dette ble overraskende godt. Anbefales om du finner en billig fasan i din butikk. Mat nok til 2 1/2 personer.

DårligAnsiktsDag

I dag har jeg hatt en DårligAnsiktsDag.  Om det skulle være noe tvil: DårligAnsiktsDag er så mye verre enn DårligHårDag.  DårligHårDag lar seg tross alt temme med stylingprodukter og hårklemmer.  DårligAnsiktsDag er det liksom ikke så mye å gjøre med*.  Jeg har altså generelt dårlig vinterhud, og alle kvisers mor på kinnet.  Denne har jeg for sikkerhetsskyld stukket litt i med en knappenål i forsøk på å få ut talgen i går, og det er mulig at jeg gikk litt berserk med nålen, i fascinasjon over hvor dypt man faktisk kan stikke en nål inn i huden, uten at det gjør noe særlig vondt.  Nå må jeg betale prisen i form av et rart gult sår ved siden av kvisa.

Dessuten så forfalt vel egentlig mustasjefristen i går, og jeg angrer bittert på at jeg utsatte voksetimen hos hudpleien med en uke, for å få den tettest mulig opp til julebordet.  Jeg lurer på hvor lang tid jeg kan gå uten at noen merker at jeg ser ut som en 16 år gammel gutt, som lar ansiktshårene gro, i den tro at det ser ut som en bart.  Øyenbrynene begynner også å nærme seg 80-tallstilstander.

Denne helgen skal tilbringes innelåst i leiligheten med en papirpose over hodet.

*Da jeg skrev dette kom jeg på at jeg kunne jo bare kjørt på med sminke før jeg dro hjemmefra.  Det gjorde meg litt deprimert at jeg ikke hadde tenkt tanken før, jeg prøver jo å framstå som forfengelig her.