Posts Tagged «sport»

Alt for mange oppdateringer fra dagens løpeøkt

I dag har jeg løpt ei mil. Det har jeg aldri gjort før. Jeg hadde stilt inn Endomondo til å gi meg en tilbakemelding på hvordan det gikk hver 600 meter, og nå gir jeg den tjenesten videre ut i verden.

0 meter: Jeg starter ut med en lett jogg som oppvarming. Det er ikke lenger sånn at jeg har en viss løpemengde i meg, og så må jeg begynne å gå (eller, den løpemengden er iallefall lenger enn hva jeg har tenkt å løpe… noensinne, egentlig), slik at jeg MÅ ha oppvarmingen som en del av selve økta, men jeg har tenkt å løpe 10 km, og jeg er ikke så gira på å løpe noe mer enn det (little did I know…Ja. Frempek).

600 meter: Her legger jeg inn en spurt. Jeg skal løpe Holmenkollstafetten om litt over en uke (en avgjørelse jeg angrer forfryktelig på), og etappen min er på 600 meter. Jeg klarer ikke å spurte i 600 meter. Statistikken etterpå viser meg at jeg løp ca 400 meter før tempoet mitt faller drastisk. Jeg er usikker på om det er noe å gjøre med det på 10 dager, men til nøds får jeg jogge 200 meter først, og så sette opp farten. Det ser liksom bedre ut. 

1200 meter: Etter «spurten» min unner jeg meg 600 meter med rolig jogg. Kanskje 1200 meter. Vi får se. Dette med Holmenkollstaffetten er også grunnen til at jeg har satt Endomondo inn på at den skal gi tilbakemelding hver 600 meter istedenfor 1km eller 500 meter eller noe annet som ville gitt meg bedre brøker, og sagt ifra akkurat når jeg er ferdig. Tanken er at jeg skal spurte 600 meter-økter innimellom, slik at jeg får øvd på dem samtidig som jeg løper mila mi. Jeg kan allerede nå si at det blir med den ene.

1800 meter: OK, den joggen ble vel rolig. Jeg setter opp farten litt.

2400: Nesten en fjerdedel ferdig. Jeg bedriver store mengder med hoderegning mens jeg løper «Hva blir sluttresultatet, hvis jeg holder dette tempoet?»-type spørsmål. Jeg begynner å bli ganske god på 6-gangen.

3000: Jeg lurer på hva det sakteste noen noensinne har løpt en 10 km på. Sånn uten å sette seg ned og ta en totimers lunch i midten. Og uten å begynne å gå. Man må løpe hele tiden, men sakte. Kan man dra det til over 2 timer? Målet mitt er 90 minutter. Jeg bedriver løping på svært lavt nivå, men jeg håper at jeg har klart å karre meg opp i fra det aller nederste sjiktet.

3600: Ferdig med første runde. Jeg løper rundt Sognsvann, som er ca 3,3 km, slik at 10k blir rett over 3 runder. Regelen er at når jeg perser på Sognsvann så får jeg is. Jeg tror ikke jeg kommer til å slå rundetiden min (jeg skal løpe tre av dem, for pokker!), men siden jeg aldri har løpt 10k før, så vil det jo uansett bli ny pers. Jeg gleder meg.

4200: Jeg har løpt i ca 35 minutter. Persen min på 5K er på rett over 42 minutter. Jeg innser at hvis jeg gir på litt, så kan jeg slå den. To iser!!

4800: 40 minutter. Jeg må løpe 200 meter på under to minutter. Det klarer jeg. Jeg har ikke noe tidsmåling utover beskjeden fra Endomondo, så jeg løper bare så fort jeg klarer en stund.

5400: «Jeg løper på pur vilje. Nå vet jeg hvordan maratonløpere har det mot slutten av løpet». Etter 5,4 kilometer. Av og til er det greit at folk ikke kan lese tankene mine.

6000:Jeg er sliten. Men jeg er snart to runder rundt. Da er det bare en runde igjen. Jeg er på 50 minutter nå, det vil si at jeg klarer to runder på under en time, og det vil igjen si at jeg klarer alt på under halvannen. Jeg har førti minutter igjen. Og fire kilometer. Det er 6 km/t. Det er det jeg jogger når jeg «jogger» på mitt aller, aller sakteste (det er grunnen til at jeg ikke kan ha Autopausing på Endomondoen min. Av og til jogger jeg så sakte at den tror jeg står helt stille). Jeg må bare holde litt høyere tempo enn det, så går det greit.

6600: To runder rundt. Om en runde vil jeg ha 100 meter igjen her.  Jeg merker meg ei bjørk, og tenker fra den skal jeg spurte, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal få beina mine til å løpe noe fortere. Jajja. Det er framtids-Sonjas problem. Jeg ser to søppelkasser, jeg tar fram mobilen, sjekker Endomondo; 6,8 km. Dvs at om en runde har jeg løpt 10,1 km når jeg er her. Da kan jeg stoppe.

???????(7600 meter): De neste 600 meterne tar en evighet. Tilslutt sjekker jeg mobilen, og det viser seg at jeg har kommet borti pauseknappen da jeg sjekket stillinga på 6,8 km. Den siste kilometeren har ikke blitt registrert. Fortvilet trykker jeg på play og løper videre.

7200 (8200 meter)(det første tallet er hva Endomondo sier jeg har løpt. Tallet i parentesen er hva jeg virkelig har løpt): Jeg prøver å finne ut hva jeg skal gjøre. Jeg vil jo fortsatt ha løpt ei mil når jeg kommer til søppelbøttene for tredje gang, men Endomondo vil si at det bare er 9 km. Og det er jo Endomondo som er beviset mitt. Jeg kan løpe en km til etter at jeg er ferdig, slik at Endomondo registrerer 10 km totalt. Tanken får meg til å begynne å gråte. Jeg er så sliten.

7800 (8800 meter): Jeg har klart å tenke meg fram til en løsning som jeg kan leve med, og lar meg registrere mila mi på Endomondo. Jeg løper til jeg når søppelbøttene, og så går jeg en km til. Jeg vil ikke klare målet mitt på 90 minutter, men i det minste vil mila mi være dokumentert på Internettet, slik at jeg kan poste det på Facebook. Alle vet jo hvis det ikke er postet på Facebook, så kunne det like gjerne aldri skjedd.

8400 (9400 meter): Jeg blir forbigått av en turgåer. Det er flaut og jeg setter opp farten. Jeg tror han merker at jeg blir pinlig berørt, for han holder seg bak meg etter at jeg har passert ham igjen, men når vi kommer til der hvor det er en liten snarvei, og jeg tar den noe lengre veien rundt, benytter han anledningen og bruker snarveien til å komme forbi meg. Jeg bruker ham som hare. Det føles litt dust, men når jeg bruker joggere som harer så løper de alltid fra meg.

9000 (10000 meter): Jeg setter faktisk inn en slags spurt forbi bjørka, og idet jeg ser søppelbøttene slår jeg ned i gangfart. Beina mine er gele. Jeg er glad og stolt, men fortsatt ganske opprørt over å ha føkket til dokumentasjonen av bragden. Jeg bestemmer meg for å gå til Endomondo sier jeg har gått 9600 meter, og så snu og gå tilbake. Det er i alle fall uaktuelt å ta enda en runde rundt Sognsvann. Jeg klarer aldri å ta igjen turgåeren.

9470 (10470 meter): Hvis jeg går til Endomondo har sagt 9600, så er vi jo på 10200 innen jeg er tilbake, og jeg har gått 200 meter for langt. Det har jeg ikke tenkt å gjøre. Jeg går med mobilen i hånda til telleren når 9500 meter og snur på flekken. Men jeg legger merke til at det bare er gått 85 minutter. Hvis jeg jogger de siste 500 meterne vil også den offisielle tiden min være under 90 minutter. Sneglejogging ftw!

10000 meter (11000 meter): Offisiell tid er 1 time 29 minutter og 14 sekunder. Uoffisiell tid som jeg har interpolert meg (ok, da ikke akkurat interpolert; jeg regnet gjennomsnittsfarten på de første 9 km, og … interpolerte? Har jeg interpolert? I alle fall fant farten jeg ville holdt på 10 km ut i fra dette) er 1 time og 27 minutter og 35 sekunder.

Jeg er fornøyd. Jeg har spist is. Det blir en stund til neste gang. Men nå har jeg i alle fall løpt ei mil. Og vel så det.

1 kommentar

Gorillatrening

Broren min driver med gorillatrening. Det er en kjempeeffektiv (ny?) treningsform i tre stadier:

Det første stadiet går ut på at man tre ganger i uka tar på seg en gorilladrakt. Man varmer opp i 10 minutter så løper men så fort man klarer på en tredemølle i 20 sekunder, før man tar 10 sekunder pause. Dette gjentas 7 ganger (altså 8 totalt), og så 10 minutter nedtrapping. Fordi gorilladrakten er lufttett svetter man ekstra mye, og får økt treningseffekt, dessuten har drakta innebygde vekter, som gjør at man må jobbe hardere. Etterpå spiser man en banan.

På det andre stadiet må man ut i verden og løpe i gatene. Hver gang noen ler av deg, peker på deg eller sier noe sånt som «Se! En gorilla. Så rart» må man klatre opp i et tre og gjøre kroppshevinger til noen andre kommenterer «Se! En gorilla i et tre. Så rart». Da kan man klatrer man ned og fortsetter å løpe- Dette gjentas til man faller ned fra treet. Så spiser man en banan.

Det tredje stadiet går ut på at man (fortsatt i gorilladrakt) blir sluppet inn i en innhegning med en brunstig gorilla. Da må man løpe, klatre, hoppe og gjøre alt man kan for å unngå å bli gorillavoldtatt. Antallet gorillaer kan økes etter hvert som man blir sprekere. Banan er valgfritt på dette stadiet.

Og det er gorillatrening.

Edit: Broren min ringte. Det er visst gueriljatrening han driver med, og ikke gorillatrening. Det er nesten det samme. Bortsett fra det med gorilladrakten. Og stadiet 2 og 3. Og det med bananen. Ellers helt likt.

2 kommentarer

2CV

Da jeg gikk tur/jogget i den lille parken ved leiligheten min i Sandnes oppdaget jeg fort at det var et strengt sett med uskrevne regler på hvem man hilste på og hvem ikke. Gikk man tur, nikket og smilte man til andre turgåere, og senket hodet i ærbødighet når man møtte på en jogger. Jogget man selv, ignorerte man turgåerne, og hadde et kort sekund med blikkontakt med møtende joggere, og utvekslet gjensidig respekt og sympati. Der var noen løpere også. De som ikke jogget, men rett og slett løp. De var enda høyere i hierarkiet. De hilste ikke på noen. Ikke hverandre en gang, tror jeg.

Nå har jeg flyttet til Oslo, og jeg jogger rundt Sognsvann. Der er de ikke så veldige på hilsinga. Jeg tror ikke det er fordi Oslofolk er kalde og kyniske av storbylivet, som at det er så fryktelig mange av dem, og hvis man skal hilse på alle man møter på, så gjør man ikke annet enn og nikke til høyre og venstre. Og da kan man fort gå på en smell, og som turgåer for eksempel møte blikket til en jogger og slikt kan vi jo ikke ha noe av. Men det som fortsatt skjer, og som jeg synes er kjempefint, er når jeg møter på en annen tjukkas, gående eller joggende, samma det, da nikker og smiler vi. Et skikkelig sånn «Bra for deg! Du kom deg ut». Vi tjukkaser, vi er turstiens 2CV-er.

 

Legg igjen en kommentar

Motivasjon…?

Jeg har allerede sagt ifra på facebook om at jeg har tenkt å bli en sånn dust som bare snakker om hvor mye jeg trener hele tiden, så da kan jeg liksågodt være en sånn en i bloggen også.

Jeg er nå over det stadiet hvor jeg bare fokuserer på hvor dritkjipt jeg har det når jeg trener, og av og til tenker jeg på andre ting også. Og med «andre ting» mener jeg i stor grad imaginære samtaler jeg har med folk fram i tid, hvor de er helt over seg av hvor fantastisk jeg ser ut fordi jeg har trent så mye.

Dere vet hvordan man ofte ikke vet hva man sier før etter man har sagt det? Ofte vet man ikke hva man tenker før etter man har tenkt det heller. Følgende skjedde i løpet av min imaginære samtale i dag:

Imaginær fyr som jeg liker litt: Du ser jo helt fantastisk ut! Jeg er helt over meg.

Imageinær jeg: Ja, jeg er jo snart gammel nok til å være en cougar, så det er vel på tide at jeg kommer meg i form.

Virkelig jeg: WTF!? Det var da også en motivasjon å ha…

3 kommentarer

Adventsslanking – en oppdatering

De av dere som fulgte adventskalenderen min for litt over et år siden, den som hadde siste luke 7. april, er nok neppe overrasket over at adventsslankeprosjektet mitt pågår fortsatt… Dvs, riktig adverb der blir nok heller «igjen». Det gikk faktisk ganske fint fram til jul. Jeg gikk ned 3,5 kilo, men så begynte det som egentlig skulle være «moderat julekos», som gikk over alle stokker og steiner, og endte 15. januar, hvor jeg var tilbake på startvekta. Nå, et hvilket som helst annet år ville jeg sett på det som en seier å være tilbake på samme vekta som som jeg var 1. desember allerede i midten av januar; men i år var det ike så moro. Men for all del; jeg pleier å bruke noen forsøk på å gå ned 5 kilo, så nå er jeg altså i gang igjen.

Jeg roter fortsatt fryktelig med maten, men jeg har treninga på plass. Sånn ordentlig. Jeg har trent selv om avtalene mine er blitt avlyst, eller om folk ikke har møtt opp. Jeg har til og med trent en gang da jeg ikke hadde rene treningsbukser; jeg fant bare et par tights og en litt stor t-skjorte. Jeg har ikke vært så stolt av meg selv siden da jeg klarte å sjonglere med 5 baller. Vel. Jeg sier «sjonglere med 5 baller». Jeg mener sjonglere med 3 baller, som jeg kaster tilsammen 5 ganger, før jeg ikke klarer å ta i mot dem lenger, og de er spredd i hele rommet. Men jeg står ved stoltheten min. Det er jævlig vanskelig å sjonglere.

I går kom jeg meg ikke på trening, da. Jeg var ute på fredag; der var en fri bar og det ble sent, så lørdagen ble i stor grad tilbrakt på sofaen. Og da var det tid for å trene, bestemte jeg meg heller for å bestille meg mat. Så spiste jeg spareribs med barbacuesaus iført hvit genser, noe som jo også er en slags sport. Ekstremssport til og med.

Så nå må jeg trene i dag istedenfor. Og jeg hadde fra før av en svømmeavtale, så det har jeg gjort. Og nå må jeg ut og jogge og trene styrke. Selv om jeg allerede har trent i dag. Og jeg skal gjøre det nå snart. Jeg skal bare blogge først… og henge opp noen klær… og kanskje se ferdig en film jeg begynte på i går… men så!

(i søpla ligger restene av potetgullet fra i går. Det fornuftige ville vært å ta den med ut og kaste den når jeg drar på trening, men jeg må innrømme at jeg føler en syk nysgjerrighet for hvor dypt jeg er villig til å synke når godtesuget sniker seg på i løpet av kvelden)

2 kommentarer

Biter fra mitt liv VI

I natt drømte jeg at jeg jaget byen rundt etter kakao, og da jeg endelig fant en, så brukte jeg så lang tid på å instagramme den, at kelneren ryddet den bort før jeg i det hele tatt hadde smakt på den. Noen mareritt er verre enn andre.

Satte ny personlig rekord i å bare ligge på gulvet under en treningstime i dag. Var redd instruktøren skulle komme bort og kjefte på meg, så ineffektiv var jeg.

Vi snakket om hvordan språk og dialekter og hvordan de endres når man blir eldre.
Jeg: Ja, jeg bodde jo i Italia da jeg var 14 år, og italiensken min er fortsatt som hos en 14-åring.
Venninne: «Han er så søøøøøøt!»
Jeg: OK, da. Norsken min er visst også som hos en 14-åring

Ny versjon av shag, marry, kill: Tweet, facebook, blog. Skriv ned tre tanker, og bestem deg så for hvilken som skal hvor. (jeg jukser. Jeg facebooket den første, tweetet den siste, og blogget alt)

,

Legg igjen en kommentar

Gudenes Kamp

På toget på vei hjem i fra jobb i dag, ombestemte jeg meg 43 ganger om hvorvidt jeg skulle trene som planlagt, eller om jeg bare skulle dra rett hjem og se på TV og spise sjokolade heller.

Noen dager tror jeg at det finnes en høyere gudommelig enhet, som morer seg med å vedde om skjebnen min; det er en snill og en slem (la oss kalle dem Tor og Loke for visualitetens skyld), og de har med alle tilgjengelige midler lov til å dra meg over i sin leir.

Dette skjer:

Loke: Jeg gir henne en kjipt dag på jobben. Da blir hun utslitt og orker ikke trene.

Tor: Noe David Mitchell-relaterte greier gir henne inspirasjon slik at hun er tynn når hun møter ham.

Loke: De har nybakte boller på togstasjonen. Prøv å stå imot den fristelsen, jente!

Tor: Pen mann på toget! Pen mann på toget! Kast bollene!

Loke: Jeg lar henne stuke foten i en kant, slik at det gjør akkurat så vondt i tåa at det virker uansvarlig å trene.

Tor: Jeg får en fyr hun liker litt til å sende henne en tekstmelding.

(Tor spiller på et mye smalere repetoar enn Loke, det er muligens derfor han taper så ofte)

Tor vant. Jeg dro på trening. Og jeg hørte på The Infinite Monkey Cage, så ikke bare trente jeg, jeg lærte om verdensrommet.

(Loke: Jeg lar Brian Cox snakke en del om Mars…. BO YAH!)

6 kommentarer