Jeg fryser på beina!

Jeg skal finne opp en krysning mellom en segway, en termos og et badekar. En slags stamp fylt med varmt vann, som man trør oppi og ruller til jobb i. Det er fortsatt en del små utfordringer før det er mulig å lage den, men jeg regner med det meste lar seg gjøre.

 

-Styring.  Segwayen styres jo med tankekraft. Jeg har tenkt badekarwayen skal styres på samme måte.

-Framdrift. Man skal sitte på en liten benk inne i stampen og plaske med beina. Denne plaskingen skal på et eller annet vis gjøres om til energi som driver badekarwayen framover.

-Trapper. Man er jo i praksis en Dalek (av den gamle sorten) fra livet og ned, så trapper må man bare unngå.

– Avstigning (utstigning): Man vil ankomme jobb enten uten bukser eller i en våt badebukse, hvis man er sjenert. Jeg tror det skal være mulig å utstyre badekarwayen med et oppbevaringsrom til nederklærne sine, eventuelt vil den leveres med matchende ryggsekk. Det er fortsatt et problem akkurat når man går ut av den. Så bakpå badekarwayen skal det henge en sammenleggbar omkledningskabin. Og et håndkle.

-Holde vannet varmt. Dette gjøres med overskuddsenergien fra plaskingen (den som ikke blir brukt til framdrift)

-Hygiene. Man må ha en sånn akvariefiskrensepumpe hengende i beltet.

 

Eventuelt kan jeg kaste inn håndkle og begynne å gå med stilongs.

 

Herregud så mye stygg julepynt jeg har!

Jeg kom litt seint i gang med pyntinga til jul, men nå har jeg endelig fått opp adventskalenderen og –staken. Det er mulig at det gjør meg berettiget på ni drops nå (jeg har måttet gitt opp sjokoladekalender, da jeg i et anfall av godtesyke tømte en hel kalender 5. desember. Og når det tabuet først er brutt så har jeg helt mistet Respekten for Kalenderen, så nå må jeg fylle den med drops som smaker litt vondt, for at den skal holde helt fram til jul).

Å dra fram adventsstaken 2. søndag i advent er heller ikke sjakktrekk, da det er forventet at man skal ha et påbegynt lys innen da. Heldigvis feiret jeg tydeligvis bare 1. advent i fjor, og siden jeg er gnien til langt inne i kjernen, har jeg tatt vare på de 3 ½ lysene etter fjorårets adventsfeiring. Instant 2. søndag i advent-stake!

Jeg har tatt et oppgjør med meg selv og kastet en rekke gamle trolldeignisser og pappdekorasjoner. Og det er kanskje på tide at påskepynten får sin egen eske, slik at den ikke bare blir sortert ut hver desember (mens jeg tenker «Huh, dette her må jeg jammen huske til påske»)

Glasskåla til røkelsesholderen knuste i fjor (jeg mener å huske at jeg fikk den i hodet, men har glemt hvordan det skjedde), så jeg finner en annen glasskål, som passer overraskende bra, men den er tydeligvis ikke laget for å utsettes for åpen flamme, for etter en stund eksploderer den. Røkelse over alt.

Julekrybben er som tatt ut av en finn 7 feil konkurranse. I tilleg til Josef, Maria, Jesus, Hellige konger og hyrder er det en dinosaur som spiller stortromme, see-no-evil-hear-no-evil-speak-no-evil-aper og David Tennants Doctor. Josef har dessuten flosshatt. Han er jo akkurat blitt pappa. Det er klart han pynter seg.

Ikke akkurat moteblogging

Jeg satt og estimerte her om dagen, og kom fram til at i løpet av livet mitt så har jeg eid 7953 gjennomsiktige svarte topper. Gjerne i to lag. Det navngivende gjennomsiktige svarte ytterst, og en singlet innerst som er festet ved skuldrende med en tynn tråd som er programforpliktet til å ryke på den ene siden, slik at det kreves universitetsutdannelse og sirkusartisterfaring for å få på seg plagget etter første gangs bruk. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde. En gang på 90-tallet må jeg ha slått skallen og skadet den delen av hjernen som husker hvor mange svarte gjennomsiktige topper jeg eier. For hver gang jeg gikk ut for å kjøpe meg et nytt selskapsantrekk, endte jeg opp med å komme hjem med en av disse. Der var variasjoner. Selvfølgelig var det det. Av og til et trykket mønster på ermet, broderte blonder i ytterlaget, eller strass og paljetter. Garderoben min inneholder generelt overraskende mye strass og paljetter, når man tar i betraktning at jeg ikke er en dragqueen.  Strass, paljetter og svart gjennomsiktighet. Jeg kan starte et utleiefirma for glambegravelser.

Negler er ikke hår. Tror jeg.

Jeg synes det er alt for lite fokus på hvor rart det er at neglene skifter farge når de ikke ligger klin inntil huden lenger. Altså at de blir hvite på tuppen, når de vokser utenfor. Der er helt sikkert en forklaring på hvorfor det er sånn, og hvis jeg hadde vært en mindre slurvete blogger, så ville jeg ha funnet den og blogget den, men det er jeg ikke, så nå håper jeg at svaret bare skal komme fra noen som kommenterer. Passiv research, for å bruke et Eddie Izzard-begrep jeg elsker.  Men det er rart. Det der med neglene altså. Hvis andre kroppsdeler hadde skiftet farge sånn helt av seg selv, ville jeg ha friket ut litt. Nå tenker jeg litt på at negler egentlig er hår som er filtret sammen, men det kan være hornet til neshornet jeg mener. Jeg er faktisk nesten helt sikker på at det er det. Så bare glem det der. Apropos hår. Jeg var hos hudpleien i går, og da sølte hun hudpleiedama voks i håret mitt. Da hun fortalte det til sjefen, sa sjefen med streng stemme «Ikke søl på kunden!» som om det var et motto de hadde der. Jeg synes det var ganske artig. Ikke det med sølinga, men alvoret til sjefen da hun advarte mot å søle på kunden. Hudpleiedama hadde kjempedårlig samvittighet og ga meg sikkert 20 gratis vareprøver, og jeg elsker vareprøver, og generelt ting som er gratis, så jeg tilga henne for sølinga.

 

Pent brukt Spike-plakat gis bort

Pent brukt Spike-plakat gis bort til person i Sandnes/Stavangerområdet (evt mot dekning av porto og sånn papprull som man trenger for å sende plakater). Den har 2-3 rifter, en god del brettemerker langs kanten og overraskende mye tape og bluetack på baksiden, som jeg ikke tør rive løs av frykt for å ødelegge den mer, men jeg er nesten helt sikker på at det ikke er noen synlige kyssemerker på den.

Gis bort fordi jeg egentlig aldri har likt den. Det er ikke et spesielt bra bilde av James Marsters (litt for glatt) og det står «I’m a bad, rude man» på den, og jeg ble aldri helt overbevist om at plakatmakerne skjønte Spike var ironisk eller sarkastisk eller noe da han sa det.

Bill. mrk «Har tatt ned Spikeplakaten over senga mi, og har hengt opp et landskapsmaleri istedenfor. Åhherregudjegerblittvoksen»

Klart sko kommer til himmelen; de har jo såler

Det var en lang, kald, hard vinter. Og en god stund før den så ut til å være over oppdaget jeg at vinterskoene mine hadde et digert hull i seg.

Her passer det med en liten pause for å fortelle om mitt forhold til sko. Jeg kunne fort vært en skodame. Jeg synes sko er fine, og vil gjerne eie mange par, men jeg har teite føtter som er omtrent like brede som de er lange, så de fleste skoene jeg kjøper meg passer ikke, og jeg ender opp med å bruke et par hver sesong; vintersko med traktorsåle (for å unngå tryning på snø og is ), sandaler til sommeren, og noen fornuftige, ikke alt for ufikse sko til resten av året. Jeg har en god del fine sko stående i skapet, da.

Tilbake til saken: Reservevinterskoene mine ble diskvalifisert tidlig, da de viste seg å ha hull under begge sålene (hva er det der for noe? Driver jeg og går på spikermatter uten å vite det?), og jeg måtte altså ut og kjøpe meg nye vintersko i slutten av februar. Det var ikke greit å finne. De beste skoene var for lengst utsolgt, og butikkene prøvde å kalle fram våren ved å sette fram ballerinasko og sandaler. Og jeg hadde ikke videre lyst på vintersko, heller. Som skobutikkene lengtet jeg etter våren og bare veier. Så jeg kjøpte meg et par sandaler. Med fornuftig såle, og borrelåsløsning, slik at jeg kunne tilpasse dem de vannskapte bredføttene mine, men med et diskret mønster og i stilfullt svart.

Jeg var svært fornøyd med sandalene mine. Men de var ikke egnet for snøføre. Det skjønte selv jeg. Så jeg stakk innom Biltema, og rasket med meg en rull med ducttape (vevteip, som det viser seg å hete på norsk. Gaffateip er noe annet. Den er matt, slik at den ikke skal reflektere lys. Takk for kunnskapen, Lea!) og da jeg kom hjem fant jeg fram reservevinterskoene, og gikk MacGyver på dem.

Og de holdt til det ble vår!

Den ultimate gave, uavhengig av kjønn, alder eller legning

Tidlig i desember fikk jeg en sms av broren min om at nå kunne jeg bare skru forventningene i været, for han hadde funnet, og kjøpt – til meg – «den ultimate julegave, uavhengig av kjønn, alder og legning».  Forventningene fløy, selvfølgelig, selv om jeg i mitt stille sinn lurte på om dette egentlig var et fordekt spørsmål om jeg var lesbisk. Vi snakker ikke om sånt i min familie, så for sikkerhetsskyld svarte jeg at forventningene var høye, men at jeg håpte at det ikke var tvil om min, alder, kjønn eller legning (=nei, jeg er ikke lesbisk).

I mellomtiden hadde broren min ønsket seg en Playstation 3 joystick, som jeg var rundt og lette etter i alle mulige butikker. Spaceworld, Elkjøp, GameStop! og diverse andre mer eller mindre spesialiserte spillbutikker. Etter å ha stått i kø noe sånt som en halv time på Lefdal, ga jeg til slutt opp, og bestillte en på nettet.

Julaften opprant, og det ble droppet hint om den ultimate gaven min. Butikkdamene til broren min hadde ikke hatt helt sansen for den, mens broren til svigerinna mi hadde vært helt begeistret. Forventningene steg enda noen hakk. Jeg hadde sett gaven nå, i innpakningspapiret sitt så den ut som en liten katapult. Noe jeg forsåvidt ville blitt glad for.

Gaveoppakkingen gikk sin gang, og broren min fikk Joysticken sin. Han åpnet eska og så dumt på den. Så så han dumt på meg.

Jeg: «Det var det du ønsket deg?»

Broren min: «Øhhh… nei…»

Jeg: «Det er en Playstation 3 Joystick»

Mer uforstående glaning. Broren min hadde nemlig vært retro og «morsom» da han ønsket seg en joystick, det var en kontroller han ville ha. En helt vanlig standard kontroller, som de selger på ethvert gatehjørne.

Men den ultimate gaven, uavhengig av kjønn, alder eller legning innfridde. Jeg er nå den stolte eier av en ropert. Og så snart butikkene åpner igjen, og vi får kjøpt batterier i riktig størrelse, så skal jeg ut og rope i skogen (søsteren min har sagt at jeg ikke får bruke den inne. Hun skylder på at det er to barn under året i huset nå, men jeg vet ikke helt) og se om jeg får svar.

Søkeboks til leiligheten

Rett som det er ønsker jeg at det virkelige livet var mer som Internettet eller som datamaskiner generelt. Viskelæret mitt på jobb, for eksempel kunne godt hatt en angrefunksjon. Greit man skriver noe som er feil, visker det bort, men så oppdager man at det man skrev var riktig likevel, og det er umulig å få det fram igjen. Enda verre er det når man har streket over halve siden med sprittusj og skrevet ”utgår”. Da har man virkelig tapt, og må til å klippe og lime og kopiere (og da snakker jeg ordentlig med saks og lim og kopimaskin, ikke med ctrl og de mer obskure bokstavene i alfabetet) Man kan jo spørre seg hvorfor jeg i 2009 sitter i verdens rikeste land og må jobbe med papir og blyant. Hva kan jeg si? Byggebransjen er konservativ. Vi er fortsatt imponerte over faxmaskinen.

En annen ting det kunne vært greit å ha i det virkelige liv er en søkeboks til leiligheten. En liten boks med et lite tastatur innebygd i veggen ved kjøkkenet (det slo meg nå at jeg helt siden jeg først tenkte denne tanken for et par uker siden, da jeg var sent ute til ett eller annet og skulle ha noe med meg som jeg ikke klarte finne, har hatt en helt klar idé om akkurat hvor i leiligheten min jeg skulle hatt denne søkeboksen). Den skulle fungere sånn at man skrev hva man leter etter, for eksempel ”nøkler”, ”solbriller” eller ”tiara” og så skulle nøklene, solbrillene eller tiaraen dukke opp inne i boksen. Lett som pai.  (Takk til Iversen for innspill der, forresten. Min opprinnelige tanke var at det skulle lyse opp en sti fra søkeboksen og til tingen man leter etter. Det hadde sett flott ut, men ville vært veldig vanskelig å få gjennomført i praksis. Mens denne måten derimot…)

…. Vi må gå ut fra minste felles multiplum, eller et annet uttrykk som er riktig. Altså den mest sjuskete og svimete av oss. Vi kan godt anta at det er meg. For at dette skal virke må det være en luke i veggen rett ved inngangsdøra som alle nye ting som blir brakt til leiligheten blir lagt inn i. Der inne skjer det to ting med dem (jeg får ikke til å redigere lista, så det blir to punkt nummer en på den. Lev med det).

1. De blir registrert. Man gir tingen et navn og kanskje noen stikkord, hvis det for eksempel er en kul veske man har kjøpt i London, så kan man registrere den som ”kul veske London” og med en dato og kanskje en fargeangivelse.

1. Gjenstanden blir sprayet med teleporterspray. Man trenger ikke bruke de ordentlige greiene som man får kjøpt av CIA, for la oss innse det, hvem har råd til sånt? Man kan bare søke om en midlertidig linsens som tryllekunstner, og få kjøpt teleporterspray til en brøkdel av prisen i de fleste velutstyrte tryllekunstbutikkene. Noe lavere kvalitet selvfølgelig, men det er ytterst sjelden at ting blir så ødelagt at de ikke kan fikses.

Når man da senere vil ha tak i den kule veska man kjøpte i London, kan man bare søke på ”kul veske London” og få opp den (og eventuelle andre kule vesker man har kjøpt i London. Det må være et lite panel som viservalgene om man får flere treff, og så kan man velge en av dem. Elles vil det korke seg i søkeboksen og det kan vi ikke ha noe av. Jeg tenker på alt.) Man velger veska man er ute etter, trykker enter og voilá veske dukker opp i søkeboksen. Like enkelt som det er genialt, om jeg får si det selv.

London, baby!

P.I.C. og jeg gjorde London i helga. Dette er den uoffisielle reisedagboka:

Torsdag:

Vi har fått et knøttlite hotellrom. Sengene er arrangert som køye, de er festet i veggen og krager ut. Ingen stolper eller kjettinger. Siden vi er ingeniører finner vi ut at det nok er lurest å sove lengst mulig inn mot veggen.

Fredag:

Shopping! Jeg har kjøpt uanstendige mengder med tv-serier på hmv. Jeg får dem med meg i tre små poser, og spør om jeg heller kan få en stor en. Det gjør jeg, men mannen bak disken kommenterer «Seeing as it is Dr. Who, they should really all fit in one of the small ones». Jeg legger igjen en liten bit av hjertet mitt hos ham for den der.

Lørdag:

I løpet av natten merker jeg at hvis man legger seg for langt inn mot veggen, så kan senga vippe opp. Når vi våkner neste morgen skal jeg vise P.I.C oppdagelsen min. «Se hva jeg har funnet ut!» sier jeg, og smeller meg helt inn mot veggen, med det resulatat at senga flyr helt opp, og jeg blir skvist mellom den og veggen og P.I.C må skynte seg ned den skumle, ustabile stigen sin for å redde meg. Det går bra, da.

På kvelden skal vi se We Will Rock You, musikalen basert på Queen-sanger. Før showet starter overhører vi følgende samtale:

-What’s the story about?
-It’s a science fiction adventure.
-What, like Star Trek?
-No, it’s set in the future, where this dictator has banned all rock music.
-So, it’s like Footloose!
-Ehr…

Etterpå drar vi på pøbb. Etter en stund blir det stille og lyst.

Jeg: Er det slutt nå, liksom?
P.I.C: Nei, de har sikkert bare glemt å skifte CD.

Søndag:

Venter på T-banen.

Jeg: Hva er Ory?
P.I.C: Hæ?
Jeg: The Ory. Det står på t-skjorta di.
P.I.C: Hva? Nei! Theory. «Put theory into practice»

Ikke mitt stolteste øyeblikk det der.

Klestabbe

Jeg har et par bukser* som sagger litt, og det gjør ikke så mye, selv om en bukse som sitter fint hadde vært bedre, men av og til faller de helt av meg, en gang i stua til en venninne, og flere ganger nesten i trappa på jobb, og det er ikke bra. Jeg har vært litt usikker rundt hvordan jeg skal angripe dette, og igår, helt ut avdet blå, kom det til meg:

BUKSESELER!

Belter er ikke min greie, og buksene mine har ikke sånne hemper, men med bukseseler vil hele problemet være løst. Dessuten er de kule. Lykkelig dagdrømte jeg om bukseselene jeg skulle kjøpe meg, hvor fantastisk jeg ville se ut, jeg penset tankene til og med et øyeblikk inn på en matchende six-pence,og alt var i det hele tatt ganske bra.

Jeg måtte i noen butikker før jeg fant en som solgte bukseseler til voksne, så jeg kjøpte liksågodt to par. Jeg dro hjem og fant fram en av sæggebuksene mine, og festet bukseseler i dem, og prøvde dempå med en t-skjorte. Da dukket det opp en utfordring jeg rett og slett hadde oversett.  Om bukseseler skal fungere må man stappe det man har på overkroppen ned i buksa,og hele verden vil se det stedet hvor buksa og skjorta møtes. Dessuten har jeg ikke kropp til sånt. Jeg er litt Karlson-på-taket-formet, og bukseselene sammen med den synlige bukselinningen understreket dette mer enn jeg satte pris på. Etter litt grubling kom jeg fram til at jeg fortsatt kunne bruke bukseselene i kombinasjon med en singlet under, og en lengre tunikalignende sak over. Denne skjulte riktignok de kule bukseselene mine, men samtidig klarte den å gjenopprette en slags illusjon av at jeg har en midje.  Hurra for meg, saken løst,dette er supert.

Helt til jeg måtte på do.

* og da mener jeg to buksepar, ikke «ett par med bukser». Hva kommer det av at ei bukse kan være i flertall. Er det opprinnelige navnet på benbekledning «en buks»?